Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 651 bokomtaler

Enda en bok som jeg leste i 2020, og som jeg ikke rakk å skrive om samme året som jeg leste den, men har ikke mange bøker fra 2020 igjen, som jeg har lyst til å skrive om.

Er klar over at Bare rør ikke er for min målgruppe. Oss i slutten av 30-åra, men jeg liker å lese barnebøker for å følge med på utviklingen av dem oppgjennom årene, og sammenligne hvordan dagens barnebøker, er i forhold til hvordan de var da man selv var liten.

En frittstående trilogi
Bare rør er siste bok i Muldvarptrilogien. Selv har jeg ikke lest de to andre, og synes denne kan fint leses frittstående. Man blir kjent med brødrene Ellefsen og Tollef-sen. Sammen driver de et transportfirma. Denne gang får de en noe uvanlig flyttelass, og på grunn av tyngdekraft, skjer det et uhell, som gjør at flere fuglehjem blir ødelagte. Arbeidsulykke kan skje den beste, men klarer de å gjøre det godt igjen?

Dette er en svært kort bok på 50 sider, men det skjer mye på disse få sidene, mest gjennom illustrasjoner, for teksten består av få linjer og det er heller ikke tekst på hver side. Den passer godt som høytlesning før sovetid, eller for de som nettopp har lært seg å lese.

Denne gjengen består av både alvor og humor. Er Ellefsen og Tollefsen løsningsorienterte? Blir de venner med fuglene igjen?

Ingen stor fan av illustrasjonene
Ofte foretrekker jeg forfattere skriver og illustrerer selv, i stedet for at noen andre illustrerer historien deres, men denne gang, ville jeg nok likte det bedre hvis noen andre tok illustrasjonsbiten. Det blir litt stivt for meg, både linjene og fargebruken. Man blir ikke helt engasjert og stemningen er noe fraværende. Det finnes noen gode illustrastratører nå for tiden som bidrar i barnebøker, men må si at jeg foretrekker illustrasjonene i bøker fra da jeg var liten, for de føltes på en måte mer ekte.

Er som nevnt klar over at dette er en barnebok, men det bør være lov å være litt streng da, også. Personlig er jeg ikke interessert i å lese de to andre bøkene. Men er glad for å ha fått med meg denne for selv om jeg ikke ble begeistret, er det interessant å få med seg ulike stilarter når det gjelder illustrasjon og uttrykk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Har lest noen stødige debutbøker allerede i år, og Knokkelstøv av Anders Moe, er en av dem.

Knokkelstøv var en bok jeg skulle lese i mai, men så langt rakk jeg ikke siden jeg leser i vanlig tempo, og noen ganger kommer andre bøker i veien. Å velge en bok å lese er omtrent umulig, når man har lyst til å lese alle bøker man kommer over. Men nå i juni fikk jeg soset meg til å lese Knokkelstøv etter å hatt den den ulest i noen måneder.

En spesiell, liten bok
Denne boka har vært litt synlig, men ikke nok, og fortjener mer oppmerksomhet enn det den har fått, spesielt hvis man vil ha lettlest krim. Boka er på bare 207 sider, men på de få sidene, rekker Moe å skape et helvete. Den er om en far som omtrent har vært fraværende i Tinas liv, som er tenåringsdatteren hans. Han store kjærlighet, Lise, og Tinas mor, dør i en ulykke, og sammen må de klare seg alene. Han har ikke vært mye til far eller sammen med familien, for han har hatt sine oppdrag. Tina vet ikke helt hva han er eller hva jobben hans går ut på, men hun vet at det er noe han ikke burde gjøre, og noe som er risikabelt. Begge to er forbanna og reagerer på sorg på forskjellig måte. Hun liker å teste ham, mens han knasker piller for å dempe angsten. Han vil ut av miljøet han har vært i de siste årene, for å være der for Tina og tenke på hennes sikkerhet. Han vil ut av alt for å skape et vanlig liv før det er for sent. Men å slutte i hans jobb, er ikke det samme som å slutte i et vanlig yrke. Må han gjøre opp for seg, eller kan han bare valse ut og gjemme seg? Kommer det alltid til å være et siste oppdrag?

Har sett mange filmer om karakterer som er i torpedomiljøet, men ikke lest så mange bøker om det. Det var kjekt til en forandring. Likte også at Moe ga Tommy noen svakheter til tross for hans truende ytre. Tommy sliter som nevnt med angst og vurderer å gå til psykolog for å endre på livet som mer ansvarsfull far, men kommer han til å gå så langt, og kommer han til å holde svakhetene hans usynlig for andre? Til tross for brutalitet og tungsinn gjennom boka, er også handlingen en god del underholdende for Tommy og også datteren, kan være morsomme på sin måte. Så det er ingen gravalvorlig bok. Torpedo er jo som kjent et feigt yrke. Personer som blir sendt for å oppsøke noen for å true og eller banke noen helseløse, så den som sender dem, slipper å gjøre det møkkajobben selv. Men samtidig er det et "yrke" som er fascinerende å lese om.

Noe amerikanskaktig handling, men klager ikke
Deler av boka føltes noe amerikansk. Spesielt tapet av den store kjærligheten og det å ofre alt for datteren. Men heldigvis var ikke dette en krim om en politimann som har en gravid kjæreste/kone som dør, og han er ute etter hevn. Det hadde i hvert fall vært typisk. Det var bare få scener og noe av stemningen som fikk meg til å tenke på denne boka mer som en amerikansk handling enn norsk. Selv om Norge ikke alltid er fredelig. Skurker er jo overalt, og Tommy er en god skurk som prøver å gjøre opp for seg og komme seg ut av det hele.

Knokkelstøv fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på boka: Korrektur av et sorgens kapittel av Eivind Riise Hauge. Bøkene er på ingen måte like, men de hadde litt av den samme stemningen og inneholder rastløs hovedkarakter som har en god del utfordringer.

Knokkelstøv er en brutal og leken liten krimbok om forandring og det å ofre seg selv for de man er glad i.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sofie Sarenbrant var inntil i år en ukjent forfatter for meg, noe som er rart, siden jeg har lest en del svensk krim oppgjennom årene, men det navnet har gått meg hus forbi.

Kan fint leses som frittstående bok
Men etter å ha lest denne boka, syntes jeg at det ikke gjorde noe. Syndebukken er bok nummer seks i serien om Emma Sköld. Selv om jeg ikke hadde lest de andre bøkene i serien, gjorde det ikke noe, for man får bakgrunnshistorie og man faller ikke av handlingen. Denne kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor kresen man er som leser, selvfølgelig. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye på rekkefølgen, for det er enkelt å henge med uansett.

Denne gang føler Emma Sköld at noen er ute etter henne personlig, eller er det bare innbilning? I strøket hun befinner seg i, skjer det et innbrudd og en tenåringsgutt blir funnet død. Familien til den døde gutten, hyrer noen til å vaske huset jevnlig, og det er rengjøringsdamen som finner ham. Flere ting skjer som gjør at Emma Sköld føler seg truet, men velger ikke å si så mye om det til foreldrene hennes. Både jobblivet og privatlivet hennes er noe vanskelig for tiden. Hun og en av dem hun jobber med, går gjennom en vanskelig periode, og det skaper litt samarbeidsproblemer. Det bor også en liten MacGyver i henne. Hun vil gjerne løse ting alene og gjøre ting på sin egen måte. Følge instinktene sine. Og hvem er kvinnen som blir funnet i vannet helt tilfeldig?

