Jeg fikk ha den på rommet mitt, og om natten lå jeg og lyttet etter fuglehjertet, innbilte meg at den lå så stille den kunne, livredd, med puls på 130, jeg lyttet, lukket vinduene for å dempe lyden av trafikken utenfor og lyttet, med trompetører. Men jeg hørte ingenting. Ikke engang mine egne hjerteslag.

Jeg er for stor, med klumpete, kraftige never, det er ikke som på tv — musikken mangler — men det er sant som de sier: søvnen gjør deg vakrere.

For å komme til jordbærselgerne må vi forbi alkoholikerne utenfor banken, jeg er redd for dem, de har store uthulkede øyne, men det er ikke det, det er mangelen på motorikk, sjanglingen, som om verden plutselig kan falle ut av balanse, velte.

Jeg føler meg gammel sammen med deg, sittende slik i sandkassen, din barndom gjør meg gammel, forstår du det?

maurene
maurene er
i håndleddene dine

du har
stukket hull på deg selv

men de
forsvinner ikke

og hjertet ditt bærer

to hundre ganger
sin egen vekt

Ken Rune Hansen

Han heng høgt
Vere så månemild
og så kvast slipt

Det går ilingar
gjennom eit blautdyr

fleire lysår unna

Torunn Torgersrud

Videre, videre du mektige virkelighetens skip
Vi sa videre, videre
du mektige virkelighetens skip

Glem destinasjonen. Det finnes ingen slik ting
som en fiksstjerne.
Det finnes hav og havner og kanskje
vi passerer en stall
eller roter bort Amerika.
Episodene blør, men forbind dem ikke.
Den store sammenhengen har aldri blitt brukt
til annet enn trøst.

Så, videre, videre
gjennom blod og blanco og blås
i vinden. Vi har skåret seilene ned
og laget drager,
spadd kull på blendverket for å se
hvor langt fra sannheten vi kan komme

Geir Halnes

Alternativt forlate ham
Hun tenker på den sorte dronningen
som går ved hans side, det hun sa
om at lydene av unge liv som går i vasken,
overdøver alt, det om kanskje å reise vekk
over havet med et skip hvis han kunne leve
med det, alternativt forlate hverandre
der veien skiller seg, fordi det
ser så naturlig ut.

Kjell Ivar Sandvik

fødte på aker sykehus en levende gutt
noe ved kroppen din er så alene

en gang skal du slippe alt
snu deg mot støvet
lengte etter morgenen
spenne noen fast
forkaste en helgen
legge brød foran noens føtter
dundre fotballskoene i veggen

liste deg ut av min hud

Tyra T. Tronstad

Når sola slår inn vinduet og setter fyr på vinden
Jeg ligger som et brevark
Jeg har klemt meg fast i en skygge, den vokser utover meg
som et testamente
Jeg svelger den speilvendte skriften, biter et komma
til et punktum, det smaker som en sprøytespiss
Mor hadde myk perm, husker jeg
med minnene på en kattehales avstand
Jeg suger kinnene sammen til de ligner arkene jeg krøllet
til små baller og kastet i bekken
De ble så harde at de aldri sank

Elisabeth Krokstad

ute er det nesten bare himmel
I sengen min ligger drømmehaugen

Ute er det nesten bare himmel
Han som drømmer ved siden av
står på bunnen og venter i en stor sjø
Jeg kan høre pusten hans
Jeg kan høre at noen har vært hos ham

Det er en vakker morgen
Jeg kler på meg armene,
bena og øynene
Jeg fletter håret
og sykler inn i det digre lyset

Trine Ness

Farge
Og så skulle jeg gi deg en farge
Jeg skulle plante en blå frakk i deg
og bære deg ut på tunet
vaske en himmel ut av håret ditt
og legge meg tett inntil hjertet ditt
og lytte:
Et traktorhjul
En brennende låve
Og skogen like bak

Brynjulf Jung Tjønn

En natt for å begrave hester
En natt for nettopp dette: Å supe på seg et ansikt.
Og på veien hjem se at det går en rad
av parkerte biler langs hele Geitmyrsveien.
Nakkestøttene ligner mørke familier.
Med strengheten til den som har ventet for lenge
bare sitter og sitter de. Og det er kaldt, og jeg har kledd meg
for en hel vinter, i en diger jakke.
Og ingen skal ta i meg.
Og ingen skal snø meg ned.

