Å ja! Dette er bare helt fantastisk nydelig! Og vondt. Og vakkert. Og morsomt. Og trist. Og... Liker aller best hvordan vi gradvis blir kjent med personene. Mine holdninger til Eleanor endrer seg samtidig som Park (og jeg) får vite mer om henne, bakgrunnen og familien hennes. Godt gjort!

Og for de ungdommene der ute som ikke har opplevd den store kjærligheten på samme altoppslukende måte som i denne boka; for noen av oss kommer den først når vi er voksne. ;-)

Eleanor har akkurat flyttet til et nytt sted sammen med mor, stefar og sine småsøsken. Park har alltid bodd i samme nabolag med sin amerikanske far, koreanske mor og lillebror. Han liker å være i fred og trives med sitt dobbeltsete bak i skolebussen der han holder seg unna oppmerksomhet spesielt fra naboen og bråkmakeren Steve. Hvorfor han likevel tilbyr Eleanor med det store røde håret og de rare slitte klærne, setet ved siden av seg på bussen på sin første dag på ny skole, når ingen andre vil gjøre det, klarer han ikke helt å forklare. Og her begynner historien om Eleanor og Park.

Eleanor og Park er kort fortalt historien om to fortapte sjeler som finner hverandre. Det høres kanskje pompøst og klisjefullt ut, men historien er både søt, sår og hjerteskjærende. Eleanor bor med sin svært lunefulle stefar i en bitteliten leilighet der badet ikke har dør og hun og flere småsøsken deler rom. I tillegg til at hun etter å ha blitt sendt bort av stefaren tidligere må holde en lav profil må hun også passe på at søsknene ikke kommer i unåde hos ham. Moren er også bare opptatt av å gjøre ham til lags med ferdig middag, ryddet hus og minst mulig kaos. Likevel er det ikke få kvelder søsknene klynger seg sammen i Eleanor sin seng når kranglingen ute i leiligheten står på på sitt verste. Forholdene Eleanor lever under er beskrevet på en sterk, men nøktern måte. Park på sin side har sitt å stri med, selv om det kan virke som bagateller i forhold til Eleanor. Han strever med å leve opp til farens forventninger, og der han er som snytt ut av nesen på sin koreanske og feminine mor har lillebroren fått mer av farens macho amerikanske ytre. Det samme gjelder Parks manglende interesse for idrett der lillebror er den som er mest lik faren. Park sine utfordringer vil nok være gjenkjennelige for mange.

Historien fortelles gjennom både Eleanor og Park i hver sine kapitler. Det er satt til 80-tallet og inneholder mange popkulturelle referanser fra tiåret. Noen anmeldere har stilt spørsmålstegn ved dette da de mener dagens ungdom ikke vil kjenne seg igjen, men det virker ikke å bry ungdommen nevneverdig. Jeg tror dessuten at det kan være en fordel at forfatteren skriver om noe hun selv har lidenskap for istedenfor å prøve å forstå det som ungdom er opptatt av i dag uten å få det til. Musikk og tegneserier er måten Park og Eleanor kommuniserer på. Hun snikleser tegneseriene hans i begynnelsen før han begynner å dele både dem og musikken han lytter til med henne. Dette er hennes flukt når hun er hjemme på rommet, lytte til kassettene han har laget og lese dagens tegneserie og det de snakker om på bussen dagen etterpå. Hun finner en måte å gi noe tilbake på når hun skjønner at han ikke er oppdatert på eldre musikk, som for eks The Beatles. De fleste vil forstå denne måten å kommunisere på og det å finne noen som er opptatt av det samme som du er og da spiller hvilket årstall referansene er fra liten rolle.

Det beste ved boken er måten Rowell får oss som leser til å bry oss om karakterene på. De er så godt beskrevet og virker så ekte for meg. Jeg føler virkelig med Eleanor og det hun går gjennom, både som mor, tidligere tenåring og ikke minst medmenneske. Park sin usikkerhet og redsel for å ikke være bra nok er også lett gjenkjennelig og ektefølt. Det som gjør at boken skiller seg ut fra mange andre er måten den kombinerer den tunge og vanskelige tematikken med den mer ordinære ved det å være tenåring. Det er ikke en typisk tenåringsromanse, men handler like mye om vennskap og å finne noen som forstår deg fortalt på en var og ordentlig måte. Det handler ikke om gutten som skal redde den fortapte jenten, for Eleanor klarer å finne sin egen metode for å overleve, og det er godt i en verden der de færreste blir reddet av en ridder på hvit hest, men må klare seg ganske alene. Og det er nettopp først og fremst den sterke og nydelige Eleanor jeg vil huske best fra denne boken.

