Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 500 bokomtaler

Noen ganger leser man bøker man vanligvis ikke ville ha lest, men som man vil lese på grunn av et aktuelt tema. Noen å høre til er en sånn bok.

Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Synes ikke at romaner er kjedelige eller tørre, men det er vanskelig å finne romaner man liker i forhold til andre sjangre. Det er vanskeligere å treffe på.

Dette er en dyp roman om det å komme seg ut av komfortsonen og det å involvere seg selv mer med andre før ensomheten tar fullstendig overhånd, eller er det for sent?

Aldri for sent å bli bedre kjent med seg selv ...
Oscar er en godt voksen mann som har en kollega som nærmeste venn. Stort sett er han alene med seg og sitt, konsentrerer seg med å telle skrittene han tar for å ha litt kontroll, og han er en mann som utfører rutinene sine med stor alvor. Noe skjer som gjør til at han får valget mellom å ta ferie, eller jobbe et annet sted i noen måneder. Etter litt grubling velger han å jobbe et annet sted, og i mellomtiden leier han ut leiligheten sin til noen få personer som bytter på å bo der, mot at de skriver i en dagbok som Oscar legger frem, klar til bruk. I dagboken dukker det opp litt av hvert, både humor, personangrep, sterke livshistorier og støtte. De helgene Oscar er innom leiligheten leser han i dagboka og blir fullstendig oppslukt av det leietakerne skriver. Han er også overrasket over hvor godt han trives med sin nye jobb, der han møter Carla og mange andre fantastiske kolleger. Han blir kjent med dem på en helt annen måte enn med andre mennesker tidligere. Årsaken er vanskelig oppvekst, og sosial angst som har utviklet seg sterkt med årene. Han fikk ingen kjærlighet av moren sin, og etter at bestemoren hans døde, ble det nesten glemt hvordan det var å være en del av noe. Det var hun som tok vare på ham og aksepterte ham. Etter at hun døde, har han nærmest sluknet og druknet seg selv i rutiner. Vil det nye stedet friske ham opp, og gjøre ham til en ny mann?

Vanskelig oppvekst
Dette er en god og beskrivende bok om den spanske kulturen, og det er nesten til å ta og føle å, selv om man ikke har vært i Spania. Man blir godt kjent med persongalleriet, både på godt og vondt. Av og til føltes det nesten som om man var der sammen med dem. Man vil nesten skyve Oscar i riktig retning og be ham om å slutte med all den nølingen, selv om det ikke er lett. Etter mange år med ensomhet, er det ikke bare, bare å hive seg ut i ting. Man trenger tid til å venne seg til det meste, både omgivelsene og menneskene. Sånn er det for Oscar som har levd i samme leilighet han har oppvokst i, og underholdt seg selv mens andre, spesielt moren har skjøvet ham bort. Det kan ikke ha vært enkelt.

Noen å høre til handler bunn i grunn om det å komme seg ut av komfortsonen, enten man vil det eller ikke, og ta sjanser når man minst venter det. Hvis ikke får man aldri vite om det blir bedre eller ikke. Boka er både lettlest og sjarmerende. Det er ikke en roman for alle da det er vel mye om følelser og forelskelse. Det er ikke alle som liker å lese om det, og synes det kan bli klissete. Slik er det med meg som gjerne vil heller ha mørkere lesestoff. Det er også en del gjentagelser og stive partier her og der. Det vil si, ikke alles historier er like spennende å lese om, som blant annet noen av dem som skrev i den dagboken.

Alt i alt; en fin og tankevekkende roman å få med seg, selv om det ikke ble en ny favoritt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er ikke ofte man kommer over ungdomsbøker som inneholder stor dose alvor, men det er noen, og Rør ikke de som sover er en av dem.

Fint med forandring
I det siste har det vært veldig mye fantasy for ungdom. Ikke noe galt i det, for jeg liker fantasy jeg også, og det har ikke noe å si hva folk leser, bare de leser. Men godt at det kommer ut litt andre bøker for ungdom også i tillegg. Rør ikke de som sover kan også fint leses av voksne, for det er viktig å sette seg inn i andres liv uansett målgruppe. Voksne kan lære av ungdom og omvendt.

I Rør ikke de som sover blir man vemodig av vennskapet til Emmi og Liv. De har et tett bånd, og det er morsomt hvordan Liv prøver å bygge opp selvilliten til Emmi. Noe skjer med Emmi som gjør til at hun dør. Hun våkner opp et sted som beskrives som i boka "Under jorda". Der blir hun gjenforent med sin høyst savnede bestefar som guider henne rundt, og gjør henne oppmerksom på visse regler. Emmi finner ut at søsteren hennes ønsker hevn over det som skjedde med Emmi. Men Emmi må stoppe det, hvis ikke kan de ikke gjenforenes senere på grunn av reglene bestefaren hennes brifer henne om. Og kommer hun til å se bestevenninne sin igjen? Så mye skremmende forandringer på så kort tid. Kommer Emmi til å bli vant til sin nye tilværelse ... som død?

Ukjent roman
Rør ikke de som sover var en ukjent bok for meg før jeg leste den, så synes ikke den har fått så mye oppmerksomhet som mange andre bøker. Men det er godt å komme over noen ukjente bøker også. Rør ikke de som sover er kanskje ikke min type roman, siden den er hinsides på grunn av at det tar opp om et liv etter døden. Men man tenker ikke spesielt over det mens man leser, så det er ikke noe man henger seg opp i. Man trenger ikke å være religiøs for å like boka, bare for å understreke det. Man blir oppslukt av Emmis tanker og hennes siste dager som levende, og hennes første dager som død. Det er et spennende og spesielt konsept som blir tatt opp, og flettet sammen på en oversiktelig måte.

Dette er en sær og vemodig roman for både ungdom og voksne, synes jeg. At den er litt hinsides og beveger seg i grenseland, gjør heller ikke noe. Boka er ikke bare alvorlig og noe deprimerende, men den byr også på en dose mørk humor og sære tanker. Romanen er veldig kort, og savnet mer bakgrunnshistorie angående hovedpersonene, men samtidig gjør det dem mystiske og hjemsøkende. En fin bok om vennskap og mye mer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?

Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.

På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...

I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.

Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.

Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.

Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Hva ville du ha gjort hvis du fant et mystisk brev i postkassa?

Det er ikke godt å si ... I Ikke slå av lyset møter vi Christine Steinmeyer. Hun er radiovert og lever et normalt liv, frem til nå ... På selve julaften finner hun et selvmordsbrev. Var det meningen at hun skulle få det i postkassa, eller er det sendt feil? Eller er det hele en grotesk spøk? Forloveden hennes er irritert på henne fordi de allerede er for sent til å møte opp til foreldrene hans, og mener at brevet ikke har noe med dem å gjøre. Christine mener noe annet. Hun vil i det minste prøve å finne ut hva det vil henne, og gjøre en god gjerning. Men etter funnet av selvmordsbrevet begynner Christines liv fort å rase sammen. Hun får trusler, uten å skjønne hvorfor eller av hvem, og sakte, men sikkert begynner rutinene hennes å forsvinne også. Mennesker hun er svært glad i, begynner å trekke seg unna henne. Hun kjenner seg nesten ikke igjen seg selv for hun skjønner ikke hva det er som foregår. Hvem er det som vil at hun skal lide, og hvorfor? Kommer hun til å klare å finne ut av det, og må hun starte jakten selv?

Samtidig følger man kriminalførstebetjenten Martin Servaz. Han er på rehab for å komme seg etter depresjon. Han er sykmeldt og har dermed ikke lov til å jobbe. Men noen sender ham noe som gjør til at han ikke klarer å holde seg unna, og dermed gjør han undersøkelser på egen hånd. Er det noen som forsøker å fortelle ham noe, og burde han holde seg unna?

I mellomtiden følger vi Christine og Servaz separat. Kommer veiene deres til å møtes, eller har de ikke noe med hverandre å gjøre?