Et oppbrukt elment i krimsjangeren
Dette høres kanskje ut som en hverdagskrim, og det er det også. Det er ikke for oss som liker mer hardbarket krim. Handlingen går rolig for seg, det er en del drama og intriger som blandes mellom jobb og privatliv, noe man har lest mange ganger om før, og de kriminelle sakene var heller ikke spesielt engasjerende å lese om.

Det som derimot var småspennende og bedre å lese om, var om Sebastian og hans forhold til sin egen legning. Kunne ha tenkt meg at det fikk en større rolle i boka. En annen ting var også dagbokinnleggene. Ofte liker jeg ikke dagbokinnlegg, men syntes de innleggene spritet opp boka litt. Det var lett å finne ut hvem som sto bak de innleggene, men det var måten de var skrevet på, som var fascinerende.

Sarenbrant gjør også en moderne vri med å bruke nettforum i handlingen. Om brukere som oppdaterer og diskuterer om det som skjer i lokalsamfunnet. Noe som sikkert er vanlig for noen i dagens samfunn, men måten det er gjort på i boka, er ikke helt troverdig, og føles noe malplassert. Det dreper på en måte spenningen som kunne ha vært der.

Syndebukken var en bok jeg gjerne ville like, for den har et kult cover, det er alltid kjekt å bli kjent med forskjellige krimforfattere og svensk krim er ofte lovende, men dette ble for tamt i lengden, og for opplagt. Siden jeg har fått de to første bøkene om Emma Sköld som sommergave fra Cappelen Damm, skal jeg gi både Emma Sköld og Sofie Sarenbrant en sjanse til. Synes det blir for dumt og for tynt grunnlag å gi opp en forfatter kun etter en bok. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er på Tåsen det skjer. I hvert fall i Elskeren av Helene Flood.
Etter en lunken leseopplevese når det gjelder Terapeuten i fjor av Helene Flood, hadde jeg likevel lyst til å lese hennes nyeste bok, Elskeren. Det var noe med konseptet som interesserte.

Hvorfor risikere å miste det man har?
Rikke Prytz har et liv som de fleste misunner. Hun har mann, barn og fint bosted. Hun har ikke eget hus, men bor i et rolig firemannsbolig i et pent strøk. Naboene går overens selv om de er svært forskjellige. Åsmund og Rikke, har vært sammen helt siden de var tenåringer og de har to barn sammen. Men hvorfor risikerer hun da å miste alt sammen med å være utro? Hun ligger med en av naboene, og da et mord skal ha skjedd i firemannsboligen, er Rikke redd for å bli avslørt for å ha vært utro, og redd for å bli innblandet i saken. Er det en av naboene som står bak mordet, eller er det noen utenfra?

Når det gjelder Elskeren så var det ikke mordsaken eller utroskap som var fengslende å lese om, men Rikke, familien hennes og naboene. Relasjonene og dynamikken i det hele. Veldig fascinerende lesing. De fleste av karakterene hadde sine egne særheter og var fengslende å lese om. Derfor var denne lettere å lese enn Terapeuten, og syntes også at hennes nyeste bok hadde mer innhold og aspekter. Det var mer å følge med på, og noen av partiene av boka var nesten som å se en Tv-serie. Man må lese noen sider til. Synes heller ikke at bøkene hennes er så nyskapende innen psykologisk thriller, eller er så nyskapende i det hele tatt som mange skal ha det til, men det er godt å se at flere norske forfattere kommer med mer fra den sjangeren, ikke bare oversatt litteratur hele tiden.

Småirriterende hovedkarakter
Det som irriterte mest med boka, var Rikke. Det er ikke alltid jeg liker hovedkarakterer i en bok, og jeg fikk ikke helt sansen for henne for ofte virker hun selvgod, og hun leker med det hun ikke burde bare fordi hun kan, og det er vanskelig å få medfølelse for henne. Hun blir litt mye av alt. Det virker ofte som om hun ikke enser det som skjer rundt henne.

Dette var artig og mørk lesing i motsetning til Terapeuten som jeg ikke brydde meg stort om. Lesingen gikk stort sett av seg selv, og man ble nesten like stresset som hovedkarakteren av å lese den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ofte lønner det seg å ikke ha forventninger i det hele tatt, og det hjalp med denne!

Mye av det samme i det siste
I det siste har jeg vært lei av å lese psykologiske thrillere som har lignet mistenkelig mye på hverandre, spesielt etter at Gone Girl (Flink Pike) kom ut i 2012. En bok jeg syntes var oppsrytt. Men etter den tid, er det mange som har prøvd å etterligne den oppskriften, fordi de vet at det selger, istedet for å finne sin egen fortellerstemme. Noe som er dumt.

Romy Hausmanns debutthriller er ikke original eller sjokkerende, men hun har sin egen fortellerstemme. Handlingen i Elskede barn har en interessante vinklinger, spennende overlappinger, og skiftende perspektiv. Det er også en bok som er vrien å forklare uten å være redd for å avsløre noe, fordi den tar så mange vendinger.

En uvanlig familie
Mange husker vel leken; mor, far og barn fra barndommen? Boka er litt av det samme, bare for vokne. Mer kan jeg nesten ikke si, annet enn at en kvinne flykter fra en hytte. Etter seg har hun med en jente. Hun er Hannah og er tretten år, men hun ser yngre ut siden hun er så liten og spinkel. Kvinnen blir påkjørt under flukten. Hannah blir med til sykehuset, men hun slipper å vente alene. Mens moren hennes får behandling, blir Hannah tatt hånd om av en kvinnelig sykepleier. Mens Hannah tegner, prøver sykepleierenå fiske om situasjonen hjemme, og hvordan de kan kontakte faren hennes, eller andre pårørende. Det hun ikke vet, er at hun er i nærheten av en svært dyster sak, og Hannah forstår det ikke helt selv, hun heller.

Skjønner at dette kan virke diffust, men det bør man også være når det gjelder denne boka, for man vil jo ikke ødelegge spenningen for andre. Selv visste jeg ikke så mye om boka før jeg leste den selv. Hadde bare sett den overalt for den var svært synlig på kort tid. Ofte liker jeg ikke bestselgere, for synes ofte de har for mange overdrivelser. Så det er svært sjeldent jeg liker populære bøker, så det er overraskende at jeg likte denne.

Syntes ikke at overrasekelsene og vendingene var sjokkerende. Synes heller ikke det er det viktigste i en psykologisk thriller lenger. Det viktigste er at sjangeren kommer med handlinger som faktisk er spennenede og som øker leselysten. Det syntes jeg at denne gjorde fint. Leste ofte lenger enn det jeg hadde tenkt, fordi boka hadde så fin og jevn tempo hele veien. Det var også godt å lese en psykologisk thriller med spennende personligheter og karakterer som man faktisk brydde seg om. I det siste har jeg lest psykologiske thrillere der jeg har brydd meg nada om en person overlever eller dør. Denne thrilleren var mer menneskelig. Man blir engasjert fordi man bryr seg.

Romy Hausmann har skrevet en mørk, dyster og svært engasjerende thriller. Hun har også sin egen fortellerevne. Håper hun ikke gir seg som forfatter etter denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En bok som jeg leste i fjor, men som jeg ikke rakk å skrive om. Egentlig gjør det ikke noe, da det ikke er en bok det er så mye å skrive om ...

Dette er en av bøkene jeg har kommet over i en dagligvarebutikk, og noen ganger vil man ha lett underholdning uten å kreve noe mer. Avslappende lesing, som jeg kaller det. Ikke noe galt i det, bare man leser.

