Jeg har sagt det før: Det interesserer meg hvordan vi finner måter å føle oss overlegne andre på, andre grupper med mennesker. Det skjer overalt, og hele tiden. Hva vi enn kaller det, mener jeg det er den nedrigste delen av det vi er, dette behovet for å finne andre måter å se ned på.

Jeg har fått det med å måpe i det siste. Kan du tenke deg noe så frastøtende? Stå med åpen munn og fortape seg. Mens vinden blåser hardt inn i munnen og røsker opp i løsrevne minnebiter, som hos en dement person. Må man vandre gjennom seg selv, sin egen mørke natt? Hvor har jeg det fra? Det er som om alt jeg leser blir hengende uten sammenheng - som sandkorn i huden etter et sjøbad. Jeg må slutte med måpingen. Det er sånn eldre mennesker gjør, går og gaper hele tiden. Jeg tror jeg gaper av ren og skjær utmattelse etter alle årene med sammenknepne lepper.

Men man må være varsom med hva man ler av. Master Sexton, kongens narr, har hånet Anne og kalt henne slibrig. Han trodde det sto ham fritt å si slikt, men Henrik trampet tvers over salen og lappet til ham, smelte hodet hans i panelet og forviste ham fra hoffet. Det sies at Nicholas Carew ga mannen et fristed av medlidenhet.

Anthony er opprørt over det som skjedde med Sexton. En narr liker ikke å høre om en annen narrs ulykke; spesielt ikke, sier Anthony, når hans eneste feiltrinn var å være forutseende. Å, sier han, du har lyttet til sladder på kjøkkenet. Men narrer svarer: «Henrik sparket ut sannheten, og master Sexton med den. Men nå for tiden har sannheten det med å krype under låste dører og sige ned pipene. En vakker dag kommer kongen til å gi etter og invitere den til å komme inn og varme seg ved peisen.

Bare et blikk på henne, Seymors lille pike, så vet man at ingen noensinne har lettet på hennes skjørter.

Du kan godt være munter omkring kongen, du kan slå av en spøk med ham. Men som Thomas More pleide å si; Det er som å leke med en temmet løve. Du kan ruske den i manen og dra den i ørene, men hele tiden går du og tenker; for noen klør.

Hvordan arter grensen mellom sannheter og løgner seg egentlig? Den er gjennomtrengelig og utvisket fordi den er gjengrodd med rykter, snakk. misforståelser og forvrengte fortellinger. Sannheten kan sprenge porter, sannheten kan gå gatelangs og ule, men dersom sannheten ikke er tiltalende, attraktiv og lett og like, er den dømt til å stå utenfor bakdøren og klynke.

Han grubler daglig over mysteriet med landsmennene sine. Jo han har sett mordere, men han har også sett en sulten soldat gi bort et helt brød til en kvinne, en som ikke betydde noe for ham, og bare trekke på skuldrene og gå videre etterpå. Det er best om folk ikke blir utsatt for mange prøvelser, de bør ikke bli tvunget til desperate handlinger. Gi dem heller fremgang; av overflod kommer gavmildhet. Mette mager gir milde manerer. Nagende sult skaper bare uhyrer.

Fra Kjærlighet på rundpinne:

Slik har det vøri støtt. Hu Ester har skalle mot muren gong på gong. Og støtt har det vøri noen som kom stikkendes etterpå:

• Var det itte det vi sa? Hæin var en slask. Det vart vi som fekk rett. Og så en liten flir etterpå som skulle vise å kloke dom var, og at dom tenkte riktig.

Ja visst var det dom som hadde rett! Og dom hadde retten tel å flire og, på det viset det vart, der dom sto utafor leiken og stødde seg mot folkevisdommen og anstendigheta.

Men åkken er det som syng?

Det er itte dom som vi skulle tru hadde grunn tel å synge. Det er hu som har vågd det ene nederlaget etter det andre.

Det er a Ester som syng:

For kjærligheten - skal vare evig -
og vi skal binde - et bånd vi to –«

Mange år senere skulle hun oppleve at hennes egne barn forsvant ut av livet hennes, det ene etter det andre, uten at hun selv kunne følge etter. Å lengte etter kjærligheten er ingenting mot å savne den; de døende imperiene, den evige reisen, ingen skulle betale prisen som henne.

Brystbeinet av et rådyr

Jeg ville så inderlig gjerne at
det skulle bli noe igjen etter meg.
Noen ord, helst.
Noen gyldige ord, en tanke, et uttrykk. Noe
som mennesker i kommende år
skulle ta opp i seg
i glimt av gjenkjennelse.
Slik en bærplukker i skogen
brått kan komme over
en værbleik beinknoke i måsan.
Ta den opp
snu og vende på den
og tenke: Dette
er brystbeinet
av et rådyr.

Bønn for drømmen

Jeg frykter den kalde,
altfor kloke tanken.
Den som borer så presist,
roper så høgt på sannhet -.

Jeg ber for Drømmen:
det gåteblå sløret
som skjuler sannhetens
arrete ansikt.

Ja, jeg ber for Drømmen!

La meg lenge få tro
at suset i skogen er noe mer
enn et fysisk fenomen:
Grenenes friksjon
mot strømmende luft -.

Hans oppstemthet under reisene er borte. Han innser at han har havnet i dårlig selskap. Sitt eget.

Alt vi tenker, påvirkes av normer og regler for rett og galt i vår eget miljø. Utsiden påvirker innsiden, og innsiden påvirker utsiden.

