Om valget av Zachary Taylor til president: «Valget av Taylor kan betraktes sin en politisk «trå-vannet»-handling i en turbulent tid med behov for å samle tankene, eller et uttrykk for en tendens som alltid har vært en viktig understrøm i den amerikanske samfunnet: ønsket om lettvinte løsninger- gjerne ved å velge en «handlingens mann» - og å feie ubehageligheter under teppet.»

Fra portrettet av George Washington:

«Han lot seg gjenvelge i 1792 først etter en intern overtalingskampanje av nasjonens ledende personligheter, og da han trakk seg tilbake etter to perioder, var det med kategorisk avvisning av forespørsler om en tredje periode. Dermed satte han et eksempel som sto urørt frem til 1940, og som ble gjenopprettet ved det 22. grunnlovstillegget i 1951. Han hadde gjort sitt, mente han, og dessuten var tidene blitt forandret. Partier hadde overtatt politikken, og personlighet og karakter var ikke lenger etterspurt. En kunne stille opp et «kosteskaft» og få det valgt, skal han ha uttalt seg i et dystert øyeblikk.»

«Men hun skriver ikke for anmelderne. Hun skriver for å tømme dagens tanker ned på papiret. Hun skriver for å rydde i seg selv, hun skriver for å merke at hun hver dag tenker en tanke hun vil huske for ettertiden. Hun skriver for å vekke avisleserne, for å ruske i det oppblåste borgerskapet, for å utgjøre en forskjell! Og av og til skriver hun for ikke å gå under. Akkurat der gjør hun som dikterne i Kristiania, hun holder i pennen som om det er en livbøye.

Hun flytter stolen i en ny vinkel, slik at ettermiddagslyset faller som gull på papiret.

Alle disse som hugger og hugger i fjellet utenfor – de er det som fortjener hennes energi!»

«Alle mennesker finner før eller senere noen av sin fars trekk igjen i seg selv. Hos meg blir ønsket om å redde mitt privatliv, om å leve anonymt, sterkere år for år, enda mitt yrke forutsetter en viss publisitet omkring mitt navn og min person. Det er den samme hemmelige stolthet som har gjort at jeg alltid har avvist ytre ærestegn... Jeg vet at dette er farlige hemninger i en verden der en bare kan redde sin frihet ved list eller flukt, og der – for å bruke Goethes ord – «ordener og titler sparer en for mange puff og støt i trengselen». Med det er min fars hemmelige stolthet som går igjen i meg og holder meg tilbake, og jeg gjør ikke motstand mot den, for det er den jeg kan takke for det som kanskje er mitt eneste sikre eie: følelsen av indre frihet.»

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

Andre folks mening er en mild tyrann sammenlignet med vårt syn på oss selv. Det et menneske tenker om seg selv, avgjør - eller snarere bestemmer - dets livsskjebne.

Om det er hardt å være underlagt en av sørstatenes oppsynsmenn, er det ofte verre å være underlagt en av nordstatenes. Verst av alt er det imidlertid når en er blitt sin egen slavedriver.

**Fra forordet:

** Av religiøs overbevisning var han vel nærmest panteist, og alt som het kirkelighet stod han fjernt. Da en Concord-borger bekymret spurte ham på dødsleiet om han nå hadde fått fred med sin Gud, svarte Thoreau at de aldri hadde kranglet.

«Å, mine herrer, med blødende hjerte gjentar jeg enda en gang: mye har jeg lært i denne natt! Jeg har lært at det ikke bare er umulig å leve som en kjeltring, også dø som en kjeltring er umulig...Nei, mine herrer, man må dø som et hederlig menneske!...»

Ungene vokser raskt, og i slutten av mai byr skogen igjen på en helt spesiell opplevelse. Sola har akkurat stått opp over horisonten, og lufta er frisk og klar. Konserten i søylesalen har avtatt noe siden de fleste fugler nå trolig ruger på eggene eller er opptatt av sine egne unger. Hvitveisen er avblomstret, og bøkeløvet har vokst seg glatt og fint. Som små, lysegrønne solpaneler strekker de seg etter solas stråler. Den samme tanken som slår en hvert år på denne tiden, dukker igjen opp i hodet: Det går alt for fort. Endringene om våren går for raskt, og man rekker knapt å blunke for alt er avblomstret! Hvis en bare kunne stoppe naturen litt, saktne den litt for å nyte og suge i seg mer av alt som denne korte, fantastiske årstiden bringer, strekke den bare litt. Men naturen er som den er, alt passer perfekt og er flettet inn i hverandre — selv den korte, nordlige våren.

Når øynene ikke er i stand til å utforske skogens oppvåkning, tar de andre sansene over. En søt, fuktig duft av mose og blomstrende hvitveiser trenger inn i luktesansen. Etter den lange vinteren er hvert åndedrag en svært følelsesmessig opplevelse, en bekreftelse på naturens kraft, dens skjønnhet og livets stadige fornyelse.

