Og jeg tenkte: Det er nå det er slutt. Det er nå det begynner. Slik føles det, når noen dør fra deg og plasserer deg i et veiskille i ditt eget indre landskap.

Du forstår ikke
hvor langt det er til Ullern
før du elsker noen der

hvor bredt et frokostbord er
en halv madrass
hvor
forbløffende drøy en millimeter er

Vi
har ikke plass
til avstand
mellom oss

• Den er sikkert full av ekle sykdommer og rabies og alt mulig!
  Ove tar en titt på katten. Og en titt på meheet. Nikker.
• Det er sikkert du også. Men vi kaster ikke stein på deg for det.

Døden er en underlig ting. Folk lever hele sitt liv som om den ikke eksisterte, og likevel er den en av de viktigste grunnene til overhodet å leve mestparten av tiden. Noen av oss får tidsnok et bevisst forhold til den at vi lever sterkere, mer sammenbitt, med mer raseri. Noen trenger et konstant nærvær av den for overhodet å innse hva det motsatte betyr. Andre blir så opptatt av den at vi setter oss på venteværelset lenge før den har annonsert sin ankomst. Vi frykter den, men likevel frykter de fleste av oss mest av alt at den skal ramme noen andre enn oss selv. For den verste redselen for døden er alltid at den skal gå forbi oss. Og la oss bli sittende alene igjen.

Vi står på kanten av et stup. Vi stirrer ned i avgrunnen - vi blir kvalme og svimle. Vår første innskytelse er å trekke oss tilbake fra faren. Utrolig nok blir vi stående.

Glede finnes alltid, den venter bare på å bli oppdaget.

Å skue ut i verdensnatten er å innse grensene for vår forstand.

Et ord som nesten ikke er i bruk lenger, er det lille ordet nok. Vi strør isteden om oss med et annet ord, også det på bare tre bokstaver. Vi sier mer.