Navnforvirring
Der hun lå, er om Molly Anderson. På baksideteksten står det at hun heter Molly Anderson, men i innholdet heter hun Sanderson. Har sjekket noen amerikanske pressesider og blogger om bøker. I noen omtales hun som Sanderson, men de fleste som Anderson, så jeg satser på at hun heter Molly Anderson. Hun er journalist for lokalavisen, hvor hun skriver om små saker, og hun har mann og barn. Etter å ha slitt med tung depresjon etter å ha mistet et barn, kommer Molly sakte, men sikkert tilbake inn i vanlig hverdag og rutiner igjen. Mannen blir bekymret for henne da en rystene sak skjer i det lille stedet de har flyttet til Ridgedale, New Jersey, og Molly får ta for seg nyhetssaken. En nyfødt er blitt funnet død ved universitetsområdet. Har universitetet noe med saken å gjøre, og er Molly i stand til å jobbe med en slik sak, med tanke på at hun har mistet et barn selv?

En familie med mye motgang
Dette er en psykologisk thriller blandet med noe familiedrama. Det har ikke alltid vært lett for Molly og familien hennes, med tanke på barnet hun mistet. Men de har en datter og forsøker å være en vanlig familie til tross for den tunge perioden de har vært gjennom. I lengden var denne boka noe slitsom for det virket som om Molly tar all plassen og man får så vidt bli kjent med de andre karakterene. Skjønner jo at Molly har vært gjennom en tung tid, og at det tar tid å bli vanlig igjen når noe traumatisk har skjedd, men det blir vel mye Molly. Synes at de andre i familien hennes og andre karakterer kunne ha fått litt mer tid og plass, de også. Dermed ble denne boka noe ensformig for min del.

McCreight skal ha ros for å beskrive sorg og tap på en troverdig måte, men denne boka kunne ha trengt mer utvikling og flere avsporinger for å bli mer interessant. Dette ble for ensporet til thriller å være.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Når det gjelder familiedrama, foretrekker jeg å se det som Tv-serie, fremfor å lese om det. Men siden denne boka er skrevet av Oates, måtte jeg slå til.

Har ikke alltid hatt lyst til å lese noe av Oates. Jeg begynte ikke å lese noe av henne før i 2019 og da leste jeg med Svart vann, og senere leste jeg Mitt liv som rotte. Hun har en behagelig og nøktern fortellersetemme som jeg fikk sansen for, og dermed måtte jeg lese denne også: Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. Tittelen høres kanskje ut som en dødsprosess, men så handler boka mye om døden, også.

Familiemedlemmer i sjokk og vantro
Døden inviterer seg selv hjemme hos familien McClaren. En storfamilie med fem barn. John Earle McClaren, også kalt Whitey, og tidligere borgermester, dør bare 67 år gammel. Han er på sykehus for å opereres etter et slag mens han kjørte, men dør noen dager senere. Familien tror at han døde av helsemessige årsaker, men eldstesønnen Thom, får vite at faren hans stoppet da han så en indisk-amerikansk mann bli bøllet med av to politimenn,. Han stopper for å undersøke situasjonen. Politiet oppfatter McClaren som "truende", og ser seg "nødt" til å ta i bruk en Taser, som er en elpistol, og dermed havner Whitey på sykehus. Som baksideteksten sier, dør han, og familien sitter igjen med et stort tap og sorg. Skal Thom fortelle sannheten til resten av familien, om at deres kjære far og mann ble utsatt for politivold, og skal han gå til sak? Whitey var alltid "kompis" med poltiet mens han var borgermester. Dermed er det et vanskelig valg for Thom.

Man blir godt kjent med familien McClaren, enken Jessalyn og barna Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia. Man blir kjent med dem mens Whitey levde, og tiden etterpå. Jessalyn som sitter alene igjen i det store huset, for barna deres er voksne og har flyttet ut for lenge siden. Men de er bekymret for henne for hun forvandles omtrent til et spøkelse på grunn av sorgen. De reagerer også på dødsfallet på forskjellige måter som også er godt beskrevet.

Lettlest til tross for størrelsen
Dette kan godt mulig høres ut som hele boka, men denne romanen er på nesten 800 sider, og består av flere aspekter og karakterer enn det som er nevnt. Det jeg har nevnt er bare hoveddelen. Jeg foretrekker store bøker fremfor de små, men hvis noen kvier seg til å lese denne mursteinen, så er det ikke noe å grue seg til. De fleste kapitlene er korte og kjappe. Historien har et godt driv og det skjer alltid noe. Man blir godt kjent med familien og andre karakterer, og det er lett å bli dratt inn i handlingen. Oates byr på mystikk, relasjoner og romanen er heller ikke bare om sorg og tap, men også om håp, og det å prøve å gi livet en sjanse til.

Ikke helt fornøyd med slutten da den føltes noe malplassert i forhold til resten av boka, både når det gjaldt fortellerstemme og stemning, men det ødela ikke resten av boka. Har fremdeles sansen for Oates fortellerstemme. Hun er ikke den som overdriver.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sølvveien og Ødemark av Stina Jackson, har vært svært synlige i de siste årene, og det var på tide å prøve en av bøkene hennes. For man kan jo ikke holde tilbkake nysgjerrigheten.

Nysgjerrigheten til denne boka forsvant aldri
Til tross for nysgjerrigheten, klarte jeg å vente med å lese Sølvveien til den var mindre synlig. Liker ikke å lese bøker mens de er populære, og vente en stund med å lese en bok senere, hvis interessen fremdeles er der. Interessen for denne forsvant aldri.

Sølvveien startet sterkt med en god del tempo. Den ene historien er om Lelle, som egentlig heter Lennart. I de siste årene har han lett etter sin savnede datter som har vært savnet i tre år. Begynnelsen kan nok minne litt om De andre av C.J. Tudor, som også er om en far som kjører døgnet rundt for å lete etter sin datter, som også har vært savnet i tre år, men Sølvveien ble skrevet før De andre. Lennart var den siste som så henne siden han selv kjørte henne til bussholdeplassen. Hun skulle på sin første dag i sammenheng med sommerjobb, men hun møtte aldri opp. Er hun kidnappet eller har hun forsvunnet av fri vilje?

En håpløs mor?
Den andre historien er om Silje og Meja. Meja er lei av å flytte, men siden hun ikke er myndig, har hun ikke annet valg enn å dilte etter sin mor, Silje. Silje har alvorlige problemer og er dårlig til å ta vare på seg selv. Denne gang har hun møtt en mann på Internett, og de drar til ham og sitt nye bosted som ser ut som en falleferdig gård langt ut i ingenting. Meja har ikke lyst, men klarer hun å holde ut sitt nye bosted og det rare, klaustrofobiske, nye familielivet? Hvorfor leser vi om dem? Har de noe med Lennarts historie å gjøre?

Jackson byr på et godt og avhengighetskapende utgangspunkt. De første hundre sidene blar nesten av seg selv. Jeg fikk sansen for store skogsområder og naturen som bakgrunnsteppe, for det er lenge siden sist i en krimroman. Jackson er også god på å skape atmosfære bådenår det gjelder natur og liten bygd. Hun er også god på å beskrive rask tillit og også gradvis mistillit i forskjellige relasjoner.

Det som ødela litt for min del, var at etter de første hundre sidene var lest, begynte det hele å bli noe monotont. Det var lite som skjedde og for lett å gjette seg frem til slutten. Selv om Sølvveien ikke ble den boka jeg trodde den kanskje ville bli, er jeg fremdeles interessert i å lese Ødemark, for Jackson har en fortellerstemme som fascinerer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Mange tror at Dødevaskeren er sterk lesing, men det er i hvert fall denne ...

