Se, min svarttrost mot nattehimmelen flyr. Hun slår med sine vinger og legger jorden under seg øde. (9)

Tor-Håkon Gabriel Håvardsen kalles hele Norges begravelsesagent. Jeg vet ikke når noen først kalte han det, men allerede med sin andre skjønnlitterære bok i 2019 syns jeg at han i samme slengen like godt kan kalles Norges sjukeste jævel.

For «Galgedans» er en sykt brutal og vemmelig skrekkroman. Så voldelig at den grenser til splattersjangeren. Det er så mye blod og gørr og galgenhumor at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Den er på grunn av det en iskald og bitende frisk pust i hele det grålige, norske litterære landskapet.

Han freste at Jenny måtte få vekk hver eneste blodflekk og følge med på potetene. (179)

Bokens sjanger er det interessant nok uenighet om, forresten. På Håvardsens egen Wikipedia-side står den oppført som spenningsroman. På obs.no og norli.no er den plassert i krimkategorien. På deichman.no står den oppført som thriller. Mens både ark.no og bokklubben.no har vært flinkest i klassen og satt den i kategorien «Moderne grøssere og spøkelseshistorier».

Sjanger er etter min mening et rammeverk for tolkning og vurdering. Jeg syns altså at det er realt og rettferdig å vurdere bøker etter hvilken sjanger de befinner seg i. På baksiden av boken står det at den er en «skummel og nervepirrende krim», men en del av meg mistenker at Panta forlag bare valgte å kalle den krim fordi norske forlag lenge har vært allergisk mot grøssere for voksne og ironisk nok redde for å skremme vekk potensielle lesere. Nå tror jeg faktisk at dette er i endring, men jeg velger i hvert fall å vurdere dette som en grøsser.

Hvordan noen kan kalle det en kriminalroman, skjønner jeg ikke. Da skal jo oppklaring og etterforskning av en kriminell handling stå i sentrum av handlingen, hovedpersonen er som regel en politietterforsker, privatdetektiv eller en journalist. Handlingen er gjerne lagt opp på en slik måte at flere og flere brikker faller på plass underveis, og kanskje det er en slags katt- og muslek mellom forbryter og etterforsker. En kriminalroman kan ikke kalles det bare fordi det skjer en kriminell handling, liksom. Da vil jo de aller fleste bøker havne i den kategorien.

Poenget mitt er at hvis jeg skal lese «Galgedans» som en krimbok, så vil den i så fall være en av de dårligste norske krimbøkene som er skrevet. For nesten ingenting av det jeg beskrev ovenfor, er gjeldende for denne boken. Dessuten mangler den noe som er like vesentlig: spenning. Jeg syns ikke at «Galgedans» er spennende i det hele tatt. Man kan kort forklart si at det eneste som skjer, er at det er en jente som går rundt og dreper folk. Hovedpersonen er faren hennes, som må takle både en skikkelig drittkjerring av en kone og sin blodtørstige, kjære lille Jenny. Han er for så vidt den mest stakkarslige, pinglete og konfliktskye faren i verden, men viser etter hvert hvor langt han er villig til å gå for barnet sitt og endrer seg spektakulært underveis. Hans indre konflikt, endringen i han og dynamikken mellom han og datteren er noe av det jeg likte best ved boka. Men det er ikke det som er både det aller beste og verste ved hele greia, for dét er jo så klart all volden og døden og fordervelsen.

Hver gang hun fikk være med på begravelsesbyrået, var en god dag. Det fantes mange døde mennesker der. Hun lærte alltid noe i nærheten av de døde. Ingenting hadde gjort henne gladere enn å lære at kroppen kan dras fra hverandre. Theodor hadde lært henne det. Kun fantasien setter begrensninger. Alt kan løsnes, og det kan blø fra alle åpninger. Naturlige og nye. (329)

Og det er dette som splitter leserne. Noen syns det er kult og gøy, mens andre syns det blir for mye. Det har vært blandet mottakelse av kvaliteten på boken og ulike vurderinger av sjanger hos bokbloggere og redaktørstyrte medier. Jeg er stort sett uenig med de fleste anmelderne, både de som gir den 6-ere og de som gir den 1-ere. Derfor havner jeg midt på treet her.

Jeg syns ofte at volden var heftig, og jeg koste meg til tider. På en sunn måte, så klart. Spesielt i første halvdel. Det var forfriskende sjokkerende, og jeg fikk mange ulike reaksjoner underveis. Jeg kjente det fysisk på kroppen; den kvalmende følelsen, den vonde følelsen man får når man ser noen bli slått, jeg kjente antydninger til stikk og kutt og slag, og det hendte flere ganger at det ble så ekkelt at jeg lagde grimaser, vendte hodet vekk fra boken og rakte tunge og bare «ææææsj!»

