Stryk meg over håret

av (forfatter).

Commentum 2012 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.30 (44 terningkast.)

89 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Grethet87s eksemplar av Stryk meg over håret

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Psykisk helse - Romaner

Lesedato

2017

2012

Favoritt

Favoritt!

Terningkast

Min omtale

Se min omtale

Omtale fra forlaget

Guro er en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen. Hun lider av bulimi, og legen ber henne om å ta tak i sykdommen sin. Alternativet er å dø. Hun bestemmer seg for å trosse legens råd, og heller reise bort i håp om at tingene vil ordne seg av seg selv. Hos Marie, en eldre kvinne i den lille fjellandsbyen Callian i Provence, møter Guro for første gang noen som ser henne og lytter til hennes historie. Midt i lavendelduft, god mat og vidunderlige viner, lengter Guro etter å få ta del i livet fullt og helt. Kroppen og tankene hennes sloss om å ville nyte dette vakre, samtidig som hun straffer seg selv for at hun nyter det. Fortvilet merker hun at fortrengte minner fra fortiden dukker opp igjen. Guro kjemper en indre kamp om å våge å slippe noen andre inn, løsrive seg fra fortiden og søke trøst der hvor hun aller minst venter å finne den.

Bokdetaljer

Forlag Commentum

Utgivelsesår 2012

Format Innbundet

ISBN13 9788282330831

EAN 9788282330831

Omtalt sted Frankrike

Språk Bokmål

Sider 265

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

7 15 12 6 2 2

Bokomtaler

En kjempe sterk og rørende bok!!
Boka viser godt hvor mye som kan ligge bak en spiseforstyrrelse og at dette ikke en fjortissykdom! Den viser hvor utmattende det kan være å gå igjennom gamle,vonde og fortrengte ting, men at det må til for å komme seg videre. Boka gir et godt uttrykk for hvordan mange prøve å flykte fra problemene, men at dette ikke er en løsning som virker.
Syns forfatteren har vært flink til å få inn flere ting som brukes i behandlingen av spiseforstyrrelser fra fagfolk inn i hverdagen med medmennesker.
Boka er full av veldig gode følelsesbeskrivelser, og beskrivelser av tankene til en spiseforstyrra.
Savner likevel å se litt mer til alt det som er skammen med en spiseforstyrrelse. Hvor er de STORE overspisingene som mange bulemikere sliter med? En normal middag eller en pose sjokolade er ingen overspisning i ordets betydning, selv om det kan føles sånn for den syke. Ser for meg at dette også er endel av Guro sin spiseforstyrrelse, hvis hun er så syk som legebesøket i starten av boken sier. (Ellers har hun kanskje en litt annen diagnose enn ren bulimi)
Lurer også på hvor blir det at alle søsknene til Guro i løpet av boka?

Likevel vil jeg si at skal du lese EN bok, bør det være denne!
Jeg håper det kommer mange fler lignende bøker fra samme forfatter! Det merkes når en forfatter har kjent det på kroppen selv det h*n skriver om istedet for å lese seg opp på tema og prate med folk som har opplevd det.

Guro, Dominic og Marie kommer nok til å være med meg i tankene i lang tid fremover!

Edit: Manglet et "ikke" der som var ganske så vesentlig!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg er fryktelig delt når det gjelder denne boka. På den ene siden er det mye forfatteren får til, men på den andre siden har boka flere svakheter jeg ikke klarer å unngå å legge merke til. Jeg sitter igjen med en voldsom ambivalens.

Guro er en voksen kvinne som tilsynelatende har det fint, med god jobb og greier. Under fasaden ligger det allikevel en spiseforstyrrelse, og i følge legen har hun ikke noe annet valg enn å bli frisk om hun har lyst til å leve. Når et jobbtilbud om å være en slags selskapsdame for en eldre dame i Provence i Frankrike dukker opp, velger hun å ignorere legen og flykte dit for å få alt på avstand. Alt hun trenger er litt fred og ro, ikke sant? Njaaaa… Er det så enkelt? Det viser seg at oppholdet skal føre med seg både oppturer og nedturer, og et oppgjør med fortiden som ser ut til å ha mer å si for henne nå enn hun først antar. Etterhvert som tiden går og hun blir kjent med Marie og Dominic, kjekkasen som jobber på vingården, rulles fortiden opp, og sykdommen blir vanskeligere enn noensinne å håndtere. Særlig når hun ikke helt klarer å holde den skjult.

