Langs Bennets väg, Rosengård i Malmö, sprang det ut en allé med smale, tynne trær som noen hadde ribbet for løv. Sannheten var en annen. Hundeeierne i området pleide å hisse opp hundene sine mot trærne, lot dem bite seg fast og henge der med låste kjefter, det styrket nakkemusklene. Man gjorde dette av en spesiell grunn: Man ville ha hunder som ikke slapp tak, som ikke ga etter, som var vant til å glefse i et mykt materiale, stort som et lår.

Byen ekspanderer. Den spiser seg fram. Den beveger seg, kaster seg fram og tilbake. Og byen blir også mer grusom, grådigere, naknere i sin sult.

Nå, i løpet av det nærmeste øyeblikket, var alt stille, verden trakk seg tilbake, som en mindre bølge når den henter ny kraft fra havet.

Han jaget et skyggebilde, et bilde som skiftet form. Han hadde ofte snakket med Forsberg om dette. Fantomverdenen. At det eksisterer en annen verden bak den de så - en verden som ble styrt av grådighet og begjær. Forsberg avbrøt ham alltid med å påstå at allerede de gamle gnostikerne hadde hatt samme tanke. Faen vet. Hva visste de om dop og horer?

Døden er sånn. Den forandrer i grunnen alt. Den som akkurat var hos oss, er nå borte, og den som er borte, kommer aldri mer tilbake.

Stjernene kunne anes høyt over hustakene. Han kunne navngi stjernebildene. Som barn hadde han lært seg navnene, og fortsatt, når han uttalte navnene høyt for seg selv, ble han gjennomstrømmet av en svimlende følelse, som i barndommen. Verden var stor. Den var gåtefull. Lokkende.

Går inn på badet igjen, stiller meg foran speilet, ser på meg selv, ser på håret som har blitt altfor langt, krøllene når meg nesten til haken, jeg ser på rynkene i pannen, tenker på det hun sa, at det ikke er noe farlig, det er bare som et tre med årringer, det hadde hun lest et sted, det skal synes at man har levd litt: at jeg har elsket litt.

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet, det er du som er lyset som møter meg ut av tunnelen, på vei inn til byen min, på vei til hvite hus og rød takstein, til høye fjell og tunge regndråper, til et postkort jeg har ventet på, et postkort fra deg, fra denne byen. De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).

Er du ung jente som er forelsket i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv.

Jeg våkner aldri opp hos deg. Vi er et maleri hvor fargene er på sitt klareste om natten, vi elsker dette maleriet, av to mennesker uten alder.

Hun smiler skjevt, og det er i slike øyeblikk hun eier meg, hvor jeg ikke har noe å stille opp med, hvor jeg sitter igjen som taperen i dette spillet, makten hennes er så stor, så lett kan hun oppheve den lille kontrollen jeg har, bare hun vet hva hun skal si og gjøre.

Å aldri gråte er å ikke leve.

Når man lever på den måten jeg har gjort, i den type ensomhet jeg har fortalt om, løper man i lengden en risiko. Det er uungåelig. Så snart et menneske er helt alene, tipper det over i galskap. Det tror jeg: Jeg tror at det mennesket som er overlatt til seg selv, er rammet av galskap i utgangspunktet, fordi ingenting kan stoppe det når vanviddet bryter frem.

En åpen bok, det er også natten.

Skrivingen gjør en usivilisert. Man går tilbake til en naturtilstand fra tidenes morgen. Og den er alltid gjenkjennelig, den tilhører skogens urgamle natur.

Å befinne seg i et hull, på bunnen av et hull, i en nesten total ensomhet, og oppdage at det kun er skrivingen som kan redde en.

I Trouville hadde jeg imidlertid stranden, havet, himmelens og sandens uendelighet. Og det var dét som var ensomheten der. Det var i Trouville jeg betraktet havet helt ut i intetheten. Trouville, det er hele mitt livs ensomhet.

For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet. Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet. For å kunne begynne spør man seg hva denne stillheten rundt en er.

Ensomheten rundt de første bøkene mine, den har jeg bevart. Jeg har tatt den med meg. Skrivingen min har jeg alltid tatt med meg, overalt hvor jeg har reist.

DEN MANGLANDE BOKSTAVEN
Det manglar ein bokstav i ordet for vår.
Naturen tenkte på det før me vakna.
Det vil ikkje lykkast dei å tå knekken på april.

Svarttrosten flaug frå kirsebærtreet
som ei trussetning.

Eg tømde gammal mjølk over røtene i skumringa.
På veg mot trappa høyrde eg alvane le lågt bak meg.
Dei hadde grovare røyst enn eg hadde venta.

Eg opnå kveldavisa og verda flaug inn i stova.
Ordet elektrisitet kjem av det greske ordet for rav.
Lampen lyste på bokstavane, men det mangla ein.

Ein kan finne ting ein ikkje visste ein hadde mista.