Da oldtidens egyptere balsamerte sine døde herskere for å forberede dem til deres neste liv, ble hjertet omhyggelig behandlet og lagt tilbake i legemet, mens hjernen ble kastet. En pinne ble stukket opp i nesen, hjernen ble vispet til grøt, for deretter å bli sugd ut. Hjernen ble avfall. Det skulle ta lang tid før menneskene forstod at vi er den vi er på grunn av hjernen vår.

Foreldrene hans sitter tett sammen. Han holder rundt henne, hun lener seg mot ham, begge to smiler og ser rett inn i kameraet. Av en eller annen grunn har Ari aldri sett bildet før, eller kanskje aldri fått lov til å se det, og bildet overrasket ham. Men likevel var det ingen gledelig forundring, lignet mye mer på et slag, et sjokk. Han bare stirret på bildet, på dette forsvunne øyeblikket i fortiden. Nummen. Og følte seg dårlig; uten å vite hvorfor. Men til slutt gikk det opp for ham: De så nemlig lykkelige ut. Han kunne ikke huske noen lykke dem imellom. Det handlet om ham, Ari, og moren hans. De to, deretter faren hans, Jakob. Slik fortonet det seg i minnet. Og faren hans, hadde han virkelig vært så ung en gang, så smilende, så inderlig?

Jeg husker med skam over min egen dumhet at da han kom opp i sengen til meg – jeg tror det var den første natten han var i leiligheten – var det jeg følte, at ensomheten jeg hadde levd med siden Jack forsvant, var over. Det finnes ingen større tosk enn en kvinne som trenger en mann. Det vil si en mann å dele gode og onde dager med.

Dumheten varte ikke lenge. Han var enda en mann som ikke la skjul på at han bare var på gjennomfart.

Når alt kommer til alt er det bare en ting å gjøre med politikk, og det er å le.

Fra tid til annen tar jeg et overblikk over mine egne tanker - noen av dem nye, med de overdrevne skarpe kantene en uprøvd ide gjerne har før den er blitt myket opp av begivenhetene, noen forbløffet over sin egen frekkhet - og lurer på hvilke som vil vise seg å være dem jeg burde ha lyttet til, utviklet. Hvilke av dem som vil virke absurde, patetiske, om ti år?

Jeg skrev få anmeldelser. Det er hardt arbeid, for svært dårlig betaling - hvis en virkelig leser bøkene og tenker over dem, noe som ikke alltid kan tas for gitt med anmeldere.

«Jeg sa opp sekretærjobben i advokatfirma i i Salisbury og sa jeg skulle skrive en roman, siden jeg på et eller annet tidspunkt måtte slutte å snakke om det og gjøre det. Dessuten hadde jeg innsett at de ideelle betingelsene - ensomhet, tid, frihet fra bekymringer - aldri ville inntreffe. Hva skulle jeg skrive? Jeg hadde mange ideer til en bok. Det som interesserer meg nå, er hvordan jeg satt og gikk rundt og rundt i rommet og falt i staver - en helt nødvendig prosess - og tok tiden til hjelp, og alt dette av instinkt. Av de mange ideene skilte én seg ut . . . vokste seg sterkere . . . Jeg husket snakket på verandaene, opphavet til tusen mulige historier, jeg husket det lille avisutklippet jeg hadde gjemt på i alle disse årene. Og slik ble Det synger i gresset til. Debutromaner er som oftest selvbiografiske. Det synger i gresset var ikke det. Dick Turner, farmeren det gikk dårlig for, var en figur jeg hadde sett hele mitt liv. Bare et mindretall av de hvite farmerne lyktes; for de fleste gikk det dårlig. Noen strevde videre, og mislyktes, i årevis. Noen hatet landet. Noen elsket det, som Dick Turner. Noen var idealistiske - som min far, som hvis han hadde vært farmer nå, ville ha foraktet kunstgjødsel, plantevernmidler, avlinger som utarmer jorden, og ville ha vernet om fugler og dyr. Mary Turner tok jeg fra en kvinne jeg hadde kjent i mange år, en av jentene på Sportsklubben. Når vi dro ut i bushen på piknik, eller bare for å være i bushen, sitte i den, puste den inn - mange hvite i byen gjorde dette, som om byen bare var en sørgelig nødvendighet, mens det var i bushen de hørte hjemme – pleide denne kvinnen, som forble en jente til hun var godt over førti, en god kamerat, alle menns snille søster, å sitte på en stor sten, med føttene trukket opp fra bakken, sitte med armene stramt rundt knærne og myse over dem for å se om en maur eller en kameleon eller en bille krøp opp på buksene hennes. Hvis hun var så redd for bushen, hvorfor ble hun da med på disse piknikene? Det var fordi hun var en god kamerat og alltid gjorde det andre gjorde og ville ha henne til å gjøre. Hun var et utpreget bymenneske, fortrolig med gater, pene, temmede hager . . . Jeg så på henne og lurte på hva i all verden hun ville gjøre hvis hun ved et skjebnens lune skulle havne på en farm, ikke en av de nye, store, velstående farmene, men en farm som kjempet for å overleve, som farmer jeg hadde sett, og jeg gikk gjennom navnene på de fattige farmerne i hodet, og så de grunne murstensverandaene, bølgeblikktakene som utvidet seg og trakk seg sammen i varmen og kulden, støvet, sikadenes skingrende sang . . . og plutselig hadde jeg det, jeg hadde henne, jeg hadde Mary Turner, kvinnen som avskydde bushen og de innfødte, og som hatet alle naturlige prosesser, hatet sex, likte å være ren og velstelt, alltid i nystrøket kjole, med et bånd i småpikehåret til selskaps.»