Jeg tror jeg begynner på det positive, jeg. Forfatteren er flink med skildringene av Provence – eller snarere stemningen. Det er rett og slett like behagelig for leseren som jeg innbiller meg at det er for Guro, i de fantastisk flotte omgivelsene og på de hyggelige kafeene og restaurantene. Det er god mat og vin, og en aldeles nydelig vingård. Stemningen rundt hovedpersonen er fabelaktig. Forfatteren har også et godt grep om sykdommen – det vil si at hun fremstår som troverdig med sine skildringer. Jeg hadde kanskje forventet at Guro var litt mer ødelagt enn det hun fremstår som, særlig med tanke på at legen ymter frempå at hun ikke er veldig langt fra å dø. Jeg hadde forventet at situasjoner med mat hadde vært enda vanskeligere, hennes forhold til kroppen hadde vært litt mer anspent, og at overspisingen hadde vært enda mer voldsom. Men jevnt over klarer forfatteren å fortelle om en syk kvinne på en troverdig måte, og hun klarer å utfordre forventningen om at folk med spiseforstyrrelser er tenåringsjenter.

Da hun snudde seg bort fra veien var det som om pusten ble slått ut av henne. Tusenvis på tusenvis av solsikker stod og nikket med de gule hodene sine, som for å ønske henne velkommen. En deilig følelse av ro pakket seg rundt henne. Solsikker var favorittblomstene hennes da hun var liten. De ble så utrolig store.

Men så kommer svakhetene da, som perler på en snor. Den første jeg vil trekke frem er perspektivet. Forfatteren virker å ha vært usikker på hvordan hun vil fortelle historien, så det har endt med en sak litt midt i mellom. Når jeg leser forventer jeg større grad av enten/eller når det gjelder hvem sine tanker vi har innsikt i: enten ser vi alt gjennom en person, eller så ser vi alt gjennom flere. Stryk meg over håret begynner på en måte som foreslår at alt dette skal skje gjennom Guros øyne. Vi er innom flere karakterer som utelukkende betraktes fra Guros perspektiv. Dette foregår i store deler av de første 100 sidene, og det er noe jeg hadde vært helt okay med – men så plutselig får vi innsikt i Dominic og Marie sine tanker. Begge to har blitt introdusert i god tid før vi plutselig får høre hva de tenker og føler; tidligere blir bare de synlige reaksjonene deres beskrevet, med tankene til Guro som supplement. Dette ble et skifte jeg ikke ble komfortabelt med. Isteden for enten/eller ble det både/og, og det fremstod som ustødig. Marie og Dominics perspektiv burde ha blitt introdusert med en gang etter min mening, gjerne uavhengig av om Guro ser dem eller ei.

Språklig er jeg også delt. På den ene siden henger naturligvis forfatterens språk tett sammen med det positive inntrykket jeg får av stemningen. På den annen side har teksten en tendens til å vippe over i de språklige klisjeene, med store og svulstige ord som av og til fører til at det blir for mye av det gode. Jeg synes dessuten at forfatteren har pyntet for mye på kaka, og ikke jobbet nok med røra, for å si det på den måten. På grunnleggende nivå er nemlig ikke språket særlig variert. Nesten alt og alle blunker lurt, lattermildt eller flørtende til hverandre. Jeg sier “alt” fordi det er ikke bare mennesker som blunker til noen – det gjør for eksempel også samvittigheten hennes. Folk blunker da virkelig ikke så mye med mindre de har noe i øyet..? Her kommer et eksempel fra s. 127, av utrolig mange mulige:

-- [...] I dag har alle det så travelt, og jeg kan ikke si noe. Det er nok svigermorvitser ute å går, og jeg vil ikke være en karakter i noen av dem, flirte hun, mens hun blunket lurt til Guro.
-- Kanskje du vil være med å hjelpe litt i dag? Jeg vil at ting skal være bra når herskapet kommer, fleipet hun og blunket dramatisk.

