2014
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normaliteten er en standard hun kan oppfylle. Det butter i alle ender for jeg-personen i Liv Marit Webergs debutbok, "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til". Gjennom svart humor og nådeløs selvutlevering kommer vi under huden på en ung jente som, uten særlig hell, prøver å leve livet slik det blir ventet av henne. Om "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til": Tildelt Kulturdepartementets litteraturpris. "Juryen har med rødmende ansikter og med stigende engstelse og spenning lest denne mest av alt morsomme og underfundige teksten som er så kort, men som likevel sier så mye." Fra juryens begrunnelse "Feelgood-roman for ungdom og unge voksne om å ikke helt mestre det å flytte for seg sjøl. (...) Weberg lykkes i å beskrive det dypt smertelige i å ikke få til det sosiale spillet." Elin Lindberg, barnebokkritikk.no "Det finnes altfor få morsomme bøker for ungdom, men heldigvis kommer det bøker som Liv Marit Webergs 'Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til'. (...) Den har et alvorlig og aktuelt tema - unge mennesker som ikke fikser krav og forventninger - men er kjapp å lese. En særpreget og snappy debutbok som passer fra fjorten år og et godt stykke oppover." Linn T. Sunne, Oppland Arbeiderblad "Boken er lett å lese, humoristisk, alvorlig og vanskelig å legge fra seg, som det heter. (¿) Uten forklaringer og schnikk, schnakk, tegner hun et ærlig og tydelig portrett av et annerledes ungt menneske som berører - på tvers." Hilde Diesen, Drammens Tidende (terningkast 5) "Dette er herlig pinlig selvutlevering, med bekmørk galgenhumor. En gripende skildring om å falle utenfor, som man virkelig kan le høyt av." Byavisa Drammen " 'Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til' er et herlig stykke litteratur. De fleste vil nok kjenne seg igjen. (...) Den er underfundig, absurd og leken, den har mørk humor, utleverer sin egen generasjon, er kort og poengtert, tankefull og tankevekkende." Anders Holstad Lilleng, Demokraten (terningkast 5)
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788203256875
EAN 9788203256875
Språk Bokmål
Sider 188
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Litteraturprisen 2014
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ha ha ha! Å, dette er så pinlig og morsomt og godt observert og flott fortalt! Omsider en YA-bok å le høyt av. Hurra!
Jeg-personen i boka er ei jente som rett etter videregående flytter til Oslo for å studere. Men hun får virkelig ikke til noen ting, og er håpløs på alle områder, spesielt sosialt. Det er vondt å lese, men det er skrevet med så mye svart humor og morsomme formuleringer at man ler samtidig.
Ahh… Er det ikke deilig med bøker som holder deg oppe om kvelden og får deg til å ligge litt ekstra lenge om morgenen? La det være sagt med en gang: Denne boka likte jeg virkelig, i all sitt kleine, tørre mørke.
Livsballen til hovedpersonen bare ruller i vei, enten hun vil det eller ikke. Etter videregående. Hun søker på høyere utdanning, kommer inn, flytter til Oslo, men går rett forbi når hun får øye på faddergruppa si når skolen skal begynne. Hun møter Tore, men det går ikke veldig bra. Foreldrene har ambisjoner og forventninger, og de prøver, men protagonisten er ikke helt klar for denne plutselige rullingen. Livsballrullingen, altså.
Jeg elsket stemningen språket formidlet, det sa så mye om hovedpersonen. I noen bøker er det slik at språket bare fungerer som bærer av handlingen, hverken mer eller mindre. I Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er språket flettet inn i jeg-ets personlighet og dermed en del av handlingen. Livsballen.
Det første hintet kommer i tittelen. Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Denne litt passive konstateringen kommer som den første av mange. Jeg-et bruker dessverre mye. Det er litt stivt, litt formelt og ikke minst er det ord som fremstår som om protagonisten tar litt avstand fra situasjonen, et mildt skuldertrekk og et skritt tilbake fordi man føler at man ikke har kontroll på situasjonen. Nå skal jeg ta på meg hobbypsykologhatten, også skal jeg påstå at hun har en sterk følelse av external locus of control. Livet er noe som skjer med henne, ikke noe hun ber om. Hun har null kontroll. Hadde hun hatt valget, hadde nok ikke livet skjedd med henne. Som for eksempel illustrert i situasjonen på NAV, når hun er sulten og faktisk trenger penger. Derfor jobb:
Jeg smiler høflig til Nav-dama. Hun smiler høflig tilbake der hun sitter plassert i den offentlige stolen sin. Det er en sånn svart og sannsynligvis justerbar kontorstol som ser mye mer behagelig ut enn den offentlige stolen jeg er blitt plassert i.