Krim med grøsseraktig preg
Dette er bok nummer tre i serien om Martin Servaz og selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien, syntes jeg ikke det gjorde noe. Bernard Minier er heller ikke et ukjent navn for min del, men jeg har bare ikke lest noe av ham ennå, ikke før nå. Det jeg hadde hørt om bøkene hans på forhånd var svært variert, noe jeg godt kan forstå. Min favorittsjanger innen både litteratur og film har alltid vært horror. Jeg elsker å bli skremt, men det er altfor lenge siden sist. Ble jeg skremt denne gang? Jeg kan ikke si det. Selv om horror er og blir min sjanger, liker jeg også krim med grøssende elementer. Det har Ikke slå av lyset av Bernard Minier. Handlingen er svært dyster og har noen spennende partier. Boka er på over fem hundre sider, men den er veldig lettlest og sidene blar nesten av seg selv. Så, hvorfor ble jeg ikke helt begeistret?

Dette er som nevnt mørk og ikke minst voldelig krim, noe jeg ikke har noe i mot når det gjelder bøker. Men det som plager meg med konseptet er bruken av opera som bakgrunnsteppe, og at det hele er veldig søkt. Man får en lang oppsummering mot slutten, men likevel sitter jeg igjen med en del spørsmål. Hvilke spørsmål kan jeg ikke si da det kan avsløre for mye. Mye blir oppklart, men samtidig sitter man igjen med noen hvorfor spørsmål.

Overdøves av opera
Opera får en stor rolle i boka. Noe jeg har lite forhold ti. Jeg liker opera blandet med metal/black, men ren opera skjønner jeg ikke et kvekk av, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg skjønner godt hvorfor opera har en så stor rolle i boka , men likevel er det litt irriterende i lengden, og ødelegger noe av spenningen og intensiteten. Det stjeler oppmerksomheten på en måte. Det er ment som bakgrunnsteppe, men overdøver selve handlingen.

Ikke slå av lyset er en lettlest og uavansert krim som er fin å få med seg hvis man vil ha noe avslappende nå som sommeren nærmer seg. Men for oss som har lest en god del krim oppgjennom årene, blir det for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregår, og man kan trygt slå av lyset etter å ha lest denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Er det EN bok som har "fulgt etter meg" som et mareritt og dukket opp "overalt" i hele år, må det nok være Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman.

Helt siden årsskiftet 2017/2018 har jeg sett mye til den, i hvert fall på Goodreads der "alle" leste den "etter tur" gjennom året. Så er lei av å se den boka hele tiden, må jeg innrømme. Men sånn er det med noen bøker. Noen stikker seg ut mer og oftere enn andre. Det gjorde i hvert fall denne.

Alvorspreget med mørk humor
Dette er en bok preget av alvor blandet med mørk humor. Man vet aldri med Eleanor Oliphant, for hun er dønn ærlig i enhver situasjon. Eleanor Oliphant har det helt fint er om Eleanor som har det alt annet enn fint. Det er bare noe hun "tror" og liker å "tro". Hun har et helt vanlig liv med jobb og sine faste rutiner. Guttene ser ikke hennes vei, og hun er ikke den som forventer noe av livet eller av andre. Hun bare kjører sin egen stil og lever i skyggen av andre. Men det virker ikke å bry henne. En dag blir hun kjent med Raymond da de hjelper en mann på gata som har falt om, og får ham fraktet til sykehus. På grunn av ham skaper de et bånd sammen, og blir venner. Noe Eleanor ikke er vant til for hun har levd mange år i ensomhet. Ensomhet er et tema som er tabu å snakke om, men det har blitt mer tatt opp i dagens aviser og medier. Det finnes også mange forskjellige typer form for ensomhet. Noen er alene og kjenner ikke noen og andre kjenner seg ensom også sammen med andre.Folk har også forskjellige måter å takle det på. Derfor er det også viktig at temaet blir tatt opp i bøker. Det er et aktuelt tema, som ikke bare de gamle strever med, men også mange unge. Det er vanskeligere å ta kontakt med hverandre i dagens samfunn fordi vi blir fort distrahert av det ene og det andre, og for mange er det dessverre sosiale medier, og Internett som opptar tiden for noen, istedet for å være sosial. Hadde vært lettere å være sosial hvis man kjente noen, men bare det å bli kjent med noen er ikke det enkleste her i verden. Folk er komplekse, også Eleanor.

Eleanor har hatt en traumatisk oppvekst. Derfor har hun fortrengt mye av det hun har opplevd, og foretrekker sitt eget selskap og egne rutiner. Men ting blir litt lettere da hun som nevnt tidligere treffer på Raymond. De to blir gode venner, og han er flink til å ta henne med på ting, slik at hun ikke konstant sitter hjemme som før. Kommer Eleanor til å finne seg selv og blomstre i omgivelsene eller vil hun sitte fast i sine egne rutiner for resten av sitt liv? Vil hun våge å se tilbake på fortiden, og være den hun er, og åpne seg for andre?

Spesiell hovedrolle som kjører sin egen stil
Liker hovedkarakteren Eleanor som sier det som det er, og bruker mye mørk humor. Hun har sin faste jobb og faste rutiner og forventer ikke noe mer. Hun tror ikke hun er en av de som blir forfremmet, eller kommer videre i livet, hverken på jobb eller privat. Hun tar ting som det kommer, og er bare henne. Selv om dagene er monotone og av og til vanskelige, prøver hun ikke å la det styre over seg. Hun lar livet gå sin vante og trygge gang. Hun lar ikke omgivelsene styre henne.

Dette kunne ha blitt en bra bok, og muligens en bok for meg også, men her tok skrivemåten mye av gleden vekk fra min del. Det som kunne være en seriøs og god roman, ble revet bort med en "chic-lit" aktig tone som jeg virkelig ikke kan fordra. Ser ikke på boka som en typisk chick-lit bok, men selve skrivestilen minnet meg altfor mye om det, og det er en skrivestil som jeg virkelig ikke liker av mange grunner. Tonen blir for heseblesende, oppkavende og damete. En slik skrivestil klarer jeg ikke å ta seriøst, dessverre, og det føltes malplassert i en slik type roman som kunne ha vært så mye bedre.

Fortellerstemmen ødelegger for mye
En grei bok der og da, og som tar opp et aktuelt tema som rammer flere enn det vi er klar over. Men her var det fortellerstemmen som ødela både gleden og overraskelsene, for det ble for heseblesende og forutsigbart for min del. Derfor klarte jeg ikke helt å engasjere meg. Det ble desssverre tvangslesing mot slutten. Boka prøver også hardt å overraske, men mislykkes.

Skuespiller Reese Witherspoon har en egen bokklubb så vidt jeg vet. Har lest noen andre bøker hun har vært begeistret for. Jeg er ingen fan av henne som skuespiller og har heller ikke noe i mot henne personlig, men vi har ikke samme lesesmak. Hun har også kjøpt filmrettighetene til denne boka, og det er ikke første gang hun har kjøpt filmrettigheten til en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det som sies høyt kan ikke tas tilbake. Det som sies høyt kan ikke forandres på. Det som sies høyt er ikke lenger hemmelig. Mange, de fleste av oss bærer på noe som er vondt. Er det bedre å snakke med noen om det, eller å holde det for seg selv, og late som ingenting?

Hvordan fyller man store tomrom?
Denne romanen er om godt voksen mann som bærer på sorg og diverse mangler i livet. Det er ikke noe galt med ham, men han er det som kan kalles en ensom ulv. Etter at moren hans døde brått, har han bodd i huset han har arvet etter henne, og av og til kommer det en kvinne på besøk til ham en periode. Men så slutter hun å komme og han føler seg så alene og ensom i livet. Han har jobben med sine faste rutiner, og det er alt. Han tar også mange løpeturer både med og uten en god kamerat som har vært en nær venn oppgjennom årene. Han er en mann med få personer i livet sitt. Etter at kvinnen sluttet å komme til ham, gjennomgår han en ordentlig nedtur som gjør til at han ser veldig medtatt og sliten ut. Vil livet hans komme på rett spor og vil han noen gang slippe inn andre igjen, eller kommer han til å bli ensom resten av livet?

