Det er sjelden man blir så irritert og nærmest sint på noen litterære personer som i denne trilogien. Etter å ha lest på alle tre bindene i sammenheng (måtte lese på nytt de to første) er det liten tvil om at Tiller har skrevet et verk som står som ei påle i norsk samtidslitteratur. Selv om jeg har humret innimellom er det mest av alt sårt og ubehagelig og fordømt godt skrevet. Forhåpentligvis er det de færreste av oss som hele tiden ser og tolker skjulte agendaer inn i språk og handlinger til våre medmennesker hele tiden slik som her, men gjenkjennelseseffekten er til stede i både kommentarer og tanker, og dette berører en. Ikke mange bøker som fører til refleksjoner over ens egen og andres væremåte og oppførsel. Noe bedre menneske blir jeg vel antakeligvis ikke, men økt innsikt er også noe å ta med seg.

Joda, atter en gang imponerer Tiller! Vet ikke om jeg har lest en triologi så fort før. Likte spesielt Jon, Arvid, Tom Roger, Paula og David selv sine deler. Den som anbefalte Tiller til meg har helt klart gjort livet mitt bedre. Verdt å lese!

Sirkelen er sluttet!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001, og har siden utgitt romanen "Bipersonar" (2003) og skuespillet "Folkehelsa" (2007). Hovedverket hans er "Innsirkling", hvor bind 1 utkom i 2007 og bind 2 i 2010. Mandag denne uka - den 18. august - kom omsider bind 3. Et etterlengtet sådan - fire år etter den forrige boka. Og på forlagets nettsider ser jeg at boka - i alle fall papirutgaven - for lengst er utsolgt! Med tanke på den spenning som har vært knyttet til utgivelsen, burde dette ikke overraske noen. Det er tilstrekkelig å nevne at at både Innsirkling 1 og 2 har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og at forfatteren har mottatt både Brageprisen og Kritikerprisen for den første boka. Dette er med andre ord norsk litteratur på sitt aller beste!

I bok nr. 1 fikk vi vite at David Forberg hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen, der han oppfordret venner og kjente til å skrive til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I denne boka møtte vi barndomsvennen Jon, stefaren og presten Arvid og ungdomskjæresten Silje. Samtidig som David sirkles inn, fikk vi innblikk i en oppvekst på Namsos, som omfattet morens klassereise gjennom ekteskapet med presten, og vi ante også en del usikkerhet rundt Davids familiebakgrunn.

I bok nr. 2 kom vi inn på barndomsvennene Ole og Tom Roger - sistnevnte med taterbakgrunn. Og så traff vi Paula, som en gang kjente Davids mor. Hun hadde et og annet å fortelle om Davids familiebakgrunn, som gjorde at vi for alvor lurte på hvem David er. Lurte han alle vennene sine på en kynisk måte, eller var han selv et slags offer for omstendighetene?

På samme måte som i de to foregående bøkene er bok nr. 3 delt i tre. Forskjellen denne gangen er imidlertid at vi i bokas siste del får møte David selv ... Det store spørsmålet som det etter hvert er betimelig å stille er jo: hvem er han egentlig, denne David-figuren? Hva vet de åtte personene som gjennom tre bøker har sirklet ham inn, og hvor mye innsikt har David selv i sin egen psyke, sine motiver og beveggrunner? Ja, hvor mye vet egentlig andre mennesker om oss når det kommer til stykket?

Den første vi introduseres for i denne siste boka, er Marius. Nokså tidlig kommer avsløringen om at Marius og David ble forbyttet på fødestuen. Hvilket altså betyr at Marius har levd det livet David skulle hatt, mens David har levd det livet Marius skulle hatt. Marius som har levd i en velstående familie, riktignok med en sparsommelig far av den gamle typen, men som aldri har manglet noe, mens David har vokst opp sammen med en enslig mor som var fattig og som giftet seg over sin stand, med de sosiale omkostninger dét hadde. Inntil Marius begynner å lure på om foreldrene og broren egentlig er glad i ham når det kommer til stykket - ja, nå som de vet at han egentlig er en bytting og aldri skulle ha vært en del av deres liv.

I den delen som omhandler Marius blir vi smertefullt vitne til mange såre selvfølelser og innbildte krenkelser - krenkelser som får helt avgjørende betydning for viktige relasjoner. Som det reneste Strindbergske kammerspill - dog kanskje ikke med så mye klasse, subtil finesse og stil i stikkene som i Strindbergs ekteskapsdramaer - utspiller det seg et drama under et middagsselskap, som det gjør vondt å være vitne til. For hva skjer når alle bare sier rett ut det de tenker om og til de tilstedeværende? Slike ting man rett og slett bare ikke sier? Når dette kommer plumpt og uten innpakning ... Ja, da blir det ond, vondt og uopprettelig.