Eleanor & Park har vunnet flere priser, både litterære og publikumsgitte. Den ble blant annet kåret til årets YA-bok av leserne på Goodreads, og forrige uke ble den en av fire "Honor Books" ved utdelingen av Printz-prisen under Youth Media Awards i USA. Dette er en pris som baserer seg på litterære kvaliteter i YA-bøker, Til min store glede oppdaget jeg at Fontini forlag skal gi ut boken på norsk i april.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Park er den einaste koreansk-amerikanaren i nabolaget. Han driv med taekwondo fordi faren likar det, men er dårlegare enn vetlebroren. Helst vil han lesa teikneseriar og høyra musikk, og sig lenger ned i bussetet kvar gong det er fare for at naboguten leitar etter nokon å pirka på.

Eleanor er stor, raudhåra og grønøygd. Ho flyttar til nabolaget for å dela hus med den dysfunksjonelle og fattige familien, småsysken som ikkje let henne ha noko eige, ei mor som ikkje forsvarar henne og ein stefar ho hatar. Den fyrste dagen på den nye skulebussen er det berre setet attmed Park som er ledig.

Dei to ungdomane, som begge leitar etter seg sjølv, etter sin plass og fridom frå familie og forventingar, finn kvarandre. Dei deler til å byrja med teikneseriesider og miks-kasettar, før dei byrjar å dela andre deler av livet. Men noko står alltid i vegen, det er hemmelegehitar som ikkje kan delast, ikkje ein gong med den fyrste kjærleiken.

Eleanor & Park vert fortalt vekselvis frå kvar av hovudpersonane sin synsvinkel, og det gir oss eit godt innblikk i tankane og kjenslene til begge partar. Nokre gonger tippar romanen over til å bli litt vel søt, men på den andre sida er det gjerne dette som kjennetiknar den fyrste kjærleiken? Litt vel søt, men akk so djuptgripande. Romanen tek og opp mange alvorlege tema på ein mild måte – her møter me kroppspress, overgrep, fattigdom og negative sjølvbilete.

Eg les Eleanor & Park etter anbefaling frå skulebibliotekaren, og kjem nok fort til å anbefala den vidare både til elevar og til lærarar som treng tips til lesestoff i t.d. engelsk. Boki er lettlesen, humoristisk og engasjerande, men det er òg mykje å ta tak i for både unge og eldre lesarar.

Rainbow Rowell bur i Nebraska. Ho gav ut si fyrste bok, vaksenromanen Attachments, i 2011, medan ungdomsromanane Fangirl og Eleanor & Park begge kom i 2013. Denne vart valt som beste young adult-roman av nettsamfunnet Goodreads i 2013.

Fyrst publisert her.

Unnskyld for en altfor sen anmeldelse. Jeg har vært på hyttetur, og derfor har jeg ikke fått skrevet noen anmeldelse før nå. Sorry...

Da det er sagt, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal skrive denne anmeldelsen. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg elsker denne boka. Den er så fantastisk!

Jeg elsker alt med denne boka! Karakterene er fantastiske, historien er så søt og Rainbow Rowells skrivestil passer helt perfekt! Er det mulig å elske en bok så mye? Jeg har lest svært få bøker som har gjort så stort inntrykk på meg. Jeg begynte å lese den på ettermiddagen for noen dager siden og sluttet ikke å lese før jeg måtte legge meg. Dagen etter avsluttet jeg boka. Jeg greide ikke å legge fra meg boka. Det er få bøker som er slik. Den eneste boka jeg kan trygt si at jeg liker bedre er Ringenes herre.

Egentlig så tenkte jeg at Eleanor & Park kom til å bli en lett, hyggelig bok jeg kunne slappe av med etter The Perks of Being a Wallflower, som var ganske trist. Det visste seg at det ikke ble helt slik. Jeg leser sjeldent romantiske bøker; det er egentlig litt utenfor min komfortsone. Derfor overrasket det meg at jeg elsket denne boka så høyt. Den er trist, rørende, søt og helt fantastisk. Det ble ikke den lette, hyggelige boka jeg hadde sett for meg. Jeg ble mer følelsesmessig involvert i Eleanor & Park enn jeg ble i The Perks. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si...