Å føle seg forurettet kan jo være meget behagelig, ikke sant? Og selv om vi vet at det ikke er noen som har fornærmet oss, og at det er vi som har gjort en mygg til en elefant, så blir vi straks fornærmet, fornærmet inntil velbehag, helt til det føles som en sann fornøyelse, og dermed oppstår det ofte et virkelig fiendskap.

Da Kaci ble valgt inn på Stortinget i 1981 var om lag en fjerdedel av de 155 representantene kvinner. Til sammenlikning var kvinnene færre enn én av ti i 1969. Selv om den høynede kvinneandelen nok påvirket politikken, ga den seg få utslag i arbeidsformene på Stortinget. Kvinnene var i hovedsak eldre kvinner uten små barn, og møteplanen var ikke akkurat familievennlig. Gjennomsnittsalderen på stortingsrepresentantene var 47,8 år. Høyres representanter kunne skilte med et gjennomsnitt på 47,3 år. Småbarnsmoren Kaci trakk dermed snittet betraktelig ned med sine 30 år. De yngre kvinnene hadde noen felles kampsaker og kunne inngå samarbeid på tvers av partigrensene. Men likevel var det bare å innordne seg den maskuline kulturen fordi «slik har det alltid vært her».

Havet greier seg fint uten oss. Vi klarer oss ikke uten det.

Hun hadde fått et glimt av ham da han hoppet i land fra skipet; den blå kappen hans føk bakover i vinden, sverdhjaltet glimtet, - og sprek var han i hvert fall.

Tore og noen av huskarene var gått ned til havnen for å ta imot. Og nå stod Sigrid på tunet i sin beste stas og ventet sammen med de andre kvinnene og gårdens folk.

Svart stakk hadde hun på seg, med fargete band nederst langs kanten, og serken var av hvitt lin. De store bronsespennene som hun hadde ved skuldrene, og som festet stakken til skulderstroppene, var de fineste hun hadde, pyntet med sølvbånd flettet ut og inn i mønsteret. Mellom spennene hadde hun kjeder av fargete glassperler og i halslinningen på serken gullspennen som Tore hadde gitt henne. Hild hadde hjulpet henne med håret, det var sirlig og pent samlet i nakken; hun hadde til og med ullnett over for å være sikker på at det skulle holde seg på plass.

Jeg finner ikke de gamle veiene i hodet, noen har forandret kjøreretningen, bygget nye omkjøringer og ukjente snarveier – det som før hadde egne plasser og funksjoner, tryggheten i det konstante alt som gikk opp, er nå i flytende bevegelser.

Det tasser av nakne føtter eller føtter i myke neversko på stiene, der folk bærer lauv til dyra eller bark til å blande i mel, eller et kjøkkenbord bundet fast på ryggen, om det er flytting det er snakk om, en kan ikke gå fra kjøkkenbordet.

Lina ligger og tenker på dette, at derfor skapte den
Herre Jomala ørene, for at en skal bli klokere, og ikke
mer underkuet, og for at en skal kunne skille mellom lyder,
når de varsler fare, eller bare er til fryd, og likedan
mellom menneskers ord, når de er av viktighet eller bare
kan glemmes i neste sekund, eller ...

«Teltene skjermer mot sola, og er spent opp mot oliventrær så det skal bli mest mulig skygge. De er rene inni, og noen av flyktningene har sådd små hager utenfor. Vi gikk rundt i leiren. Det var en dyster fattigdom. Beinrangel og tøyfiller. Det var mange barn som lekte barføtt under den stekende sola. Alle kvinnene gikk med hijab, og noen med burka. Jeg snakket så vidt med en av dem, men så kom mannen hennes som ikke ville ha noe av det. Jeg rakk å spørre om det stemmer at små jenter blir giftet bort til eldre menn. Hun kunne bekrefte at det skjer hele tiden. Fra noen aktivister hadde jeg fått navnet på en jente som var blitt giftet bort, men så skilt etter bare en måned. Deretter var hun blitt giftet bort igjen, denne gangen til en mann fra Jordan som var 40 år eldre enn henne. Det varte i tre måneder. Jeg ba om å få snakke med henne, og var ganske pågående, men mannen hennes viftet meg vekk fra teltet deres.»

En gutt som ikke kunne være mer enn ti år gammel dukket opp til høyre for bilen. Han strakk ut en liten hånd med ting han ville selge. Barna løp om kapp for å få vist frem varene sine. Skolegang, et trygt hjem og en sorgløs barndom er tapt for alltid. De heldigste er her sammen med familiene sine, men de fleste er foreldreløse. Fra en butikkinnehaver fikk jeg høre at mange av dem hadde flyktet over grensen alene, og nå levde de på gata.»