Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Det er ikke lett å være gjennomsnittlig, der alle er over gjennomsnittet.
Den en gang så lovende Leo Vangen har brakt seg selv i sikkerhet på Gåsøya på vestsiden av Snarøya i Bærum, der han lever et trygt, men begrenset liv. Da den uføretrygdede dorgeentusiasten Trond Bast fisker opp liket av en polakk utenfor Fornebu-landet, tvinges Leo Vangen ut i en verden bestående av korrupsjon, drap, gammel kjærlighet og misbruk av rusmidler og au pairer. For noe er råttent i Bærum kommune. Og hva i all verden er det egentlig med Terje Klavenes?
"Den norske pasienten" er en humoristisk og alvorlig roman om menneskeskjebner i Bærum - bygda alle elsker å hate.
«En hysterisk morsom fortelling» Trønder-Avisa
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2012
Format Heftet
ISBN13 9788248911791
EAN 9788248911791
Serier Kagge pocket Leo Vangen og Rino Gulliksen (1)
Språk Bokmål
Sider 312
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Originale karakter med mye morsom forhistorie. Boken er til tider så full av eksposisjon at handlingen havner i bakgrunn. Dessverre irriterer jeg meg litt over innleser som tidvis sliter med å holde tanken helt til enden i lange setninger.
Morsom bok :-)
En virkelig morsom og underholdende røverhistorie.
Denne karen kan mer enn å fiske med fluestang og spille musikk. Du blir kanskje ikke veldig mye klokere etter å ha lest denne, men du har sannsynligvis hatt det temmelig morsomt i et par timer- He-he!
Gøy!
Til dels morsomt skrevet, men gjentakende handling i boka. Likevel måtte jeg få med meg slutten. Ikke bok i mitt interessefelt.
"Er du glad i å lese?" sa Nils.
"Nei, men jeg liker at folk tror at jeg er det," sa Klavenes. Han fikk et alvorlig uttrykk i ansiktet. Faktum er at jeg bare har lest én eneste bok i hele mitt liv."
"Hvilken?"
"Den store sitatboken."
"Er den bra?"
"En klassiker. Pugger du den, slipper du å lese noe annet: "Man skal ej lese for at sluge, men for at se, hva man kan bruge"."
Digerud likte å se på fugler som kopulerte. De gikk så herlig rett på sak, ikke noe tøys og tull, ingen nytelse for nytelsens skyld. De gjorde det de skulle, og kom seg videre. Dette var prinsipper Alfred Digerud hadde prøvd å kopiere i sitt eget kjønnsliv. Det var mye brusing med fjær og lokkesang, men når han først kom seg i posisjon, var han lynrask. Resultatet var et ensomt liv. Men Digerud klagde ikke. Det var livet han hadde valgt.
Ventetiden var på tretti år, og styret i klubben så og si umulig å bestikke. De oppførte seg som om de var Royal and Ancient Golf Club i St. Andrews, ekstremt opptatt av etikette, krage på skjorta og familietrær - i et klubbhus som minnet om en militærbrakke på Trandum. Selv om banen var blitt fin etter den siste ombyggingen, var fasilitetene en vits, pro shopen et kott og pianoet ustemt. Bogstad golfklubb var Oslo vest med ketsjup på skjorta.
Jobben som markiseselger var bare noe som stakk kjepper i hjulene for drogingen, og da den kreative bedriftslegen fra Eiksmarka hadde tilbudt ham diagnosen "virus på balansenerven" for førtifem tusen kroner i kontanter, hadde Trond Blast hektet det arvede Munch-litografiet ned fra veggen og solgt det til en nordlending med baskerlue under brua i Sandvika for femti tusen kroner.