Det er to slags mennesker, de som drar, og de som blir. De som dro, lengter alltid tilbake til det de har revet seg løs fra. De kommer på besøk, forteller om livets merkverdigheter og håper samtidig at de som ble igjen, aldri må forandre seg. At de forblir akkurat sånne som en kan komme tilbake til for å minnes de gamle uskyldstidene. De som er blitt igjen, forandrer seg så langsomt at de ikke ser bevegelsen selv. Bare de som dro, merker når de kommer på besøk at det ikke fins noen barndom lenger. Tapetet har falmet i stuene, foreldrene er blitt grå ved tinningene, ordene er også andre enn da de var barn. Noen drar og noen blir, og begge parter misunner den andre. Alle lengter etter det som var.

Og viss ein ønskjer definisjonsmakt og har lyst til å setje standarden for diskusjonen om ei ny bok, er det ein god ting å vere først. Da kan du presentere dei orda og dei perspektiva du meiner boka skal vurderast etter, du kan ramme inn debatten og bestemme ka han skal handle om. Har du først sagt at lesaren ikkje skal tenkje på ein elefant, er det ingen som tenkjer på anna enn elefant etterpå (George Lakoff 2004). Er du førstemann som kjem med sterke og klare råd for korleis ein skal vurdere ei bok, er det dine tankar og meiningar dei andre tenkjer etter. Kjem du en eller to dagar etter dei andre. blir du lett ein etterplaprar.

Fra André Bjerkes essaysamling Å kunne eller ikke kunne (1970):
"Jeg gikk i gymnasiet da Friedells kulturhistorie første gang utkom på norsk. Jeg var i den alder da man er så lykkelig å vite alt fordi man foreløpig ingenting har lært. Blant annet visste jeg eksakt hvordan det egentlig hang sammen med verdenshistorien; ..."

Livet derimot, er alltid i bevegelse, det samler ikke støv – en dag har alt forvandlet seg til et minne, og du er død.

Det finnes fremdeles dem som utsetter seg for det å skrive brev. Og da mener vi på den gamle måten: skriver ordene ned på papir, eller taster dem inn på datamaskinen og så printer dem ut, legger dem ned i konvolutten, går på posthuset med dem, og det selv om mottageren ikke får brevet før tidligst dagen etter, ofte mye senere. Er ikke dette å tviholde på en tapt verden, å være bakstreversk, blåse på utbrente glør? Vi har vennet oss til hastigheten, man taster inn ord på datamaskinen, trykker på en tast, og dermed er de fremme ved bestemmelsesstedet. Det kaller vi å være rask og ivrig. Og hvorfor skal vi da sende brev med posten, vi har knapt nok tålmodighet til en slik sneglefart - eller hvorfor bruke hest og kjerre når man har bil? Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne, bli til ingenting, bli stengt inne i gamle dataprogram, tørke ut når datamaskinen krasjer og tankene våre og reaksjonene blir til luft; etter hundre år, for ikke å snakke om tusen, aner ingen at vi noensinne har eksistert. Det burde naturligvis være oss fullstendig likegyldig, vi lever her og nå, og ikke om hundre år, men en dag kommer vi over noen gamle brev, et eller annet faenskap begynner å bevege seg inni oss, vi synes vi føler et bånd som går fra oss og forsvinner inn i fortiden, det er båndet som binder tidsperiodene sammen.

Du kan kanskje lese leksa høyt for oss? Jeg synes han skarrer ekstra i dag. Jeg ser bedende på han, men han gliser og slår ut med handa. Helvete, jeg leser. Jeg leser hele sida og slutter med den setninga, bestemora gir meg klump i halsen, stemmen sprekker og alle snur seg og ser på meg. Jeg er liksom den tøffeste i klassen, sterkest, best i gym og ellers er jeg sur som faen. Det bare blir sånn, jeg veit ikke hvorfor. Jeg stirrer tilbake, de syns jeg er rar, det er greit for meg, de er ikke annet enn tåke, ansiktene til Arvid og Venke er de eneste jeg ser. Venke er blank i øya.
- Det va'kje dumt det der, sier Rønning.
- Glem det, sier jeg

I neste øyeblikk satt han ved rattet, han ante ikke hvordan han var kommet dit. Og nå kunne han ikke styre seg lenger. Han tråkket på pedalen, svingte på rattet, tutet med hornet og fòr av sted. Han tenkte ikke på hva som var rett og galt, han satte farten opp. Gatene forsvant under ham, han var ute på landeveien! Han følte han var Padda, Padda som kjørte bil, Landeveiens skrekk. Fartens konge og Motorens helt! De som ikke flyttet seg, fikk angre det! Han sang av glede, og bilen svarte han, syntes han. Milene ble borte, han visste ikke hvor han kjørte hen, han visste bare at han gjorde hva han måtte, og han brydde seg ikke om hva som skjedde etterpå.

