2016
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Linda Olsson har skrevet seg rett inn i lesernes hjerter med sine relasjons romaner. Nå er hun tilbake med en ny, sterk og stille fortelling som sitter lenge i leseren. Søstrene Maria og Emma har ikke sett hverandre siden moren døde to år tidligere. Nå kommer Emma på besøk til Marias hus i Spania. I begynnelsen er forholdet dem i mellom anstrengt. Maria bor alene og opplever at Emma forstyrrer livet hennes. Men gradvis går samtalene inn på et dypere spor, og minnene fra barndommen dukker opp. Til slutt må de begynne å prate om det unevnelige. Om søsteren de mistet. Den mest elskede av dem, hun som døde. Med psykologisk klarhet skildrer Linda Olsson de to søstrenes tilværelse, og hvordan livet deres har blitt formet av den barndommen de delte, og samtidig ikke delte. Det er en historie om hvor fjernt vi kan være dem som står oss nærmest. Linda Olsson (født 1948) vokste opp i Stockholm der hun studerte jus. Hun flyttet fra Sverige i 1986 og bodde blant annet i England, Kenya, Singapore og Japan. Linda Olsson arbeidet tidligere i bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned i Auckland i New Zealand der hun nå bor.
Forlag Vigmostad & Bjørke
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788241913075
EAN 9788241913075
Språk Bokmål
Sider 216
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nok en god bok fra Linda Olsson. Har lest alle hennes bøker som er blitt oversatt til norsk. Denne gangen er det relasjonen mellom to søstrer som beskrives. I starten er relasjonen fraværende, før den sakte men sikkert bygger seg opp. Det er mye lett gjenkjennelig til eget liv, slik som det pleier å være i Olssons bøker. Gleder meg allerede til neste.
Fin og trist bok, om viktigheten av å snakke sammen, ikke bare lese den andres tanker, for det blir som oftest feil.
En bok som jeg ikke klarte å legge fra meg - som vanlig utrolig velskrevet av Linda Olsson. Det psykologiske samspillet mellom søstrene er godt beskrevet og jeg likte det at historien avdekket seg litt etter litt. Slutten rundet det hele av på en fin måte.
En bok midt på treet. En fin historie men litt langtekkelig.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg vet ikke om den kjærligheten vi får, er vår fortjeneste. Det virker ikke slik, synes jeg. Kjærligheten er urettferdig. Du får aldri like mye eller like lite, som du gir.
Maya hadde sagt omtrent det samme som Emma. -Ikke ta for gitt at folk tenker det du tror de tenker, Maria. Vi mennesker er mysterier, og ofte vet vi ikke engang selv hva vi tenker. Vi rasjonaliserer, vi fortolker. Misforstår. Driver med ønsketenkning. Det er faktisk viktigere å forsøke å forstå hva vi selv tenker, enn å gruble over hva andre måtte tenke. Det er ikke særlig meningsfullt å plassere tanker i andre menneskers hjerne. La andre gruble på sitt. Det er viktigere å forstå seg selv. Og vanskelig nok.-
Jeg lot blikket hvile på den velkjente utsikten. Og jeg tenkte på den første dagen der. Det er rart at man kan huske at man har vært lykkelig, men at det er umulig å gjenkalle selve følelsen. Det er ikke det samme med sorg. Husker man sorgen, følger alltid følelsen med.
Det er først når man har tatt tak i det som er vanskelig, at det kan bli lettere. Og det er verdifullt i seg selv når man i det minste er kommet så langt at man vet at man leter etter noe. Det er en god begynnelse, som man ikke må undervurdere.
Det er rart at man kan huske at man har vært lykkelig, men at det er umulig å gjenkalle selve følelsen. Det er ikke det samme med sorg. Husker man sorgen, følger alltid følelsen med.
Helt siden jeg var barn har jeg likt høsten. Det er et melankolsk alvor over den årstiden som alltid har tiltalt meg. Det er som om alt blir klarere og tydeligere. Som om det legger seg en befriende stillhet over alt sammen etter den intense aktiviteten om sommeren.
Helt siden jeg var barn har jeg likt høsten. Det er et melankolsk alvor over den årstiden som alltid har tiltalt meg. Det er som om alt blir klarere og tydeligere. Som om det legger seg en befriende stillhet over alt sammen etter den intense aktiviteten om sommeren.
[...] Det aller vanskeligste er når hele ens situasjon forandrer seg uten at man har medvirket til det selv. Når ingenting lenger er slik det var den gangen man tok beslutningen.
Men så innså jeg at det faktisk er en beslutning ikke å ta noen beslutning. Det er å trekke seg unna. Overlate ansvaret til andre.
Men jeg antar at alt likevel henger sammen, på en eller annen måte.
Bøker som beveger - spiller på noen strenger langt der inne. Godt og vondt samtidig. Love it!