Debutromanen av May Sissel Vadla, er en kort roman som sier mye. Det er mye mellom linjene og jeg liker bøker med undertoner, og det får man her. Vennskap og kjærlighet blir satt på prøve, og når livet bryter en ned, prøver man så godt man kan å komme tilbake igjen. Det er skrevet med varme, håp, og kontrasten av lys og mørke. Det han går gjennom, kan mange av oss lett kjenne oss igjen i, for ensomhet har nesten blitt den nye folkesykdommen. Noen er alene og ensom hele tiden, mens andre føler seg ensom også i sosiale settinger. Kommer han til å innrømme at han er ensom, eller kommer han til å skjule det til enhver pris? Han føler ingenting er det samme etter at moren hans døde, og føler seg veldig alene.

En hjemsøkende liten bok
Dette er kanskje en kort og lettlest bok, men det er også en bok som setter spor etter seg. Les den hvis du ønsker en godvond leseopplevelse, og vær ærlig med deg selv. Er du ensom?

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Når man leser krim, handler det ofte om fortid som inntar nåtid. Det gjelder Høstdåd også ...

I 1990 skjedde det noe veldig tragisk. En vennegjeng samles før livet og fremtiden skiller dem. De begynner å bli voksne, og det er på tide å ta tak i livet. Denne kvelden samles de for å tilbringe ekstra tid før deres vei som nevnt skilles, men kommer vennskapet deres til å vare evig? Vennskapet settes på prøve da samme kveld en av dem blir funnet død. Var det en ulykke, eller har noen skylden?

En erfaren politietterforsker blir satt på prøve i bygda
27 år senere får bygda en ny politikvinne, og det er Anna Vesper fra Stockholm. Hun skal ta over for Henry Morell som har jobbet der i mange år, og har blitt en original for bygda. Han har det vanskelig med å slippe tak i jobben, men kommer han til å vise henne tillit, og gi henne arbeidsro? Samtidig føler hun at hun blir frosset ut av kollegaer fordi hun er ny og stotrer av og til, spesielt når hun skal si noe viktig. Kommer hun til å vinne deres respekt, eller kommer det til å bli for mye korrupsjon? Korrupsjon kommer i dagslys da en kvinne snakker med henne om hennes sønn som døde for 27 år siden. Andre mener det var en ulykke, mens moren hans mener noe annet. Anna Vesper selv blir nysgjerrig når det gjelder denne saken som bygda ikke helt har kommet over. Er det verdt å ta en titt i den gamle mappen, eller kommer hun til å angre?

Anders de la Motte er et navn som er blitt mye lagt merke til i det siste. Selv har jeg ikke lest noe av ham før, men har alltid hatt lyst til å prøve og lese bøkene hans. Høstdåd er ikke den sterkeste krimboka jeg har lest, hverken i år eller tidligere, men den er veldig lettlest til å være en stor bok på over fem hundre sider. Den virker stor, men den er ikke tung i det hele tatt, og sidene flyter nesten av seg selv. Jeg liker bøker der fortid møter nåtid, men av og til kan det også bli for mange av dem, for ofte. De fleste krimbøkene jeg har lest i det siste har bestått av fortid møter nåtid konsept, og noen ganger kan det bli trøttende i lengden. Dette gjelder spesielt krimsjangeren.

Korrupte kollegaer eller bare falsk alarm?
Denne gang var det ikke saken som interesserte meg, men selve persongalleriet. Man blir som nevnt godt kjent med alle, på godt og vondt, og man får en god følelse av hvem man kan stole på, og ikke. Det er også lett å sette seg selv i Anna sine sko. Det må være utfordrende å ha mistet sin eksmann i kreft, samtidig hanskes med en tverr tenåringsdatter, som bærer på en like stor sorg som moren. Sammen prøver de å finne tonen og få hverdagen til å gå rundt sammen med hunden, Milo. Man blir også veldig nysgjerrig på kollegaene til Anna. Hva er det de skjuler, og er det noe de skjuler i det hele tatt? Det var mest spennende å lese om var Henry Morell som prøver å trekke i tråder, selv om han er i ferd med å gå av, og intre rollen som pensjonist. Persongalleriet er stort, og det er mange å holde styr på. Forfatteren presenterer dem for oss på en oversiktelig måte.

Her er det de gode folkene mot de onde. Hvem har gode hensikter og ikke? Er det for sent å løse en gammel sak? Høstdåd er en fin krim å få med seg, men den er kanskje ikke realistisk nok for alle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Svenskene og danskene er flinke til å lage filmer og Tv-serier. Men er de bedre krimforfattere?

Katrine Engberg har hittil vært et ukjent navn for meg. Kjenner til flere forfatternavn, men samtidig er det mange å holde styr på. Nye debutanter kommer hele tiden, men Katrine Engberg er ingen debutant. Glassvinge er bok nummer tre i serien om politietterforskerne Jeppe Krøner og Anette Werner, og kan fint leses som frittstående. Jeg selv har ikke lest de to tidligere bøkene, og syntes ikke at det gjorde noe.

Usikker tid for politietterforsker Jeppe Krøner
Jeppe Krøner lever i en usikker tid. Han har mye å prestere på jobb, spesielt i den nye saken, hvis ikke lover sjefen hans å sette noen andre på saken istedet for ham, og Anette Werner sliter på hjemmebane med ustabil søvn, valg av navn og små feider med mannen etter fødsel. På jobb må Jeppe Krøner finne en morder veldig raskt da mennesker blir funnet døde i vannfontener med merkelige og dødelige snitt på kroppen. Hvem er drapsmannen/kvinnen, og hva har de brukt for å lage slike snitt? Samtidig har han et hemmelig forhold med en kollega, men han blir ikke helt klok på forholdet, siden hun viser ham både kalde og varme signaler. Hva betyr det? Både Jeppe og Anette har mye å stri med, og samtidig må han klare seg uten sin jobbpartner siden hun har som nevnt fødselspermisjon, men klarer hun å holde seg unna med tanke på hvor nysgjerrig hun er på saken?

Overfladiske bikarakterer
Som sagt, dette er mitt første møte med Katrine Engbergs forfatterskap, og for å være helt ærlig, er dette typisk krim som ikke byr på så mye nytt. Boka har godt driv, består av raske kapitler, og er veldig lettlest. Men selve krimsaken og persongalleriet er noe jeg føler har lest mange ganger før. Ikke noe nytt der i gården. Man blir godt kjent med hovedpersonene Jeppe og Anette, men følte at bikarakterene ble noe overfladiske. Man vet hvem man skal stole på og ikke, men det er ingen som skiller seg ut, bortsett fra Falck. Falck er en kollega av Jeppe. Han ble min favoritt fordi han kommer med noen veldig tørre vitser når man minst venter det. Han er både slitsom og morsom.

Til tross for at dette er en veldig lettlest krim som man leser ut på bare få dager, opplevdes den samtidig som noe slitsom, for jeg er ikke veldig interessert i å lese om amming, navnevalg og om småbarnsforeldres liv generelt. Når jeg skal lese krim vil jeg heller ha noe som er mørkere og mer hardbarket enn å lese om bleieskift ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

God start, men så tynnes det ut etter hvert ...

En uheldig mann eller bare lav viljestyrke?
Daniel er ikke en som er heldig med kortene. Han kan virke litt tafatt, men er egentlig bare uheldig. Han er litt i grenseland mellom å være tafatt og uheldig. Han er en mann som prøver å gjøre sitt beste, men som er både hjemløs og arbeidsledig. Ved en tilfeldighet får søskenbarnet hans øye på ham mens Daniel tigger, og bestemmer seg for å gi Daniel boplass hjemme i leiligheten. Det Daniel ikke vet er at han søskenbarnet hans kun gir ham dette tilbudet for å bo billigere. Daniel mistrives i denne nye situasjonen, spesielt da søskenbarnet ber en annen bo sammen med dem uten å høre med Daniel først, og han er desperat etter å få seg en jobb. Før han vet ordet av det dukker det opp et uventet brev, om jobbtilbud ved Craven Manor. Et sted Daniel knapt kjenner til. Når han undersøker det viser det seg å være et nedlagt, majestetisk, og gjengrodd hus. Det viser seg for å være en som heter Bran som har sendt ham ut på oppdrag. Han vil at Daniel skal bo der og jobbe der, så lenge han følger noen visse regler. Er dette stedet noe å satse på, og hvem er denne Bran? Kommer Daniel til å møte ham eller er det hele en spøk? Han er desperat etter å komme seg vekk fra søskenbarnet sitt som viser seg for å være en slesk og utspekulert fyr, og Daniel har virkelig ikke noe å tape ...

