Folk i universitetsverda kan trekkje seg tilbake og tenkje seg om, lese enda ei bok, og lese gjennom konklusjonane i nye avhandlingar fleire gonger. Slike luksusvilkår er framand for kritikaren. Ei ny bok utfordrar bokmeldaren, han må gjere sitt beste så å seie i augneblinken. Slik blir den nye boka og formuleringa av bokmeldinga ei prøve på bokmeldarens kompetanse der og da. Meldinga avslører samtidig inkompetansen hans. Ein kan ikkje dømme andre utan at ein sjølv blir dømd.

Ho stod ikkje ut med å sitte i timevis å brodere på det som skulle bli premie til neste basar, mens ho drakk kaffi, åt vaflar med brunost og hørte på tjue og tretti år eldre kvinner som lo seg skakke og syntest dei var frekke når dei nemnte ordet "fis", som ho sa,

Jeg skal til å kommentere at han leser denne gamle danske oversettelsen istedenfor den nyere oversettelsen som befinner seg nærmere oss i tid og tanker, for oversettelser ser ut til å eldes raskere enn selve verkene, det er et av litteraturens mysterier, uansett hvor gode og viktige oversettelsene er, så virker det som om de er nærmere knyttet til sin samtid enn selve verket.

Omfavnelse kan være språkets vakreste ord. Å bruke begge armer til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smelter sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel. Vi trenger alle, en eller annen gang i livet, en omfavnelse, iblant sårt, en omfavnelse som kan være en trøst, som utløser gråt, eller gir skjul når noe har gått i stykker. Vi lengter etter omfavnelser fordi vi rett og slett er mennesker og hjertet er en følsom muskel.

Så kommer januarnatten, som kan være så dyp og tung at den som våkner opp midt inne i den og ser ut, blir overbevist om at solen aldri noen gang mer kommer til å greie å heve seg opp i denne verden av mørke og stjerner.

Det ble klart for henne at de sødmefylte forhåpningene hun hadde næret, hvilte på et kimærisk grunnlag, og at hun aldri kom til å få noe ut av denne mannen, akkurat slik det var blitt henne innprentet av grevinnen, som lot til å vite hva hun snakket om. Selvfølgelig gikk hun mye lenger i sin avsky enn hun hadde gått i sitt vennskap. Hatet hennes sto ikke i forhold til kjærligheten, men økte proporsjonalt med skuffelsen. Hjertet kan godt ta en liten hvil under bestigningen av kjærlighetens tinder, men det stanser sjelden opp den bratte ferden ned mot hatet.

Når man ikke er gift. må man befale folk å holde kjeft på blomsterspråket.

«Å vite at hvert kapittel har et mål, er en entitet, ikke minst det rent leservennlige i det, å vite at man får en pause; det er deilig. Jeg føler at forfatteren har vært omtenksom overfor leseren. Jeg blir ofte sliten av romaner uten kapitler, må jeg innrømme. Jeg elsker selvsagt Proust, men det er vel opplagt at boken hans ville vært mer leselig om han hadde vært i stand til å orkestrere tankene sine og for eksempel delt romanverket inn i kapitler.»

Den gamle kvinnen levde videre på sitt eiendommelige vis, som et slags lys som Herren har glemt å blåse ut, hun mumlet sine salmer og strikket og tok aldri notis av den nye tiden...

Kan du ikke skape mer positive kvinneskikkelser i bøkene dine? Oppfordringen ble ofte gitt til Simone de Beauvoir. Hun svarte at hun ikke kunne imøtekomme dette ønsket fordi formålet hennes var å problematisere. "Litteratur oppstår når noe går galt i livet", sa hun.

I litteraturen kan man hevne seg på verden ved å la fiksjonen få overtaket; men selv om far var en lidenskapelig leser, visste han at det å skrive krevde frastøtende dyder: anstrengelser og tålmodighet: det er en ensom aktivitet der publikum bare eksisterer som et håp. Teatret, derimot, var en glimrende løsning på hans problemer. Skuespilleren slipper skapelsens avgrunner, han blir tilbudt et fullt ferdig, innbilt univers der det er reservert en plass for ham: her beveger han seg i egen person, fremfor et publikum av kjøtt og blod; det får rollen som et speil, og sender lydig tilbake bildet av ham; på scenen er han hersker og eksisterer virkelig: han føler seg virkelig som hersker.

