Kjell Askildsens uskrevne memoarer, kaller Alf van der Hagen denne boka , Et liv, om samme forfatter. Van der Hagen har fått strålende kritikker for denne boka, et dyptpløyende portrett, et gigalangt intervju med en nesten blind og gammel, introvert og smålåten forfatter. Men det er ingen hvemsomhelst som har sittet i timesvis i flere kvelder over et glass vin og samtalt, latt seg ta opp på bånd, svare på spørsmål, huske sitt liv. Det er Kjell Askildsen, kanskje vår fremste novellist fra 1970 og frem til i dag. Prisbelønt, kritikerrost, oversatt til flere språk. Klart han fortjener en egen bok, en memoarbiografi, - og gaven til det norske folk er denne boka. Ikke uten grunn hyller flere aviser denne som en av årets beste bøker i sin oppsummering av Årets beste i disse dager.

Boka er som sagt skrevet som et resultat av mange timers samtaler mellom Alf van der Hagen ( f.- 62) og Kjell Askildsen ( f.- 29). Van der Hagen har også snakket med hans barn, hans nåværende kone, viktige forfatterkolleger med flere, samt lest Askildsens uugitte notater, halvferdige noveller med mer. Dette er ingen vanlig biografi som sådan, men en personlig memoarbok, et langt intervju, en biografisk fremstilling, en blanding av mange ting. Alf van der Hagen har skrevet på samme måten før, om Dag Solstad. Solstad og Askildsen har det til felles at de ikke er spesielt snakkesalige. Askildsen har ord for seg for å være vanskelig å intervjue. Askildsen fikk tillit til Alf van der Hagen etter å ha lest boka om Dag Solstad, som er en en god venn av Askildsen. Ergo så tillot han å la van der Hagen komme tett på.

Jeg liker godt å lese portrettintervjuer og å lese biografier, og jeg stokoste meg med denne boka.

Men over til Kjell Askildsen:
Kjell Askildsen har i alle fall to brødre og en søster og er sønn av lensmann og politiker Arne Askildsen og moren Aasta. Moren var opprinnelig fra Iveland. Faren var fra Mandal, der Kjell ble født og vokste opp. Foreldrene var sterkt religiøse, og kristentrua ble banket inn i ungene og truslene om å ende i helvete preget Kjells oppvekst mer enn sunt var. Kjell tok etterhvert avstand fra kristendommen, og ble regnet som en frafallen, noe faren nok følte var et svik. Hans bror Haakon var ateist fra starten av, så han forventet ikke faren noe mer av, visstnok. Familien bodde jo midt i Bibelbeltet, og mye var synd. Kjell ble tidlig opptatt av jenter. Han likte å skrive. Han fikk tidlig ansvar. Under andre verdenskrig ble faren motstandsmann og en dag måtte foreldrene flykte og Kjell og broren være igjen. Kjell påtok seg ansvar for broren og hemmelighetene om at foreldrene flyktet til Oslo, han var da 14 og et halvt år. Dette var noe han vokste på. (foreldrene greide å flykte til Sverige og klarte seg)

Etter krigen ble Kjell innkallt til Tysklandsbrigaden. Her gjorde han best nytte for seg med etterforskningsarbeid. Kjell ble glad i Tyskland, og hjalp en kvinne som ble sveket av en kompis. Kompisen hadde lovt å ta med Edith til Norge og gifte seg, men han svek henne like før. Hun var helt knust fordi hun både var glad i mannen og gledde seg til et nytt liv i Norge. Kjell tilbød seg et proforma ekteskap med henne og tok henne med hjem til Mandal. Han var knapt 20 år. Foreldrene godtok faktisk dette og lot henne bo hos dem. Edith og Kjell likte hverandre bedre og bedre. En natt så kom lysten over dem og de havnet til sengs, og Kjell sa til faren sin at nå var ikke ekteskapet lenger proforma. De flyttet for seg selv og fikk barn.

På 50-tallet debuterte også Kjell med sin første bok, som ble bannlyst i Mandal. Den var utuktig. Dette var før Myklesaken. Like før. Selv likte ikke Askildsen Mykles måte å skrive på. Han malte med for bred pensel, mente han. Askildsen selv perfeksjonerte jo det korte, det fortettede, og jobbet utrolig mye med å kutte vekk oveflødige ord.

