2017
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Da duene forsvant" er en stor fortelling om okkupasjon, motstand og forræderi; om et ulykkelig ekteskap; om kjærlighet og farlige forbindelser; om modige og svikefulle valg. Handlingen foregår i Estland under og etter andre verdenskrig. I 1941 jages sovjetmakten ut av landet, og tyskerne blir de nye okkupantene. Tre år senere gjenerobrer sovjetstyrkene makten. På 60-tallet er kommunistregimet fast etablert med sitt nett av kontrollører og overvåkere.Tre personers liv er i sentrum: Motstandsmannen Roland kjemper for et fritt og uavhengig Estland. Hans fetter Edgar er kameleonen som alltid går dit makten er, og kan skifte identitet og lojalitet uten å nøle. Juudit er ulykkelig gift med Edgar, forelsker seg i en tysk offiser, og har bånd til den idealistiske Roland.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788249510764
EAN 9788249510764
Serie Estlandskvartetten (3)
Omtalt tid Etterkrigstiden 1939-1945
Språk Bokmål
Sider 335
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og hørte Sofi Oksanen bli intervjuet om sin siste bok - "Da duene forsvant". Det var en veldig fin opplevelse, og ikke minst var det svært interessant å høre henne fortelle om hva hun hadde tenkt underveis i skrivingen og hva denne boka egentlig handler om. I boka har hun ønsket å fokusere på krigsårene 1941 - 1945 og begynnelsen av 1960-årene - begge perioder turbulente i Estlands historie. Under andre verdenskrig opplevde Estland en dobbelokkupasjon. Da resten av Europa ble fri etter Hitler-Tysklands fall, ble Estland atter okkupert av Sovjetunionen. Kun fem dagers frihet opplevde landet. Plutselig måtte man forholde seg til sin tidligere fiender igjen, og det var de som var "flinkest" til å snu kappa etter vinden, som klarte seg best. Med dette som bakteppe gikk utviklingen videre ... Det er klart det må ha gjort noe med landets historie.
I bokas åpningsscene befinner vi oss i Nord-Estland. Landet er under sovjetisk okkupasjon, og det er ham vi skal bli kjent med som frihetskjemperen Roland som fører ordet, som er boka jeg-person i noen løsrevne kapitler i en bok som ellers fortelles i tredjeperson. Han og fetter Edgar er ute i felten. Dvs. nokså tidlig har Roland mistanke om at hans feige fetter har stukket av. For fetteren er ikke egnet for kamp, og selv ikke tanken på et fritt Estland får ham til å være villig til å ofre noe som helst. Ja, det skal sagtens vise seg at det eneste Edgar er villig til å ofre noe for er redningen av sitt eget skinn. Det er han til gjengjeld villig til å ofre alt for.
"Før jeg rakk å tenke etter, nikket jeg og var på vei med beskjed om at vi dro for å beskytte flyktningene, selv om Edgar sikkert hadde brakt det på bane i håp om å slippe unna et nytt angrep og derved berge skinnet. Han kjente det svake punktet mitt. Hjemme hadde vi alle sammen etterlatt kjærester, forloveder og koner, det var bare jeg som så kvinnen min som en grunn til å forlate kampen. Men jeg forsikret meg selv om at valget var fullstendig hederlig, ja til og med fornuftig." (side 15)
Edgar gifter seg senere med Juudit, men ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hva det er med Edgar som gjør at han ikke engang er opptatt av å fullbyrde det slik man forventer av en mann, er det vanskelig å få øye på. Kanskje er han seg selv nok også her? Ikke bare vansmekter Juudit i ekteskapet, men hun er også nødt til å late som om ekteskapet er lykkelig overfor omgivelsene. Det faller også Edgar tilsynelatende lett å finne frem til sine gentlemannsfakter når andre ser på. Men dette skrus av så snart de er alene.