Jeg er blitt spurt av mange om det ikke er vanskelig å skrive objektivt om en som sto meg så nær. Jeg gjør ikke det ringeste forsøk på å skrive objektivt, jeg prøver å se henne, og av og til forløser dette arbeidet følelser som jeg aldri før har levd ut. Skrivingen gjenskaper en veldig lengsel etter henne, og samtidig får jeg en underlig følelse av å stå bak min egen rygg og betrakte en førtienåring som sitter i Viker i Østfold og skriver etter sin mor. Jeg vil ikke se henne objektivt. Jeg vil se henne levende. Men jeg ser henne likevel som gjennom et vindu, og i det vinduet kan jeg ikke unngå at jeg også, når det mørkner, ser speilbildet av mitt eget ansikt.
Slik tror jeg også mor så sin egen barndom og ungdom. Hun så den gamle Inger som så den unge Inger. Hennes barndomserindringer var ikke objektive, de var hennes alders barndom. Bilder som aldri hadde forlatt henne, men som var skjult, også for henne selv, til hun nå fant dem igjen. Disse diktene og bøkene var mors arv til seg selv.
Diktene var brå glimt som veltet opp i henne. Erindringsbøkene skulle avdekke hele himmelen. Ingenting kom av seg selv; å se seg selv er ikke spørsmål om inspirasjon. Det krever en møysommelig tapperhet. Sant skal det være.»
BRÅGLIMT
Hvordan fant min barndom sted?
Den som kunne svare.
Var det nesten aldri fred?
Var det nesten bare
forte, redde hjerteslag,
trass og anger, nederlag,
synd og sorg og fare?

Vent! Det lukter også hegg,
hassel, tang og or.
Lenet mot sin låvevegg
riven fra i fjor.
Hesjene med nyslått høy.
Snorene med drivhvitt tøy.
Og en svartkledd mor.

«Under den lange tiden fra 1889 til 1909 var hans kunst sjukelig, hvis en til sjukelighet regner avvikelser fra det som er «sunt» og vanlig. Men sjelelig er knapt i noen i alle henseender «sunn». Dessuten er det det sjukelige hos mennesker som Munch ikke sjukt av sin art, men ved sin styrkegrad. Det er derfor ofte nettopp gjennom forskning av det vi kaller sære og sjuke mennesker at vi kommer frem til den dypeste kunnskap om menneskenes sinn og vesen. Hos slike mennesker kan et tydelig se ting vi andre også hemmelig sliter med. Som alle andre store kunstnere holder Edvard Munch frem et speil for oss. Hans bilder gir oss dype gløtt av det som rører seg i vårt sjelsliv. Hans kunst er preget av tanker og stemninger som kom fra hans hemninger og vansker. Det er av dette stoff han har gjort sine største kunstneriske nyskapninger.»

I senere år skulle det komme flere positive reaksjoner, og hver gang er Van Goghs reaksjon den samme: Så fort noen roser ham eller verdsetter ham, trekker han seg tilbake, som om han var redd for å gå i en felle og miste sin uavhengighet. Han siterte forfatteren Alphonse Daudet: "Berømmelse er som å røyke en sigar med den brennende enden i munnen."

«I tillegg må det ha tært kraftig på Kafkas lyst til å være sammen med andre at han aldri var alene på kontoret. Nå fant han det vanskeligere enn noen gang før å høre til en flokk. Noen linjer til Brod — defensive, ironiske, eller kanskje bare unnskyldende — viser tydelig dette: «Jeg har et spørsmål som jeg ber deg besvare omgående: Hvis for eksempel åtte mennesker deltar i en samtale, når og hvordan skal man da ta ordet for ikke a bli betraktet som fåmælt? Det kan da ikke skje planmessig, særlig ikke når man er like fremmed for emnet som en indianer.»