I motsetning til Marius, har Susanne faktisk hatt en relasjon til David en gang. Hun var kjæresten hans, ham hun valgte å ha et forhold på si´med, mens hun egentlig var sammen med Torkild ... Politisk korrekte Torkild, som i sin tid gjorde livet hennes til et fengsel. Der alt handlet om å gjøre ting "riktig", lage barnemat fra bunnen av, ikke se på søppel-TV, høre på den riktige musikken, ta avstand fra alt som smakte av dårlig kvalitet osv. Hvor befriende var det ikke da å være utro med David, som stort sett ga blaffen i alt og alle og gjorde kun det han selv hadde lyst til? Konstant i opprør mot borgerskapet og det bestående. Skjønt da hun senere bryter med Torkild og hun og David drar til Nicaragua, frenetisk og med avstandstagen overfor charter-turisme, så handler det mon tro kanskje om noe av det samme? Om å være unik, ikke være som alle andre - ja, rett og slett om å snobbe nedover?

Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen enn å si at det er særdeles interessant når vi endelig får treffe David, den fraværende hovedpersonen i hele to bøker og bortimot 300 sider inn i den siste boka. Det meste faller på plass til slutt - og om noen skulle tenke at det mangler noe i den ytre handlingen på akkurat dét, så tenker jeg at det kanskje aller mest handler om ting som faller på plass i hovedpersonens hode ... For dypest sett er Innsirkling en psykologisk roman-triologi om hvem vi er, om hva som gjør oss til dem vi er og om hvem som egentlig sitter med fasiten på den vi er - om en slik fasit finnes ...

Om jeg likevel skulle stille meg kritisk til noe i den siste boka, så må det være at det er mange som psykologiserer mye om de andre hovedpersonenes dypeste beveggrunner, og som liksom "vet" så mye mer om disse personene enn de selv vet - og som presenterer det for "rette vedkommende". Dette fører til at den ene etter den andre går fullstendig av hengslene. Ja - enten den som tror han har skjønt alt bommer eller treffer blink - hvor provoserende er det ikke å få en påstått sannhet om seg selv slengt i fleisen av et menneske man atpåtil ikke føler vil en helt vel? I det virkelige liv er det vel vanligst at andre baksnakker hverandre og tolker deres beveggrunner ihjel - ikke at de ovenikjøpet presenterer dette for dem det gjelder. Jeg stiller altså et spørsmål ved hvor realistisk det er at andre nærstående presenterer den reneste psykologiske "avhandling" om andre mennesker man møter. Samtidig ser jeg at dette er et fortellergrep som virkelig får frem dramatikken mellom personene i boka, noe som gjør at det blir spennende litteratur av det. Dette virkemiddelet behersker Tiller til fingerspissene! Ja, det blir Strindbergsk, rett og slett!

Min konklusjon er uansett at dette er noe av det beste jeg noen sinne har lest innenfor norsk litteratur! Her blir det toppkarakter og vel så det!

"Innsirkling 3", Carl Frode Tiller
Rart å kjenne seg tom når ein eigentleg er stappfull av inntrykk – men sånn er det no.
Tiller leverer i bøtter og spann også i denne siste boka i trilogien. Den tek vidare dei gode samtidsskildringane og utvidar person og konfliktnivået frå dei førre bøkene – både i dybde og perspektiv. I denne boka får vi også endeleg møte denne mystiske Daniel, som altså vert beskriven av folk han kjente tidligare i livet gjennom brev.
Boka er stappfull av gode dialogar, så gode, ofte stikkande og uforutseielig, at dei lesast med ein klump i halsen. Han skildrar vanskelege relasjonar svært kjenslenært og sårt, med detaljerte kropps og mimikkskildringar oppå dei dialogane som ofte er vendepunkta i handlinga. Tiller er kritisk til dei radikale politisk korrekte besserwissvassmiljøa i studentbyen Trondheim, men på ein veldig ironisk måte, så det er litt vanskeleg å tyda kva han eigentleg meiner om dei – men han framstiller dei som svært patetiske. Det han er best på er det mellommenneskelege planet, særleg dette med endring. Korleis me endrar oss etter kvart som tida går. Kva dei som ein kjente tidlegare i livet trur om ein. Tida har ikkje stått stille for nokon, og det kjøm godt opp i dagen når ein treffast.
Eg har sjølv, som Tiller, flytta frå ei bygd inn til Trondheim, har sjølv endra meg – det har barndomsvenane mine også. Kor godt kjenner vi kvarandre eigentleg no? Mykje å tenkje på.
Veldig bra trilogi dette her. Tiller altso. Ta han fram, dette verket blir ståande som noko støtt – lenge.