Det bor svært mange i Ville Skogen nå. Det er slik som over alt ellers, noen er snille og andre er nokså slemme, og noen er midt imellom. Jeg nevner ikke noe navn. Det skal alle slags folk for å skape en verden. Men jeg skulle anta at du vet litt om det selv nå.

Sorg er som en glassbit i halsen, sa hun.

Trær:

Når store trær
står stille i midnattstimen
og sover med lauvet,
da er de fylt av et mørke
større enn natta,
en stillhet
som gjør hjertet lavmælt.

De er som skyggen av Gud.

Det er alltid vanskelig å begynne et nytt liv. Jeg stjeler et eple fra treet i svingen, går langsommere nå, spiser av eplet og stanser under det store bøketreet som står ved inngangen til skolehagen. Fra her kan jeg se huset hvor vi bor, et smalt, lite trehus med en trappeavsats foran hver inngang: det hender at jeg blir stående under treet, at jeg ikke vil gå inn. Det hender at jeg tenker at vi skulle bodd et helt annet sted, i et annet hus, at vi kunne ha levd et helt annet liv; men med en gang jeg går opp grusgangen og låser meg inn døren, så er jeg umåtelig glad for at jeg er hjemme

Når man har vært ulykkelig lenge nok på et sted, hender det at man blir sterkere knyttet til dette stedet enn til noen andre steder: det kan hende at du blir tynget av en forvrengt lykke som fester deg sterkere til dette huset enn til andre hus; du vil plutselig ikke flytte. Hver dag, helt siden begynnelsen, den første dagen i huset på Askøy, har jeg ønsket å komme meg bort, men idag, etter alle disse årene, når jeg er tvunget til å flytte, når jeg endelig kan flytte til et annet sted, så vil jeg det ikke, jeg vil ikke flytte.»

Hva kan vi, når det kommer til stykket, få ut av alltid å se tilbake og klandre oss selv hvis livet ikke er blitt slik vi kunne ønske?...Hvilken hensikt har det å spekulere for meget på hva man kunne eller ikke kunne ha gjort for å styre den kurs livet slo inn på?

Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter — slik det står skrevet i en gammel bok — som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.

Kafeen var en helt annerledes og betydelig eldre institusjon enn Lesehalle. Kafkas eventyr om kafeens opphav, som han senere fortalte til Baum, men sannsynligvis aldri fikk ned på papiret, forteller hvor glad han var for dette «forsøk på å overvinne menneskenes ensomhet», ved å la dem «komme sammen uten å være formelt invitert, bare for å treffe andre, snakke med dem, observere dem uten å bli innblandet i noe nært forhold. Enhver kan komme og gå som han vil, uten forpliktelser, og likevel føler han seg velkommen, uten det minste hykleri.

«Det er natt, jeg ligger og venter på at sola skal treffe min del av kloden»

De skjedde aldri noe i livet deres som kan regnes som betydningsfullt, de jobbet bare med fisk og sauer, kjente navnene på fjellene omkring seg og noen bekker, og kunne utifra fuglenes oppførsel se om de kunne vente seg plutselig kulde, hadde ellers lite å komme med, lettglemte, men nådde likevel det de fleste drømmer om å være lykkelig på sin måte i over seksti år, hvordan måler vi menneskenes storhet?

Humor er åndelige kruttkjerringer, slengt inn mellom benene på all verdens gravalvorlige, høytidelige, selvopptatte mennesker — og inn under institusjoner, autoriteter, begreper og ideer når de blir for store på det og ikke har plass til annet enn seg selv.

Derfor er humor også en del av den menneskelige frihet, det demokratiske sinnelag om man vil.

Fanatikere og diktatorer er aldri morsomme, som regel er det rett og slett forbudt å le av dem og det de foretar seg.

Tiden skaper menneskene og menneskene skaper sin tid - politikk er som den svære pendelen under Big Ben, den svinger frem og tilbake og faller aldri til ro.

Hva er det litteraturen gjør med en leser?

At den gjør oss til bedre mennesker, er kanskje å ta kraftig i. Men den sørger for å holde noe levende i oss, en refleksjonsevne og en følelsesmessig tilstedeværelse i verden. Det er noe helt eget med å lukke seg inn i en bok. Du sitter der for deg selv, det er en merkelig situasjon, tenk deg det: Å lese inne i seg. Du husker kanskje Augustins beskrivelse av Ambrosius, der han satt med bokrullen foran seg uten at det kom en lys over leppene hans. Dette skjedde for mer enn 1600 år siden og er det først dokumenterte eksemplet for innenatlesning. I antikken praktiserte man jo høytlesning. Augustin og de andre vennene hans skjønte ingenting. De kunne se at Ambrosius var fordypet i teksten, men hvorfor kom det ikke en lyd? Der og da ble det en ny type inderlighet født, og den må vi for all del ikke miste.