Så blir Estland okkupert av nazistene. For noen fremstår de som redningen fra det gudeløse Sovjetunionen og de forhatte bolsjevikene. Og det gjelder å være inne med de rette for å overleve også nå. Roland mister ikke sin sjel oppi dette, mens fetteren Edgar atter vet å sno seg. Juudit er på sin side desperat av kjærlighetslengsel, og utstyrt med et oppdrag om å infiltrere tyskerne og dermed kjempe for et fritt Estland, skjer det som ikke burde skje: hun forelsker seg i en av fiendens menn. Det er tale om ekte kjærlighet fra begges side - men en kjærlighet med helt umulige vilkår. Dessuten er det farlig for dem, særlig ettersom krigen skrider frem og nazistenes posisjon atter er truet. Dessuten oppdager Edgar forholdet, og da blir det riktig farlig. Men for Juudit er forholdet redningen - uten sin tyske elsker ville hun ikke hatt noe å leve for.
"Foran alle disse menneskene, guttevalpene, skrapselgerne og gatefeirne oppførte SS-Hauptsturmführer seg på den måten, lot henne løpe til bilen for å ta avskjed, enda vinden limte nattkjolen til lårene og lot silken gli ned av skuldrene, og han belønnet blottingen med å kjærtegne øret hennes. En sånn mengde uanstendighet, en sånn berøring som hørte til mellom laknene i de private budoarene, en sånn mengde ømhet midt i gata, en sånn berøring som ikke var for et ludder. Edgar hadde sett hvordan krigsbrudene ble behandlet, her var det noe annet. En sånn berøring er bare for én her i livet, mange får aldri oppleve den." (side 179)
Så vakkert, så skjørt og så farlig - fordi kamelonen og svikeren Edgar, Juudits egen ektemann i navnet (men ikke i gavnet), bevitner det hele og skjønner hva det dreier seg om ... En ektemann hun ikke kommer fra, fordi man rett og slett ikke skilte seg på den tiden, men var prisgitt det feilaktige valget man en gang hadde foretatt, en gang og for alltid til døden skilte dem fra hverandre ...
Parallelt følger vi ekteparet Edgar og Juudit Parts i begynnelsen av 1960-årene. Edgar har blitt kamerat Parts, og kamerat Parts skriver bok. Han skriver bok om sin og andres roller under andre verdenskrig, og han dikter seg selv inn i boka som helt, mens han gir de fleste andre skurkeroller. Bl.a. levnes fetteren Roland ingen ære. Hvor ble det forresten av ham? En historieforfalskning som dessverre ikke er fjernt fra hvordan det foregikk under kommunistveldet, hvor det gjaldt å slette alle spor fra fordums estisk storhet og erstatte dette med en kommunistisk vi-følelse som ikke tillot separatistisk tankegods. På litt avstand kan vi betrakte Juudit, som er blitt en alkoholisert og fetladen sjuske, som lar alt rundt seg forfalle. Hva skjedde egentlig med henne underveis?
Jeg kjenner til at denne boka har fått litt lunken mottakelse av enkelte anmeldere. Bl.a. er boka kritisert for å være noe rotete bygget opp. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, all den tid kapitlene er tydelig merket med årstall, og det forhold at persongalleriet ikke er stort eller vanskelig å få oversikt over. Boka handler i all hovedsak om Roland, Edgar og Juudit, mens alle andre bare er bipersoner. Og det handler om å takle en kaotisk situasjon i et land med mye svik, hvor man ikke kan være trygg for angiveri, heller ikke innad i sitt eget ekteskap.
Oksanen skriver som en gudinne, og jeg elsker hvordan hun noen ganger ikke avslutter setningene, men bare fortsetter og fortsetter, like fullt med korrekt bruk av tegnsetting sånn ellers, selv om bruk av punktumene altså er sparsomme. På den måten får fortellingen noe fortettet over seg, og som leser fikk jeg følelsen av at forfatteren holdt meg i et strupetak og nektet å slippe før jeg hadde fått med meg alt. Det er for øvrig en hel del symbolikk i boka, som tilstedeværelsen på Litteraturhuset tidligere denne uka hjalp meg med å forstå bedre. Som at tittelen på boka - at duene forsvant - er et bilde på at nazistene faktisk spiste dem opp. Og siden duer er et symbol på fred, kan dette tolkes som at nazistene spiste freden. Oksanen presiserte også under intervjuet at det aldri er tilfeldig hvilke navn hun velger på hovedpersonene sine. Jeg liker for øvrig at hun skriver historisk korrekte bøker, og at hun gjennom sitt forfatterskap på et vis har viet seg til Estland, hennes mors hjemland, og dermed bidrar til å gi andre verdenskrig-elskere som meg mer kjøtt på beina i forhold til å forstå hva de baltiske landene faktisk har gjennomgått i årenes løp.