Handlingen i boka er satt over ett skoleår og begynner på høsten i 1986. Det er gøy å lese om den tiden, men det er noe tidløst over historien, og den kunne fint ha vært satt i nåtiden. Det er noen småting som forteller at handlingen ikke er satt i nåtid. Eleanor og Park har ikke mobiltelefoner og de lager kassetter med favorittartistene sine på. Det er ikke noen som gjør det lenger. Nå lager vi heller en spilleliste på Spotify.

Karakterene Eleanor og Park er utrolig godt skrevet. Begge virket virkelige, og det er helt sannsynlig at de kunne ha levd. Jeg liker dem begge veldig godt. De har sine sterke og svake sider. Eleanor og Park kommer fra to helt forskjellige familier. Eleanor kommer fra en familie som har ganske lite penger. Hun bor sammen med moren, de fire yngre søsknene og stefaren, Riche (Richie er den støste idioten noen sinne!!! Åh, jeg hater ham...). De bor veldig trangt og har nesten ikke råd til mat. Eleanor går kledd i gamle klær etter faren hennes, som hun har lappet og fikset på selv. Park, derimot, kommer fra en ganske rik familie. Moren er fra Korea, og faren er veteran fra Koreakrigen. Han har en mindre bror, Joshua. Hos Park er alt på stell. Denne store forskjellen mellom Eleanor og Park skaper litt trøbbel...

Når jeg tenker på denne boka, begynner jeg å tenke på en ting Amy Pond i Doctor Who sa om kjæresten sin, Rory Williams. Det passer helt perfekt til Park og hvordan han ser på Eleanor. Det er bare helt perfekt!

"You know when sometimes you meet someone so beautiful — and then you actually talk to them and five minutes later they're as dull as a
brick; but then there's other people. And you meet them and you think,
"Not bad, they're okay," and when you get to know them ... their face
just, sort of, becomes them, like their personality's written all over
it, and they just — they turn into something so beautiful. Rory's the
most beautiful man I've ever met."

Bare bytt ut Rory med Eleanor og man med girl...

Dessverre er slutten trist. Ikke altfor trist, men trist likevel. Jeg tenkte gjennom store deler av boka at det kom til å skje noe. Det kom til å skje noe som ødela for Eleanor og Park. Dessverre hadde jeg rett :'( Jeg hadde så lyst til å ikke ha rett...

Jeg anbefaler virkelig Eleanor & Park! Jeg elsker den så høyt! Boka passer kanskje best for jenter, men det betyr ikke at gutter ikke kan lese den. Det bør de.

Og ja, forfatteren heter Rainbow til fornavn... Det er litt snodig. Regnbue. Jeg vet ikke om det er et pseudonym, da, men jeg tror ikke det er det.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det er en liten stund siden jeg leste denne boka. Jeg kjøpte boka på starten av sommerferien, og leste den på slutten. Og jeg må bare si at jeg elsker denne boka! Alt fra skrivemåten til karakterene. Historien om Eleanor & Park er bare så søt og bedårende. Jeg liker ikke vanligvis romantiske bøker, men når man elsker karakterene, skrivemåten og historien, er det litt vanskelig å ikke elske boka!

Jeg elsker skrivemåten til Rainbow Rowell (ja, hun heter Rainbow). Alle setningene hun har skrevet er perfekte, og hun skriver på en måte som får deg til å føle alle følelsene som karakterene føler. Karakterene utvikler seg også videre i boka, og da blir vi som leser mye bedre kjent med karakterene. Rainbow Rowell skriver med humor, og jeg liker veldig godt språket som hun bruker. Det er ikke så vanskelig, men det er interessant.
Jeg synes også at det var veldig morsomt at hun har forskjellige avsnitt til Eleanor og Park. Da blir det mye mer interessant, fordi da kan man lese historien fra to forskjellige synspunkter.

Historien handler jo om hvordan Eleanor og Park forelsker seg i hverandre. Ja, det kan høres litt klisjé ut, men da må du bare lese boka! Rainbow Rowell har skrevet denne kjærlighetshistorien på en så spesiell og morsom måte, som jeg aldri har vært borte i før.
Det er sikkert mange kjærlighetshistorier som starter med at hovedpersonene liker hverandre med en gang de ser hverandre. Men ikke i denne boka! Eleanor og Park liker hverandre ikke første gang de møtes. Så vennskapet og kjærligheten deres utvikles litt etter litt utover boka. Det er noe av det om gjør denne boka så spesiell.