En ung jente med hardt liv
Frmesk vokser opp hos besteforeldrene hennes for en periode. Hun har sluttet å snakke og spise, og de forsøker alt de kan for at hun skal bli seg selv igjen. Man leser også om henne som tenåring da hun bor i Danmark hos sin mor og småsøsken. Selv om moren hennes er skilt, kommer faren til Frmesk omtrent daglig innom, og det er alt annet enn trivelig. I hans øyne gjør Frmesk alt galt, og hun får virkelig gjennomgå for det. Vil hun noen gang få et normalt liv, og få et snev av frihet? Eller kommer hun alltid til å bli underkuet av andre resten av livet?

Skyggedanseren kom overraskende nok inn på min Topp 5 bøker jeg leste i 2020. Det var svært overraskende for min del siden jeg ikke ble helt fan av Dødevaskeren som mange andre likte så godt. Den var god, men ikke like sterk som Skyggedanseren. Syntes også språket var betraktelig bedre i Skyggedanseren, og det var lett å merke at Omar skrev med hjerte uten å overdrive.

Provoserende bok om kvinner som ikke blir behandlet som kvinner
Boka er om ærekrenkelse, æresdrap og underkuelse. Om kvinner som ikke har rettigheter til noe. Har ikke tenkt å dra inn religion inn i anmeldelsen, for er ikke religiøs selv og å diskutere religion fører ikke noe godt med seg. Men det er stort sett det boka er om. Har heller ikke tenkt å utdype meg om den type religion, for det fører i hvert fall ikke noe godt med seg, så det er best å la det være. Men boka er også et bevis på at man kan også være uenig, også når det gjelder religion. Besteforeldrene til Frmesk er et eksempel på det. De kan ha et godt liv sammen og elske hverandre til tross for sine uenigheter om viktige ting.

Har lest en god del brutale bøker de siste årene og Skyggedanseren er en av dem. Brutaliteten begynner allerede de første sidene. Det er ikke en bok for de som ikke tåler å lese om vold eller urettferdighet. For boka inneholder mye om det, og Omar tar det opp på en ærlig, ekte og troverdig måte. Har ikke tenkt å si at dette er en tankevekkende bok, for synes det er en smule oppbrukt å bruke ordet når man leser noe sterkt og ekte. Jeg sier heller les den når du har en dårlig dag, for det er alltid noen som er det verre. Ikke nyskapende setning det heller, men bedre enn tankevekkende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dean Koontz er i skrivende stund 75 år og holder seg godt Skråstilt tekstpå mange måter. The Other Emily ble utgitt i mars i år.

Har sett at denne har fått en god del delte meninger. Skjønner hvorfor noen ikke liker den. For noen er den kanskje for treg og kjedelig, og kanskje også typisk. Men hvis man setter pris på saktegående mysterie som bygger opp til en viss suspense, er dette en god bok. Koontz er god på å skape en stille mystikk, på en lavmælt måte, som sakte, men sikkert bygger seg opp til noe unikt. Han trenger lesere som er litt tålmodige. De som ikke krever at det skal skje noe hele tiden. På den måten blir man også godt kjent med karakterene. Det er det jeg liker med bøkene til Koontz. Man må være litt tålmodig. På den måten skaper han mer atmosfære, synes jeg. Man blir godt kjent med karakterene og omgivelsene deres.

Å leve i uvisshet må være grusomt
The Other Emily er om skyldfølelse, tapt kjærlighet og ønsketenkning. Forfatter David Thorne mistet sin elskede for mange år siden. Hun ble aldri funnet, men han regner med at hun var et av ofrene til Ronny Lee Jessup. En seriemorder som skal ha vært aktiv den tiden da hun forsvant. Han besøker Jessup i fengselet, i håp om å få svar, om Jessup husker Emily, men til Davids store fortvilelse, leker Jessup med ham. Han gir bare fårete svar og virker ikke å ta noe alvorlig. På en av sine faste spisesteder, blir David overrasket over å se en kvinne som er omtrent prikk lik Emily. Ikke bare måten hun ser ut på, men også bevegelser og måten hun er på. I en samtale finner han ut at hun heter Maddison. David har en detektivkamerat og setter ham på saken om å finne mer ut om bakgrunnene hennes. Er hun Maddison, eller kan det være Emily? Vil David noen gang komme videre, eller kommer han alltid til å være besatt på å treffe Emily igjen?

Som sagt er ikke dette en troverdig bok, men Koontz har en egen evne til å få urealistske ting til å virke troverdig. Han spiller på følelser og gjør karakterene svært menneskelige. Som nevnt har denne boka en viss treghet i seg. I hvert fall de 60 første sidene, men det er vel verdt å komme seg gjennom det. Boka går ikke fortere, men historien blir mer interessant og engasjerende. Det blir mer mystikk.

En stillferdig bok av Koontz
Dette er på en måte ingen spenningsbok som Koontz vanligvis er kjent for. Bøkene hans er ofte lavmælte, men The Other Emily er mer lavmælt enn de andre bøkene hans. En god psykologisk thriller med et snev av mystikk for tålmodige lesere. Kanskje med noe overnaturlige greier. Hvem vet? Har ikke tenkt å avsløre det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Å være barnevakt høres kanskje enkelt ut, men er det egentlig det?

Uskyldige barn?
Det synes nok ikke Barbara som er offer i boka. Hun er tyve år og får oppgave å sitte barnevakt for en gutt og en jente og holde huset i orde mens foreldrene deres er borte noen dager av ukjent grunn. I begynnelsen er hun barnevakt sammen med foreldrene, men så blir hun overlatt alt ansvaret for seg selv. I begynnelsen er barna greie. Men en dag våkner hun av at hun er fastbundet til senga uten mulighet til å rømme. Ikke nok med det. Barn fra nærområdet som barna hun passer leker fast med, kommer bort en tur de også. Til sammen er de fem, og de kaller seg Freedom Five.

Mens Barbara er fastbundet, bytter de på å gjøre oppgaver. De vasker hus og ordner mat slik at ingen utenfor skal fatte mistanke om at noe ikke er som det skal være når det gjelder huset til familien Adams. De mater henne og tar henne med til badet. Lager en liste over hva som er viktig å huske på i en ellers vanlig hverdag. Det verste med boka er at barna vet at det de gjør er galt, men likevel velger de å holde Barbara fanget. Barna som bor der vet hvilken dag foreldrene deres kommer hjem. De er noe bekymret for hva som skal skje da hvis de blir avslørt for hva de har gjort, men samtidig ikke. Barbara er fastbundet i en seng og av og til i en stol, for at hun skal få blodomløpet i gang, må hun ikke være i bare en stilling som fange. Jo lenger hun er fastbundet, blir noen i gruppa fristet til å dra leken litt lenger, og se hva de kan gjøre med henne. Det trenger ikke å nevnes her, da noen av situasjonene er provoserende, noe som boka er meningen å være. Man vil jo heller ikke avsløre noe.

Boka kan kanskje minne noe om historien til Sylvia Likens som også blir torturert av andre barn, men boka og den historien har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er i hvert fall ikke bekreftet. The Girl Next Door av Jack Ketchum er derimot inspirert av Sylvia Likens historien. Boka hans er ikke faktabasert, men heller løselig inspirert av historien.

Creepy barn på mange måter
I bøker er man vant til voksne som gjør kriminelle ting, men sjeldent om barn. Men det finnes mange kriminelle barn fra virkeligheten som har blitt svært kjent, og det er creepy når barn tester grenser i så ung alder. I boka er, noen små og noen større, bevisste på at det de gjør er galt, men likevel fortsetter de denne "leken" og en av dem hevder at "alle" i Freedom Five har vært gjennom denne leken selv, men er det egentlig sant? Og hva skjer når foreldrene kommer tilbake? Vil de løslate Barbara i god tid før de kommer hjem uten at hun sier noe om det, eller kommer alt til å bli avslørt? Boka har mange uhyggelige aspekter som man blir svært nysgjerrig på, derfor blir boka også veldig intens. Det er en kort bok på bare 277, men den har mye innhold og en god del psykologi. Så det er ikke en typisk horror om det overnaturlige denne gang, men om hva noen mennesker er i stand til å gjøre.