I juni 2007 flyttet familien til en moderne leiegård som ble kalt «Skipet» som ble jevnet med jorden i 1945 under tyskernes retrett fra Praha:

«Fra Kafkas rom åpnet det seg en vid utsikt, som han har beskrevet i «Dommen»: «Med albuene på bordet stod han og så ut av vinduet på broen, elven og høydene med en antydning av grønt på den andre bredden. I forhold til den rå og mørke leiligheten i Celetnagaten var dette en forbedring, men i hans fars hus var det alltid for få rom. Selv om den nye leiligheten var romslig, var den likevel litt trang for åtte personer — Kafka, foreldrene, de tre søstrene, en hushjelp og husets faktotum, Marie Werner — pluss en katt og to kanarifugler. Privatliv fantes derfor ikke. Ingen kunne nyse, hoste, gå på toalettet (som det bare var et av) eller så mye som snu seg i sengen uten å forstyrre resten av familien. Særlig Herrmann la ingen bånd på sin trang til å fortelle verden hvordan han hadde det eller hva han mente om verden."

Kafka elsket bøker. Han hadde dem alltid for hånden, kjøpte bøker og ga bort bøker til venner.

«Han var ikke på noen måte en «samler»; det som vekket hans begjær, var ikke antikvariske sjeldenheter eller fine innbindinger, men først og fremst teksten mellom permene. Han nøyde seg ikke med å kjøpe bøker — han leste dem.
«Alt i alt tror jeg vi bør nøye oss med å lese bøker som biter og
stikker. Hvis ikke boken vi leser ryster oss våkne som et slag i
hodet, hvorfor skal vi da lese den? For å bli lykkelige, som du
sier? Gode Gud, vi ville vel være like lykkelige uten bøker i det
hele tatt, og bøker som gjør oss lykkelige, kunne vi jo t i l nød
skrive selv. Hva vi trenger, er bøker som rammer oss som den
verste ulykke, f.eks. at noen vi elsker høyere enn oss selv dør,
bøker som får oss til å føle oss fredløse, langt borte fra alle mennesker,
som et selvmord. En bok må være som en øks for det frosne
havet inni oss. Det er det jeg tror.» (B. 27.1.1904)

Men det var en kategori bøker som opptok Kafka mer enn noe annet:

«Men midt i den eklektiske mangfoldigheten som kjennetegner hans interesser, er ett konstant: hans intense nysgjerrighet overfor andre menneskers liv. Det som synes å ha opptatt ham mer enn noe annet, var biografier, enten de handlet om de berømte eller de beryktede, eller om enkle mennesker, med alle intime og uavkortede detaljer, hele potpurrien av høye tanker og banalt miskmask, med alt det rotet og alle de trivialitetene som hogger og hoper seg opp i kolossale mangebinds-biografier eller i selvbiografier, dagbøker og brevsamlinger, som alltid hørte til hans yndlingslektyre. For ham, som trodde mer på ordet enn på virkeligheten, var de beviset på at det fantes folk i verden som var i stand til å sette den ene foten foran den andre og slik bevege seg i sin takt fra vogge og til grav. For en person som gang på gang følte seg lammet av angst og ubesluttsomhet, må det ha ligget en viss trøst i dette. «

Latter innebærer forsoning. Latter binder mennesker sammen og fordriver dårlige følelser. Men han hadde investert en god del i sin dårlige følelse, hadde gitt den næring og sett den vokse - hvorfor skulle han plutselig gi den fra seg?

Martha hadde advart ham om at suksess bare er en skygge som flytter seg med solen.

«Brod var klartseende nok til å forstå Kafkas geni, lenge før noen annen ante det. I en følsom alder — han var knapt ute av ungdomsårene, men hadde allerede fått flere bøker trykt og var kjent på den kulturelle scene — hadde han tilstrekkelig storsinn og moralsk holdning til ikke bare å se, men også anerkjenne Kafkas overlegenhet, og det i en situasjon der man kunne vente nedlatenhet og sjalusi overfor en mulig rival. Han fikk på et tidlig tidspunkt den overbevisning, instinktivt og på grunnlag av et svært spinkelt materiale, at Kafka kom til å bli den viktigste forfatter i sin tid. Og da han var en som alltid på godt og vondt handlet etter sine instinkter, impulser og overbevisninger, gjorde han det til en av de viktigste oppgaver i sitt liv å arbeide for vennens suksess og anerkjennelse.

Det er meget mulig at størsteparten av Kafkas verk uten Brod ville ha gått tapt i Natten og Tåken som senket seg over verden. At det ikke skjedde, var Brods fortjeneste, og ingen betenkeligheter over utviklingen av hans Kafka-syn eller måten de posthume verkene ble utgitt på, må få lov til å fordunkle dette.»