Vakkert og poetisk i et nynorsk bare Jon Fosse mestrer.

Veldig poetisk. Nydelig språk. Tenker det er en drøm.

Denne boken ga meg ingenting. Jeg vil heller ikke kalle den en roman. Oppramsing av minner.

Noen av god gammel Murakami-stil, mens andre var mer for spesielt interesserte av musikk og sport.

Som den Roy Jacobsen fan jeg er, gledet jeg meg virkelig til denne boka. Men etter ca. 50 sider ble den for meg litt for spesiell og kanskje mest interessant for spesielt interesserte, biologer og denslags. Så, dessverre, jeg avbrøt.

En var, stillferdig roman som viser hvor sårbare menneskene er. Jeg likte den veldig godt og anbefaler den på det varmeste.

Jeg likte denne bedre enn den første boken. Men jeg kan ikke huske at det var så snevert med den allmene moralen i slutten av 1950-årene. Jeg giftet meg i 1958, og mener det var friere på den tiden selv om vi hadde støv på hjernen og var så absolutt hjemmefruer som måtte ha huset strøkent når mannen kom sliten hjem fra kontoret. Men moralen i boka hører nok, etter min mening, mer hjemme i mine foreldres generasjon. Ellers gleder jeg meg til siste bok i trilogien. Saabye-Christensen har et lett og godt språk som gjør bøkene hans til pageturnere.

Suverent apråk, som vanlig. Men sitter igjen med ganske ekle (creepy) følelser etter hver novelle. Ingen feel-good bok. Det er i hvert fall sikkert. Ikke desto mindre er det en absolutt lesverdig bok.

Denne boken ga ikke meg noe. Jeg forstår ikke at den blir så bejublet.

Denne fenget ikke meg. For det første likte jeg ikke språket og handlingen ble uinteressant for meg. Avbrøt den etter 100 sider.

Man blir jo helt målløs når man leser hva de i fullt alvor trodde var riktig i gamle dager. Noen fra 1800-tallet, men så sent som etter 2. verdenskrig var det helt utrolig hva man hadde for tanker om kvinner og deres gjøren og laden, og ikke minst deres plikter! Jo, verden har gått fremover! Men ustyrlig morsomt å lese enkelte passasjer! Unn deg denne boka. Kan med fordel leses utsnitt fra i hyggelige sammenkomster til felles latter (les gapskratt!).

Noen artige noveller helt i Murakami-stil. Men absolutt ikke det beste han har skrevet uten at det skal ta lysten fra noen til å lese boken.

Dette er de to første romanene han skrev som ung mann. Det gjorde meg nysgjerrig. Allerede i disse bøkene er han inn i dette doble universet som jeg opplevde første gang i Trekkoppfuglen. Man merker at dette er Murakami, men kanskje i en "light" utgave. Jeg gir denne boka 4 stjerner fordi det meste han har skrevet senere er så mye bedre.

Begynte på boken med litt skepsis siden den var så oppskrytt. De første 50 sidene var vel sånn passe, språket var veldig godt, men handlingen ble litt uinteressant. Men etterhvert tok den seg opp og den siste halvdelen av boka gjorde den til en favoritt! Maken til bok skal man lete lenge etter. Vakker beskrivelse av håpløs kjærlighet og hjelpeløs mellommenneskelig forståelse. En blir så glad i denne gestalten i hans sårhet og oppriktighet..Han vil jo så gjerne, men får det ikke til! Alt går ham imot og troen på seg selv har han aldri hatt! Hvorfor jeg elsket denne boken kan jeg ikke sette fingeren på. Den var selvfølgelig knakende godt skrevet, men kanskje vi kjenner oss igjen i mislykkede forsøk som vi gjør i en vanskelig verden?

Dette blir litt for depressivt og fjernt for meg, dessverre.

Nå har også jeg kommet meg igjennom denne gigantromanen. Begynnelsen var en pageturner av rang! Dessverre mistet jeg litt av gløden da Theo og Boris ramlet helt ut på kjøret. Mye bra der også, men selve hovedproblemet, maleriet av Stilitzen, ble liksom litt borte i all tumulten! Men, bevares, det er lange perioder i boken som er spennende og det som kanskje er mest interessant er at boken er svært godt skrevet! Til å begynne med klarte jeg ikke legge den fra meg lange stunder av gangen, men slutten gikk noe tregere! Det er også ganske skummelt å lese en bok som får så strålende kritikker at du nesten blir himmelfallen! Dere som skriver om bøker, prøv å hold dere på jorden. Det er skrevet mange bøker som går langt utenpå denne!

Dette er en bok som blir sittende i ryggmargen lenge! At den er på nynorsk er glemt etter de første 3 sidene! Spenningen i boken holder seg hele veien. At kapitlene er korte gjør at det er lett å lese videre. Så lettlest og allikevel så creepy! Jeg leser vanligvis ganske sakte, men denne klarte jeg på 3 dager! Fordi jeg måtte lese hver gang jeg hadde et ledig minutt! Jeg gir den ubetinget terningkast 6 og tror det er noe av det beste jeg har lest på lange tider!

Dette er den beste boka Per Petterson har skrevet til dags dato. Han kommer langt inn i sjelen på hver av personene i boka, som hver for seg er så troverdige i hver sin skjebne. Gleder meg til å høre hva andre lesere synes.

Når man venter på en spennende fortsettelse kan det lett gå galt! Her klarer ikke Henrik Langeland på noen måte å fortsette med det drivet jeg opplevde i "Verdensmestrene". Boka er lettlest og har forsåvidt et godt språk. Men selvom Lars og Hauk fortsetter sitt vanskelige forhold her, faller hele bunnen ut for meg! Dessverre! Dessuten er de andre personene som gjorde "Verdensmestrene" så spennende helt perifere. Noen av dem er faktisk borte. Vi hører ikke noe mere om dem. Jeg er dessverre sørgelig skuffet og føler meg nesten litt lurt som har gått i 2 år og ventet på denne fortsettelsen.

Som vanlig for LSC er språket i boken glitrende godt. Handlingen er delt i to, første del handler om en ung gutt, forfatterspire, som tilbringer ferien på Nesodden i familiens sommerhus sammen med sin mor og noen gamle tanter som kommer utover fra byen med jevne mellomrom. En gripende historie som viser en sårbar gutt som er en usedvanlig god observatør (som vel alle forfattere er). Han sliter med dårlig selvbilde og har konstant dårlig samvittighet for det meste han gjør, og som han føler han takler på et håpløst sett.
Den andre delen foregår i en liten bortgjemt by i USA. Her er alt i forfall og hovedpersonen ramler ut i katastrofer så snart han beveger seg ut av huset. En helt igjennom deprimerende fortelling. Det er rett og slett nerveslitende å lese denne delen av boken.
På slutten av boken flettes del en og del to sammen på en finurlig måte. Her blandes fiksjon og virkelighet så surrealistisk sammen at tankene går til Haruki Murakamis absurde verden.
Jeg gleder meg til å høre hva andre lesere synes om denne boken. Da jeg leste del en tenkte jeg tilbake på "Beatles" og sammenligningen var ganske markant, men det var bare der og da. Siden ble boken en helt annen. Jeg tror dette er en bok man ikke så lett glemmer og jeg gir den terningkast 5.