Let's Go Play at the Adams' er ingen bok å kose seg med, men en bok som gir en god skildring på både håp og håpløshet. Man prøver å håpe sammen med Barbara om at hun blir satt fri, men samtidig føler man den håpløsheten hun føler. Selv om de er bare barn og hun eldre og større enn de andre, er hun likevel maktesløs. Synes Johnson lager gode perspektiv fra begge sider, fra Barbara og barnas perspektiv.

Hva som skjer med Barbara og ungene skal jeg selvfølgelig ikke si. Men hvis du har tenkt å lese denne, vær forberedt at denne boka er svært mørk, utfordrende og alt annet enn oppløftende. Ikke alle liker å lese denne type bøker, men synes også det er viktig å lese bøker som provoserer.

Jeg fikk mulighet til å lese denne boka takket være Paperbacks from Hell og Grady Hendrix. Sammen med en annen fyr, har Grady Hendrix laget et prosjekt å utgi horrorbøker som ikke lenger er i trykk, få se dagens lys og skaffe disse gamle bøkene flere nye lesere. Synes det er et fint prosjekt, for har ofte likt gammeldags horror bedre enn dagens horrorbøker. Grady Hendrix er selv horrorforfatter. Har ikke lest noe av ham ennå for bøkene hans har ikke fristet så voldsomt, men en dag skal jeg likevel sjekke ut forfatterskapet hans også, for jeg respekterer dette prosjektet han har satt i gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Tittelen Satisfaction er inspirert av låta med nesten samme navn av Rolling Stones: (I Can't Get No) Satisfaction, siden låta nevnes en del ganger i ulike sammenheng i romanen.

Satisfaction er nok ikke en bok jeg vanligvis ville ha valgt hvis jeg skulle ha valgt en roman. Men fordelen med å være bokblogger, er at man får mulighet til å lese bøker man ikke alltid ville ha valgt fra øverste hylle. Noen ganger overrasker man seg selv å like bøker man kanskje ikke trodde man ville like på forhånd.

Dette er en sånn type bok. Det er ikke noe av det beste jeg har lest, og det er heller ikke en bok som setter dype spor, men den vekker en slags nysgjerrighet som gjør at man leser videre.

Tre menn med forskjellige problemer
Den er om tre ulike menn. Mennene heter Wilhelm, Lukas og Christian. Vi følger dem fra 1960 - tallet og noen år inn i 2000-tallet. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg foretrekker i en roman for det gjør handlingen mer ekte. De har forskjellige bakgrunn, men bakgrunnen deres er ikke så ulike som man skulle tro, for det de alle tre har til felles er et anstrengt forhold til fedrene deres. På hvilken måte vil jeg ikke nevne her, da det kan være avslørende. Man får et godt innblikk i disse hovedkarakterene som gutter og senere som menn. De møter vanskelige valg og utfordringer i løpet av livet. De har egne måter å takle ting på. Snakker menn om følelser, eller bygger de mur rundt seg selv og svelger nøkkelen? Kommuniserer de i det hele tatt? Er det bare kvinner som snakker sammen om alt og ingenting? Boka er et interessant tema om mennenes perspektiv og deres oppvekst. Hvordan de blir den de er. Er det mulig å beholde vennskap i voksen alder, eller blir det for famlende?

Noe tungtrødd, men stort sett interessant
Det er relativt en kort bok på under 300 sider og virker lettlest, men opplevde i enkelte deler av boka at handlingen sto noe stille og ble litt gjentagende. Man måtte slite seg videre til man kom til enklere lesepunkt. Ikke alt i boka engasjerte. Selv fortrakk jeg å lese om mennene i ung alder istedet som voksne. De hadde noen spennende partier som voksne også, men kjente motivasjonen dalte mer enn da man leste om karakterene som unge. Syntes at problemene deres og familierlasjonene var mer fascinerende.

Satisfaction er kanskje ikke en bok for alle. Det er en fin og realisisk roman om menn i vanskelige stunder som oppstår i livet. Men den vil kanskje engasjere mannlige lesere menn enda mer, og muligens skape en diskusjon sammen om boka. En god bok med gode karakterbeskrivelser og hendelser, men temaet ble kanskje noe ensformig i lengden for min del. Til tross for det, er boka absolutt verdt å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er alltid moro å lese bøker av debutanter. Det er ekstra spennende, for man vet aldri hva man får.

Lang lang rekke er en krimbok som ble publisert i fjor og den er selvpublisert. Noe som er modig. Man må ha stor dose selvtillit og lidenskap for å gjennomføre noe slikt, og det er beundringsverdig. Det ser kanskje lett ut å gi ut en bok, men tviler på at det er det, og derfor er det kjekt med selvpublisering. Hvis det er noe man virkelig brenner for.

Innestengt sinne som må ut
Handlingen i denne krimboka er om hevn og den er noe sadistisk for å advare om det, hvis noen ikke er fan av det. Men absolutt en bok for de som tåler det. Selv har jeg ikke noe i mot det. Utfordrende bøker er bare et pluss. Lang lang rekke er om Carl Fredrik som er tørst etter hevn etter å ha vært en insatt i mange år. Han ønsker å ta hevn over nettverket som har tatt fra ham hans elskede for godt. Han har sin egen måte å finne dem og operere på, og det viser seg at nettverket han ønsker å ta hevn på, er større enn han kanksje først trodde. Han er heller ikke alene om å ta hevn på de samme folka. Hvem og hvorfor, og vil deres vei møtes? Blir det muligens et lite samarbeid?

Begynnelsen for min del var noe treg og utfordrende. Det tok litt tid å komme seg inn i det, og leve seg inn i handlingen, for var usikker på om det var en bok for meg. Men lesingen og handlingen gikk lettere jo mer jeg leste, og etter hvert gikk lesingen av seg selv. Kapitlene er korte, det er ofte skifiting av perspektiv som jeg liker, og handlingen inneholder også en god del reising. Spesielt godt likte jeg delen om Danmark. Da begynte handlingen virkelig å ta seg opp og man får et annet innblikk i karakterene. De blir mer levende.

Fleksible karakterer
Boka tar også opp en del aktuelle temaer som maktkamp, klasseskille og og en hel del annet, men det kan ikke nevnes da noe av handlingen kan bli avslørt. Man blir godt kjent med de fleste karaktererne på godt og vondt, men synes ikke alle relasjonene er like troverdige. Noen blir godt kjent litt vel fort. Men likte godt at karakterene ikke befant seg på samme sted hele tiden. Det gjorde handlingen mer realistisk. Fikk også sansen for aggresjonen til Carl Fredrik han følte de gangene han virkelig fikk velte seg inn i rollen sin.

Ble ikke helt forelsket i Lang lang rekke. Likte voldeligheten og hungeren etter hevn, men som nevnt slet jeg litt i begynnelsen med å holde på interessen og vil påpeke at slutten kanskje var noe svak og hastverkaktig? Men bortsett fra det, er det en stødig og godt levert krimroman på første forsøk!

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Richard Osman var kanskje ikke et kjent navn tidligere hvis man ikke har sett på BBC. Men vi som har sett på BBC og Pointless,vet godt hvem han er. Det er et quizshow hvor han gir ut poeng til deltagerne og litt sarkasme i samme slengen. Han har ikke uhøflig form for sarakasme, men heller smart sarkasme. Han han sin sjarm.