Når nesten alle samtaler innebærer minst et lurt eller flørtende blunk, vitner det for min del om grunnleggende ensidighet. De blir ikke dekket over av de store, vakre ordene (kakepynten om du vil) som dukker opp andre steder. For all del, det er fort gjort for en forfatter å skrive seg inn i gjentagelser, men her ble det merkbart. Andre steder vitner også om at teksten kunne ha blitt hardere vurdert med kritiske øyne, forfatteren har en tendens til å bruke litt for mange ord. Et eksempel på dette er når Dominic setter seg ned for å google bulimi, på side 106:

Han åpnet søkemotoren og skrev “bulimi”. Raskt fant han ut at det ikke bare var en internettside som tok for seg emnet.

Hæ? Den setningen der er overflødig på alle mulig måter. Jeg antar at forfatteren mener det med et touch av ironi og ikke bokstavelig (for det ville vitnet om håpløs kjennskap til internett), men det faller igjennom som en morsomhet også. Bare noen få avsnitt tidligere forteller nemlig Dominic Marie at han har sjekket litt på nettet. Han vet allerede at det finnes mer enn en side om bulimi, for han har alt googlet i følge det som allerede har blitt fortalt. Så hva gjør den setningen der? Den er så overflødig at det nesten gjør litt vondt. Jeg opplevde at det tidvis preget teksten litt – ikke veldig ofte i form av hele setninger, heller i forbindelse med enkeltord.

Fortellingen er ikke særlig overraskende. Det er enkelt og greit å forutse hva som kommer til å skje, men det gjør ikke så veldig mye. Det er et eller annet med stemningen forfatteren klarer å formidle som gjør at forutsigbarheten ikke plaget meg voldsomt. Det var ikke sånn at jeg ikke klarte å legge fra meg boka (for det gjorde jeg rett som det var uten å bli lei meg av den grunn), men så var jeg allikevel glad for å kunne plukke den opp igjen også. Det er liksom – til tross for den tunge, vanskelige tematikken – en hyggelig, lettlest bok. Og da tenker jeg på stemningen.

Da regner jeg med at det er klart hvor delt jeg er. Jeg kan trekke frem ting som jeg synes var veldig gode, og jeg kan trekke frem ting jeg synes var veldig dårlige. Ingen veier opp for noe, en blir ikke slettet av den andre. Det ble en splittet opplevelse – føltes nærmest schizofrent. Dette var ikke en god leseopplevelse med enkelte svakheter, eller en dårlig leseopplevelse med enkelte lyspunkter. Det var begge deler på en gang. Eller ingen av delene om du vil… Det eneste jeg kan konkludere med er at forfatteren er flink til en del, men sliter med en del annet. Har tro på at hun kan få bukt med svakhetene i eventuelle nye bøker.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget/forfatteren i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Traff meg rett i margen, og i hjertet!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Lettlest bok som umiddelbart inkluderer deg i fortellerens livsreise. Jeg leste den i løpet av to nattevakter og satte stor pris på å få være med på reisen!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Utrolig fin bok som jeg ble grepet av fra første stund. Synes den er en liten skatt av en fortelling. Ble spesielt glad i de små barndomsminnene, men selv om hovedhistorien kanskje er litt forutsigbar, så ble jeg revet med til Provence. Følte nesten jeg var der. Leste den på to dager, og det sier litt.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Velskrevet og tildels rørende og sterkt om Guro med bulimi, som flykter til Provence. Men nissen er med på lasset. Det er fint å være i Provence ned varmen og tålmodigheten hun får av sitt vertskap. Boken griper meg likevel ikke helt. Det kan ha noe med min leseform å gjøre, eller at skrivemåten er litt for fortellende og beskrivende. Det er ikke mye antydingens kunst her. Men en hederlig debut er det, om et vanskelig tema. Jeg kunne dog tenkt meg å vite mer om behandling for slike lidelser, og det kunne med fordel ha blitt nevnt mer. Selv om vi får et godt dypdykk inn i årsaken til at Guro har blitt syk, og hva hun gjennomgår for å komme inn til følelsene for å komme videre. Jeg vet at spiseforstyrrelser er vanskelig å behandle, så jeg lurer på om det virker litt for enkelt her?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Enkelte ting kan ikke fortrenges ...