Hun kunne høre pusten fra det mørke hjørnet i rommet. Jenny hadde skåret ansiktet av en ung kvinne som hadde ligget i en kiste på begravelsesbyrået. Hun stakk tungen ut gjennom de råtne leppene og kjente på den beske smaken som la seg på tungen. Jenny stakk den ut igjen, lenger denne gangen, og nådde med tungespissen helt opp til den svarte, råtne nesetoppen. Et grønlig skjær farget det bleke ansiktet. Det stønnet og skrapte fra det mørke hjørnet. (223)

Slike reaksjoner er som regel et stort pluss for meg når det kommer til skrekklitteratur. Da kjenner jeg at jeg lever!

Samtidig ble det litt for mye etter hvert. Ikke i den forstand at det ble for hard kost, men det ble bare litt ensformig. Når man blir vant til drapene, og ser mye av det samme skje igjen og igjen, så blir volden i tillegg mer forutsigbar. Da reduseres sjokkeffekten, og så innser man at man egentlig ikke sitter igjen med så veldig mye annet. Da kunne boken med fordel vært 200 sider kortere.

Nå skal det sies at Håvardsen har skrevet flere bøker om hvordan det er å være begravelsesagent, så han har mye erfaring med lik. Jeg har tidligere lest En seksti under og Post mortem: med begravelsesagenten på åstedet og ser at han kan sine like og forstår seg på døden. Ikke minst arbeidet som gjøres ved funn, henting og stell. Jennys far jobber passende nok som begravelsesagent, og det er helt perfekt! Håvardsens erfaring og kompetanse kommer verket til gode, for det blir så overbevisende. Han skriver med autoritet, og alt fra begravelsesbyrådrift og rollen som begravelsesagent til dødsstivhet, kroppsvæsker, forråtnelsesprosesser og alle de tusen ulike skadene som blir påført underveis, blir beskrevet på en autentisk måte. Det gjør det hele mer realistisk og visuelt slående.

Det smalt fra inni hodeskallen da kraniedelene traff hverandre idet det gapende hodet kollapset. Det svarte håret hennes veltet ned i det dype gapet av kjøtt, hud, bein og hjernemasse. Ut av munnen hennes, som lå slapp mot det blodige gulvet, kom et surklende stønn. (153)

Som nevnt tidligere lot jeg meg engasjere av faren til Jenny, til tross for hans tilkortkommenheter. Dessverre får man ikke noe ordentlig innblikk i Jennys tanker og følelser. Det er ikke antydning til indre konflikt hos henne, en indre kamp, og den mørke og overnaturlige kraften som påvirker henne, er like anonym og vag i sin rolle. Jenny er i bunn og grunn den samme gjennom hele boken, og det samme er nesten alle andre karakterer. Det gir det hele et litt karikert preg som er med på å underminere det alvorlige og det makabre.

Plutselig stod hun der, med et intenst blikk og stirret. (28)

Derfor blir «Galgedans» rå, brutal, morsom og vemmelig, men den blir aldri spennende, gripende eller skummel.

Og så likte jeg ikke volden mot dyr. Blir bare lei meg og provosert av sånt.

Men tåler du det og liker skrekk uten overnaturlige elementer – eller krim og vil prøve skrekk - så kan det fort hende at du syns dette er kult og underholdende.

Verdt et forsøk!

Galgedans er en spennende og godt skrevet bok som vil gi god underholdning, og uhygge, i påskeferien. Men den anbefales ikke sarte sjeler! Den er en skikkelig god grøsser med mange flotte og humoristiske parti som mest av alt miner meg på eldre bøker av Stephen King.(Bakerst i boken står det at det vil komme to bøker til fra Viktoriahavn og jeg ser frem til ha det vil bli).
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Tor Håkon Gabriel Håvardsen "Galgedans"

Jenny Ness er ingen vanlig jente. Jenny Ness har en kraft i seg. En mørk kraft. Den stillferdige Theodor Ness lever i et tilsynelatende kjærlighetsløst ekteskap med sin kone Margareth, så da de får lille Jenny, er det datteren som får all Theodors kjærlighet. Jenny er ikke som andre barn. Hun er mye alene og passer ikke inn noe sted. Et vesen begynner å hviske til henne på soverommet, og inni henne vokser kulden og mørket. En sommerdag da Jenny er 12 år, tar hendelsene brått en skjebnesvanger og makaber vending ... Kreftene som slippes løs denne sommerdagen forandrer livet til den lille familien og alle som bor i Viktoriahavn for alltid.

"Galgedans" er første bok i en trilogi, og den ligner ikke noe jeg har lest tidligere. Her blir så mange drept, at jeg måtte en tur på loftet å hente kulerammen fra barndommen for å ha kontroll. Romanen er rå, intens, brutal og bekmørk, med mye blod og drap. Det viser seg at familien Næss er en familie med mørke og farlige hemmeligheter, noe som blir veldig skjebnesvangert for de familien møter på sin vei. Boka blir bare bedre og bedre utover, og selv om boka er rå og brutal, er den samtidig genial med poetiske personskildringer. Romanen hadde også et ellevilt og brutalt plott som jeg digga.
Liker du bestialsk krim som inneholder mye groteske ting, er dette boka for deg, men er du skvetten og har frynsete nerver bør du velge noe annet. Som sagt så ligner den ikke noe jeg har lest tidligere, forfatteren har her skapt noe nytt, og det er vanskelig å sjangerbestemme romanen. Kanskje det er en grøsser-krim?
Jeg ser alt frem til de to neste bøkene i serien. Denne bør komme på påskekrimlista di!
Boka er mottatt på PDF fil fra forlaget.
Terningen lander på en meget sterk femmer
Terningkast 5

Splatterthrillere er ikke noe for meg

Tenk å ha et så ondskapsfullt barn. Hva ville du ha gjort?