Nybegynnerflaks?
Han har også klart noe kanskje mange drømmer om. Å skrive en debutbok som får mye oppmerksomhet og noen som kjøper filmrettighetene til den, og ikke av hvem som helst, men av Steven Spielberg. Det skjedde med Torsdagsmordklubben, hvis ryktene er sanne, og det hjelper kanskje å være kjent fra før av? Hvem vet? Uansett så fortjener han det siden han virker å være en artig og jordnær fyr.

Torsdagsmordklubben er første bok i en serie. Tror det er planlagt at det skal være fire bøker i serien, men er ikke helt sikker, og dette ga mersmak. Selve saken er ikke så veldig spennende, men karakterene er det, og liker vittigheten. Har alltid likt britisk humor bedre enn norsk humor. Britisk humor er mer rett på sak og norsk humor er noe barnslig?

I denne boka møter man pensjonister med ulike yrkesbakgrunn, som møtes hver torsdag for å drøfte uløste mordmysterier. En fin måte å være sosial på og true crime er jo i vinden for tiden, og har vært det lenge. Det er noe de fleste er interesserte i. Det er jo spennende, så skjønner dem godt, og det er også viktig for å eldre mennesker å være sosiale. Man blir jo ikke sosial på samme måte som før når man er i vanlig arbeidsliv. De befinner seg i landsbyen Kent, England, som er et rolig sted. Men det blir ikke like rolig særlig lenge da et mord skjer i nærmområdet, og man får en følelse av at disse pensjonistene ikke klarer å holde seg unna drapsmysteriet ...

Koselig hverdagskrim
Torsdagsmordklubben er merket som roman, men synes heller det er krim, selv om det ikke er en typisk, ren krim. Hvis man ser etter en hardbarket og rå krimbok, er nok ikke dette den rette boka å velge. Dette er en karakterdrevet krimbok med fokus på det hverdagslige og relasjoner. Stemningen og settingen kan minne noe om Tv-serien Midsomer Murders, som jeg jeg så på helt til de byttet hovedperson, og da ble det ikke helt det samme. Men likte Tv-serien godt inntil det skjedde. Boka har litt av samme stemningen som da Tv-serien var på topp. Noen ganger trenger man hverdagslig krim, og synes Osman beskriver hverdagslig krim på en ypperlig måte. Det trenger ikke å skje noe hele tiden, og noen ganger er karakterer mer interessante å lese om enn selve krimsaken, og han balanserer krimsaken(e) og karakterene på en god måte.

Dette er en bok på 430 sider og det er noen partier som ikke er like interessante å lese om, og ikke alt i boka engasjerer, men det meste. Selv om noen deler i boka er noe tungt å komme seg gjennom, vil man likevel vite hva som skjer videre. Det er en bok man må være noe tålmodig med, og det er verdt det, for likte det meste av boka, bortsett fra slutten som var som forventet og ikke helt det store. Likevel har jeg lyst til å lese resten av serien. Hadde heller ikke hatt noe i mot å være medlem av denne klubben!

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette var barneboka for våren jeg hadde aller mest lyst til å lese, men det endte opp i skuffelse. Hadde heller ingen forventninger, så det var heller ikke det som ødela for meg. Det manglet bare den store mystikken som coveret byr på.

Er klassekamerater det samme som venner?
Slottet er om klassekamerater som blir holdt utenfor. Tommy har bursdag og det skal virkelig feires. Faren hans er eier av Slottet som er et luksushotell. Det kan leies til bursdag og andre anledninger. Tommy har invitert alle i klassen til grilling og bading, bortsett fra Tor og hans to venner. De får se hva de går glipp av på Internett. Klassen har en nettside hvor de kan dele ting med hverandre. Som hevn sniker de seg inn på området om natta, for å ta en dukkert, filme det og dele det på klassens internettside for å ta igjen. Men det er dumt, for samme natt skal det ha vært kunsttyver på samme eiendom som dem. Mens Tor filmer vennene hans som bader, får han øye på ei jente gjennom et vindu. Hvem er hun? Er hun et spøkelse? Er det en jente som holder til der eller gjemmer seg? Av en eller annen grunn klarer ikke Tor å slutte og tenke på jenta. Han bestemmer seg for å undersøke hvem hun er, og sniker seg ut en natt alene ...

Dette er en kort bok på bare 152 sidrer. Den er lettlest og den beskriver fint om vennskap og det å holde sammen. Forfatteren beskriver også godt hvordan Tor føler seg hjemme med foreldre som plutselig har blitt kranglete i det siste. Hjemmetilværelsen er ikke lenger det samme som før. Han er en ung fyr som har mange tunge bør. Samtidig blir han og hans nærmeste venner holdt utenfor de andre klassekameratene, noe som er ufjortjent. Men det er vel en del av oppveksten for alle. Noen er de populære, noen blir holdt utenfor, og andre har ingen tilhørighet og havner mellom grupperingene. Lirhus beskriver relasjonene veldig realistisk.

Siden boka er så kort, er det begrenset hvor godt man blir kjent med karakterene. Man blir så vidt kjent med hovedpersonene, men ikke karaktere som har en litt mindre rolle. Man kommer ikke helt under huden. Man vet hvem man skal heie på og ikke, men samtidig får man ikke helt connection med alle, bare noen få.

Mysteriet blir dessverre fraværende
Grunnen til at boka ikke falt helt i smak, var ikke på grunn av at målgruppen boka var beregnet for unge lesere. Jeg bryr meg ikke noe om målgrupper når det gjelder bøker. Det ble for mange gjentagelser og overforklaringer, og synes ikke det var nødvendig med alle disse overforklaringene for målgruppa boka er beregnet for, heller. Det dreper mye av mystikken som kunne ha vært der, derfor blir også stemningen noe dalende.

Spesielt en ting var noe småirriterende og det er noe Tor blir øyevitne til, og den scenen blir gjentatt veldig ofte underveis. Hvilken scene det var kan jeg ikke nevne siden det avslører en del av handlingen, og man vil ikke avsløre noe. Så språket kunne ha vært bedre. Selv om jeg ikke ble noen fan av boka, vil helt sikkert andre like den. Det var bare ikke en bok for meg denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Jeg avskyr ikke sjangeren. Det er bare at det tar lang tid før man kommer over de virkelige gode romanene.

Når man blir en mindre i familien
Lyst mørke er ikke en av de gode romanene, men den er stødig og tar for seg et alvorlig og aktuelt tema. Nemlig om barn som mister en foreldrer på grunn av alorlig sykdom. Vi blir kjent med tolvåringen i boka som mister sin pappa. Faren dør bare 34 år gammel. Sammen med søsteren Siri og deres mor, har de alle vært vitne til hvordan han svekkes i sykdomsprosessen. Etter hans død må de venne seg til livet uten ham. De takler sorgen på deres egen måte og tolvåringens mor foreslår å gå til psykolog hvor de kan snakke om sorgen, og eventuelt få tips til hvordan de skal takle det sammen. Men vil hovedkarakteren gå med på det? Hovedhandlingen foregår i 1986, men man hopper litt tilbake i tid når man får vite om farens tidligere jobber, og diverse minner om ham.

Boka er på 300 sider. Den føles større ut enn det den er. Kapitlene er veldig korte og lettleste. Har man vært et 80-talls barn selv, er det mye å kjenne seg igjen i, både når det gjelder musikk, filmer, videosjappe og diverse andre ting. Forfatteren er god på å beskrive ting sett fra en tolvårings perspektiv, både når det gjelder sorg og det å prøve og fungere igjen i vanlig hverdag. Ut i fra bokomslaget kan det virke som om dette er en ungdomsroman, men det er en roman for voksne. Man får lære om familien, deres familiebånd og utfordringen deres gjennom tolvåringens øyne. Man kan nesten føle tungsinnet og håpløsheten. Vil de fungere på egenhånd og sammen noen gang igjen uten at tomrommet føles altfor stort? Blir det virkelig lettere med tiden?

