Wasim Zahid har jobbet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege – og i denne boken forteller han om hvordan det egentlig føles å jobbe som lege. Og jeg mener – hvordan det faktisk føles! En ting er hva leger egentlig gjør, hva slags situasjoner de kan komme opp i, og hvordan de håndterer disse – men Wasim går litt videre og forteller om hvordan han føler det, når han må fortelle en ung kvinne og barna hennes at mannen og faren har gått bort, og hvorfor man gjør som man gjør når en gammel mann kommer inn på legekontoret og trygler om å bli innlagt på sykehus i påsken så han slipper å være alene.

"Iblant er vi heldige å får sjansen til å helbrede, andre ganger kan vi ikke gjøre annet enn å lindre. Men å trøste er alltid en sentral del av jobben vår."

Han viser at legen ikke er en allvitende guru, som kan alt og vet alt – at legen også er menneskelig og tenker og føler rundt alle de avgjørelsen han tar. Han setter søkelyset på etiske dilemmaer rundt når et liv skal avsluttes, og ikke minst i forhold til hvordan helsepersonell må jobbe under stadig strengere kostnadseffektivisering.

Selvfølgelig får vi også lese om suksesshistoriene – gleden når en liten gutt gjennomgår en vellykket kreftoperasjon og tilfredsstillelsen legen opplever når han stiller korrekt diagnose og lykkes med behandlingen.

Jeg likte boka veldig, veldig godt – jeg lærte Wasim å kjenne som en veldig sympatisk, reflekterende og «down to earth»-lege som kan å kjenne på sin egen utilstrekkelighet, og ikke opphøyer seg selv til en slags mester over liv og død. Han innrømmer at han er menneskelig, og tross alt (som alle andre) bare gjør så godt han kan. Jeg vil ha denne mannen som fastlege!!

"En god lege er ikke en som aldri gjør feil, men en som tar lærdom av sine feil, og som hele tiden har et kritisk blikk på sin praksis, for å forbedre sine evner, ferdigheter og kunnskap."

Wasim Zahid er "Twitterlege".
Han er også en meget engasjert "hverdagslege". Han har arbeidet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege.
I denne boka forteller han om sin legehverdag på en ærlig og empatisk måte. Som lege møter han stadig mange etiske dilemmaer.
Han er opptatt av å se pasienten i en helhet, og at pasienten skal få føle at han/hun virkelig blir sett og hørt. Og han er opptatt av at mennesker skal få oppleve verdighet i sine siste dager og timer, når det ikke lenger finnes noen behandling som vil gjøre dem friske.

Han er også opptatt av at man først og fremst skal være et medmenneske.
Noen ganger er det nok å være et medmenneske for noen som har det vanskelig, eller som føler seg syk.
Wasim Zahid er humanist.
Han oppdrar sine egne barn til å verdsette medmenneskelighet og humanisme, og å stå opp mot urettferdighet. Han forteller ikke barna sine hva de skal tro på.
Som han sier det i et Aftenposten-intervju 30.januar (også gjengitt i Fri tanke 1 - 2016):
«Å fortelle barna dine at de må gjøre sånn og sånn fordi Allah sier det, er enkelt. Å forklare dem at mennesker har en verdi i seg selv, uten noen gud å vise til, er mye mer krevende.»

Jeg fikk et veldig godt inntrykk av Wasim Zahid av å lese denne boka.

Her er fagbøker jeg hadde glede av i 2013. Noen av titlene har omtaler.

Bøker jeg har lest i 2013.

Planlagt lesing fram til jul i år, greit å sette seg noen mål!