"Parts husket godt at da hammeren og sigden ble heist i standa på Lange Hermann 22. september 1944, var det ikke flagget til Hitler som ble fjernet, det var Estlands eget. Selvstendighet i fem dager. Fem dager med frihet. Parts så flagget selv, men i manuskriptet kunne han naturligvis ikke nevne det, for Sovjetunionen befridde Estland fra hitleristene. Hva med Roland, hadde han sett det samme, og hvis så var, hadde han klart å løsgjøre seg fra synet?" (side 290)
Det kan faktisk ikke bli annet enn terningkast seks denne gangen!
Da duene forsvant er en ambisiøs historisk roman med handling fra Estland i tiden under og etter 2. verdenskrig. Sentralt i historien befinner fetterne Roland og Edgar seg, samt Edgars kone Juudit. Vi følger dem i valgene de tar under den store krig, og hvordan disse valgene senere preger dem.Tittelen på boken, Da duene forsvant, henspiller på den tyske okkupasjonen av landet. Tyskerne spiste nemlig duer.
Dette var mitt første møte med Oksanen, og det blir neppe det siste. Jeg elsket Oksanens intense skrivestil, og hennes evne til å dra meg inn i historien og holde meg fanget. Språket hennes er som den rikeste moldjord,saftig, av og til mørkt og det får historien til å spire og vokse seg bredere. Boken er en sidevender, når man først kommer inn i den, men det tok meg litt tid å bli engasjert i historien grunnet endel skifte i synsvinkel og mange karakterer i starten av boken. Det er liten tvil om at det ligger en stor mengde research bak boken, og den har en detaljrikdom som setter stemning for leseren.
Romanen tar for seg flere tema: det handler blant annet om forræderi; overfor seg selv, sine nærmeste eller landet sitt. Oksanen skildrer kampen for å overleve, og skriver om hva redsel kan føre til samt hvordan det er å være i en situasjon hvor man ikke har noen man kan stole på. Dette er også en bok om lengsel, og om frihet. De fleste karakterene i boken streber etter en form for frihet, enten på det indre eller det ytre plan.
Bakerst i boken er det en liste som forklarer noen av begrepene i boken nøyere.Det var interessant. Da duene forsvant er en mørk og interessant berettelse som absolutt er å anbefale.
Hele anmeldelsen min finner du også her
Jeg hørte Da duene forsvant som lydbok, og jeg skulle nok gjerne ha lest den som en god gammeldags analog bok. Her beveger vi oss mellom tider, steder og personer og både land og personer endrer navn og ideologisk retning i løpet av bokens gang. Det hadde med andre ord vært greit å kunne bla frem og tilbake i en fysisk bok når man mistet tråden. For tråden var lett å miste, jeg er litt usikker på om det var denne leseren eller boka men det var noen tråder å holde orden på.
Vi følger en knippe personer gjennom Estlands frigjøringskamp, først mot russerne, så mot tyskerne, så fem dagers selvstendighet før det ble innlemmet i Sovjetunionen. Handlingen utspiller seg på 40-tallet og på 60-tallet, og vi møter to unge par med sine små gleder og problemer som overskrides av storpolitikken. De unge menne må kjempe i krigen, kvinnene må klare seg så godt de kan. De velger (eller det blir valgt for dem) ulike tilnærminger til det storpolitiske spillet, og handlingen veksler mellom det nære og hestehandelen med Estlands skjebne.