Etter debuten, så handler resten av boka om Kjell Askildsens eventyrlige dikterkarriere. Hans forhold til kolleger i det litterære miljøet. forlag, kritiker og forleggere. Og det handler om kjærligheten, kvinner og dårlig råd, om ikke gå på akkord med seg selv og sine kunstneriske ambisjoner, om å være et politisk menneske. Kjell Askildsen var kommunist, sier han, men ikke så aktiv i partiet AKP-ml. Han skrev først for Aschehoug forlag, men følte seg fremmed der. Det var ingen direktekontakt med konsulenter og forfattere, og han ble ikke tatt godt vare på. En dag gikk han over til Forlaget Oktober og fikk mange gode venner der, Edvard Hoem, Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Tove Nilsen med flere. Han var aktiv i og satt i styret for Forfatterforeningen Og Forfattersentrum og gikk over til å skrive noveller som ble hans varemerke.

Det er ganske morsomt å lese om hva han forteller om det litterære miljøet. Hvordan de kranglet med kritikere og forfatterkolleger i avisene, og det dannet seg fronter her og der. Selv var ikke Kjell Askildsen noen hard mann i meningsbrytning. Han tålte ikke det. Han sto på sitt, men han likte ikke den sarkastiske stilen som enkelte hadde, som feks Georg Johannessen. Askildsen sier han likte å lese Johannesens skarpe penn når han angrep andre, men ikke den dagen det gikk utover ham selv. Naturlig nok.

Angående kvinnene, så var nok Kjell Askildsen på mange måter en svak mann. Han bedro Edith, noe han angret forferdelig på etterpå. Kjell ble sammen med den nye kvinnen Liv, som skilte seg fra sin mann, men begge hadde det vondt med seg selv i sin skyldfølelse for den de bedro. Så det forholdet varte heller ikke, og det ble en kvinne nummer tre, og en nummer fire, Gina, som han fortsatt er gift med. Kjell sier han har vært glad i alle sammen, men har latt seg forføre av lysten, samt at hverdagen har blitt for kjedelig for ham. Det er akkurat som han ikke har kunnet styre det som har skjedd. Det positive er imidlertid at han har fått nye fine opplevelser han heller ikke har ønsket å være foruten.

Men det ble for mye også for Kjell Askildsen. På 70-tallet fikk han et sammenbrudd, gikk i terapi, fikk piller og drakk for mye. Han kom seg på fote igjen heldigvis og fikk skrevet mye av det beste innen norsk novellkunst. Han har likt å sitte på kafe og skrive og/eller drikke og forteller om stamkafeene i Oslo, mange er ikke der lenger. Pilen, Lompa, Casino.

" Ja, jeg satt ofte med slike små notisblokker. Det kunne være et forsøk på å finne en åpningssetning. Eller bare en måte å skjule seg på, så det i hvert fall ser ut som om du sitter der og jobber med et eller annet. Jeg brukte den blokka til å være opptatt. Ingen skulle tro at jeg var ensom. Og med sendrektigheten mens jeg skrev, og ved hjelp av halvliteren, følte jeg meg liksom trygg. " (s.227)

Han forteller mye om sin måte å skrive på. Han har skrevet sakte, brukt dager på få setninger. Vært opptatt av kunsten, at det han har gjort skal være kunst. Han sier at hans bøker nok er for mer erfarne lesere, som har trening i å lese, i å se kunsten, lesere som ikke ønsker eller trenger ferdigtygde bøker. Han mener at kunst skal pirke i folk, det skal kjennes litt ubehag, eller noe annet som kan endre noe, tanker, holdninger. Han skriver om menneskers skyggesider, om familiebånd på godt og vondt, mest vondt.

Selv har jeg lest alt for lite av Kjell Askildsen av en eller annen grunn. Han er en jeg alltid har hørt om, og som jeg har tenkt jeg skal lese senere. Jeg har riktignok lest hans kanskje mest kjente; Thomas Fs siste nedtegnelser og Carl Lange. Og samlingen Hundene i Tessaloniki ligger her på vent, nedstøvet.

Og, så må jeg fortelle om en episode i boka han forteller om fra reisene sine. Da han og Dag Solstad var i Moskva. Askildsen har reist mye, alene og sammen med kvinnene og noen ganger kolleger. Han sier han likte å reise med Solstad, fordi han var av den tause sorten. De kunne være tause sammen og det var så fint. Ikke det at de ikke snakket sammen, eller at Solstad ikke kunne fortelle historier, for det gjorde han nå og da, men han var ikke plaprete. Kjell Askildsen hater plapring og skvalder. Det hørtes så fint ut at de reiste sammen, slik. Noen ganger drakk de for mye også, særlig på sånne bokmesser. Men Askildsen ble ikke bråkete eller overstadig full, bare mer sosial. For egentlig er Kjell Askildsen veldig sky.