Av og til trenger man en god spøkelseshistoriebok og jeg leser mye horror. Jeg må ha litt horror med overnaturlige elementer i, sånn som denne. Konseptet virket fascinerende, men selve utførelsen opplevdes som noe annet. Jeg liker bøker som byr på mye atmosfære. Det er selvfølgelig ikke det viktigste, men nødvendig for å kunne leve seg inn i boka, og det følte jeg at jeg ikke fikk til helt her. Til tross for at boka tilhører horrorsjangeren og samtidig byr på overnaturlige elementer, så opplevdes Craven Manor som fullstendig stemningsløst, og da blir man ikke så veldig engasjert.

For overtydelig når det gjelder personligheter
Persongalleriet i seg selv er spennende og byr på mange forskjellige personligheter. Men synes det blir for overtydelig når det gjelder hvem man kan stole på av dem, og ikke. Man trenger ikke å få alt inn med teskje heller. Den som var mest spennende å lese om er denne mystiske Bran. Man blir nysgjerrig på om Daniel får møte ham og ikke, og hva slags type er det som sender oppdrag og mynter i en konvolutt? Det er jo ikke spesielt moderne? Man undres på hvem han er og hvorfor han skjuler seg, og hvorfor dette ønske om å pusse opp dette falleferdige stedet? Disse spørsmålene var det eneste som drev meg videre i boka. Jeg gir aldri opp en bok samme hvor mye jeg misliker den,men synes at det meste i boka ble seigt, selv om Craven Manor er en veldig kort bok på bare 290 sider. Det ble ikke akkurat noen "grøssende" opplevelse. Det føltes mer ut som satire eller svart komedie som gjør narr av sjangeren, men slik er det dog ikke for å understreke det. Det ble en bok jeg ikke klarte å ta helt alvorlig til slutt. Vet godt at mange ikke tar horrorsjangeren seriøst, men det gjør jeg til tross for at sjangeren fort kan bli både hinsides og provoserende. Dette var langt fra underholdende bare hinsides og vemodig lesing. Ikke spesielt skrekkelig.

Det er mye jeg kunne ha sagt om Craven Manor, men boka er såpass kort og jeg har sagt det meste om den allerede uten å røpe noe. Dette ble ingen skremmende spøkelsesbok, men heller tam og stemningsløst. Fikk ingen frysninger denne gang heller, gitt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er det noe vits i å stole på noen i det hele tatt?

Jeg har lest en bok av Laura Lippman, og det er lenge siden. Så sånn sett er hun ingen favoritt. Men jeg er ikke bare svak for horror, men også spenningsbøker. Ikke at de er skumle, men heller fascinerende, i hvert fall noen av dem. Dette er dessverre ikke en av de bedre spenningsbøkene jeg lest.

Brent av solen er fortalt på en veldig rotete og snodig måte, mer oppsummerende enn fortellende. Det er en skrivestil jeg ikke har spesielt sansen for i bøker, for det blir fort uengasjerende, i hvert fall for min del.

Hjelper det å rømme unna en komplisert fortid?
I begynnelsen av boka møter man Polly. Hun forlater mann og deres barn. Hun vil lære mannen sin et par ting, blant annet å ta ansvar. Selv drar hun til Belleville som er et øde og et lite bortgjemt sted som ikke mange drar til. De som bor der, merker det godt hvis det kommer noen nye. Mannen hennes angrer seg for at han ikke forlot forholdet mens han tenkte å gjøre det, men hun kom ham i forkjøpet, og han blir sittende igjen alene som forsørger. Det virker hjerterått av henne å bare forlate dem slik. Har hun ingen empati i det hele tatt? Men Pollys fortid er noe komplisert, som vi ikke får vite så mye om med det første. I de første femti sidene får vi stadig høre fra hans side, Pollys mann, at sexlivet deres var bra. Veldig "interessant" og opplysende. Han gjentar det til det kjedsommelige. Bra sexliv eller ikke, hun forlot ham likevel. Tenk det ...

Hvem er ute etter hvem, og hvem skjuler hva?
Belleville ligger i Delaware, og mens hun er på flukt fra hennes egen lille familie og mye annet, møter hun Adam, som også hevder han er på gjennomreise, men av en eller annen grunn blir begge to værende. Det hele blir "dramatisk" når noen i nærområdet dør. Hun blir sett på som "mistenkt" av andre siden hun har blitt sett i nærheten av offerets dødsfall. Kommer Adam til å bli værende, eller tror han at hun har noe med dødsfallet å gjøre? Har han noe selv å skjule? Elsker de hverandre, eller er dette en slags katt og mus lek? Det Polly ikke vet, er at Adam egentlig er satt på en sak som privatdetektiv for å finne henne. Hvem er egentlig skurken i denne fortellingen, og hvem lurer hvem?

Brent av solen blir fremstilt som en slags film noir. En gammeldags historie blir flettet inn i en moderne tid på en måte. Det er det eneste jeg liker litt med boka, men ellers hadde ikke denne boka særlig mye å by på. Skrivemåten og endring av perspektiv var veldig frem og tilbake, og noe rotete fremstilt. Jeg liker bøker der perspektiv ofte blir endret istedet for at alt blir fortalt fra hovedpersonen hele tiden, men denne gang ble det for uoversiktelig, og til slutt mister man nesten interessen for hvem som er hva. Følte heller ikke jeg ble godt nok kjent med hovedpersonene da de ble vel mystiske for meg. Jeg fikke ingen connection til noen av dem, og brydde meg ikke om de er skyldige eller ikke, eller hva de driver på med. Man mister tråden og interessen til slutt, og vil bare boka skal ta slutt. For hele historien blir mer masete enn spennende, og hadde nok passet bedre som en novelle i et eller annet ukeblad enn i bokformat.

Som sagt så leste jeg en annen bok av Laura Lippman for lenge siden som heter De døde vet (What the Dead Know) og tror jeg foretrekker den fremfor Brent av solen. Brent av solen ble dessverre for rotete, og for vanskelig å sette seg inn i på grunn av mangel av interesse. Laura Lippman prøver denne gang å forsøke seg som Hitchcock, men mislykkes ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Når man tror et rolig sted er trygt ...

Eddi Stubb er tilbake, og denne gang etterforsker han mysteriet om en ung jente som blir funnet død ved sjøen. Hva har skjedd henne, og hvem så henne levende for siste gang? Er det noe vennene hennes skjuler? Var det selvmord? Samtidig får Eddi Stubb øye på Osvald som er et lite geni, og god til å huske på tall. Man synes synd på ham fordi han blir holdt utenfor av andre ungdommer fordi han er autist. De ser på ham som "annerledes", noe som er trist og leit. Kan han være til hjelp i denne etterforskningen, eller vet han mer enn han innrømmer? Eddi Stubb og hans nye kollega, Vilde Vang får mye å gjøre.

Nøktern og hverdagslig krim
Dette er ingen original eller heseblesende krim, men god hverdagslig krim. Det er skrevet på en nøktern og troverdig måte. Denne Eddi Stubb virker i Slå på ring noe demotivert og sløv i denne saken. Gjemmer seg litt i bakgrunnen? Han blir litt satt ut da han møter sin nye kollega som er en veldig ung kvinne. Han tviler på henne i begynnelsen. Hvorfor? Er det fordi hun er kvinne i et mannsdominerende miljø, eller er det fordi hun er så ung? Er det på grunn av begge deler? Vil hun imponere ham, og kommer de til å gå overens? Hun virker i hvert fall ivrigere enn det han er. Er det på grunn av at hun er fersk, og vil vise hva hun er god for?