Språket flyter godt, historien er medrivende og det historiske er fascinerende. Dette er en av de bøkene du legger fra deg med en tanke om at nå har jeg lært noe nytt!
Jaudå, Oksanen skriv bra. Det er eit par-tre år sidan eg vart merksam på denne forfattaren (på Bokelskere, sjølvsagt), og eg har gleda meg veldig til å lese noko av ho.
Språket er framifrå, og historia er veldig fint bygd opp. Handlinga er i Estland, mykje av historia er lagt til tida rundt andre verdskrigen og nokre bolkar ligg eit par tiår lenger fram i tid. Overskrifta til kvart kapittel er staden handlinga er lagt til, statusen til det estiske territoriet (som skifta hyppig i denne tida) samt ei frimerke-liknande teikning med årstalet for hendinga. Dermed blir det lettare for lesaren å få med seg spranga i tid og i styresmakter i løpet av boka.
Resten er ikkje fullt så enkelt. Boka skildrar eit kjærleiks- og familiedrama samstundes som den skildrar Estland sin lagnad som ein kasteball mellom krigande stormakter, og kva det gjorde med menneska der. Handlinga er i og for seg ikkje så innfløkt, men det kjem stendig henvisningar til historiske personar, hendingar, stadar og organisasjonar som ein truleg må vere estlendar eller ha særleg interesse for estisk historie for å kunne knyte dei assosiasjonan til som forfattaren legg opp til. Først mot slutten av lesinga oppdaga eg at der er ei ordliste heilt bakerst som forklarar enkelte av desse namna, men langt frå alle. Denne mangelen på kunnskap om estisk historie var nok det som gjorde at eg fekk kjensla av å aldri kome heilt inn i handlinga i boka.
Likevel, eg er på ingen måte uviljug til å lese fleire bøker av Oksanen i framtida. Faktisk er eg såpass viljug at eg handla inn Utrenskning på bokklubb-sal for litt sidan. Eg gleder meg til denne også.
Not my cup of tea. Kom nesten halvveis, men det var også bare fordi jeg var stuck på et tog uten annet lesestoff. Veldig løst vevet/skrevet, det er kanskje det mange liker? men det falt ikke i smak hos meg.
Ble bedre etterhvert som jeg godtok at det ikke var alt som falt på plass til å begynne med. Jeg synes det er positivt at det finnes forfattere som skaper litteratur som gjør at slike som jeg blir bedre kjent med et lands historie. Det synes jeg at jeg har gjort ved å lese bøkene til Oksanen, særlig denne. Link til bloggen
Dette var ikke boken for meg. Det ble for mye historiske detaljer og for mye sprang i handlingen til at jeg klarte å få roen og engasjementet i lesingen min. Det ble mer en oppramsende fortelling enn en god historie synes jeg. Imponert over forfatterenes kunnskap, triller jeg allikevel terningen til fire.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEn annonse med sørgekant på forsiden fikk hånda til å løfte seg mot tinningen, selv om lua lå på bordet. "Alle falne i frigjøringen av Estland blir minnet og dypt savnet av ..." I avisa stod friheten med svarte kanter, i tankene mine rant det rødt blod av den.
Nakne fanger med hutrende hvit og tørr hud sto på rekke da de gikk ut. Hendene forsøkte å dekke kjønnsorganene. Av rykningene og rallingen å dømme var den skutte fangen ikke helt død, men tennene var allerede fjernet og kunstneren var på plass med blokka for å forevige hendelsen.
Lista er laget i forbindelse med utstilling i biblioteket
Dette er bøker jeg har lest, eller skal lese, som har fugl eller fjær i tittelen. Eller på coveret.
Satser på et bedre leseår enn 2013, som ble et år med alt for lite lesing. Finnes så mange bøker der ute jeg har lyst til å lese, så årets nyttårsforsetter må være å la Candycrush vike plassen til fordel for andre og mer givende gjøremål, som for eksempel lesing. Så får vi se når 2014 er over om jeg klarte å oppfylle fortsett mitt :)