Det var en fin bekk.
Klar og brun danset den over tuster av fjorgammelt løv og gjennom etterglemte istunneller, den gjorde en sving inn i mosen og styrtet hodekulls ned i et lite stryk med hvit sandbunn. Et sted sang den i dur som en mygg, et annet sted prøver den å høres stor og truende, og så gurglet den seg i halsen med litt snøvann og lo av det hele.

«Franz så sjelden sin far, men hørte mer til ham enn han ønsket både den gang og siden. Den rungende kommando stemmen, det øresønderrivende vulgærspråket til den opphøyde guddommen, de tordnende truslene, alt dette nørte opp fantasier som aldri helt ville vike for det prosaiske bildet av faren slik han var i virkeligheten. Det førte også til at Franz gjennom hele sitt liv var sykelig følsom for støy.».

«Hele sitt liv følte Kafka at barndommen hadde forkrøplet ham og gjort ham uegnet til et liv blant de levende. Objektivt sett var forholdene han vokste opp under, ikke vesensforskjellige fra dem som kjennetegnet mesteparten av de jødiske middelklassehjemmene i Praha. Men følelsen av å være ulykkelig er for det første en høyst subjektiv opplevelse som bare har en overfladisk tilknytning til den objektive virkelighet. For det annet kan de fragmentariske fakta vi har om Kafkas liv i førskolealderen, fra 1883 til 1889, gi oss enkelte holdepunkter for å forklare hans lede og angst under en barndom som han aldri helt vokste ut av.»

«Det må være noe dynamisk i litteraturen. Det nytter ikke bare å fortelle om en tur i skogen. Det må finnes motsetninger i et tema. Skal du lage en novelle som skal være spennende på et eller annet plan, nytter det ikke å fortelle en solskinnshistorie. All kunst skal være noe som pirker i folk. Det skal være noe som stikker dem, noe som kanskje gjør dem litt redde. Det mener jeg er kunstens oppgave. Ikke lulle i søvn."

«Det er nokså kjedelig å være berømt, sa Jokseren. – Kanskje moro til å begynne med, men så blir man vant til det, og til slutt ender man med å bli kvalm av det. Som å kjøre med karusell.»

«Forfattere blir ofte spurt om hvem de skriver for. Bo Carpelan spurte også Tove Jansson om dette i 1964, og hun svarte at det var for seg selv, ikke så mye for barn, i alle fall ikke først og fremst. «Men om fortellingene mine henvender seg til en spesiell type leser, er det trolig et nurk. Jeg mener dem som har vanskelig for å passe inn noen steder, dem som er utenfor og på grensen [...] Bortkomlingen. Det nurket som man selv har klart å flykte fra eller skjule.» Hun fortalte at nesten alle de talløse leserbrevene som var blitt sendt til henne, var nettopp fra nurk: redde, engstelige og ensomme barn. Mummileserne søker og finner trygghet og trøst i mummiverdenen. Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst.Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»

Tausheten var det eneste plagget de ikke kunne dra av meg. De kunne tvinge meg til å åpne beina, men ikke munnen. Jeg har hørt at man skal snakke om sånne ting. Vrenge innsiden ut og rope se, her er sårene mine. Her er riftene fra skjedeveggene og helt inn til hjertet, blandet med to år gammel størknet sæd. Det var ikke noe for meg.
Det var mange nok som så på når det skjedde, og de ventet på tur.

Det hender at trekkfuglar kjem inn i snøver. Vekta av
snø legg seg på dei små kroppane. Fuglar fell til marka,
frys i hel. Eller dei klarer ikkje ferda over store havstykke.
Vengene er for korte, dei har ikkje nok krefter.
Fugleauga stirer. Ein liten fugl kan sjå seg til sida eller
tilbake. Berre eit augeblikk, men lenge nok til at han
mistar kontakten med flokken. Sakkar akterut, vimsar
seg bort. Får frost i vengen. Blir flygande aleine.

Som alle store romaner umiddelbart gjør, hadde Brødrene Karamasov gitt meg følelsen av ikke å være alene i verden, samtidig som den fikk meg til å føle at jeg var et hjelpeløst vesen der jeg satt alene i kroken min. Mens jeg betraktet alt det romanen langsomt åpenbarte for meg, følte jeg at jeg ikke var alene, fordi jeg, slik jeg vanligvis gjør når jeg leser fremragende romaner, følte at disse tankene som grep meg slik, var tanker jeg også en eller annen gang måtte ha tenkt, og det var nesten som om jeg selv hadde opplevd å kunne huske de scenene og drømmesekvensene som skremte meg. På den annen side ga boken meg, første gang jeg leste den, en grunnleggende innsikt i sider ved livet som ingen noensinne hadde nevnt og ingen noensinne diskuterte, og dermed fikk den meg også til føle meg ensom.»

Diktet, Hevn, synes jeg passer fint til det vi nå opplever, naturens herjinger med oss. Hva det kommer av, om det er menneskeskapt eller ikke naturlige variasjoner, er det uenighet om. Jeg synes det er lett å tenke at det er naturen som brøler til oss for å få oss til å tenke på hva vi driver på med. Den har sluttet med lavmælt tale. Og det siste verset; brutalt og rett på sak,

Hevn (Dissonans – 1968)

*Jordens røst
taler lavmælt til oss.
Vi overdøver den
med vår snakksalighet.