For en flott avslutning på triologien, Jeg elsker Susanne og hennes kapittel, råbra!

Innsirkling-bøkene var et så amibiøst prosjekt at jeg knapt så for meg at Carl Frode Tiller kunne klare å fullføre med stil. Det har han gjort. I den tredje boka sirkles David inn gjennom to nye mennesker, den ene hans biologiske bror som aldri har møtt ham og den andre hans kjæreste og samboer i tiden David var student i Trondheim. Til slutt møter vi også David selv. Hvem som satte inn annonsen i avisen, og ikke minst hvorfor, avsløres.

Den tredje boka var litt langdryg i begynnelsen, men det gikk seg til. Davids bror, Marius, virker som en litt stakkarslig og delvis manipulerende fyr, som lyver til kjæresten sin om en alvorlig sykdom bare for å teste hvorvidt hun virkelig elsker ham. Denne delen av boka syns jeg aldri jeg kom helt inn i, Marius framsto ikke like ekte for meg som flere andre karakterer i serien har gjort. Hans kjæreste og venner framsto nesten som klisjeer, som stereotyper. Dette virker Tiller dog å være bevisst på, og scenen der Marius til slutt får nok på telttur med to kompiser, og det han oppfatter som et forsøk på å leke autentisk turgåer og Lars Monsen, er både gjenkjennbar og humoristisk. Vi har alle vært på tur med en eller flere selvutnevnte sønner og døtre av villmarka.

Den midterste delen av boka, historien til Susanne, var etter min mening den mest spennende og også kanskje den som bød på størst overraskelser. Både rent plottmessig (her avslører jeg ingenting) men også fortellermessig. Jeg har selv tråkket mine ungdomssko i et radikalt miljø, og kjente igjen både "typer", organisasjoner (LAG og IS, blant annet), holdninger og ikke minst engasjementet som Susanne beskriver (for eksempel hennes feministiske reflekser). Jeg var imponert over at Tiller klarte å skrive om det radikale venstresidemiljøet både kritisk, humoristisk/ironiserende og varmt, det fikk meg til å lure på om han har vært en del av det selv og nå ser tilbake på det gjennom en voksens øyne. Jeg nevnte de feministiske refleksene tidligere, det var noe av det som overrasket meg mest - at Tiller så levende og innsiktsfullt skildret Susannes feministiske oppvåkning og opplevde urettferdighet, hennes sinne over å aldri bli tatt på alvor, at hennes holdninger og meninger ble redusert til noe som handlet om utfordringer i privatlivet. Jeg har selv følt meg som Susanne om jeg har reagert på trakassering på byen/fest eller for den saks skyld om jeg forsøker å snakke politikk med venner og familie. Han beskriver kvinnefellesskap, på godt og vondt, på en utrolig treffende måte. Han klarer å sette ord på hva Susanne føler når hun syns hun eller andre blir redusert til kun sitt kjønn, på en måte som jeg faktisk ikke trodde en mann kunne få til. Jeg trodde på at det var Susanne som skrev og tenkte. Det sier noe om Tillers forfatterevner.

I bokas siste del møter vi David, en karakter det er vanskelig å bli helt klok på. Han virker som et helt og fullt menneske, med sympatiske og usympatiske trekk, men enkelte ting ved ham stemmer ikke helt overens med det inntrykket vi har fått av ham gjennom brevene andre har skrevet. Det er noe av det som gjør boka god - man ender opp med å sette spørsmålstegn ved hvor godt det er mulig å kjenne et menneske, og ikke minst hvorfor vi tenker om vi gjør om andre mennesker, hva som påvirker våre minner og syn på dem. Et psykologisk og velskrevet verk, som til tider gjør vondt i all sin menneskelighet.

Det universelle temaet om hvordan vi oppfatter oss selv, hvordan vi oppfatter andre og hvordan andre oppfatter oss kommer godt frem i denne boken. Den siste passasjen med David og psykiateren er kanskje det nærmeste jeg kommer løsningen på mysteriet om hvem David er. Kapittelet følges opp i det siste kapittelet i boka, hvor jeg opplever at David tar et oppgjør med seg selv - i stede for å spekulere i hva andre måtte tenke og føle om han, forholder han seg til det han faktisk vet. Dette kan jo være en god rettesnor for noen og enhver...

Grein som en unge da jeg på side 470 ble klar over at jeg var i ferd med å lese ferdig det beste verket jeg har vært borti så langt!

Har nå akkurat lest siste side i Innsirklings-verker til Tiller. Flotte, såre og rørende menneskeskildringer som innimellom også får meg til å trekke på smilebåndet. Fascinerende hvordan man kjenner seg igjen i at man sier og gjør noe annet enn det man mener - gjerne det stikk motsatte. Og også det å tolke meningen bak hva andre sier og gjør.

