Det var som om fortellingen var et skjørt spindelvev, og hun måtte passe fryktelig godt på så hun ikke rev over tråden.

«Det finnes ingen hemmeligheter her. Alle vet alt om alle. Det tror de i hvert fall. Hemmeligheter må voktes godt, og prisen er høy.» Hun åpnet øynene og myste mot solen. «Ensomhet. Prisen er ensomhet.»

Hun la ingen planer for fremtiden. Hagen var gått i frø, huset holdt på å falle sammen. Hun visste at malingen flasset, at det var en sprekk i skorsteinen. En døende bygning, som huset en døende kropp.

Landskapet foran henne virket urgammelt, avrundede fjell polert av is og vind, langsomt flytende elver og stille tjern. Det var et gjerrig landskap som krevde hardt arbeid for å bære frukt.

Luften var tørr og kald, og pusten hennes forlot munnen som små skydotter av hvit damp som løste seg opp i natten. Himmelen var en svart evighet uten stjerner eller måne. Det føltes som om hun hadde falt gjennom en tunnel og landet i en verden av absolutt stillhet.

Kva er det som får oss til å bruke time etter time på å formulera diktlinjer med bokstavar og ord? Sikkert mange ulike ting, men noko av det er vel dette eventyret av å kunna utføra tryllekunstar og språklege saltomortalar som gjev ein ei kitling i magen. Det kan gje arbeidsmessig tilfredsstilling å skriva sakprosa også, men når ein får til ei diktlinje eller to som får noko til å opna seg, kanskje ved å visa eit mørkt gap under eller ein fargesprakande himmel over, så gjev det ei skaparglede som ein vil oppsøkja på ny og på ny når ein først har vorte kjent med ho.

Har du vært på månen? spurte hun.
Han svarte med en gang:
- Der danser jeg ballett.

Uansett må det være en morsom opplevelse. Du er vitne til et helt fyrverkeri av tanker og bilder inni ditt eget hode - selv om du ikke har vært med på å fyre av så mye som en eneste rakett. Det blir nesten som en gratisforestilling.

Det må kjennes underlig å være en levende hjerne i verdensrommet. Det blir som et eget lite univers inni det store universet utenfor. For det er like mange atomer og molekyler i din hjerne som det er stjerner og planeter i verdensrommet.

Menneskets sjel flimrer altså forbi i en hjerne som er vevet sammen av noe fint støv som en gang har drysset ned fra stjernene på himmelen. Menneskenes tanker og følelser spiller og spiller på dette fine stjernestøvet der alle nervetrådene kan koples sammen på stadig nye måter.

Når jeg dør, ryker en sølvstreng med glatte perler som triller gjennom landet og renner hjem til muslingmødrene på havets bunn. Hvem vil dukke etter mine perler når jeg er borte? Hvem vil vite at de var mine? Hvem kan gjette at hele verden en gang har hengt rundt min hals?

Å bli født er det samme som å få en hel verden i gave - med sol om dagen, måne om natten og stjerner på den himmel blå. Men et hav som skyller inn over strendene, med skoger så dype at de ikke kjenner sine egne hemmeligheter, med forunderlige dyr som stryker gjennom landskapet.

Jeg vil aldri glemme de triste øynene hans. De så ut som to forlatte fugleunger.

Kanskje vi blir triste når vi ser noe vakkert, fordi vi vet at det ikke skal vare bestandig. Så begynner vi å le når noe er stygt, fordi vi forstår at det bare skaper seg.

Han ser ned i bakken og svarer at han ble så frisk at han klarte å rote, men ikke rydde. Man må være mye friskere for å rydde enn å rote. Det er en uskreven regel.

Han er ikke så sikker på det. Det er ikke så enkelt å forstå meg. Jeg er som en uåpnet pakke med faenskap. En pakke med et bittelite hull i, sånn at det renner ut litt faenskap her og der. Så ler han og sier unnskyld. At han ikke mente det slik.

Det er nettene jeg liker best. Det er da tankene mine faller på plass, og det er da verden utenfor virker ufarlig. Jeg skulle ønske hver dag var en natt. At det aller mørkeste kunne vare. At solen aldri sto opp igjen. At den forsvant ned i dypet for alltid. At natten ble dagen. At menneskene utenfor ville slutte å dukke opp. At de ville holde seg inne i leilighetene sine, og at jeg og natten kunne være alene sammen.

Vi forvandlet oss til vinterjenter, og da hun forsøkte å rømme, trakk jeg henne ned i snøen igjen fordi jeg var redd for å være alene.

Tornete slyngplanter kryper over gulvet og knitrer som et bål. Svarte roser blomstrer i måneskinnet, dødfødte og sprø.

Edderkopper klekkes ut og kryper ut av navlen min, hårete små tjæreperler med ballerinaføtter. De myldrer, spinner et silkeslør, hundre tusen edderkopptanker vevd sammen helt til de hyller meg inn i et lunt teppe.