Nina Lykke hamrer på måtene mennesker forholder seg til hverandre. Kjærlighet, penger, foreldre-barn-forhold, svigerfamilie, arv og ambisjoner - alt filtreres gjennom øynene til Liv, som er forgjeldet og ulykkelig. Boken følger henne noen dager i Oslo i mai, med tilbakeblikk på hvordan hun havnet i en muggen kjellerhybel på Sagene.

Boken er et forvarsel på Nei og atter nei (2016). Historien skildrer alle mellommenneskelige forhold som ulike kamptilstander hvor man slåss om overtaket, og bare konvensjonene hindrer hovedpersonen i å brøle ut sitt raseri. Nei og atter nei dissekerte kjærligheten, Oppløsningstendenser enkeltmennesket i dagens Norge.

Oppløsningstendenser kler av verden, og alle med en bitteliten kyniker/analytiker i magen vil finne masse formuleringer å nikke til. Men helsvart er det ikke, og uten å røpe for mye, var det deilig å lese om en deprimert hovedperson i norsk samtidslitteratur som faktisk makter å ta tak i livet sitt, og finne hjem til menneskene til slutt.

Eneste lille skjønnhetsflekk er skildringen fra Bergen. Den er klart svakere enn resten av boka, og burde vært plukket ut.

Det er en umulig situasjon Liv har satt seg i, men hun går på med krum hals, og takler motgangen som kommer. Her er så mange gode refleksjoner som jeg, når jeg kjenner godt etter, kan sette meg inn i. Hun setter ord på følelser som er kjente, men som jeg aldri har reflektert over. Måten hun beskriver det hun kaller ikke-uttalte hierarkier mellom mennesker, og hvordan Liv alltid befinner seg på bunnen av disse, er utrolig fascinerende. Aldri har jeg tenkt på at ting jeg sier for å være hyggelig, kan oppfattes som et forsøk fra min side på å heve meg selv over den jeg prater med.
Boken er morsom, og jeg satt småflirende og ristet på hodet da jeg leste. Det er litt rart, Liv er i en situasjon jeg nesten ikke klarer å se meg selv i, og allikevel ler jeg gjenkjennende til mye av det som foregår inni hodet til Liv.
Boken har tettpakkede sider men er allikevel lettlest. Jeg var veldig fornøyd med slutten, måten hun avrundet historien på uten å la leseren henge i en løs tråd.

Strålende lesing! Morsom, underfundig, alvorlig og reflektert. Gir meg litt assosiasjoner til Thomas Bernhard. Men mye menneskeligere og innvolvert.

Anbefales!

Sterk roman, suggerende språkføring, gode metaforer, innsiktsfullt, ramt, mørkt, galgenhumoristisk, - om Liv som må greie seg med 100 kroner dagen etter økonomsik ruin fordi hun og samboer har levd vilt og langt over evne, han har bipolar lidelse og ligger på psykiatrisk, hun sliter med en gal mor og er selv drikkfeldig og går til psykolog og sliter med å finne en vei ut av uføret.. Her er min anmeldelse på blogg

Forfatteren mener at de som leser romanen enten vil finne den deprimerende eller oppmuntrende. Hovedpersonens livssituasjon er i utgangspunktet deprimerende. Men jeg fant den mest oppmuntrende. For der det er liv, der er det håp. En god bok er min oppsummering. Et blogginnlegg med sitat fra romanen finner du her.

Jeg hadde store forventninger etter gode omtaler her inne, og mye skryt for hennes neste. Jeg synes plottet hadde potensiale, men det druknet litt i en forfyllet og selvmedlidende hovedperson

På den ene siden er dette en bok med et dystert, beklemmende innhold Samtidig blir det fortalt med en viss munterhet. Det dreier seg om en middelaldrende kvinne, Liv. Hun har jobb i forlagsbransjen og har i mange år vært gift med arkitekten Anders. Men så har han inngått et forhold til en kollega på jobben og nå venter de barn. Anders forlater Liv som blir sittende igjen med den felles leiligheten deres.

Så møter Liv sjarmøren Bjørn. Han fører et luksusliv der penger og priser er uten betydning. Det er bare å låne penger, bruke kredittkort, skaffe seg nye kredittkort for å nedbetale det forrige. Bjørn kjøper aksjer og snakker om at det store utbyttet er like om hjørnet. De låner med sikkerhet i Livs leilighet, og så kommer dagen da alt går over styr. Bjørn blir syk, blir innlagt på psykiatrisk klinikk. Liv flytter til en kummelig kjellerleilighet. Her må hun leve for hundre kroner om dagen etter at banken har fått sitt. Enda verre blir det da hun i brev fra forlaget får beskjed om at jobben hennes er inndratt. For å bedøve den begredelige følelsen av sosialt fall, tyr Liv ofte til alkohol. Men siden hun absolutt ikke har råd til det, må hun finne nye smutthull. Hun er en flittig gjest på galleriåpninger etc. der gratis alkohol blir servert.

Foreldrene til Liv er skilt. Begge bor i Oslo, men Liv har ingen nær kontakt med dem selv om hun ser moren ofte. Moren bor i det gamle familiehuset som riktignok er ustelt og forfallent, men som har en uhyre verdifull tomt der det ligger på toppen av Holmenkollåsen. Mora selv er besatt av en utstrakt salemani, men er selv helt ute av stand til å ta vare på seg selv eller alle gjenstandene sine. Faren til liv er av diametralt motsatt natur. Hjemme hos ham og hans nye kone hersker det alltid pedantisk orden. Liv tør ikke engang fortelle faren om situasjonen hun har havnet i. Men så en dag, i et svakt øyeblikk, gjør hun det likevel, og til sin forundring får hun et positivt svar da hun ber om å få låne en million. Liv gir opp den usle kjellerleiligheten og flytter inn hos mora, ikke for å fortsette i den bedrøvelige, passive tralten, men for å skape en endring. Hun rydder, kaster alt unødvendig og røsker opp i den gjengrodde hagen. Nå merke hun at alt arbeid med å skape orden og få tingene på stell gjør henne godt.

Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!

Bøker jeg har lest i 2014

Bøker lest i 2017.

Jeg har mål om 30 bøker i 2018

Min lesing dette året

Bøker jeg ikke kan lese på bussen