Guro er en enslig, ung og selvstendig kvinne som tar jobbkarrieren sin alvorlig, men det er bare en fasade. Innvendig sliter hun med en alvorlig sykdom som hun holder hemmelig. Kun legen hennes vet om tilstanden hennes og råder henne om å gjøre noe med det før det er for sent. Hun har en alvorlig spiseforstyrrelse (bulimi) som fullstendig styrer henne. Hun spiser mye når hun har problemer og spyr det ut igjen. Hun til og med kjøper mat som gjør det lettere å spy det ut rett etterpå. Istedet for å ta tak i problemet som legen råder henne til, velger hun å reise bort en stund, flykte fra problemet og ta en pause fra jobben. Hun drar til Callian i Provence hvor hun får bo hos en gammel, men sprek kvinne som heter Marie. Der møter hun også Dominic som hun blir godt kjent med etter hvert. Begge merker at det er noe med Guro som de ikke når helt frem til. Kommer hun til å åpne seg fult og helt for dem eller må hun konfronteres?

Dette er ikke en bok jeg vanligvis ville ha valgt å kjøpe i en bokhandel. Det er ikke helt min sjanger, men etter å ha lest litt om den på diverse norske bokblogger rundt omkring så blir man jo nysgjerrig. Og noen ganger må man jo lese alvorlige romaner også. Jeg var også heldig å få en kopi av forfatteren og få en sjanse til å lese boka selv. Noe jeg er glad for jeg gjorde selv om den ikke nådde meg helt. Som sagt er ikke dette en type bok jeg ville ha valgt å lese selv hvis jeg skulle på bokjakt, men som leser er det viktig å utvide horisonten. Det er det i alle fall for meg. Det er sunt å lese litt fra forskjellige sjangre og forfattere for ikke å lese det samme hele tiden.

Det som var mest fascinerende med boka var at jeg oppdaget hvor mye jeg og hovedpersonen Guro har til felles. Ikke når det gjelder spiseforstyrrelse, men mye annet. Vi fortrenger problemer istedet for å gripe tak i dem, vi gjemmer følelsene våre istedet for å vise dem og snakke om dem, og vi våger ikke å slippe noen inn, å la noen bli ordentlig kjent med oss. For min del er det ikke at jeg har noe å skjule, men tilliten min til folk generelt er på null. Vi er også redde for å nyte livet. Vi vet ikke helt hvordan man gjør det. Så jeg og Guro har mange felles svakheter som det var lett å kjenne seg igjen i.

I hvert eneste kapittel begynner med et vers av noen utvalgte Bjørn Eidsvåk sanger (er ikke noen fan av ham, men tekstene passer jo godt til innholdene til kapitlene). Kapitlene er korte og lettleste. Det er også lett å leve seg inn i både Guros og situasjonen til de andre. Det eneste som er litt irriterende med skrivemåten i denne boka er at noen setninger blir gjentatte her og der og noen av samtalene blir for ensidige. Litt gjentagende og historien har lett for å peke til det forutsigbare. Det jeg også lurer på er hvor søskene til Guro er? Hun nevner vel at hun har tre eller fire søsken så vidt jeg husker, men hvor er de? Hvorfor hjelper ikke de henne? Ja, jeg vet at hun har holdt sykdommen skjult, men har de ikke kontakt med hverandre i det hele tatt? Ble kontakten brutt eller vokste de fra hverandre da det forferdelige skjedde i Guros fortid? Det store tapet for hele familien som forandret alt.