Barn er skumle, eller?
Ondskapsfulle barn i skrekksjangeren er ikke akkurat nytt, men det er utsepkulert og en interessant kategori. I Galgedans er det også et ondskapsfullt barn. Hun heter Jenny Ness og er ikke som de andre barna hun går på skole med. Hun smiler aldri og foretrekker å være for seg selv, med en bok som selskap. Hun leser ofte mørke skrekkbøker, og hun skremmer de andre barna med sin passive væremåte. De prøver å utfordre henne med interne opplegg, men Jenny vet bedre. Hjemme er det heller ikke spesielt idyllisk. Hun har ingen søsken. Hun bor sammen foreldrene sine i Viktoriahavn i et lite, hvitt hus.

Andre har en tendens å synes at denne familien er litt rar som ofte holder for seg selv, men virker harmløse. Familien består av Jenny, og foreldrene Theodor og Margareth. Theodor er kjent på stedet siden han er begravelsesagent. Han er trivelig, men virker kanskje litt blyg? Margareth blir fort sint av det meste. Hun irriterer seg over de andre i huset og slår Jenny av og til. Det virker som om de glir mer og mer fra hverandre i det lille huset. Vil de finne tilbake til samholdet? Vil foreldrene noen gang få Jenny til å smile?

På tide med mer norsk skrekk
En dag oppdager faren hennes noe forferdelig, og til tross for tett oppfølging fra profesjonelle, klarer ikke Jenny å forandre seg helt. Faren ser til sin store forskrekkelse at hun liker å torturere dyr, og ting blir verre når det viser seg at hun ikke er redd for å ta livet av mennesker, heller. Det eneste som gjør henne glad, og som gir henne litt energi, er å drepe noe(n). Faren hennes skjønner han ikke har stort valg, og hun er tross alt en datter. Derfor velger han å dekke over hennes grusomheter. Moren hennes har ikke så tett bånd til henne, og uten å si noe til henne, og hver gang Jenny tar livet av noe(n), bestemmer han for å holde Margareth utenfor. Folk forsvinner, og politiet kommer nærmere. Viktoriahavn er ikke et stort sted. Hvor lenge kan de holde på uten å bli mistenkt for drapene?

Endelig er det noen som satser på norsk skrekk. Selv har jeg lest en god del amerikansk horror, og litt norsk skrekk, men ikke de siste årene, for det blir publisert veldig sjeldent. Godt mulig fordi det ikke blir sett på som noe seriøst. Mange mener at skrekk er en barnslig og unødvendig sjanger, kanskje, men for meg er det en favorittsjanger, og det er godt å se norske forfattere som våger å publisere litt skrekk. Det er på tide, og selv om dette ikke er originalt eller nyskapende, var boka noe underholdende og mørk. Det eneste som var noe irriterende, er at den kanskje var noe gjentakende og monoton i lengden. Likte politimannens marerittscener, og de siste førti-femti sidene. Hadde vært moro hvis boka hadde det samme tempoet. Derfor kunne boka godt ha blitt noe forkortet. Synes både familiedynamikken og Jennys mørke side blir noe gjentakende, også. Samtidig blir jeg fascinert og nysgjerrig på denne Jenny, og vil gjerne lese resten av trilogien av den grunn.

En fin og mørk start på en norsk skrekktrilogi, dog noe slapp. Likevel er jeg interessert i fortsettelsen, og se hvordan det hele utvikler seg. Håper det blir mer fres og uhygge i neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Theodor jobber i et begravelsesbyrå, og er gift med Margareth - som er ganske kald. Sammen har de datteren Jenny. Margareth virker ikke så interessert i Jenny, men Theodor forguder henne. Barnehagen og senere skolen er bekymret for Jenny, det virker ikke som om hun passer helt inn. Når Jenny nærmer seg tenårene, begynner marerittet.

Dette var en spesiell bok. Mine tanker om boka varierte fra wow, kjempebra bok, ekkel bok, makabert og tilbake til fantastisk grøsser. Les den om du tør ;)

Les hele omtalen her

Spurte i bokhandelen etter en ekkel krim. Fikk denne. Splatter-krim. Usikker på hva jeg synes. Fascinerende på et vis, men karakterene fester seg ikke i meg.

Imponerende grusomt og skrekkelig, aldri kjedelig!

Liste over bøker jeg vil og skal lese

Min egen liste over leste bøker gjennom året