Bokelskere.no

Denne boken er veldig morsom, selv om den handler om total mangel på sosiale skills. Det er vel lov å le? Føler meg litt slem som synes det er morsomt. Det blir litt som med Ellling.

En bok om ei som ikke føler seg som andre og som ikke følger strømmen. Veldig lettlest og morsom bok med en litt alvorlig undertone også. Anbefales!

Jeg-personen i boka er ei jente som rett etter videregående flytter til Oslo for å studere. Men hun får virkelig ikke til noen ting, og er håpløs på alle områder, spesielt sosialt. Det er vondt å lese, men det er skrevet med så mye svart humor og morsomme formuleringer at man ler samtidig.

"Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til", Liv Marit Weberg.
Denne fikk overraskende for mange, (særlig for anmelderkorpset som ikke hadde sett den), Kulturdepartementets litteraturpris, barne og ungdomsbøker.
Siden jeg er far til ei på 19 som er i ferd med å forlate redet, og skal ta sine videre valg her i livet, tenkte jeg at jeg er i målgruppa for boka - for boka handler om akkurat det.
Vi følger ei svært innadvendt jente i jeg-perspektiv. Tror ikke vi fikk vite navnet, men hun, hva hun nå måtte hete, tar ikke tak i livet sitt i det hele tatt - før hun blir sulten. Da forsøker hun i vert fall litt tafatt. Merkelig skrivestil det her, og det tror jeg er derfor forfatteren har fått prisen. Språket er nesten irriterende tafatt, det passer karakteren og gir den sjel. Tittelen på boka passer jo også godt med at jeg ikke husker navnet på hovedpersonen.
Lettlest, ikke noen stor opplevelse, bortsett fra at jeg nå skjønner at jeg ikke tilhører målgrupppa allikevel. Gleder meg til å fortsette med Jon Kalmar Stefansson.

Ahh… Er det ikke deilig med bøker som holder deg oppe om kvelden og får deg til å ligge litt ekstra lenge om morgenen? La det være sagt med en gang: Denne boka likte jeg virkelig, i all sitt kleine, tørre mørke.

Livsballen til hovedpersonen bare ruller i vei, enten hun vil det eller ikke. Etter videregående. Hun søker på høyere utdanning, kommer inn, flytter til Oslo, men går rett forbi når hun får øye på faddergruppa si når skolen skal begynne. Hun møter Tore, men det går ikke veldig bra. Foreldrene har ambisjoner og forventninger, og de prøver, men protagonisten er ikke helt klar for denne plutselige rullingen. Livsballrullingen, altså.

Jeg elsket stemningen språket formidlet, det sa så mye om hovedpersonen. I noen bøker er det slik at språket bare fungerer som bærer av handlingen, hverken mer eller mindre. I Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er språket flettet inn i jeg-ets personlighet og dermed en del av handlingen. Livsballen.

Det første hintet kommer i tittelen. Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Denne litt passive konstateringen kommer som den første av mange. Jeg-et bruker dessverre mye. Det er litt stivt, litt formelt og ikke minst er det ord som fremstår som om protagonisten tar litt avstand fra situasjonen, et mildt skuldertrekk og et skritt tilbake fordi man føler at man ikke har kontroll på situasjonen. Nå skal jeg ta på meg hobbypsykologhatten, også skal jeg påstå at hun har en sterk følelse av external locus of control. Livet er noe som skjer med henne, ikke noe hun ber om. Hun har null kontroll. Hadde hun hatt valget, hadde nok ikke livet skjedd med henne. Som for eksempel illustrert i situasjonen på NAV, når hun er sulten og faktisk trenger penger. Derfor jobb:

Jeg smiler høflig til Nav-dama. Hun smiler høflig tilbake der hun sitter plassert i den offentlige stolen sin. Det er en sånn svart og sannsynligvis justerbar kontorstol som ser mye mer behagelig ut enn den offentlige stolen jeg er blitt plassert i.
«Dessverre,» sier jeg, «så er jeg nok ikke god for så mye. Jeg har dessverre bare gått på skole tidligere, jeg har ingen sånne kvalifikasjoner.»
«Nei,» sier damen med et tilgjort smil, «skole er vel en kvalifikasjon, det òg.»
Jeg legger hodet bakover og ler. «Ikke den jeg gikk på, dessverre.» Så smiler jeg til henne igjen. Jeg føler at vi har oppnådd såpass stor tillit, jeg vet at slikt er viktig i sånne kundeforhold.
«Neivel,» sier hun og later som hun smiler. «Vi får se etter ufaglærte jobber til deg, da. Hva med eldreomsorg?»
Jeg ler igjen, ikke like godt denne gangen. «Jeg er dessverre ikke noe glad i fysisk kontakt,» sier jeg, «Jeg vil helst slippe å ta på folk, så langt det lar seg gjøre.»
Damen ser litt mer anstrengt ut. «Neivel, skoleassistent, da?»
«Hmm,» sier jeg og later som om jeg vurderer det. «Barn, sier du? De er vel litt vanskelig å forholde seg til?»
«Javel,» sier hun. «Telefonsalg?» «Telefonskrekk,» sier jeg.
«Ja,» sier hun. «ja, det … er nok en plagsom tilstand.»
Hun later som hun trykker litt på tastaturet, men jeg forstår selvfølgelig at hun bare prøver å få tida til å gå.
«Hva med å jobbe med planter eller dyr,» sier hun med et håpefullt smil.
«Ja!» sier jeg. «Perfekt! Så lenge jeg kan gjøre det alene, altså.»
Damen smiler ikke lenger like håpefullt.
«Hva er det du kunne tenke deg, da?» spør hun tilsynelatende hyggelig.
«Jeg kunne tenke meg litt mat,» sier jeg, «hvis du forstår. Altså litt penger.»
«Jeg tror du bare får gi meg et par dager, jeg,» sier hun. «Jeg må nok tenke litt på den her.»
«Tusen takk,» sier jeg fornøyd og reiser meg opp fra stolen. Jeg vet at jeg sannsynligvis lukter svette, så jeg presser armene inntil kroppen og gjør små bevegelser. Jeg ser antakeligvis ut som en pingvin.