Underveis i etterforskningen blir vi kjent med mange spennende karakterer. Vil noen av dem avsløre seg? Det virker nesten som om alle har noe å skjule. Eller er det sånn? Kjenner vi de vi kjenner, så godt som vi tror? Det er ikke godt å si. Jeg er heller egentlig ikke interessert i været, har ikke kommet helt i den alderen ennå, men liker måten forfatteren beskriver det på, fordi det gjør det hele litt mer levende. Det er med på å skape en dyster og urovekkende stemning.

Det er ikke bestandig den kriminelle saken som er mest spennende å lese om
Selve saken er en helt "vanlig" sak, ikke det helt det store, men syntes ikke det gjorde noe. Det er ikke bestandig saken i en krimbok trenger å være så spennende, men andre faktorer, slik som atmosfære, persongalleri, skrivestil og mye annet teller også veldig mye. Jeg har også opplevd det i andre krimbøker. Det er ikke bestandig saken i en krimbok som er det mest spennende å lese om. Synd at saken ikke var trekkplasteret denne gang, men likevel gjorde det ikke noe da persongalleriet denne gang er selve drivkraften. Mange av karakterene blir man godt kjent med, og man undrer på hva de har å skjule. Hva er det de ikke forteller?

Det som ødelegger litt er som med Unni Lindells bøker: En kvinnelig etterforsker dukker opp. Ikke noe galt i det, men jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere uten å skjønne helt hvorfor. Likestilling er bra, men i krimbøker liker jeg best at etterforskere er mannlige fordi synes de er mer spennende å lese om enn kvinnelige etterforskere, og jeg fikk ikke helt sansen for denne Vilde Vang. Ikke bare fordi hun er kvinnelig etterforsker, men syntes hun ble vel mystisk, og synes kanskje hun prøver for hardt?

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sikker på at det er bare du som skriver i dagboken din?

Meget spennende konsept
Clare er en sterk og ambisiøs kvinne. Etter skilsmissen bor hun sammen med hennes unge datter, Georgia (også kalt Georgie), og hunden Herbert. De lever et enkelt liv og har det godt sammen, selv om de har sine uenigheter som i enhver familie. Datteren hennes har en kjæreste som hun alltid vil ha besøk av. Noe Clare ikke alltid liker siden han er noen år eldre enn datteren, men prøver å stole på henne. Clare har også en god jobb. Hun er foreleser i litteratur, og hennes spsialfelt er om R.M. Holland, som er en gotisk forfatter, og hun ønsker selv å skrive en bok om ham. Verden snus på hodet da hennes gode venn, og kollega, Ella, blir funnet myrdet. I nærheten av liket finner etterforskerne et notat hvor det står: "Hell is empty" Det er et sitat fra bokaThe Stranger av R.M. Holland, som ofte blir nevnt. Siden Clare er alene med mye ansvar, har hun behov for å skrive dagbok, noe hun gjør flittig. Hun betror sine tanker i dagboken, men en dag ser hun en hilsen i den som hun ikke selv har skrevet. Av en eller annen grunn føler hun seg ikke trygg, og hun synes at hverdagen blir bare merkeligere og merkeligere ...

Jeg har aldri lest noe av Elly Griffiths før, men det er alltid hyggelig å utforske ukjente forfatterskap. Jeg liker å lese av kjente og kjære forfattere også, men noen ganger bare må man utvide horisonten, noe jeg ofte gjør, og Elly Griffiths var slett ingen dårlig valg. Persongalleriet er svært spennende å lese om, spesielt Clare fordi man får ofte følelsen av at man ikke alltid vet hvor man har henne. Med noen virker hun veldig tillitsfull, ansvarlig og omsorgsfull, mens mot andre kan hun virke noe kjølig og hard. Man får ikke helt tak på henne.

Mørk og mystisk atmosfære
Er det en ting jeg legger stor vekt på og setter stor pris på i bøker, er atmosfære. Jeg legger selvfølgelig ikke all vekt på det, men bøkene må ha en eller annen atmosfære i seg, og det hadde denne mye av. Både handlingen og karakterene var spennende å lese om, også de små birollene som dukker opp. Selv om saken ble litt vel enkel mot slutten og noe "smådum", følte jeg ikke at det ødela noe fordi boka byr på mange andre gode faktorer som gjør til at man føler at man får en god leseopplevelse likevel. Sånn sett ble jeg ikke skuffet.

Også litt morsomt å lese om denne ene etterforskeren som fremdeles bor hjemme hos foreldrene sine. Det er ingenting galt i det. Det virker bare koselig. Hun er nesten like spennende å lese om som Clare. De virker som sterke karakterer begge to, på helt ulike måter.

En annen person som er spennende å lese om, selv om han ikke helt har den store rollen, er Rick som er kollega av Clare. Det har gått rykter om at noe har foregått mellom ham og den som ble funnet drept, Ella, som var en god kollega av begge to. Rick hadde også en greie for Clare for en stund tid tilbake. Han er en gift mann, men er han til å stole på?

Underveis i denne groteske saken, dukker det opp flere mistenkte. Er den skyldige noen fra nærmiljøet?

Dette er en spennende bok på mange måter. Likte spesielt godt at handlingen foregår for det meste i engelsk skolemiljø, som gjør det lille ekstra når det gjelder gotiske elementer. Liker også at boka tar for seg litt om spøkelseshistoriesjangeren, som jeg er glad i selv. Det er ikke noe jeg blir skremt av lenger, men synes fremdeles det er en fascinerende sjanger.

Lettlest og nysgjerrigheten tar fort overhånd
Boka består av korte kapitler, spennende persongalleri, mange uhyggelige elementer sys inn i handlingen, og det er en bok man lett blir dratt inn i, spesielt mot slutten da ting virkelig skjer. Selv om saken ble for enkel og opplagt, synes jeg ikke resten av boka ble "ødelagt" av den grunn. Den er mørk og dyster, noe jeg har sansen for. Det eneste jeg har å klage på er at boka godt kunne ha vært lenger, og det er ikke alle i persongalleriet man blir like godt kjent med. Den jeg likte minst å lese om var Georgia, datteren til Clare. Hun virker irriterende uten å klare og sette fingeren på hvorfor, og blir for skyggeaktig. Likte også at boka skifter på perspektiv. Jeg foretrekker bøker der ting blir fortalt fra forskjellig perspektiv, istedet for at det bare er hovedpersonen som er i sentrum, for det gjør det hele mer troverdig.

Leit at saken ble for enkel og smådum på slutten, men som sagt, synes likevel dette er en god bok som er verdt å få med seg. Jeg liker gotiske bøker, men har lest altfor lite av denne sjangeren, og denne boka gir meg lyst til å utforske mer av den sjangeren.

Ps: Jeg har en annen utgave enn den som er oppført her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Rampestreker er kanskje morsomt, men av og til kan man gå for langt ...

Er det to forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, så er det R.L. Stine og Stephen King. Først leste jeg mye R.L. Stine sammen med mye annet før jeg gikk over til Stephen King, da jeg ville ha noe mørkere. Vil jeg ha noe nostalgisk, leser jeg mye R.L. Stine. Det er som å dra tilbake til barndommen igjen.

Populær forfatter
Som barn leste jeg Grøsserne og noen andre serier av R.L. Stine, og noen få Fear Street bøker, men jeg rakk ikke å lese mange av Fear Street bøkene før det ble bestemt at det ikke ville bli utgitt flere her til lands, fordi de solgte for lite i Norge, noe som var en skuffelse. Men nå har det kommet heldgivis en reboot av Fear Street bøkene, som nå heter Return to Fear Street som plaster på såret.

The Wrong Girl er bok to i serien og disse bøkene kan leses som frittstående bøker da nye hendelser og karakterer oppstår i hver bok, ogThe Wrong Girl er om Poppy som er visstnok sjefen i vennegjengen. Hun elsker pranks, eller rampestreker som det heter på norsk. Hun og vennene har lyst til å bli "kjendiser" på Internett ved å gjøre forskjellige stunts og lure folk. Stunts som er litt på kanten. Men Poppy blir utsatt for noe veldig slemt. Vennene hennes lurer henne til å tro at hun nettopp har begått noe svært kriminelt og føler at hele livet faller sammen, helt til det hele blir avslørt som en spøk. Hun føler seg sviktet av vennene sine, og sverger hevn, men noen kommer henne i forkjøpet. Kommer hun til å få skylden for alt, eller vil hun finne den skyldige før han eller hun går for langt?