Kjersti Bjørkmo

omkved
så kom du til meg igjen
som lyden av små klør mot kraniet

dradd med i en lemenvandring
over grovhugde bjelker

til tankenes bløtere terreng
hvor jeg gir deg nye navn

med lukten av blod og treverk
i stemmen

Kjersti Bjørkmo

NATTHIMMEL: Natta skremmer deg ikkje, søvnen tar deg lett. Får du ikkje sova, ligg du på rygg under takvindauget. Tar deg tid. Over senga di seglar måkene mjukt, blottar bryst av sølv i lyset frå byen. Dei gir ikkje lyd om natta, men helsar likevel frå ei større verd. Vinterstid ser du stjernehimmelen dersom vêret spelar på lag. Karlsvogna på snei, frosen fast ei freda stund i glasramma over hovudet ditt. Til alle tider har menneska sett på dei same stjernene. Gitt rom og planetar namn. Peikt ut stjernemønster til eit barn og følt same ro som deg. Når ingenting anna hos deg er konstant, ankrar du dette tidlause tungt i mellomgolvet.

BLODPRØVEN: Etter tretten år med kreft og kontrollar har du lært deg å samarbeida. Tar ikkje plass, stel ikkje tid. Ansikt til ansikt tappar dei blodet ditt, pust mot pust, men likevel så fjernt. Du har vent deg til det. Dei fyller sine glas, ryddar rutinert og snur seg bort mot skjermen. Sender deg eit ha det over skuldra når du går. Men i dag, for aller første gong, møtte du ein som stoppa tida for ei stund. Ein som trekte ermet ditt ned, like varsamt som ein far kler på eit barn. Som såg deg inn i auga og sa lykke til. Gav deg luft i lungene og letta dine steg. Du visste ikkje kva du sakna før du fekk det.

TANKEKRAFT: Det må vera godt å kome seg ut, får du høyra. Sleppa å gå heime, gå aleine med tankane. Men tankane ligg ikkje heime. Eller ute. Eller på sjukehuset. Dei finst i deg sjølv, der du er, og du følger dei til endes. Er takksam for at du klarer å vera aleine, heime, ute, på sjukehuset, utan at dei et deg, eig deg, endrar den du er. Det er ei gåve at du har det slik. At tanken er ei kraft i motgang, ei bot for mismot, ei spire til lått og liv.

NÆRE PÅ: Det siste som fer er sjela, det er du viss på. Hugsar godt komplikasjonen, så uventa og brå. På sjukehuset sprang dei med deg gjennom gangane, organa dine styrte mot kollaps. Rundt deg jobba stadig fleire kunnige, sleit med å berga kroppen din den natta. Snakka til deg innimellom, men du hadde ingenting å svara med, hadde din eigen jobb å gjera. Oppreist stod du i ditt indre, all kraft sala i éi retning, éin einaste dirrande vilje. Om alt anna skulle bresta, veit du no, det siste som fer er sjela.

ETTER DIAGNOSEN: Ei veke får du får operasjonen, før sjukehuset skal eiga deg med kjøt og hud og hår. Kva bruker du tida til? Eitt veit du, her blir det trong for skriving. Kan ikkje tenka utan, ikkje hugsa eller forstå. Til den beste butikken går du, kjøper den finaste boka, det skal vera godt å skriva om dei vanskelegaste ting. Sidan er bok etter bok skriven ut.

TRASS: Trettisju år gamal blei du kreftpasient. Ei stund skumma du dødsannonsane dagleg, såg om nokon var fødde i ditt eige unge år. Stoppa alltid opp ved dei som i diktform tok avskjed. Lét deg røra av andres velvalde farvel. Din eigen annonse har du no, tretten år etter, sjølv no, med endeleg beskjed, enno ikke utforma. Det er då noko.