Stryk meg over håret er ikke en bok eller sjanger som jeg leser til vanlig, men den gir lys over et alvorlig og fortrengt tema som er viktig å ta opp. Selv om det er et dyster tema er boka også oppløftende og vakker på sin måte. Det er en godvond roman på mange måter om dere skjønner hva jeg mener. Stryk meg over håret vil garantert treffe det rette publikum. Fin og vemodig sommerlesing.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

I bulimiens vold

I slutten av september i år ble jeg kontaktet av forfatterens ektemann med spørsmål om jeg kunne tenke meg å få tilsendt et leseeksemplar av hans kones debutbok "Stryk meg over håret". Til tross for et nokså stramt leseprogram i høst, takket jeg ja. Det var særlig det forhold at boka omhandlet temaet spiseforstyrrelser samt at handlingen var lagt til Provence i Frankrike, som trigget min interesse. Dessuten har det vært avgjørende for meg at det ikke er lagt noen form for bindinger i forhold til hva jeg skriver om boka.

"Stryk meg over håret" handler om Guro og hennes spiseforstyrrelse (bulimi). Utad en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen, for å sitere teksten på smussomslaget, men bak fasaden en dypt ulykkelig kvinne med en sykdom fullstendig ute av kontroll, som legen har varslet henne om at hun kan dø av dersom hun ikke blir behandlet. Guro bestemmer seg for å løse saken på sin egen måte. Etter at hun har søkt på og fått jobb som en slags selskapsdame for en eldre norsk kvinne i Provence, tar hun ett års permisjon fra jobben sin og leier ut leiligheten sin - og så reiser hun av gårde.

I Callian i Provence møter Guro Marie, kvinnen hun skal hjelpe det neste året. Marie eier en liten vingård, som er forpaktet bort til den kjekke franskmannen Dominic. Nokså snart oppstår det søt musikk mellom Guro og Dominic, og så spørs det om forholdet tåler Guros spiseforstyrrelse ...

Jeg er nokså ambivalent i mitt syn på denne boka, men skal i det følgende forsøke å være så konstruktiv som mulig når jeg tar for meg det jeg ikke følte fungerte så godt. For å ta det viktigste først, nemlig måten historien er fortalt på: Språket er i og for seg greit, selv om det tidvis er noe klisjéfylt (og hvor bruken av de ellers nydelige tekstene til Bjørn Eidsvåg som kapitteloverskrifter ble "too much", synes nå jeg) og litt inkonsistent. Som eksempel på det siste viser jeg til da Guro i tilbakeblikk til barndommen får menstruasjon, og i den ene setningen får sjokk over blodet i trusa, mens hun i neste setning smiler fordi hun vet hva dette er. Man får vel ikke "sjokk" over noe man egentlig vet hva er, og at på til smiler av i neste sekund? Boka inneholder flere slike motsetningsfylte beskrivelser.

Det er lite spenning i teksten fordi fortelleren er allvitende og stort sett vet alt personene i boka tenker hele tiden. Her kunne det gjort seg med antydningens kunst, slik at leseren kunne gått fra å være en passiv mottaker av (for mye) informasjon til å bli litt mer aktiv og grublende med hensyn til hvordan historien ville utvikle seg videre (gjennom gradvis avsløring av "plottet"). I stedet fremstår det hele som svært forutsigbart. Jeg skjønte hele tiden hva som kom til å skje, og jeg ble aldri overrasket. I stedet for spenning, ble det kjedelig - og det til tross for et ellers flott bokprosjekt hvis formål jeg tror må ha vært å gi mer innblikk i hva det vil si å lide av bulimi. De stadige tilbakeblikkene til barndommen ble for mange (og uvesentlige) og tok bort fokuset fra hovedhistorien. Og dette mener jeg selv om jeg ser poenget med å få frem hvilke sentrale hendelser fra en persons barndom som kan føre til at f.eks. en lidelse som bulimi oppstår og utvikler seg. For øvrig ble noen av personskildringene for stereotype, og jeg tenker særlig på beskrivelsen av Wenche, Andres kone. Beskrivelsen av henne er ganske enkelt ikke troverdig. Jeg hadde også vanskelig for helt å tro på kjærligheten som oppsto mellom Guro og Dominic. Hva visste han om henne, før de store kjærlighetserklæringene kom? At Guro var en vakker (og tynn!) kvinne?