Ikke så veldig glad i fortellerstemmen
Har sett at mange har likt Lyst mørke veldig godt. Noe som er forståelig. Jeg likte den jeg også, men kanskje ikke så godt som en del andre. Fotballdelen i boka interesserte meg ikke. Fotball på film og i bøker har aldri engasjert. Synes også at jeg kanskje likte handlingen bedre enn fortellerstemmen, for underveis i boka blir fortellerstemmen noe tung og monoton. Man faller litt av innimellom.

Men for all del. Selv om ikke alle partiene var treffende eller like engajserende å lese om, var dette en fin og realistisk roman som er verdt å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En god stund siden jeg leste denne og ser Under samme sol har fått noen høye terningkast, men selv kom jeg meg ikke inn i fanklubben.

Innimellom alt det mørke man leser, trenger man av og til noen romaner. Romaner kan være ganske mørke de også. Denne er slett ikke lystbetont. Den tar for seg alvorlige temaer og et komplisert mor og datter forhold.

Mye under overflaten hos de fleste karakterene
Som nevnt er denne romanen om et anstrengt mor og datter forhold. Sånn har April hele tiden følt det. Hun er datteren til Rebecca, som nærmest bryr seg mer om jobben enn datteren, men stemmer det, egentlig? Hun jobber i FN. Denne gang prøver hun å påvirke en oberst i Kongo til å ta et bedre valg, men vil hun lykkes? April er journalist og er i ferd med å miste jobben. Den verdensberømte forfatteren, Alvaro Aingeru er sky, og selv om han fyller snart seksti år, har han ikke stilt opp til et eneste intervju. Han sliter med skrivesperre og tror kanskje den eneste måten å løse det på, er å møte noen fra fortiden, nemlig Rebecca. Men hvorfor? Aiengeru er Aprils favorittforfatter. Hun bruker ofte hans forfatterskap som hjelp i hverdagen. Hun søker tillatelse av arbeidsgiver og kanskje forfatter, men hvorfor skulle hun klare det hvis ingen andre før henne, har klart det? Mens Aingeru har skrivesperre, sliter han med fortiden. Hans kjære søster, som han var fortrolig med, døde. Hun døde i en ulykke, og han gir seg selv fremdeles skylden for det. Vil han noen gang komme seg videre og skrive igjen, og har disse tre karakterene noe til felles?

Ikke alle aspektene i romanen engasjerer
Jeg syntes ikke hele romanen var dårlig eller uengasjerende, men tror jeg ville ha likt den bedre uten Rebecca og April, men da hadde vel poenget med boka ha vært borte. Jeg likte best å lese om forfatteren. Både om hans nåtid og fortid. Synes alltid det er noe mystisk med forfattere. Det er spennende å se filmer med forfattere i hovedrollen. Det samme i bøker.

Mange av delene i boka som skulle være overraskende, ble for min del for åpenbare. Det er nok bare jeg som har sett for mange såpeserier både for ungdom og voksne, og da blir man god til å gjette hva som kommer til å skje videre. Synes heller ikke det er galt å se såpeserier. Det er noe jeg har gjort ofte.

Det jeg likte minst med Under samme sol var Aprils syn på forholdet til moren og deres forsøk i å prate om det. Det blir noe gjentagende og monotont over det. Man blir lei. Istedet for spenning, ble det noe masete og man føler ikke helt symapti for noen av dem dem, for man blir ikke godt nok kjent med alle karakterene.

Under samme sol kunne ha vært en god roman, og er det for noen, men det var ikke helt min type bok. Den engasjerte ikke helt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Stephen King er 73 år, men ligger ikke på latsiden. Han er omtrent like produktiv som før. I mars kom han ut med Later, og han kommer med enda en bok i august.

Later tilhører serien Hard Case Crime. Det er ingen kronologisk krimserie. Det er krimbøker som består av forskjellige forfattere og hensikten med disse utgivelsene, er at kaperne prøver å gjenskape krimsjangeren som den var rundt 1940 og 50-tallet. Den harde og brutale stilen. King har bidratt med to bøker i denne "serien" tidligere og det er The Colorado Kid og Joyland. Har ikke lest The Colorado Kid, men Joyland. Fikk ikke helt sansen for Joyland. King har skrevet bedre. Det beviser han med Later.

En gave eller en forbannelse?
Tittelen er kanskje noe uvanlig, men den har en viss betydning og King leker seg litt med ordet underveis i boka. Han har ikke mistet humoren med årene. Mange vil nok forbinde denne boka med The Sixth Sense, siden hovedpersonen er om en gutt som kan se og kommunisere med de døde. King nevner til og med filmen i boka, men siden han er kreativ, så er filmen og boka temmelig ulike. Jamie er 22 år da han forteller om hendelser fra da han var yngre, om oppveksten. Han vokste opp sammen med moren sin som er litteraturagent, og i noen år var hun sammen med politikvinnen Liz Dutton.

På grunn av noen dårlige avgjørelser innen den økonomiske verdenen, sliter Jamies mor med penger og for å få verden til å gå rundt, men de klarer seg. Moren til Jamie liker ikke helt tanken på at han kan se og kommunisere med de døde, og han lover henne å ikke fortelle om det til andre. Moren hans forteller det delvis til Liz, som ikke virker å tro 100 % på det. Men en dag tar hun ham med på politioppdrag. En bombemann er død, og det går et rykte om at han har gjemt unna en siste bombe, som kan være hvor som helst. Hun vil berge liv og hun tar ham med i håp at han får kontakt med denne bombemannen. I følge Jamie, blir spøkelsene svakere med tiden og forsvinner helt omtrent en uke etter deres død. Men med bombemannen virker det å være annerledes. Han blir sterkere med tiden og han virker å vite hvor Jamie befinner seg, og forfølger ham. Blir Jamie kvitt dette spøkelset? Ting blir ikke bedre da Liz uventet dukker opp og vil ha ham med et sted, men hvor? Moren hans blir neppe glad hvis hun finner det ut, siden det er slutt med henne og Liz.

En liten bok med mange aspekter
Dette kan virke som hele boka siden det er en tynn flis på 264 sider, men boka har flere aspekter og flere i persongalleriet enn det jeg nevner. Boka kan være noe tørr i begynnelsen. Grunnen for min del er at Jamie snakker/forteller direkte til leseren, og det er en skrivestil jeg ikke har helt sansen for, så derfor tok det litt tid å venne seg til det, men det blir lettere etter hvert. King beviser nok en gang hvor god han erpå å beskrive barn og oppvekst på en troverdig måte uten å overdrive. Likte også forholdet mellom mor og sønn, som er både varmt, tillitsfullt og har en morsom og alvorlig tone seg i mellom.

Det var ikke akkurat bokcoveret jeg gikk etter denne gang. Det er malt av Paul Mann som også malte coveret til The Colorado Kid og Joyland. Det er fint og sprekt, men synes ikke det passer helt til et bokcover. Selv om jeg ikke er noen fan av bokcoveret, er jeg likevel glad for at jeg ga boka en sjanse. Dette er en spennende og morsom krim blandet med litt horrorelementer.

Er spent på hva mer Mr. King har å by på

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

C-kjendisene Will og Jules skal gifte seg. Han har et eget Tv-program som heter Surive the Night, og Jules har et livsstilmagasin som heter The Download. De er unge, velstående og meget forelsket. Litt raske med å gifte seg etter å ha kjent hverandre i kort tid, men hva gjør vel det?