Spennende tema, men slapt gjennomført denne gang
Hevn er et fascinerende tema både på film og i bokformat. Noen tar hevn for å gjøre livet surt for andre, mens andre tenker på hevn og bare lar det være med tanken. Vi mennesker er forskjellige, og godt er det. Dette er en av de slappeste bøkene jeg har lest av R.L. Stine hittil. Til og med humoren han bruker, som har en tendes til å være sært, tørt og vittig uteblir og blir for anstrengt. Det er nesten som om det er ingen ting som fungerer i denne boka. Man begynner å lure på om det virkelig er R.L. Stine som har skrevet den eller ikke.

Denne Poppy (spesielt navn) er en svært irriterende karakter som man ikke får sympati for, ikke en gang når hun ikke får en eneste rolle i skoleskuespill stykket. Synes hun virker for sjefete overfor sine venner og er ikke spesielt empatisk. Det er det inntrykket man får av henne. Hun er kanskje litt for høy på seg selv? Det virker ikke som om hun bryr seg spesielt mye om søsteren hennes heller, som også stiller opp på audition for skuespillstykket for skolen. Syntes også det var svært lite kjemi mellom vennegjengen til Poppy og at de virket for forskjellige. Man skjønner ikke helt hvorfor de henger sammen, siden personlighetene deres er svært forskjellige, og de vil gjøre forskjellige ting. Denne vennegjengen er ikke spesielt samstemt. Det eneste interessante med boka er noe drama som utspiller seg, selv om man ikke er begeistret for drama, men det gjør til at man ikke kjeder seg i hjel mens man leser boka. Det er jo et pluss.

Bortsett fra det var dette noe seige greier. Lite spenning og intensitet, noe R.L. Stine er flink til å ha med ellers i bøkene sine, men her hadde han ikke kraften sin med seg. Intrigene og selve hovedproblemet blir for opplagt og pinlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er det trygt å leie et feriested for noen måneder?

Et forhold på godt og vondt trenger noe forfriskende
Ben og Marian har et forhold mange kan drømme om. De har sine feider de også, men er like forelsket etter en del år sammen, og sammen har de sønnen, David. De bor også i en av verdens kuleste byer, New York, men det er bare et problem. De lider av brakkesyke. Brakkesyke er følelsen av å være innestengt på samme sted over lengre tid, og en med hverdag med lite variasjon. Man på en måte sløves ned av det. Det opplever de to i leilighetkomplekset de bor i, og blir gal av alle nabolydene som hører med. De orker ikke enda en sommer fanget i reiret. Mens Ben er på jobb finner Marian en annonse om noen som leier bort et hus for noen måneder på landet, vekk fra byens mas og fjas. Ben er ikke helt keen på ideén, og skjønner han ikke har annet valg enn å bli med, og i det minste undersøke huset. Se tilstanden av det. De blir møtt av Miss Allardyce og broren hennes som viser seg for å være svært eksentriske, og i motsetning til Marian, får Ben dårlige vibber av stedet og menneskene uten å klare og sette fingeren på nøyaktig hvorfor. De kan låne hele stedet for seg selv for noen måneder sammen med tanten til Ben som også skal være med, men det er bare en liten hake ... Hva er det de ikke forteller med en gang, og er det en grunn til at Ben bør være var mot dette stedet?

Gammeldags sjarm
Er det en sjanger jeg er veldig glad i, er det horror, både i bok og filmformat. Jeg liker godt både gamle og nye filmer, spesielt de gamle. Selv om denne boka er filmatisert, er dette en tittel som av en eller annen grunn har klart å gå meg hus forbi. Fy skamme meg, for dette er en svært fascinerende bok med god horrorstemning. Jeg får litt Rosemary's Baby vibber av den, ogThe House of the Devil (film fra 2009). Historiene i seg selv er ikke spesielt like, men man får den samme krypende og urovekkende følelsen, og venter spent på at det skal smelle. Man bare venter på at noe fælt skal skje, og man må bare lese videre. Det er ikke bar historien i seg selv som er spennende og klaustrofobisk, men også persongalleriet, som består av svært forskjellige karakterer som skal tilbringe noen måneder for seg selv på landet. Det er nesten som å be om bråk.

Burnt Offerings ble utgitt i 1973, og det er forfriskende å lese gammel horror da sjangeren hadde sin utstråling. Jeg liker sjangeren ennå, men det er synd at mye av det ødelegges av dårlige og tungtrødde remakes, noe jeg ikke skjønner helt vitsen med. Hvorfor ikke beholde originalene som de er? Burnt Offerings har ikke blitt til en nyversjon ennå så vidt jeg vet, og håper ikke det blir det heller. For remakes blir sjeldent bra. Så håper ikke filmversjonen havner i den fella. Å lese horrorbøker er stort sett like underholdende som å se dem på film. Visjonene er der, og stemningen er noen ganger til å føle og ta på, også når det gjelder Burnt Offerings. Man bare får en ekkel følelse med en gang de kommer til feriestedet. Jeg liker Marascos skrivestil veldig godt fordi det er veldig nøkternt og krypende skrevet. Det er bare synd at boka er så kort, for man vil at denne ekle stemningen skal vare litt til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg og Michelle Obama har en ting til felles: Vi begge er januarbarn.

Ung og lovende
Michelle LaVaughn Robinson Obama hadde bursdag i forrige uke den 17. januar og fylte 55 år. På denne korte tiden har hun rukket å gjøre og være veldig mye. Det er en kvinne mange føler en ærefrykt for og ser opp til, og det med god grunn. Hun er en dyktig kvinne innenfor mange områder.

For det første elsket hun å lære og gjøre nye ting, og var veldig skoleflink. Før hun møte ektemannen Barack Obama, har hun utført mange studier. Hun vokste opp under trange kår, men foreldrene hennes og broren hennes klarte seg bra. Hun vokste opp i Chicago hvor hun delte hus med grandtanten som eide huset. Michelle og familien hennes og grandtanten bodde i hver deres etasje. Hun tok pianotimer hos grandtanten som også var pianolærer, og de to gikk ikke spesielt godt overnes. Michelle viste seg å være veldig lærenem, og tanten hennes hadde visse krav. Det oppsto en slags kamp mellom dem. Gjerne kall det for en slags stille maktkamp. Fra Michelle Obama var liten har hun vist at hun er både sta og handlekraftig, eller "obsternasig" som hun selv kaller det i boka.

Støttende familie
Det er ikke bare barndommen hun snakker om, men også foreldrene sine, broren sin og studiene sine. Familien som alltid var bekymret for faren hennes som hadde MS. De prøver å få ham til lege, men han nekter. Til tross for bekymringer, prøver Michelle å bygge sitt eget liv med venner, skole og gå fra et vanlig tenåringsliv til å bli en voksen kvinne. Selv om hun kommer fra trange kår, har hun en veldig støttende familie og gjør det veldig bra, broren hennes også, som hun er nær venn med.

Det mest spesielle med Min historie er å lese om møtet mellom henne og Barack Obama, og å få vite hvor forskjellige de to egentlig er. Hun er som nevnt en handlekraftig dame som liker å ha mennesker rundt seg, og stresser for å komme seg hit og dit. Barack Obama kan bestille seg en hytte et sted for å være alene i noen månender for å skrive bok, gå slentrende fra sted til sted og ta det som det kommer, selv om han jobber hardt. Han kan å holde seg rolig i alvorlige situasjoner.

Strenge regler
Det er også en kjent sak at selv om man bor i Det hvite hus, kan man ikke gjøre akkurat som man vil. Fra før av vet jeg at man kan ikke åpne et vindu selv av sikkerhetsmessige årsaker. Litt morsomt at hun nevner at hun og Barack Obama nesten ikke fikk lov til å gå opp og ned trappene, og heller ta heisen for Secret Service ville ikke at de skulle skade seg ved å falle ned trappa eller noe. Hun nevner også at hun og Barack Obama ville at barna deres skulle leve et normalt liv, til tross for Secret Service har sine strenge regler.

