"Alle de store orda jeg hadde linet opp som nystøpte tinnsoldater, var blitt til bly i hjernen."

Av og til fikk jeg det for meg, at hele verden sov. At jeg var den eneste som våket. At det var jeg, som gjennom min bevissthet holdt det hele sammen.

Ved inngangen til kirkegården ble jeg, som alltid, slått av de dødes overveldende antall. Det er mengden av døde som gjør oss stillferdige på kirkegårder, tenkte jeg, påminnelsen om at døden er allstedsnærværende, og de som ikke lenger lever i enormt overtall. Vi er til enhver til en minoritet, kjære leser. Vi levende er bare en liten parentes i dødens kartotek.

Arbeidet med å skape en mer behagelig måte å overleve på er i seg selv blitt en grunn til å leve, og gradevis, ja, nesten metodisk, har vi glemt det opprinnelige spørsmålet...Vi har glemt at vi fremdeles ikke vet HVORFOR vi lever.

Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

Vi lever i støyens tid. Stillheten er under press.

Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: å se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet

Hvis jeg ikke kan gå, klatre eller seile fra verden, har jeg lært meg å stenge den ute.

Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den - og der, langt nede under en kakofoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg. Stillheten.

Sjakk forbinder på en enestående måte alle parvise motsetninger: den er eldgammel og likevel evig ny, mekanisk i sin oppbygning, men likevel bare mulig ved fantasiens hjelp, begrenset innenfor et geometrisk rom og samtidig ubegrenset i sine kombinasjonsmuligheter, i stadig utvikling men likevel steril, en matematikk som ikke kommer til noen sluttresultater, en kunst som ingen kunstverk avler, en arkitektur uten substans, og likevel har den varigere liv enn alle bøker og verker - den er det eneste spill som hører alle folk og alle tider til.

Mennesket er kanskje det eneste levende vesen i hele universet som har en universell bevissthet - en svimlende fornemmelse av dette veldige og gåtefulle verdensaltet vi er en essensiell del av. Da er det ikke bare et globalt ansvar å bevare livsgrunnlaget på denne planeten. Det er et kosmisk ansvar.

Han fann seg ein pinne og prikka eit svar på ein ledig flekk i det brune. Vanlege bokstavar brukte han ikkje, det var for rugda, så han brukte fugleskrift han òg.

Han stod der hengde med armane. Kva skulle han fortelje henne? Ho visste ikkje kvifor ho var til. Og ho som var så skarp.

Det første som blir borte
er munnen.
I speilet bli den usynlig,
trekker seg inn
og tar ordene med seg.

Jeg vet at jeg ikke må slippe taket.

Kanskje jeg kan lære
av lyktestolpene
å holde meg oppreist,
finne riktig avstand,
aldri bøye av.

hver dag vissheten om andre menneskers historier, utallige livshendelser, flere generasjoners minner, tusenvis av slektsledd, kriger utkjempet før jeg ble født, vi vikler oss inn i hverandre, fortsetter i andre epoker, og det finnes en tanke som vandrer,  mellom oss, i oss, som ikke ender her. sekel etter sekel med eskapisme.  jeg må tenke noe som ikke alle som tenker har tenkt.

Med et grøss skjønte hun det: Det var klodens høst de var inne i. Jorden visnet, de siste næringsstoffene var sugd ut. Menneskene var bladene den måtte felle for å overleve vinteren. Hun hadde bare narret seg selv til å tro at hun kunne gjøre noe med det.

En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes det en mulighet, tenkte jeg.

Man spytter på servietten.
Så rengjør man barnets ansikt med servietten.
Man spytter ikke rett på barnet.

My bad.

I denne tomheten er antall mulige gester
nærmest uendelig. Du kan veive fritt med
armene. Du er udødelig fordi du selv er døden.
De lange beina dine.

Jeg vet ikke hvor jeg er lenger.
Jeg ser ikke meg selv.

Disse hendene. Alt som er
igjen. Du må forstå at diktet
handler om deg.

Fingrene mine lukter deg. I det siste har
drømmene mine vært overeksponerte. Umulig å
utskille noe som helst fra lyset.

Representerte ikke ensomheten selve essensen i oss selv? Jeg var klar over at mange nok hadde vent seg til å betrakte meg som en ensom person. På den annen side hadde jeg både titt og ofte ment å iaktta nettopp det ensomme i andre menneskers høye latter, i deres omfavning og i deres skulderklapp og håndtrykk. Ensomheten i fellesskapet. Det å leve alene (eller sammen med mor), representerte for mange den synlige formen for ensomhet, men var denne ensomheten større, mer kvelende enn ensomheten i de barnerike familiene? Var det realistisk å regne med at man kunne oppnå en mer intim form for fellesskap enn det jeg hadde følt (og stadig følte) for mine 40 000 "samboere" her oppe i utkanten av Oslo? Såvidt meg bekjent, nei.