Så til det som er fint med denne boka: Det er ikke skrevet mye (om noe?) om voksne kvinner og spiseforstyrrelser. I denne boka får man virkelig innblikk i all skammen som denne sykdommen er forbundet med. Alt oppkastet som uttrykk for manglende kontroll står i dyp kontrast til den antakelig mer "prestisjefylte" spiseforstyrrelsen anoreksi, hvor pasienten nettopp har (for) stor kontroll. Fordi forfatteren selv har lidd av bulimi, vet hun hva dette innebærer, og hun besitter sånn sett en helt unik erfaring når hun bruker dette i sitt bokprosjekt. Jeg er derfor ikke i tvil om at dette er en bok jeg kan anbefale dersom noen er ute etter skjønnlitteratur som handler om hva det vil si å lide av en spiseforstyrrelse. Jeg lærte selv en hel del om sykdommen mens jeg leste boka.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Denne boken likte jeg ikke. Hovedpersonen er svært selvsentrert og aldri opptatt av noen rundt seg, likevel sier alle at "denne jenta er det verdt å passe på/være glad i/jobbe for" osv, det ble rett og slett irriterende. Bulimien følte jeg også ble feil, en med bulimi kommer ikke plutselig på utpå kvelden at hun glemte å kaste opp middagen. Boken tok seg opp litt mot slutten men alt i alt er bok jeg irriterte meg mest over og bare leste ut fordi jeg ikke liker å legge fra meg bøker jeg har begynt på.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Utad er Guro en vellukket karrierekvinne, men sannheten er at hun lider av bulimi. Legen hennes ber henne om å ta tak i sykdommen med mindre hun har lyst til å dø. Som vanlig når ting blir vanskelig, flykter Guro. Denne gangen til vakre Provence som en slags selskapssdame for Marie. Der møter Guro mennesker som setter livet hennes på hodet.

Veldig bra om tabubelagt tema!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Guro kikket bort på den store stabelen med vafler. Slik ligger tankene og problemene mine stablet, tenkte hun. Oppå hverandre, litt sammenklistret. Jeg kan ikke ta ut det nederste, uten først å løfte på de andre. Derfor må jeg begynne på toppen.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Stillhet igjen. Denne farlige stillheten som legger seg i rommet og formelig suger tankene opp av mørke dyp.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Bagasjen hun hadde båret rundt på i mange år var lettere. Hun kjente det rent fysisk når hun beveget seg. Hun pustet lettere og magen verket mindre. Det var tid for å åpne døren og slippe livet og de andre inn.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Hun sto opp og gikk inn i dusjen. Der stod hun lenge, lot vannet renne over kroppen og kikket tankefullt nedover magen sin. Nervøst strøk hun hånden undersøkende over den, og lettet kjente hun at den var flat, og at hoftebenene var markerte.

