ELVEHAGEN
Å oppna dørene mot eit landskap og bli det.
Eg trener meg på å døy.

Ord er hjelpelause. Blikket er som eit anker.
Hatefulle ord

blir som små visnande blad på vekstar
i den store hagen.

Eg står på den store brua over elva. Brua
flyt av garde.

Elva er her.

PORTANE OPNAR SEG
Eg veit at eg kan eiga alt dette som ligg framfor meg.
Desse gatene som glitrar etter regn

med brusteinar av gull og bronse.
Eg kan famna inn hamna med alle skipa som seglar inn.

Eg kan sjå sjelene som konkyliar samla på svaberga
utover mot den dirrande røde spegelen av sol.

Eg eig byar og hamnar og svaberg og sol, sol, sol.
Glitrande i sjøens bølgjer, i brusteinane og i sjelene.

Eg veit når eg veit det eg veit. Og det eg veit fargar av
på sjela mi og møter meg i spegelen med si ramme av gull.

Det finst morgonar når eg er så stille at eg kan høyra
blåfargen lena seg mot det grøne i eit hav av uendeleg ømheit.

Det kjem ikkje til å verta noko blygt eller varsamt
over den songen som morgonen nynnar over våre liv.

Men stråa er blyge på myra. Og dunet er mjukt og
rundar seg varsamt kring egga som er skjult i mose og mørker.

Det myldrar fram. Frå sidegatene og oppover stranda.
Det myldrar og lever og krælar og kryp og me veit det.

Me eig dette. Men bare så lenge me gir avkall på det.
Bare så lenge me er audmjuke tenarar av lyset.

Lyset som kyssar kvart sekund.

Det var ikke annet jeg kunne gjøre, ikke annet jeg ville gjøre, enn å holde øyekontakten med ham helt til han forsvant tilbake ned i dypet.

Hvordan i helvete skulle jeg klare å ta livet av en sånn mann?

Klokka var rundt ti, solen var på vei ned bak fjellene, og jeg skulle ønske jeg kunne si at det var spektakulært, at det eksploderte i farger, slik jeg visste det var beskrevet så mange steder, slik solnedganger hadde blitt skildret utallige ganger opp gjennom tidene, men i stedet var den blass, nærmest fargeløs, solen gikk ned bak fjellene uten dramatikk, slik den har gjort i millioner av år, helt uten dramatikk, og fordi denne solnedgangen ikke varslet om annet enn at det kom til å bli mørkt, at folk skulle gå og legge seg, nettopp derfor måtte jeg sette meg ned på benken utenfor hotellet og følge den helt til mørket omsluttet fjellene, byen, vannet, hjortene, trærne, meg.

Hvorfor tviholde på en struktur der mennesker føler seg ensomme selv med tre hundre mennesker innenfor rekkevidden av et skrik? Der man ikke gidder å skrike fordi skriket uansett blir overhørt? Her ute i havgapet bodde fem tusen mennesker, og ettersom jeg løp ut og vekk fra husene og snudde meg, småjogget baklengs og speidet innover mot byen, ble jeg mer og mer sikker på at de visste navnet på hverandre, hver og en, og hvis noen skrek, så kom alle sammen løpende.

Glad og sorgløs og kvitrende som en liten fugl flagrer hun inn i livets evige natt.

Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar de lykken fra ham med det samme.

Doktor Relling

Fremtiden eksisterer ikke. Bortsett fra i din egen fantasi.

I en verden av pliktlesere er nytelseslesingen et adelsmerke.

Jeg skulle gjerne funnet opp høsten.

jordkloden snurrer rundt
som om døgnet hadde timer
og timene kunne gå
dit ingen visste

når jeg tenker på deg
stanser jeg tiden
den samme dagen

kommer igjen neste morgen
og ingenting er forandret
alt er nytt

uten at jeg ville det
ble livet fylt av hemmeligheter
slik regnvann siver inn i en brønn
mørkegult og fullt av døde blader

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli

Rødt og grønt.

Det sier deg ingenting, men for meg ligger det så mye i de to fargene, og jeg tror dette er en av grunnene til at jeg har blitt forfatter, for jeg kjenner det suget så sterkt, og jeg forstår at det er viktig, men jeg har ikke ord for å uttrykke det, og vet derfor ikke hva det er. Jeg har forsøkt, og jeg har kapitulert. Kapitulasjonen er bøkene jeg har gitt ut. Du kan lese dem en dag, og kanskje du vil forstå hva det er jeg mener.

JANUARVÅRENS FORBANNELSE

Hvis våren kom i januar ville vi fått en trist juni med visne roser under en sliten himmel.

Hvis alle fugler sang hele natten ville vi fått triste dager med hese kvekk fra trøtte struper.

Hvis barnet aldri gråt ville vi fått en trist verden med tause, utrente stemmer som aldri hadde lært å protestere.

Hvis jeg i går var fullkomment lykkelig ville dagen i dag vært uutholdelig trist.

For hva er vitsen med å leve en dag, uten håp om en bedre dag i morgen?

Det viktige er ikke å aldri falle.
Det viktige er å alltid reise seg igjen.

Det er så trist at de vakreste blomstene blir plukket først, jeg er likevel utrolig stolt over å ha vært mammaen til en av dem.

Face your fear. Accept your war. It is what it is.

Hadde jeg et hundredels sekund fri, måtte jeg tenke, så flykte.

Jeg måtte tenke, tenke at jeg tenkte, ta vare på tanken jeg tenkte, tenke på hva jeg tenkte, og ta vare på tanken på hva jeg tenkte, tenke hvorfor jeg tenkte det jeg tenkte, men hva var det jeg tenkte igjen?

Tankene forsvant inn i tåken, og flere tusen sekunder var pisket bort. Jeg falt sammen i sengen og tenkte ingenting.