Det er også ganske morsomt å lese at to som har så forskjellige familier har så mye til felles.
Park kommer vel egentlig fra en ganske rik familie i forhold til Eleanor. Park er også halvt koreansk og går på taekwondo.
Eleanor kommer fra en ganske fattig familie. Hun har ikke så mange klær hun kan bruke, så hun er kreativ og lager masse rart ut av de få klærne hun har. I tillegg har hun en stefar som ikke er så spesielt snill. . . Han gjør alt så vanskelig for Eleanor og Park.
Men ellers er de ikke så annerledes. De liker den samme musikken, og begge elsker å lese tegneserier.

Slutten av boka var ganske trist, men den passet bra. Da jeg leste de siste ordene, kunne jeg ikke tro at det var over. Jeg ville ikke at det skulle ta slutt, og for min del kunne boka vært lengre. Det hadde vært så hyggelig å lese mer om Eleanor og Park. Hva skjer videre liksom? Det vet ingen. Og jeg vil så gjerne vite det!
Dette er en av de beste bøkene jeg har lest, og jeg gleder meg til å lese Attachments av Ranbow Rowell. Jeg har allerede lest Fangirl, og anmeldelsen kommer senere.
Se også her!

Tror du at du har funnet/vil finne din livs kjærlighet?

Eleanor er ny på skolen. Hun kommer fra en "dysfunksjonell" familie. Stefaren hennes er helt psyko. Eleanor hater ham og han hater henne. Moren hennes tør ikke annet enn å lystre ham, og Eleanor føler at hun er den som må passe på småsøsknene sine. På toppen av alt dette får hun heller ikke fred på skolen. Der blir hun mobbet for å gå i "rare" klær (hun kommer fra en fattig familie) og hun er ikke akkurat den slankeste heller. Hun får gjennomgå det ene, og det andre. Første dag som ny på skolen tar hun skolebussen. Ingen vil ha henne sittende ved siden av seg, alle har funnet "sine" plasser, men hun finner til slutt et ledig sete ved siden av Park. Han er heller ikke en av skolens mest populære. Han er en stille fyr som liker røff musikk, tegneserier og vil helst være for seg selv, og han gjør seg så usynlig som mulig da han ber Eleanor om å sette seg ned. Han vil ikke ha mer oppmerksomhet enn nødvendig, og han ser heller ingen annen utvei.

Det blir en vane at hun setter seg ved siden av ham på bussen, men i begynnelsen kommuniserer de ikke med hverandre i det hele tatt, eller ser på hverandre. Men gradvis begynner de så smått å venne seg til hverandre: å være outsidere er ikke alltid like lett. Kanskje tør de så smått å åpne seg for herandre med tiden?

Sammen gjennomgår de mye. Er dette kjærlighet, eller ble de først sammen fordi de havnet i en ufrivillig situasjon?

Romansesjangeren er vel en sjanger jeg har lest aller minst av, og det har vel sine grunner. Det er ikke min greie. Jeg tror ikke på den store kjærligheten, og romanse er ingen sjanger som fascinerer meg, dessverre, men som leser er det viktig for meg å utvide horsionten og de siste årene har jeg vært flinkere til å lese fra forskjellige sjangere istedet for bare grøssere og thrillere som før i tiden (selv om det fortsatt er min favoritt).

Og jeg hadde hørt så mye om denne boka av en del "bokanmeldere" på youtube (eller booktubers som de kaller seg) som jeg følger, og siden mange av disse nevnte denne boka nesten hele tiden en periode, er det jo typisk meg at jeg ble nysgjerrig, til tross for at jeg er meget skeptisk til bøker som blir rost opp i skyene. Det er ikke bestandig jeg liker de bøkene som blir mest omtalt i media bare på grunn av at "alle" liker den. Men jeg blir nysgjerrig og vil lese den og se om det er noe for meg likevel.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor så mange lesere lar seg sjarmere av denne boka. Den er godvond på en merkelig måte. Vi blir kjent med disse hovedpersonenes sårbarhet, usikkerheten på andre, og det å tørre å slippe noen andre inn i livet sitt. Si ting som det er, og bare la ting skje naturlig. Hvordan de støtter på hverandre når det oppstår vonde episoder og vi får et innblikk til hvor forskjellige familiene deres er. En annen sjarmerende side av boka er at handlingen er satt i midten av åtti-tallet,da folk brukte walkman (istedet for discman, mp3-spillere, og ipods ...), og ikke alle hadde mobiltelefon. Jeg likte også at vi fikk se ting fra Eleanor og Parks perspektiv annen hver gang. I annen hver avsnitt, og kapittel. Vi får vite hva som beveger seg på innsiden av dem begge.

