På vei til ham tok jeg meg selv i å lure på om jeg hadde skapt denne forelskelsen i mitt eget hode fordi jeg begynte å kjede meg. At jeg satt i en båt på et stille vann og vugget båten frem og tilbake for å lage bølger.

Så krøp solen opp og lyste inn på oss og på verden utenfor, som om alt var som før. Men ingenting var som før, og han tok hånden min og førte meg inn på soverommet.

Vi har ligget side om side i den blodige sengen i flere timer, og det er rart at han ønsker å ligge i dette kaoset med meg, ettersom han tross alt er en fyr som sorterer sokkene sine etter farge.

Jeg skriker. Jeg skriker når jeg skriver. Derfor er andres tekster så kjedelige å lese. De bare snakker. De har ikke smerten med seg. Jeg leter etter smerten. Den vakre smerten.

Jeg er nesten pulverisert som englestøv der følelsene mine ligger på det tenkte kjøkkengulvet jeg ikke får gå til.

Jeg er et tre og bladene er du. Du omkranser meg og kler meg opp. På høsten får vi farger.

Jeg bærer på livet i fosterstilling. Det blir aldri helt født. Jeg tillater meg ikke å skrike på fødeavdelingen.

Ordene er et slør som legger seg utenpå så ingen ser det som ligger inni meg.

En psykolog sa en gang at Internett er for Aspergere som tegnspråk er for døve.

Å ha Asperger er å ikke alltid vite hvem jeg selv er. Jeg tar på flettene som om de var parykk.

Når jeg skal føle sorg, kan jeg tamt si kondolerer og smile. Fordi det høres mer ut som gratulerer og kanskje har personen som forsvant det godt nå, siden vi ikke fant et verre ord for det forferdelige?

Hvis jeg smiler, forsvinner jeg da? Jeg har mange ganger stilt det spørsmålet. Også i denne boken spør jeg. Og jeg tror jeg kan si ja. Så lenge masken er på, forsvinner jeg i mengden.

Men noen ganger er sannheten drøy. Man må svelge noen kameler. Jeg har aldri skjønt det uttrykket. Det er store dyr med to pukler. De bærer vann i Afrika. Det hjelper ikke å svelge dem, da får ingen vann og sannheten er ikke tilstede. Gi meg sannheten.

Jeg er knapt nok i live. Det bor så mye vondt i hodet mitt at det gode ikke kan leve.

Alt er så skjørt som porselen og hvitt papir.

Jeg lar meg ikke gå i tøfler. Jeg vil kjenne hvor gulvet er. Da vet jeg hvor føttene mine begynner.

Det er fredag. Jeg bretter dynene til side. Om jeg holder armene rett nedover kroppen min, kommer jeg ikke til å fly.

Andres tristesse skal man la være i fred. Den er en liten hage, et skjørt og skrøpelig Arkadia, som ikke bør forstyrres.

De livnet til i mørket, om natten. Selskapssyke. Når de visner, blir de til små hodeskaller med skjortebryst. Bitte små nattlige fugler. De ser på meg. Jeg ser på dem.

Gjøingen deres, tynne tråder av flakkende drømmer, lyder som en kvinnes stemme, hes og lidende.