«Dessverre,» sier jeg, «så er jeg nok ikke god for så mye. Jeg har dessverre bare gått på skole tidligere, jeg har ingen sånne kvalifikasjoner.»
«Nei,» sier damen med et tilgjort smil, «skole er vel en kvalifikasjon, det òg.»
Jeg legger hodet bakover og ler. «Ikke den jeg gikk på, dessverre.» Så smiler jeg til henne igjen. Jeg føler at vi har oppnådd såpass stor tillit, jeg vet at slikt er viktig i sånne kundeforhold.
«Neivel,» sier hun og later som hun smiler. «Vi får se etter ufaglærte jobber til deg, da. Hva med eldreomsorg?»
Jeg ler igjen, ikke like godt denne gangen. «Jeg er dessverre ikke noe glad i fysisk kontakt,» sier jeg, «Jeg vil helst slippe å ta på folk, så langt det lar seg gjøre.»
Damen ser litt mer anstrengt ut. «Neivel, skoleassistent, da?»
«Hmm,» sier jeg og later som om jeg vurderer det. «Barn, sier du? De er vel litt vanskelig å forholde seg til?»
«Javel,» sier hun. «Telefonsalg?» «Telefonskrekk,» sier jeg.
«Ja,» sier hun. «ja, det … er nok en plagsom tilstand.»
Hun later som hun trykker litt på tastaturet, men jeg forstår selvfølgelig at hun bare prøver å få tida til å gå.
«Hva med å jobbe med planter eller dyr,» sier hun med et håpefullt smil.
«Ja!» sier jeg. «Perfekt! Så lenge jeg kan gjøre det alene, altså.»
Damen smiler ikke lenger like håpefullt.
«Hva er det du kunne tenke deg, da?» spør hun tilsynelatende hyggelig.
«Jeg kunne tenke meg litt mat,» sier jeg, «hvis du forstår. Altså litt penger.»
«Jeg tror du bare får gi meg et par dager, jeg,» sier hun. «Jeg må nok tenke litt på den her.»
«Tusen takk,» sier jeg fornøyd og reiser meg opp fra stolen. Jeg vet at jeg sannsynligvis lukter svette, så jeg presser armene inntil kroppen og gjør små bevegelser. Jeg ser antakeligvis ut som en pingvin.
«Ikke skap deg», sier hovedpersonen på side 181, og erkjenner samtidig at hun aldri har sagt noe sånt før. «Krise blir det lell,» påstår hun på side 171, også her noe overrasket over ordvalget sitt (hun får sjokk, hevder hun). Hun tar litt fremmede ord og fraser i munnen. Jeg mistenker at dette var noe hun begynte med da livsballen begynte å rulle. Når forventningene rullet etter, og hun plutselig måtte være voksen og innså at shit, nå må noe gjøres, ingen andre gjør det for deg, uansett hvor hjelpeløs du er. Hun er allikevel ikke så hjelpeløs at hun ikke går inn i intrikate løgner for å overbevise foreldrene om at det går bra (brevkurs i fysikk, og tur til Rondane???). Nøkkelord: Hun unngår. Hobbypsykologhatten sitter på, og jeg linker til enda en Wiki.
Noen livsballer ruller bare nedover.
Og det er ingenting å gjøre med det. Dette tenker jeg på mens jeg står og stirrer ut av vinduet og jeg blir ikke lenger glad av å se på gata nedenfor.
[...]
Livsballen har vært på vei nedover før. Og så har den beveget seg litt oppover. Det finnes muligheter for at den kommer til å bevege seg oppover igjen.
Men hva hjelper det? Hva hjelper det med en liten opptur?
Det hjelper ikke i det hele tatt. For etter hver korte opptur, kommer en lang nedtur, og nedturene blir bare lenger og lengre og jævligere og jævligere.
[...]
Selv om jeg ikke orker mer, selv om jeg vet at det stemmer: Jeg har ikke noen framtid.
[...]
For framtid, jeg kan selvfølgelig forklare, det er ikke noe konkret. Det har ikke med livsår å gjøre, det har med penger å gjøre, det har med evner å gjøre, kall det gjerne talent eller eventuelt personlighet, men jeg har ikke noen av delene.
