2017
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Fra Bookerpris-finalist Robert Seethaler kommer en varm, men hjerteskjærende fortelling om en ung mann og hans vennskap med Sigmund Freud under nazistenes okkupasjon av Wien i 1938.
Bondesønnen Franz er 17 år når han kommer til Wien sent på 1930-tallet. Han får seg jobb hos en tobakkshandler. Her møter han Freud som er stamkunde i butikken, og de to ulike personlighetene utvikler et sterkt vennskap. Når Franz forelsker seg hodestups i varieteartisten Anezka, søker han råd hos den aldrende psykoanalytikeren som innrømmer at kvinner er et like stort mysterium for ham som for den unge Franz.
Og når de politiske og sosiale forholdene i Wien plutselig endres med nazistenes inntog står Franz, Freud og Anezka midt i sentrum av begivenhetene. Alle tre må ta et avgjørende valg: Bli eller flykte?
Fortalt med samme intensitet som hans internasjonale gjennombrudd, Et helt liv, er Seethalers Tobakkshandleren en dypt bevegende fortelling om vanlige liv som blir sterkt påvirket av Det tredje rikets herjinger.
Forlag Press
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788232801510
EAN 9788232801510
Omtalt tid 1918-1939
Omtalt person Sigmund Freud
Språk Bokmål
Sider 203
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Robert Seethaler har blitt en av mine favorittforfattere basert på de to bøkene jeg har lest av han! Herregud for en evne til å bruke få ord på å lage en mektig historie om mennesker! Det er en unik gave hos enkelte at man kan fortelle om mennesker som tilsynelatende er helt vanlige, men allikevel så sjeldne og unike. I denne boken er vi en del av to tobakkshandleres liv like før 2.verdenskrig bryter ut i Østerrike. Vi tar del i forelskelser, nabokrangler, morskjærlighet og hverdagsliv. Gjennom drømmer og samtaler blir vi kjent med personene, som bare sniker seg inn i hjertet til leseren.
En stillferdig og varm bok om Franz som flytter fra utkant-Østerrike til Wien to år før 2. Verdenskrig bryter ut. Mye av handlingen foregår i Franz indre hvor vi får ta del i hans tanker om en bestemt kvinne, om de betraktninger han gjør seg rundt de politiske strømninger i Wien i 1937/38. Og også hans vennskap med den gamle Freud.
Flere fine passasjer med livsvisdom som gjør godt å lese.
Tobakkshandleren en meget rolig og forsiktig bok. Vi følger Franz tanker og følelser, og hans desperate og ulykkelige kjærlighet. Men også hans utvikling fra gutt til mann. Gjennom hele boken skriver han kort og etterhvert brev til moren, og både i hans brev og i morens svar ser vi to familiemedlemmer som er sterkt knyttet til hverandre.
Boken ga meg en nydelige leseopplevelse. Den er kort, liten, utrolig levende og engasjerende. Den etterlater deg med følelser for hovedpersonen. Glede og sorg for livet hans og en positiv følelse fra å ha følgt den stille og vakre stemmen til Seethaler.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
En handlingsmettet tid av historien vår, men meget lavmælt fortalt. Jeg klarte ikke å bli vider engasjert til tross for interessant persongalleri.Leseropplevelsen har imidlertid ikke avskrekket meg fra å forsøke flere bøker av samme forfatter.
17 år gammel, kommer Fritz til Wien for å jobbe hos tobakkshandleren Otto Trsnjek. Fritz er en enkel sjel fra landsbygda og er overveldet over alt bråket i byen.
En av stamkundene i butikken er den kjente Sigmund Freud. Han har blitt 80 år, men på tross av aldersforskjellen, danner de to et underlig, men sterkt vennskap. Da Fritz faller for Anezka, er det Freud han spør til råds.
Så endres plutselig Wien når nazistene ankommer, og alle de involverte er i fare på et eller annet vis. Skal de bli eller dra?
Nok en lavmælt bok fra Seethaler, der vanlige folks hverdag blir preget av en manns stormannsgalskap og hat mot alt som ikke er arisk.
Nydelig og beskrivende språk, men ikke like god som Et helt liv.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet fins like mange former for tristhet som det er timer i et menneskeliv. Og antagelig noen flere også. Så det er ikke så nøye om du vet hva den ene eller den andre tristheten skyldes. Det er en del av livet.
Å finne den rette kvinnen er en av de vanskeligste oppgavene i vår sivilisasjon. Og vi må alle sammen greie det helt på egen hånd. Vi fødes alene, og vi dør alene. Men sammenlignet med ensomheten vi opplever når vi står ansikt til ansikt med en vakker kvinne for første gang, fremstår fødsel og død nærmest som sosietetsbegivenheter.
Professoren, derimot, var så ualminnelig klok at han like godt selv kunne skrive de bøkene han hadde lyst til å lese.
Jo saktere dagene går, jo fortere går livet. [...] Hva gjør folk for å forlenge livet og gjøre dagene kortere? De prater. De slarver og skravler, preiker og plaprer, nesten uten avbrekk.
«I grunnen gir jeg blaffen i om verden river seg selv av hengslene. Det eneste jeg bryr meg om, er denne jenta.»
«Hva heter hun, egentlig?»
«Vet ikke.»
«Du vet ikke navnet hennes engang?»
«Jeg vet i grunnen ingenting om henne. Bare at hun er fra Böhmen. Og at hun har den vakreste tannglipen i hele verden.»
«Den vakreste tannglipen i hele verden? Du er sannelig hardt rammet.»
«Jeg sa jo det.»
«Og hva vil du at jeg skal gjøre med det?»
«De er jo doktor! Og professor også!»
«Hva så?»
«De har skrevet bøker. Mange bøker! Står det ikke noe i dem som kan hjelpe meg?»
«For å være ærlig: Jeg tror ikke det.»
«Men hva skal alle de bøkene være godt for da?»
«Det lurer jeg også på noen ganger.»
Morgenavisens sannheter er på et vis kveldutgavens løgner, tenkte han, selv om det neppe spiller noen stor rolle for hukommelsen. Det man husker, er gjerne ikke sannheten, men det det ropes høyest om, eller som trykkes med fet nok font. Og når minnene har fått rasle lenge nok, tenkte han til slutt, blir de historie.
Kan det være at divanmetoden Deres ganske enkelt går ut på å presse folk vekk fra utgåtte, men bekvemme stier og sende dem ut på ukjente, steinete jorder der de møysommelig må finne seg en vei, enda de ikke aner hvordan den ser ut, hvor lang den er eller om den i det hele tatt fører frem?
Stadig flere hilste med "Heil Hitler!" og strakte armen i været. Frantz syntes det virket litt overdrevet og gjorde det til en vane å svare med et uforpliktende: "Takk i like måte!"
"Ikke så mye snakk", sa hun. "Heller knulle mer." Hun sa selvfølgelig ikke "knulle", men "knule", med langtrukken bøhmisk "u". Men Frantz forsto henne godt for det.
Men Professor Freud likte henne forunderlig nok allikevel. Av en eller annen grunn trodde han at det måtte skjule seg et livfullt sinn og et åpent hjerte bak den enerverende attityden og det tykke laget med flesk. Dessuten betalte hun punktlig, og i dollar.