Vet ikke helt hvilken slutt jeg hadde tenkt meg. Men, det var nok ikke denne. Litt skuffet over slutten. Lovet så bra etter Susannas historie.

Alt i alt - et imponerende verk!

Beste av dei tre Innsirklingsbøkene dette, synes eg. Tidvis så pinlig å følgje med på det vanskelege samspelet mellom nære familiemedlemar at eg har lyst å synke ned i golvet. Samstundes kjenner eg att meg sjølv og mine eigne familierelasjonar.
Kraftfulle greier. Særleg David sin del går djupt ned i materien, men slutten kjem brått og nærmast som eit antiklimaks. Er dette alt dei tre tjukke bøkene bygde opp mot? Kanskje vi menneske og dei rare liva våra både er så kompliserte og så enkle som heile trilogien og den antiklimatiske slutten over tre tjukke bind tyder på?
Utover i siste del av Innsirkling 3 bryt David med tenkje-og handlemønsteret sitt og prøver å vere annleis mot sine nærmaste, for så å heilt på slutten takke ja til å jobbe i oppdrettsbedrifta til den biologiske familien sin. Slutten er open slik at lesaren sjølv må tenkje seg korleis det går vidare med David. Tiller har forklart i intervju at han ønska å bryte med forteljemønsteret, og å la David ta ei avgjersle på slutten utan tankeresonnement og utgreiing om beveggrunn. Eg kan kjøpe forklaringa til forfattaren, og kanskje vil eg i ettertid setje meir og meir pris på avslutninga, og ikkje sjå på ho som eit antiklimaks?

Har etterhvert blitt stadig mer glad i å lese bøker skrevet på nynorsk. Noen ganger fordi nynorsk kan føles nærmere min dialekt (trøndersk) enn bokmål, men aller oftest på grunn av at jeg rett og slett synes nynorsk er et nydelig og rikt skriftspråk. Setter også pris på mulighetene til dialektuttrykk nynorsken gir. Her er mine favoritter (i tilfeldig rekkefølge) så langt:

• Listeinnslag

For de som ønsker å lese nynorsk

Når en bok er lest kan den kun oppfylle et krav. Kriteriene er som følger:

X En bok på mer enn 500 sider
X En romantisk klassikker
X En bok som det har blitt laget film av
X En bok som ble publisert i år
X En bok med et nummer i tittelen
X En bok skrevet av noen under 30
X En bok med ikke-menneskelige karakterer
X En morsom bok
X En bok skrevet av en kvinnelig forfatter
X Et mysterium eller en thriller
X En bok hvor tittelen kun er ett ord
X En novellesamling
X En bok hvor handlingen foregår i et annet land
X En bok som ikke er fiksjon
X En populær forfatters første bok
X En bok fra en forfatter du elsker som du enda ikke har lest
X En bok en venn har anbefalt deg
X En bok som har vunnet en pris
X En bok basert på en sann historie
X En bok fra bunnen av leselista di
X En bok moren din elsker
X En bok som skremmer deg
X En bok som er over 100 år gammel
X En bok du velger å lese kun ut i fra coveret
X En bok du egentlig skulle ha lest i løpet av skolegangen, men aldri fikk lest
X En memoir
X En bok som du fullfører på en dag
X En bok med antonymer i tittelen
X En bok hvor handlingen foregår et sted du alltid har ønsket å dra til
X En bok som ble utgitt året du ble født
X En bok som har fått dårlig omtale
X En trilogi
X En bok fra barndommen din
X En bok med et trekantdrama
X En bok satt til fremtiden
X En bok hvor handlingen foregår på en videregående skole
X En bok med en farge i tittelen
X En bok som fikk deg til å gråte
X En bok med magi
X En "graphic novel" (Litt usikker på hvordan dette oversettes til norsk, men betydningen er i alle fall et lengre tegneserieverk. Et Donald-blad blir her for kort, mens en pocket er litt mer i riktig gate.)
X En bok av en forfatter du aldri har lest noe av
X En bok du eier, men aldri har lest
X En bok hvor handlingen foregår i hjembyen
X En bok med et annet originalspråk
X En bok satt til juletider
En bok skrevet av en forfatter med samme initialer som deg
X Et skuespill
X En bannlyst bok
X En bok som er basert på, eller har blitt til en TV-serie
X En bok som ble påbegynt, men som du aldri leste ferdig

Målet er like mange som i 2014: minst 24 bøker.

Bøker jeg har lest i 2016

gamle favoritter

Liste for romaner og fiction - boksamling