Hvordan skal man håndtere livet når man er av den sorten som spiser den vondeste brødskiva først (hennes metafor)? Man kan ikke velge å spise livets vondeste brødskiver først, de kommer med ujevne mellomrom og av og til helt uten advarsel. Noen ganger kommer det mange sånne brødskiver på rad, og man har slett ikke alltid laget dem selv. Hvordan klarer folk å leve med det? Protagonisten skjønner ikke.
Men nå skal jeg ta den av. Hatten altså. Poenget er at Weberg bruker språket på en måte som sier vel så mye om protagonisten som selve handlingen. Boka er så herlig tørrvittig og troverdig. Selv om bokas jeg føler seg noe fremmedgjort fra alle andre – som om hun mangler noe «alle» andre har, det som gjøre at «alle» andre takler voksenlivet – vil nok svært mange kjenne seg igjen i romanen. Protagonisten vil ha kontroll, men vet samtidig at hun ikke kan kontrollere alt. Skal jeg pirke litt, så føles det i blant at det går litt i overkant fort i svingene. Særlig i begynnelsen. Samtidig synes jeg at dette trekket komplementerer stemningen forfatteren etter min oppfattelse forsøker å formidle. Livet skjer med protagonisten i en hastighet og på en måte hun ikke kan styre, Tore skjer, men hun klarer ikke å tilby det som forventes av henne – hun skjønner ikke en gang at det mangler før det er for sent. Som det heter seg både i og bak på boka:
Vi lever jo tross alt i en verden der det foregår mye sosialt.
Mennesker henger sammen i tykt og tynt, på godt og vondt. De går rundt i en verden full av mennesker.
Mange synes det er hyggelig.
Om det skulle være uklart, så anbefaler jeg den. Varmt. Dette er boka for alle som føler at livsballen ruller litt for fort og i feil retning, og for alle som ikke helt fikser det å skulle tilfredstille alle sosialt – å være connected med alle, og smile pent og være, det vil si fremstå som, om man har både talent og ambisjoner. Og kontroll.
(Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.)
Perfekt.
"Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til", Liv Marit Weberg.
Denne fikk overraskende for mange, (særlig for anmelderkorpset som ikke hadde sett den), Kulturdepartementets litteraturpris, barne og ungdomsbøker.
Siden jeg er far til ei på 19 som er i ferd med å forlate redet, og skal ta sine videre valg her i livet, tenkte jeg at jeg er i målgruppa for boka - for boka handler om akkurat det.
Vi følger ei svært innadvendt jente i jeg-perspektiv. Tror ikke vi fikk vite navnet, men hun, hva hun nå måtte hete, tar ikke tak i livet sitt i det hele tatt - før hun blir sulten. Da forsøker hun i vert fall litt tafatt. Merkelig skrivestil det her, og det tror jeg er derfor forfatteren har fått prisen. Språket er nesten irriterende tafatt, det passer karakteren og gir den sjel. Tittelen på boka passer jo også godt med at jeg ikke husker navnet på hovedpersonen.
Lettlest, ikke noen stor opplevelse, bortsett fra at jeg nå skjønner at jeg ikke tilhører målgrupppa allikevel. Gleder meg til å fortsette med Jon Kalmar Stefansson.
Hovedpersonen flytter til Oslo etter videregående. Hun skal egentlig studere, men det skjærer seg allerede første dag. Etter hvert går livet hennes litt i oppløsning, og vi følger forsøkene hennes på å mestre hverdagen når pengene fra Lånekassa tar slutt. Her har vi en ironisk, upålitelig jeg-forteller som ikke har særlig selvinnsikt. Boka er svært lettlest, med korte setninger, mye humor og hyppige kapittelbrekk. Jeg synes jeg ser spor etter Erlend Loe her.
En bok om ei som ikke føler seg som andre og som ikke følger strømmen. Veldig lettlest og morsom bok med en litt alvorlig undertone også. Anbefales!
Denne boken er veldig morsom, selv om den handler om total mangel på sosiale skills. Det er vel lov å le? Føler meg litt slem som synes det er morsomt. Det blir litt som med Ellling.
"...for det finnes to typer folk, de som banker på lukka dører fordi de så gjerne vil inn og fordi de synes at de fortjener en plass der inne. Og så finnes det de som bare står der. Utenfor. Og ikke gjør noen ting. Og bare ser på den lukka døra, fordi den tross alt er lukka."