I dag kan ikke Kjell Askildsen lese eller skrive. Han fikk en infeksjon på øynene og ble operert og mistet lesesynet. Det er jo helt tragisk for en forfatter, men han har det bra i dag, sier han. Gina finner lydbøker til ham. Hans siste bok kom ut på 90-tallet.

Nå tror jeg at jeg har skrevet mer enn nok. Dette er jo bare en essens. Jeg anbefaler virkelig denne boka videre. Dette kan bli årets julegave til noen av dine kjære hvis du enda ikke har handlet ferdig. Og jeg skal jeg hive meg rundt å lese Hundene i Tessaloniki på nyåret, kanskje før også, innimellom annet.

Hele bloggomtalen min HER

Det må være et kvalitetsstempel når du leser ned siden, blar om, og oppdager til din store skuffelse at boken er slutt! Alf van der Hagens Askildsen-biografi slutter som en Askildsen-novelle; lar leseren forbli spørrende og i undring.

Denne biografien er en meget god bok. Medrivende, velskrevet og både hensynsfull og avslørende. Jeg kan bare slutte meg til alle de velfortjente anmeldelsene den har fått. Mest interessant synes jeg det er når Askildsen snakker om sin måte å arbeide på. Hvordan han bygger setning på setning, og hvordan hver eneste setning må bære i seg muligheter/åpninger for den neste. Stikk i strid med det jeg oppfatter som rådende skriveråd i dag, nemlig bare å la ordene flomme ut, og så (ev.) rydde opp etterpå.

Min eneste kritikk går på behandlingen av Askildsens forhold til sine barn, som nærmest er fraværende. Hva drev han til å skrive når det åpenbart gikk så hardt utover barna og deres mor. (Og dette var lenge før Askildsen ble den forfatteren han nå er). Det hadde vært interessant å vite hvordan Askildsen tenkte omkring denne problemstillingen – ansvaret for barna kontra forfattergjerningen.

Jeg må også berømme portrettfotografiene. De forteller sin egen historie. Spesielt Tom Sandbergs forsideportrett er tankevekkende.

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til forfatterbiografier og leser dem sjelden. En slags frykt for at mennesket forfatteren skal komme mellom meg og hans/hennes tekst. Etter hvert har jeg lært, spesielt av en av mine døtre, at kunnskap om kunstneren, i dette tilfellet Edvard Munch, gir økt utbytte (et fattig ord i mangel av et bedre) av Munchs kunst. Det burde kanskje være overførbart til litteraturen.

Askildsen er en av mine absolutt favorittforfattere. Jeg sitter igjen med en viss uro om biografien vil påvirke min videre lesing av han, og i så fall i hvilken retning. Vil det jeg nå vet om mannen Askildsen, på noen måte «forstyrre» min lesing? Biografien fikk meg uansett til å bestille førsteutgavene av Askildsens debutbok Heretter følger jeg deg helt hjem (den var ikke billig!).

Mine forbehold til tross, en soleklar 6-er på terningen!

For alle som liker Askildsen er dette et uunnværlig tilskudd. Van der Hagen har gjort en kjempejobb med å lese seg opp, og det gjør tydelig inntrykk på Askildsen. Det oppstår tillit mellom de to, og Askildsen er ikke redd for å kritisere og reflektere over ting han har sagt og gjort. Man får også lese tekster som ikke er gitt ut før.

«Jeg forsøker å gi et sant bilde av forholdet mellom mennesker. Jeg kan ikke, som enkelte andre, peke på veien fremover. Hva jeg kan vise, er hvor fattig forholdet mellom mennesker blir etterhvert. Og at det har sine gode grunner.» Slik slutter boken «Kjell Askildsen. Et liv» av Alf van der Hagen. Det er en blanding av intervju, biografi og memoarer. En god bok synes jeg etter å ha lest den. Mer om boken mv i et innlegg på bokbloggen min

Levende fortalt på Askildsens premisser. Å lese boken var som å se et intervju mellom forfatter og biografens subjekt, noe som gjorde det lett å leve seg inn i både forfatterskapet og forfatterens liv. Jeg leser lite biografier, men denne anbefaler jeg på det sterkeste!

Gjennomgang av 2014-fagbøker jeg hadde glede av.

Oppdateres løpende