Inne på soverommet stilte hun seg opp med den venstre siden vendt inn mot speilet og gransket hver millimeter. Høyre side likte Guro aldri å se på. Den var litt tykkere, så derfor valgte hun alltid denne posisjonen foran speilet. Hun trakk inn magen og hørte at det rumlet litt, smilte fornøyd, og fant frem en capribukse i dongeri som hun dro på seg. Knappen var lett og lukke. Hun følte seg tom og fin.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Her satt hun under Middelhavets himmel. Det var varmt og deilig, og bak henne lå et vidunderlig hus som hun skulle få bo i. Likevel kom den forræderske uroen, med sin ekle og klamme hånd, og la seg rundt magen hennes. Nå når hun ikke trengte gjøre noe. Ingen nye mål skulle nås. Stillheten hvisket: – Hva nå? Innerst inne visste Guro at hemmelighetene hennes lå der … nettopp i stillheten.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Guro kikket bort på den store stabelen med vafler. Slik ligger tankene og problemene min stablet, tenkte hun. Oppå hverandre, litt sammenklistret. Jeg kan ikke ta ut den nederste, uten å først løfte på de andre. Derfor må jeg begynne på toppen.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Alle dagbøker er ment å være hemmelige, men dagboken til Guro var mer enn det.Den kunne ikke lukkes med en tynn, liten nøkkel i en hengelås. Ingen måtte få lese dagboken hennes. Der stod hennes hemmeligheter. De andre ville aldri forstå noe av dem uansett. Tankene malte hun inn på de hvite sidene i boken. Hun brukte sterke og mørke fager.
Når hun holdt på å sprekke, hentet hun fyllepennen og puttet tankene raskt inn i dagboken. Slik holdt hun ut. Slik kunne hun gjemme dem nesten helt bort, som når en gjemmer noe et lurt sted, for så å glemme hvor det lure stedet er.
Hun husket da hun fikk dagboken. Hun hadde sittet i timevis på sengen sin og skrevet om glade, korte og lyse tanker.
Det hun skrev om nå var mørkt og skremmende. En hoggorm som bet og bet henne i magen, helt til hun ikke orket mer. Raskt førte hun pennen over arket, og leste aldri mer over det hun hadde skrevet.
Noen ganger gråt hun også, samtidig som hun skrev. Andre ganger rev hun utsidene, stjal pappas fyrstikker, selv om hun visste at hun ikke hadde lov, og satte fyr på dem.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Da hun snudde seg bort fra veien var det som om pusten ble slått ut av henne. Tusenvis på tusenvis av solsikker stod og nikket med de gule hodene sine, som for å ønske henne velkommen. En deilig følelse av ro pakket seg rundt henne. Solsikker var favorittblomstene hennes da hun var liten. De ble så utrolig store...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mens hun satt der, kjente hun at hun forsiktig slapp taket i tømmene. Det var skremmende, men føltes godt på samme tid. I tankene så hun den fremste hesten, den som hadde vært hennes, løpe uten rytter mens stigbøylene hang og slang langs siden på den. De andre hestene i følget kom etter. En etter en, passerte de. Rytterne verdiget henne ikke ett eneste blikk. Endelig var hun usynlig, om bare for en liten stund. En lettelsens tåre visket bort bildet. Hun åpnet øynene. Hva var hun nå, da? Hva var det igjen når hun ikke lenger kunne vise at hun presterte i jobben? De stod litt forundret og så på hverandre, hun og tankene hennes…

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Prate først, så sove litt. Etterpå var det som om hver lille historie hadde funnet seg en annen plass enn der den lå før. Ikke i musklene og i angsten, men som gode minner som hun kunne hente frem når hun ønsket. De hadde ikke lenger skarpe pigger som rispet henne i sjelen, men var som en kjær slektning hun en gang hadde møtt ofte, men som hun bare en gang i blant tenkte på.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Bøker som omhandler psykisk helse:

Selvmord, Psykiatri, Psykoser, Tvangstanker, Schizofreni, Angst, Selvskading, Spiseforstyrrelser, ADHD, Rus, Ungdom, Voksne, Barn, Pårørende, Dissosiativ lidelse, Alkohol, Mani, Depresjon, osv


Godt sagt! (38) Varsle Svar

Også i år er målet å lese 52 bøker.


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bøker lest i desember 2012.
Mest for meg selv, fordi jeg liker å se tilbake på hva jeg har lest igjennom de forskjellige mnd i året.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Som avtalt med legen - når hjelpeapparatet svikter" av Anne Sigvart
  • "Den du vil jeg skal være" av Mindy Mejia
  • "Knuste hjerter og halve sannheter - roman" av Geir Sætre
  • "Håpefulle hjerte - en Kristian Swane-krim" av Jakob Knudsen
  • "Et blått sjal av bly - roman" av Kjell Erling Bardal
  • "Slå på ring - kriminalroman" av Frode Eie Larsen
  • "Iskald - kriminalroman" av Agnes Lovise Matre
  • "Sophie Starks liv og død" av Anna North
  • "Jellicoe road" av Melina Marchetta
  • "Solefall" av Knut A. Braa
  • "Sannhetens løgner - roman" av Randy Susan Meyers
  • "Selger dere strykejern? - og andre spørsmål fra bokhandelkunder" av Stian Johansen
Alle bokanbefalinger for dette verket