Jorden tar det ikke tungt.
Den skal jo likevel
stoppe munnen på oss engang.*

«Når begynner en egentlig å huske? Når fester bevissthetens flagrende lys og skygger seg for første gang i et barns sinn? Det første jeg kan huske, er Irland. Jeg ser temmelig tydelig for meg opptrinn og begivenheter i Irland; av og til mennesker også, men mer uklart. Jeg ble født 30. november 1874 og forlot Irland på våren 1879. Far kom dit som sekretær for sin far, hertugen av Marlborough, som Disraeli i 1876 hadde utnevnt til stattholder. Vi bodde i et hus som kaltes «Little Lodge», omtrent et steinkast fra visekongens residens. Her holdt jeg til i nesten tre år. Jeg har klare og levende inntrykk av enkelte begivenheter. Jeg husker da bestefar, visekongen, avslørte statuen av lord Gough i 1878. En stor svart folkemasse, røde soldater til hest, snorer som trakk bort et brunt skinnende klede, den gamle hertugen – min skrekkinnjagende bestefar – som talte til folkemassen med kraftig stemme. Jeg husker enda en setning han brukte...»og med en morderisk salve meiet han fienden ned».. Jeg forstod utmerket godt at han talte om krig og kamp, og at en «salve» betydde det som soldatene i de svarte uniformene pleide å gjøre med sterke smell når vi gikk tur om morgenen i Phænix-parken

«Det er også sant at du vel neppe noen gang virkelig har prylt meg. Men når du skrek opp, ble rød i ansiktet, rev av deg bukseselene og lot dem ligge klar over stolarmen, var det nesten verre. Det er som om noen skal henges. Blir han virkelig hengt, så er han jo død og alt er overstått. Men hvis han må overvære alle forberedelsene til henrettelsen og først får vite at han er blitt benådet når strikken dingler foran ansiktet på han, kan han få mén av det for livet. Alle de gangene du tydeligvis visste at jeg etter din mening hadde fortjent pryl men slapp fordi du lot nåde gå for rett, gjorde meg dessuten enda mer skyldbetynget. Hvordan jeg enn snudde og vrengte meg, kom jeg i skyld til deg.»

Alice var selv klar over at den frigjorte adferden hennes raskt kunne få henne feid over i avdelingen for lett på tråden, og der hørte en ambisiøs og kunstnerisk talentfull jente absolutt ikke til.

«Så når noen hevder at poesi er luksus, eller en valgmulighet, eller forbeholdt den skolerte middelklassen, eller at det ikke burde undervises i fordi det er irrelevant, eller noe av alt det merkelige og tåpelige som sies om poesi og dens plass i folks liv, så forekommer det meg at de som sier sånt ikke har hatt særlig mye å stri med. Et hardt liv krever et hardført språk – og det er det poesien er. Det er det litteraturen gir oss – et språk som er sterkt nok til å si hvordan det er.
Den er ikke noe gjemmested. Den er et finnested. «

Pål kan ikke erindre når det gikk det opp for ham at livet ikke var en lang reise oppover, sånn han ofte forestilte seg som ung, men i stedet bestod av faser. Ulike faser som kom med alder, med omstendigheter og rammer.

Kor lenge varar eigentleg ein skandale? tenkte eg. Ikkje altfor lenge no til dags, folk har nok med seg sjølve, og dei gøymer så fort, éin skandale er ikkje nok, det må fyllast på, dei må heile tida ha fersk skam. Dette landet er så lite at ingen tør knuse andre fullstendig, berre litt, for dei veit det like godt kunne vore dei sjølve.

Regndråpene nøkker nedover ruten. Bakenfor, litt ute av fokus på grunn av doggen på glasset, trosser en seilbåt mot vinden. Jeg har det med å kjenne meg igjen i alt mulig. Et sammenkrøllet ispapir som noen har kastet fra seg. Den siste poteten på matfatet. En innful alv på en islandsk slette. Eller en seilbåt som maser seg frem, frem, frem gjennom blåsten og bølgene som står i mot.

Trenger dere et blomsterbud?
Finsen Selv var taus en stund. Det sluttet ikke å ryke fra hodet hans. Han hostet stygt. Skuldrene ristet. Så falt han til ro.
Han sa:
Dere? Er jeg i flertall idag? Er jeg kongelig? Hva? Eller ser du dobbelt? Har du drukket? Da kan du ikke være blomsterbud.
Han forvirret meg. Og ingenting kunne gjøre meg mer uvel enn forvirring. Forvirring og skadefryd er likelydende...

Den vinteren lærte hun at kjærlighet er en følelse som ligner mer på hat enn på vennskap.

Det finnes mange spørsmål i livet, Anna, hadde han sagt.... Mange spørsmål, men bare tre er viktige.
Hvor har du vært?
Hvor er du nå?
Hvor er du på vei?
Kan du svare på de tre, har du livet i dine egne hender, Anna, hadde han sagt.