«Ikke skap deg», sier hovedpersonen på side 181, og erkjenner samtidig at hun aldri har sagt noe sånt før. «Krise blir det lell,» påstår hun på side 171, også her noe overrasket over ordvalget sitt (hun får sjokk, hevder hun). Hun tar litt fremmede ord og fraser i munnen. Jeg mistenker at dette var noe hun begynte med da livsballen begynte å rulle. Når forventningene rullet etter, og hun plutselig måtte være voksen og innså at shit, nå må noe gjøres, ingen andre gjør det for deg, uansett hvor hjelpeløs du er. Hun er allikevel ikke så hjelpeløs at hun ikke går inn i intrikate løgner for å overbevise foreldrene om at det går bra (brevkurs i fysikk, og tur til Rondane???). Nøkkelord: Hun unngår. Hobbypsykologhatten sitter på, og jeg linker til enda en Wiki.

Noen livsballer ruller bare nedover.
Og det er ingenting å gjøre med det. Dette tenker jeg på mens jeg står og stirrer ut av vinduet og jeg blir ikke lenger glad av å se på gata nedenfor.
[...]
Livsballen har vært på vei nedover før. Og så har den beveget seg litt oppover. Det finnes muligheter for at den kommer til å bevege seg oppover igjen.
Men hva hjelper det? Hva hjelper det med en liten opptur?
Det hjelper ikke i det hele tatt. For etter hver korte opptur, kommer en lang nedtur, og nedturene blir bare lenger og lengre og jævligere og jævligere.
[...]
Selv om jeg ikke orker mer, selv om jeg vet at det stemmer: Jeg har ikke noen framtid.
[...]
For framtid, jeg kan selvfølgelig forklare, det er ikke noe konkret. Det har ikke med livsår å gjøre, det har med penger å gjøre, det har med evner å gjøre, kall det gjerne talent eller eventuelt personlighet, men jeg har ikke noen av delene.

Hvordan skal man håndtere livet når man er av den sorten som spiser den vondeste brødskiva først (hennes metafor)? Man kan ikke velge å spise livets vondeste brødskiver først, de kommer med ujevne mellomrom og av og til helt uten advarsel. Noen ganger kommer det mange sånne brødskiver på rad, og man har slett ikke alltid laget dem selv. Hvordan klarer folk å leve med det? Protagonisten skjønner ikke.

Men nå skal jeg ta den av. Hatten altså. Poenget er at Weberg bruker språket på en måte som sier vel så mye om protagonisten som selve handlingen. Boka er så herlig tørrvittig og troverdig. Selv om bokas jeg føler seg noe fremmedgjort fra alle andre – som om hun mangler noe «alle» andre har, det som gjøre at «alle» andre takler voksenlivet – vil nok svært mange kjenne seg igjen i romanen. Protagonisten vil ha kontroll, men vet samtidig at hun ikke kan kontrollere alt. Skal jeg pirke litt, så føles det i blant at det går litt i overkant fort i svingene. Særlig i begynnelsen. Samtidig synes jeg at dette trekket komplementerer stemningen forfatteren etter min oppfattelse forsøker å formidle. Livet skjer med protagonisten i en hastighet og på en måte hun ikke kan styre, Tore skjer, men hun klarer ikke å tilby det som forventes av henne – hun skjønner ikke en gang at det mangler før det er for sent. Som det heter seg både i og bak på boka:

Vi lever jo tross alt i en verden der det foregår mye sosialt.
Mennesker henger sammen i tykt og tynt, på godt og vondt. De går rundt i en verden full av mennesker.
Mange synes det er hyggelig.

Om det skulle være uklart, så anbefaler jeg den. Varmt. Dette er boka for alle som føler at livsballen ruller litt for fort og i feil retning, og for alle som ikke helt fikser det å skulle tilfredstille alle sosialt – å være connected med alle, og smile pent og være, det vil si fremstå som, om man har både talent og ambisjoner. Og kontroll.

(Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.)

Perfekt.

Hovedpersonen flytter til Oslo etter videregående. Hun skal egentlig studere, men det skjærer seg allerede første dag. Etter hvert går livet hennes litt i oppløsning, og vi følger forsøkene hennes på å mestre hverdagen når pengene fra Lånekassa tar slutt. Her har vi en ironisk, upålitelig jeg-forteller som ikke har særlig selvinnsikt. Boka er svært lettlest, med korte setninger, mye humor og hyppige kapittelbrekk. Jeg synes jeg ser spor etter Erlend Loe her.

Min omtale finner du her: Debutantbloggen.no - Herregud, så håpløs jeg er

Ha ha ha! Å, dette er så pinlig og morsomt og godt observert og flott fortalt! Omsider en YA-bok å le høyt av. Hurra!