Michelle Obama deler mye av seg selv som person, bakgrunn, fortid og nåtid i boka, men likevel føler jeg fremdeles at man ikke får ta del av den personlige plan. Man får et godt inntrykk av henne og lærer noe nytt underveis, men likevel føler jeg ikke at man blir godt kjent med henne som person. Man kommer ikke nær henne på en måte man skal gjøre gjennom biografier og memoarer. Så savnet mer dybde og åpenhet sånn sett.

Det er ingen tvil om at Michelle Obama er en imponerende kvinne. Jeg er større fan av mannen hennes, Barack Obama, men Michelle er ikke så verst hun heller. Liker det de tror på sammen. Å støtte de svake i samfunnet og mangfold, og sammen forandret de Det hvite hus til et mer åpent sted.

Det er litt av en reise hun har hatt hittil.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

(Anmeldelsen gjelder The Woods are Dark)

I 2018 avsluttet jeg året med den merkeligste boka jeg noensinne har lest ...

Den er hverken sjokkerende eller original, men tvers gjennom banal. Men av og til trenger man slike bøker. Jeg gjør det. Det er min måte å slappe av på.

Herlig, gammeldags slasher
Richard Laymons bøker er "b-versjon" og minner veldig om slashere fra 80-tallet. Det er drastisk, mørkt og humoristisk. Det er ikke bøker for alle, for Laymon skriver også svært grovt og vulgært, bare for å advare om det. Det er ikke bøker for ungdom.

Denne boka er fra forskjellige perspektiver. En familie er på kjøretur, og bestemmer seg for å overnatte i et lite sted i California. Faren oppdager til sin forskrekkelse at overnattingsstedet de nettopp har singert seg som gjester i, er falskt. Det er bare en slags "kulisse". Historien veksler frem og tilbake fra denne familien til to collegejenter som blir kidnappet og fraktet inn i skogen. Der tilhører en menneskegruppe som kalles "Krulls". Nakne kvinner og menn kvinner kidnapper folk, og de har sin grunn som jeg ikke kan røpe her, for det forklares i boka, og jeg vil ikke avsløre noe. Hvem er "Krulls", og kommer familien og collegejentene unna disse voldelige skapningene?

The Woods are Dark er ikke for alle da den er pervers, vulgær, og kannibalistisk. Ikke nok med det ... Den er veldig voldelig, brutal, inneholder noen voldtektsscener, og er veldig hinsides på mange måter. Horror og slashere er jo sjangere som er kjent for å provosere og sjokkere. Synes ikke denne klarer å provosere, og heller ikke å sjokkere. Men med disse nevnte stikkordene er det kanksje feil å si at boka er veldig underholdende, men husk at dette er fiction. Det er horror blandet med slasher, og da må man tåle at det blir litt drastisk, da det er meningen med begge sjangrene, spesielt innen slashere. Også må man huske på som sagt at dette er fiction. Da er det lov å kalle det underholdende.

Datteren til Laymon tar opp kampen angående boka
Richard Laymon slet med å slå gjennom i USA, men var populær blant annet i Europa. Han døde dessverre altfor tidlig i 2001, og ble bare femtifire år gammel. Han døde av hjerteinnfarkt. Da han ga utThe Woods are Dark for første gang, ble han veldig redigert av forlaget som tok vekk mange sider av manuskriptet. Etter hans død gikk datteren hans gjennom skriveriene hans, og ville at hele The Woods are Dark skulle bli utgitt på nytt uten sensurering. Den usensurerte versjonen ble publisert av Cemetery Dance Publications i 2008. Det originale manuskriptet ble først utgitt av Warner Books, og det var også de som redigerte bort en stor del av manuskriptet.

Dette er ingen bok for sarte sjeler. Men tåler du en dose svart humor og er vant til sjangeren, vil du få igjen mye underholdning. Synes dette er en av Laymons beste, og det er synd at den ødelegges litt på grunn av en cheesy avslutning.

Min utgave er fra 2006.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

The After Wife virket som en spesiell og annerledes bok. Det var derfor jeg ville lese den, men dessverre ble det for mye om følelser ...

Tenk å lage en robotutgave av seg selv ...
Aidan og Rachel har et vanlig ekteskap. De har sine oppturer og nedturer, deres respekterte arbeidsplasser og en tenåringsdatter. Selv om livet er utfordrende iblant, er de glade i hverandre og støtter hverandre i all slags situasjoner. En dag på vei hjem kjenner Rachel at hun er dårlig og at noe ikke stemmer. Hun kommer aldri hjem igjen. Aidan og datteren lever videre med knuste hjerter og er i en surrealistsik tilværelse. Tilværelsen deres blir enda mer surrealistisk da Aidan får vite gjennom hans kones kollega Luke, at hun har holdt på med et prosjekt på jobb. Aidan vet hun har holdt på med et prosjekt, men ikke hva det gikk ut på. Dermed blir hans tilværelse ganske snudd på hodet, da han får vite at hans avdøde kone har laget en kopi av seg selv, og hun skal leve med ham og hans datter Chloe. Kommer de til å holde ut en robot som er helt maken til deres avdøde kone og mor?

Romaner er kanskje ikke det jeg leser aller mest av, men det hender seg en gang i blant, og noen ganger kommer man over virkelig over noen gode romaner også. Men denne var dessverre ikke noe for meg. Jeg ville lese den fordi det var roman blandet med litt science fiction. Derfor virket den litt spesiell og annerledes, men det var selve konseptet som ikke var noe for meg. Det ble for mye om følelser, tap og sorg for min del. Dermed føltes det som om det var lite utvikling, både når det gjaldt selve historien og karakterbeskrivelsene. Det var lite som skjedde, alt i alt. Skjønner jo at når noen sørger, så står tiden stille, men likevel forventer man litt utvikling, både på godt og vondt. Følelsene og sorgen ble slitsomt å lese om i lengden. Dermed føles denne romanen veldig platt. Jeg er heller ikke interessert i å lese om sexlivet til godt voksne folk. Beklager ...

Fra innsiden av karakterene
En grei bok å komme seg gjennom og som er veldig lett å lese til tross for at dette er en stor bok. Likte også at kapitlene var delt opp ut ifra forskjellige perspektiver, slik at man ble mer på innsiden av karakterene, men selve historien var dessverre dørgende kjedelig, og som utfordret veldig lite. Dermed ble det uengasjerende lesing for min del. Grei bok hvis man vil ha noe lett, men ingen bok å bryne seg på. Selv foretrekker jeg å bo mutters alene, istedet for å bo med en robot. Det hadde vært for rart ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

I fjor ble Husdyret kåret til årest beste kriminalroman, og i år fikk den Glassnøkkelen. Er det fortjent?

Jeg har aldri brydd meg spesielt mye om gjeve priser når det kommer til bøker, for leser oftest det jeg vil uavhengig av nominasjoner og prisdryss, og ofte liker jeg de mindre kjente bøkene bedre fremfor bestselgere. Sånn har det vært lenge. Har likt noen bestselgere nå og da, men det er ytterst sjeldent.

Liten plass og mange indre demoner
Husdyret er en sjelden god komponert krim, og som har en fin, jevn flyt. Sidene går nesten av seg selv. Kapitlene er oppdelt etter forskjellige perspektiver, og de vandrer mellom Hanne, en dame som blir funnet forvirret i skogen, Malin som er kommet tilbake i det oppdiktede stedet Ormberg, som etterforsker og Jake. En sjeneret gutt som har den mørke hemmeligheten at han liker å kle seg i kvinneklær. Da Hanne blir funnet forvirret i skogen, og hennes politivenn er fremdeles savnet, aner mange at noe er galt. Det fører disse nevnte karakterene sammen til en alvorlig og faretruende situasjon.

Mulig jeg har sett altfor mange skrekkfilmer og krimserier til at jeg kan bli overrasket mer. Det skal mye til før jeg skvetter eller føler meg grundig lurt. Det er i hvert fall lenge siden, og det er et savn fordi det er morsomt. Savner både å bli skremt og bli sjokkert. Husdyret er riktignok ingen skrekkbok, men stemningen i den kan minne litt om det, i hvert fall begynnelsen som er litt gyselig. Det er en av de bedre begynnelsene jeg har lest i år. Jeg liker også persongalleriet som er godt beskrevet, småspennende og personlighetene kommer tydelig frem på godt og vondt.