Men på en annen side syns jeg at boka blir for kort (324 sider) til å opprette dette spesielle forholdet mellom Eleanor og Park, som forandrer seg gradvis fra kulde til varme. Jeg tror ikke helt på kjemien deres og følelsene. Boka skulle ha vært tykkere til å gjøre det mer troverdig og realistisk for denne leseren. Bli bedre kjent med dem hver for seg før de møtes, og så gi boka mer dybde. Det var et savn. Dermed blir skrivemåten litt vel lettlest og fluffy. Boka blir litt for luftig for meg og jeg savnet mer tyngde.

Eleanor og Park er som sagt en sjarmerende bok, men sjarm er ikke alt.

Hvem vil ikke at to outsidere skal finne kjærligheten? Begynner fint og morsomt, men munner ut i en intetsigende og hvilkensomhelst kjærlighetshistorie. Det er irriterende; den har så godt utgangspunkt.
Fortellerstemmen er delt likt mellom Elenaor og Park i korte avsnitt, men Park sin historie er dessverre platt. Karakteren blir bare en protesje for Elenaor, og drømmemannen uten feil og mangler.
Kanskje hadde jeg digget denne boka da jeg var fjorten, vanskelig å si. Men hadde den vært vellykka, burde den ha funke på meg, tjueseks år, også.

Å halleluja, for en bok! Jeg er helt forelska i den - jeg som vanligvis ikke liker kjærlighetsromaner i det hele tatt sitter og ser på den med et salig smil og hjerter ut av øynene...

Dette er ei ungdomsbok og ei kjærleikshistorie. Annakvart kapittel er frå synsvinkelen til Elenoar og Park. Elenoar har byrja på ny skule. Ho har raudt hår, og går i rare klede. Ho har ei mor som alltid roter seg bort i feil menn, og ho deler rom med sine mange søsken.

Park er ein populær gut på skulen der Elenoar byrjar. Han skil seg og ut fordi han har amerikansk far og asiatisk mor. Han møter Elenoar på bussen, og lar ho sitja ved sida av seg sjølv om regelen er at nye elever skal fryses ut. Dei snakker ikkje saman, men etter ei stund får Elenoar låna teikneseriar av Park. Kvar dag byttar ho ordlaust teikneserien med ein ny. Og sakte men sikkert byrjar eit vennskap å veksa fram. Dei byrjar å veksla ord, dei held kvarandre i hendene og dei byrjar å vera saman hos Par etter skulen.

Elenoar fortel lite om korleis ho har det heime, og familien hennar får aldri høyra om Park. Men etter kvart blir det forviklingar både på skulen og heima.

Boka er nydeleg skrive. Det er kjempespanande å lesa frå to synsvinklar. Me veit kvifor Elenoar ikkje snakkar så mykje om familien sin, men når Park funderer og analyserer Elenoar trekker han sine eigne slutningar. Det same gjeld Elenoar. Berre me som lesarar ser og forstår begge to. Eg får lyst å hoppa inn i historia og hjelpa dei! Det men det handlar om å bli kjend med kvarandre, om å opna seg for kvarandre, og at me alle har ei historie med oss. Noko vil me visa kvarandre, medan andre ting vil me skjula.

OK. Kjærlighetshistorie, prosjekt vanskelig kjærlighet. to personer med noenlunde troverdighet. Spenningen i boken ligger for meg i Eleanors dysfunksjonelle familie og ønsket om at det går stefar riktig ille. Jeg forstår at ungdommen kan bli betatt og engasjert.

huskeliste, for min egen del :)

De beste ungdomsbøkene som også passer for voksne! Gjerne med en god dose kjærlighet :-)

Lest i 2020

Bøker jeg leste i 2016

<3

Bøker som kan passe å snakke om når jeg har klassebesøk for 8.klasse. Men jeg ser at disse bøkene kanskje appellerer mest til jenter. Jeg må lese meg opp på bøker som passer både for gutter og jenter.

Ei liste bestående av bøker jeg har lest i 2017.