En gang satte hun seg opp i sengen og pekte på nakken sin, hvor det hvite håret hadde krøllet seg i løpet av natten, og sa: "Da har vi nok døden her snart."

Dagene var stille, som under vann.

Ansiktet mitt var alltid like støvete som de nakne fotsålene mine.

Og de så på min oldemor, og i dunkelheten fløt oldemor ut til noe trist, vakkert, fremmed. Og da tristesse og skjønnhet og fremmedhet er grunnelementene i den russiske sjel, forelsket kunstnerne og de lærde seg i min oldemor, og oldemor lot seg elske av dem.

Dette var hennes livs historie. Skyggen og skjønnheten danset sin dans inni henne og utenfor henne.

Hvis du virkelig ønsker å bli en kunstner, en virtuos på livets fiolin, bør du bli med meg. Trinn tre venter på deg.

Hun var så vakker, selv om vakker ikke var det rette ordet. Hun var hinsides ord. Det var for sterkt. Av og til gjorde det vondt.

Hun er bare ti år, og hun er så sterk. Hun er bare ti år, og hun er så levende. Hun er bare ti år, og hun er så gammel. Hvordan kan jeg tjene dette barnet?

Lyset var kommet inn i hennes verden, og hun var begynt å blomstre. Våren berørte henne i dypet av hennes sjel.

Og så, under et møte blant de eldre, husket de plutselig at ikke alle var stygge. De husket Tasha, som om hun hadde tatt skjønnheten fra dem alle. Hun var våren slik den kunne vise seg på det vakreste.

Da Ceyon så henne første gang, visste han at hun kom til å bli vakker, for vakker til å holde ut. Han så de dype øynene hennes, og i dem så han den dypeste kilden han noen gang hadde sett. De var så dype, så mørke. Han visste at denne jenta var født til en annerledes reise. Han så dette, og han kjente både dyp kjærlighet og dyp frykt på samme tid.

Min kjære Tasha, dra til havet. Du hører ikke hjemme her. Du vil se frykt og sinne. Du vil se hat og angst. Hvis du er i stand til bare å se det uten å føle det, vil du være trygg. Vær ikke redd for frykt, bare se frykten, så vil den ikke berøre deg.

Hun ble født en mørk natt med et enslig skrik. Det var som om hun var forutbestemt til å tolke mørkets rike og det enslige skrikets rike. Denne natten ble hun kronet, hun fikk et kjennetegn, og fra da av fulgte det henne for hvert skritt, for hvert hjerteslag, for hver gjerning.

Og det er noko med denne sommaren som ikkje stemmer, sjølv om eg prøver å få det til å stemma. Som når ein vil fanga snøfnugg og dei smeltar før dei når handflata. Eller når ein veit at puslespelbitane ikkje passar, men prøver å pressa dei ned likevel.

Om nettene kom bilda tilbake, mørkare, tydelegare, flerra søvnen til sides som ei gardin, eg sette meg opp i senga og hiksta, såg opp i det gråmala taket, bak hjerteslaga syntest eg at eg høyrde den trillande latteren.

Dagane draup ut av tida, ein etter ein.

Alle hus har ansikt, nokon ser ut som dei skrik, det er dei med to vindauge oppe og to nede, og så er det dei som ser sinte ut, med to smale vindauge oppe og ei dør nede, og dei som smiler med ein stor veranda på framsida, som mange, lange tenner. Vårt hus ser litt forundra ut, for eitt av vindauga er mura igjen.

Det var så vidt hun var i live da de fant henne, dødelig underernært, uten språk, som om de ti årene hadde presset alle ord ut av munnen på henne, at hun hadde mistet talen og blitt lyd, ren vokal.

HVA JEG VIL? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes.

Far sa: nå er den død og begravet. Det er det samme om det er ti centimeter eller ti kilometer under jorden. Det finnes ingen retur, gutten min. Herfra blir du bare eldre.