Rask tiltrekning
De er pene, unge mennesker og de får ofte slik de vil ha det, med sin sjarm og karisma. Begge vet de er pene og sammen slående. De skal ha bryllupet på en irsk øy. Aoife eier en borg som hun og mannen har gjort om til et slags overnattingssted, og i tillegg har de satt opp et enormt partytelt.

Aoife sin jobb som bryllupsplanlegger er å lage et uforgemmelig bryllup med stil, og ha gjestene i sin hule hånd uten å være synlig. Bruden Jules er svært perfeksjonist av seg, og ingenting kan gå galt.

De viktigste gjestene får overnatte på øya, mens de andre må overnatte på hotell på fastlandet. Det er et stort bryllup med familie, venner og kolleger. Boka skifter ofte perspektiv med forskjellig navn som tittel i neste hvert kapittel. Handlingen skifter også tidsperspektiv når det gjelder før feiringen, under feiringen og ettertid. Det går litt frem og tilbake. Man blir også tatt med lang tilbake i tid da Will og kameratene hans gikk på en privatskole som var ganske streng og tøff, hvor faren til Will var rektor. Med de yngste lekte de ofte Survival, og noe skal ha gått galt. Får vi vite hva det er, og klarer den samme guttegjengen å oppføre seg i bryllupet nå som de er voksne menn? Det er flere som har hemmeligheter. Jules har fått en anonym lapp i postkassen en tid før bryllupet hvor hun blir advart mot å gifte seg med Will av ulike årsaker. Vil det gi henne kalde føtter?

Sterke personligheter på et sted
Gjestelisten består av sterke personligheter, mennesker som aldri blir ferdig med skoletiden, litt bitterhet og drama, og et lite snev av sjalusi. På den irske øya er det en sammenblanding av alt. Det er ikke bare været og strømbrudd som er de største utfordringene. Under feiringen blir de avrutt av et redselsskrik. Noen påstår at de har et sett et lik. Hvem er liket? Er noen blitt myrdet, og hvem er i så fall morderen?

Oftest foretrekker jeg hardbarket krim og thrillere, men en gang i blant er det interessant og koselig med lukket rom og isolert mordgåte. Gjestelisten er hverken avansert eller minnerik. Det er heller en bok hvis man vil ha lett underholdning der og da uten å forvente så mye mer.

Ikke mange karakterer å like
Mange av karakterene likte jeg ikke, noe som kanskje var meningen også. De fleste virket enten snobbete eller nærmest uhøflige, og det ble litt vel mye drama. Dette er en type bok man glemmer tid å sted på grunn av alt det kaoset som skjer, og man blir litt nysgjerrig på hvordan alt ender, til tross for at det er også veldig åpenbart. Det blir en slags guilty pleasure lesestund.

Det som ødela mest for min del var språket. Likte ikke helt tonefallet som ble litt for chick-lit aktig. Litt for mye overdrivelse også der det ikke er helt nødvendig. Men man blir underholdt. Er klar over at dette er et isolert sted mysterie, men likevel ble det for mange tilfeldigheter samlet på et sted. Tilfeldigheter som heller ikke var sjokkerende eller avslørende.

Innenfor forsiden står det smakebit av anemeldelse av New York Times Book Review. Noe som var litt unødvendig siden det inneholder tips til ledetråd, noe som ikke er nødevenidg i en bokanmeldelse. Boka er også en del av Reese Wihterspoons bokblubb, som er mest kjent som skuespiller. Har lest noen av bøkene fra hennes bokblubb som har vært tilfeldig, men tror ikke vi har helt lik lesesmak.

Dette var en underholdende og lettlest psykologisk thriller, hvor jeg likte det store persongalleriet med ofte skifting av perspektiv underveis, og jeg likte også settingen hvor handlingen skjedde. Likte også å lese om hvilke utfordringer et slikt sted kunne by på. Noe Foley gjorde veldig realistisk.

Selv om dette var en noe tynn og likevel en underholdende psykologisk thriller, er jeg fremdeles interessert i å lese Jaktselskapet av Lucy Foley, men da tror jeg at vil lese den på originalspråket, heller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Når det gjelder bøkene til ekteparet Lars Kepler, har jeg vært litt av og på. Det vil si på godt norsk; jeg har ikke lest alle.

Det er ikke alle bøkene av Kepler som har fristet. Har ikke lest noe av dem siden Stalker, og denne virket veldig fristende. Det virker som om Kepler har tatt en mørkere vending, noe jeg liker. Selv om jeg ikke har lest alle bøkene, vet jeg at Erik Maria Bark, er en karakter som var med i første bok: Hypnotisøren, og ble spilt av Mikael Persbrandt i filmatiseringen. Heldigvis fikk han en litt større rolle enn jeg hadde håpet på i Speilmannen.

Speilmannen er bok nummer åtte i Joona Linna serien. Selv om jeg har gått glipp av noen bøker etter Stalker, som var min siste Kepler bok jeg leste, fikk jeg med meg sammenhengen i det store og det hele. Syns ikke det er så nøye med krimserier. Det er en ny sak i hver bok, og det er alltid en tråd gjennom bøkene i det som skjer i privatlivet hos etterforskere. Så synes ikke at jeg har gått glipp av noe viktig.

Spennende etterforskningsprosess og sak
Denne gang dreier det som en gammel kidnappingssak som tar en veldig mørk vending. Unge Jenny Lind blir kidnappet på vei hjem fra skolen av en trailersjåfør. Fem år senere blir hun funnet på en lekeplass. Hun er blitt drept på en brutal måte. Etter videre undersøkelse, aner Joona Linna et mønster, og tror de har med en seriemorder å gjøre, eller i hvert fall en som er på vei til å bli en seriemorder. I Speilmannen følger man forskjellige karakterer og deres hverdagslige liv på godt og vondt, blant annet vår Joona Linna. Han får kjennskap til et vitne som skal ha sett noe som kan hjelpe dempå vei i saken, men problemet er at noe hindrer ham til å åpne seg. Joona Linna blir fristet til å kontakte hypnotisør, Erik Maria Bark.

Bøkene jeg har lest av Kepler tidligere har vært mørke de også, men synes de tar en mørkere vending med denne, og jeg sier ikke nei til det. Fikk litt Jeepers Creepers vibber av å lese denne. Handlingen i denne boka og filmen har ikke noe med hverandre å gjøre, men traileren og enkelte småting fikk meg til å tenke på den filmen.

Underholdende avslutning
Store deler av boka var spennende og det var lett å la seg bli revet med, men når man har lest en del krim, blir noe lett å gjette seg frem til, også i Speilmannen, så man ble hverken sjokkert eller overrasket. Men det gjorde heller ikke noe siden store deler av boka er veldig stødig og jevn. Fikk heller ikke helt sansen for slutten, da den ble noe Sylvester Stallone aktig og kanskje litt for humoristisk, selv om det ikke er meningen. Men for all del, Speilmannen ga meg mersmak, og synes også det var fint gjort av Kepler å hedre kvinner som dessverre er blitt utsatt for vold. Det er det som er kjernen med denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Ingeborg Kristin LotheCassiopeiaWenche VargasLibris50BookiacIngunn SGrete AastorpOdd HebækgretemorSol SkipnesGladleserRandiAcathyKristin71Dagfinn JakobsenTrude PellerudBerit RTone SundlandToveStine SevilhaugEileen BørresenLibraritas vNinaStine_JHildeHarald KMorten BolstadÅsmund ÅdnøyEivind  VaksvikSolVivian M.Hilde H  HelsethJarmo LarsenIdaGunn FalkbäckKarin BergTanteMamieTrude JensenMonica CarlsenLene Andresen