Skuffende avslutning
Det som ødela for min del er at det hele blir for enkelt, selve saken. Det er både forutsigbart, og åpenbart, så dermed ble jeg ikke overrasket. Syntes avslutningen ble for dum og lite sannsynlig, for å være HELT ærlig. Det blir som å se en dårlig skrekkfilm, og man himler med øynene over de dårlige valgene noen gjør når man er i krise.

God og stemningsfull start, fin flyt gjennom boka, ogsåi midpartiet, gode karakterbeskrivelser, men som sagt, saken blir for enkel å gjette seg frem til, noe som ødelegger den store leseopplevelsen. I hvert fall for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg ble kontaktet av forfatteren som spurte om å sende bok, og jeg takket ja mot en ærlig anmeldelse. (Nei, sier du det?) ...

Det var noe kjent med navnet hans, og det viser seg at jeg har Isilds vrede som er første bok om Frida og Trym. Sånn er det når man vasser i bøker. Man tror man har oversikt over de uleste bøkene man eier, men så viser det seg at det ikke alltid er sånn likevel... Men den får jeg lese senere, og det skal gå bra siden dette er en frittstående trilogi. Så da gjør det ikke noe for meg å ikke lese det kronologisk. Foretrekker å lese ting i kronologisk rekkefølge, men da spørs det litt hva slags sjanger det gjelder.

Nye farer lurer
Hils nidinger betyr et nytt eventyr for Trym og Frida som er et ungt kjærestepar. De har opplevd mye sammen som andre ikke forstår, da det dreier seg om historier som omtrent kommer fra andre verdener. Ingen ville ha trodd dem uansett, og godt de er sammen om det, og har hverandre. Nå er det normale tilstander som gjelder, nemlig bursdagen til Frida. De skal feire det en hel helg i en sesongstengt leirskole, sammen med en gjeng som ligger litt øde unna med en voksen til stede. Trym og Frida er ekstra spente da de skal dele rom for aller første gang. Men merkelige ting skjer lenge før de drar på overnattingstur. Blant annet oppfører foreldrene til Trym seg rart. De ser ut som zombier. Helt fjerne. Er det influensasesongen som er i gang, eller noe annet? På overnattingsstedet får Trym vite at flere foreldre har oppført seg merkelig i det siste, også hun som skal passe på dem på turen blir også fjern. Er det noe med vannet eller er de forgiftet? Sammen med Frida, prøver han å finne ut av det. Men også noe annet uhyggelig skjer mens de er på leirskole. Som selskapslek bestemmer de seg for å leke med et Oujaboard (der man prøver å kontakte de døde ved å spørre om ting) og det tar en uhyggelig vendig ...

Dette er siste bok i trilogien om Trym og Frida som er nyforelsket og som har et godt forhold til hverandre. Som nevnt leser jeg denne serien i ukronologisk rekkefølge, og følte det ikke var noe problem. Dette er en bok og en fantasyserie for ungdom, for de som er i tidlig i ungdomsfasen. Det er også en bok for de som er nybegynnere når det gjelder fantasy, og som kanskje vil teste ut sjangeren. For oss voksne, enten man har lest mye fantasy eller ikke, blir nok dette en bok som er vel forutsigbar. Spenningen uteblir. Boka har gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med både Frida og Trym, og hva slags venner de har, på godt og vondt. Oldertrøen er også flink til å skape stemning, både når det gjelder forelskelse og når noe fælt skjer. Men selve spenningen, spenningskurvene er for lett å se dem komme, spesielt hvis man er litt for gammel for målgruppen denne boka er rettet mot.

Lettbeint underholdning, men gir mersmak
Fin bok å få med seg der og da, men ikke spesielt minneverdig. Kommer til å lese Isilds vrede siden disse bøkene kan leses som frittstående, og se om jeg liker den bedre. Sier ikke at Hils nidinger er en dårlig bok, det er den ikke, men den ble vel forutsgibar for min del, og kjærlighetsdelen er et typisk element i ungdomsbøker. Det er ikke helt min greie. Syntes det tok for stor plass i forhold til den uhyggelige delen av boka som hadde stor potensial.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Å skrive om populære bøker er ikke alltid like lett, spesielt når man ikke er helt fan av den selv.

Tante Ulrikkes vei er en bok som jeg har sett omtrent overalt i svært lang tid. Har sett den ofte på Bokelskere, Goodreads, og på nettsider hvor jeg handler bøker. Det er en av de bøkene man legger merke til overalt, enten man vil det eller ikke.

Skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet
Mon skulle tro at jeg gikk inn for å ikke like bøker som er popuære, men så barnslig er jeg ikke. Blir selvfølgelig mer skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn andre, men det betyr ikke at jeg automatisk ikke liker dem av den grunn. Jeg liker å gi dem en sjanse, men det jeg har merket de mange årene jeg har lest og skrevet om bøker, er at jeg har en tendens til å like bøker som stort stett er ukjente bedre, og jeg vet ikke hvorfor. Har selvfølgelig likt noen populære bøker også, men det jeg prøver å si, er at det er ikke ofte.

Denne boka er om to forskjellige gutter som vi blir svært godt kjent med. Disse guttene er Mo og Jamal. De er med i en kartlegging av hverdagen til de unge i Groruddalen. Mo svarer på mail og Jamal spiller det inn muntlig. Mo (forkortelse for Mohammed), er skoleflink uten at han egentlig vet det selv, og har mange muligheter foran seg. Han jobber godt med leksene sine og virker som en rolig type. Jamal er en mer rastløs type som prøver å finne en hvilken som helst jobb etter å ha droppet ut av skolen, men det er ikke lett når man ikke har utdanning.

Populær roman
Dette er en svært høyt elsket roman, noe som er forståelig. Den tar opp viktige temaer fra 2001 til 2006, samme tidsperiode som romanen befinner seg, og blant annet 11. september blir nevnt, samt andre viktige situasjoner. Men boka er ikke bare politisk, men det handler i bunn og grunn om forskjellig oppvekstbakgrunn, og hvordan livet på Stovner i Oslo er. Det er ikke noe med Stovner som er er mer negativt enn andre steder i landet, samme hvilken bakgrunn man har. Det handler om å akseptere hverandre, og gjøre det beste ut av livet.

Selv ome Tante Ulrikkes vei ble utgitt i fjor, dukker den fremdeles opp på diverse boksider på nett. Det virker som om den er kommet for å bli. Bøker er tross alt tidløse. Det er bare at noen bøker legger man mer merke til enn andre, og da får man ofte den følelsen av at det vil det ingen ende ta med den og den boka. Det gjelder også Tante Ulrikkes vei som har fått mye oppmerksomhet, både i fjor og i år. Det virker ikke som om oppmerksomheten til noen bøker aldri legger seg.

Jeg ville svært gjerne like boka, noe jeg også gjør i grunn, men jeg likte den ikke så godt som resten av Tante Ulrikkes vei fansen. Noe som er synd, for det er en veldig fin bok på mange måter. Godt og ekte språk. Det er også en del å kjenne seg igjen i, og den kan godt leses av både ungdom og voksne. Likevel følte jeg en slags "disconnect" fra boka og klarte ikke helt å leve meg inn i den. Det var det som ødela litt for min del, og skjønner ikke helt grunnen til det var. En god bok for all del, men jeg ble dessverre ikke forelsket i den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Marie WHarald KAnita NessJostein RøysetBoktimmyElin SkjerengRufsetufsaSynnøve H HoelLibraritas vMarteAgurMarit MogstadGVHanneEllen E. MartolHanne Kvernmo RyeIngunn STone Hingar hTralteNeda AlaeiØyvind BjørnerudKay NilsenJulie StensethMy Criminal MindLillevikriraReadninggirl20Kristine LouiseTanteMamieKaren RamsvikLeselenaEli HagelundEvaEivind  VaksvikRandi FramnesBertyThomas KihlmanAud- HelenMarit Håverstad