Mennesker er ålreite så lenge man har dem litt på avstand
Ikke misforstå. Man må da gjerne snakke her i livet. Noe annet ville blitt ansett som merkelig. Så lenge man ikke sier ting man virkelig mener, pleier det å gå helt fint.
Alle vet det er pinlig å be fremmede om hjelp, så jeg bare fortsetter å gå framover i vill panikk og later som ingenting.
Jeg egner meg ikke til arbeidslivet, mamma, det er bare det.
Vi lever jo tross alt i en verden der det foregår mye sosialt. Mennesker henger sammen i tykt og tynt, på godt og vondt. De går rundt i en verden full av mennesker. Mange synes det er hyggelig.
Kunder har alltid vært et slit for de fleste businesser. Et såkalt drawback.
"Unge mennesker skal liksom bygge opp livet sitt. De skal få seg utdanning. Eller de skal tjene penger. Spare penger. Komme seg inn på boligmarkedet. Få seg en bedre halvdel for å komme seg inn på boligmarkedet sammen med. Tenke fremover. Sånne ting. "
Personlig tenker jeg at framtida er en skjebne jeg helst ikke vil ha
For man flytter hjerne til Oslo eller andre byer av en grunn. Og grunnen er at man skal gjøre noe. Noe samfunnsnyttig. Eller kanskje heller egennyttig.
Ungdomsbøker jeg har lest som skal brukes til bokprat, for å vekke leselyst for elever på ungdomsskolen.
Jeg mener det skrives for få bøker om arbeidslivet. Man tilbringer jo tross alt rundt en tredjedel av hverdagene der, men litteraturen ser til å være mest opptatt av kjærlighet, fritid og familieliv.
Ikke minst er jeg glad i bøker som tar for seg noe av det absurde ved arbeidslivet, tar det på kornet og setter det på spissen, og her er en list med slike bøker.
En liste over bøkene jeg har lest i 2015. Som barn- og ungdomsbibliotekar går det mye i bøker som passer for den gruppen.
Gode bøker med lavt sidetall for når du føler at du trenger å få lest litt bøker, men ikke egentlig har nok tid til å komme deg gjennom en bibel. Eventuelt novellesamlinger (kan være tykke).
en bok basert på et eventyr
en bok som har vunnet National book award
en Young Adult bestselger
en bok du ikke har lest siden ungdomsskolen
en bok med handling fra ditt hjemsted
en bok oversatt til norsk
en kjærlighetshistorie med handling i fremtiden
en bok hvor handlingen er i Europa
en bok på under 150 sider
en New York Times bestselger
en bok som blir til film dette året
en bok anbefalt av noen du akkurat har møtt
en selvutviklingbok
en bok du leser ut på en dag
en bok skrevet av en kjendis
en politisk memoar
en bok som er minst 100 år eldre enn deg
en bok på mer enn 600 sider
en bok fra Oprah's bokklubb
en science- fiction roman
en bok anbefalt av et familiemedlem
en tegnet roman
en bok publisert i 2016
en bok hvor hovedpersonen har samme yrke som deg
en bok hvor handlingen er om sommeren
en bok og dens prequel
et mordmysterie
en bok skrevet av en komiker
en dystopi
en bok med blått omslag
en diktsamling
den første boken du ser i en bokhandel
en klassiker fra det 20 ende århundre
en bok fra biblioteket
en selvbiografi
en bok om en roadtrip
en bok om en kultur du er ukjent med
en satirisk bok
en bok hvor handlingen foregår på en øy
en bok som garantert vil gi deg glede
og
1 - Read a book with over 500 pages
2 - Read a book that has been translated to your language
3 - Read a book with a red cover
4 - Read a book you have wanted to read for a long time
5 - Read a book with under 200 pages
6 - Read a book you finish in one day
7 - Read a fantasy book
8 - Read a book that has been standing in your shelf for too long
9 - Re-read a book you read years ago
10 - Read a book you chose from the cover alone
11 - Read a book with a cover you didn't like
12 - Read a book you should have read in school
13 - Finnish a series you startet once
14 - Read a triology
15 - Read a prequel
16 - Read a novella
17 - Re-read a children/teenage book you used to love
18 - Read a book that has been translated to english
19 - Read a book by your favorite authour
20 - Re-read your favorite book