Jeg forteller om alle disse småtingene, og alt er hentet rett fra virkeligheten. Det er bare en oppdiktet person som leker seg gjennom disse historiene. Det er bare jeg som kan gå rundt i ruinene som om jeg er en fiktiv figur fra en bok. Fantasien beskytter meg mot virkeligheten. Jeg betrakter alt som foregår rundt meg, men jeg er ikke til stede her og nå. Jeg ser for meg at jeg er en romanfigur, og så kan jeg pønske ut forskjellige litterære alternativer til det jeg ser. På den måten greier jeg å holde ut

Grunnen til at menneskene lager så stort nummer av døden, er at de har gravd seg for dypt ned her på jorden, slik at at det å bli rykket opp vil bli for plagsomt.

JEG SATT i EN LENESTOL på en kjedelig fest i midten av 1990-årene. Jeg trakk en bok ut av bokhyllen. Med Örnen mot polen. Andrées polarexpedition 1897. Jeg begynte å lese. Så reiste jeg meg fra stolen og gikk hjem. Boken tok jeg med meg. Siden har den stått i bokhyllen min. I mer enn femten år har jeg ikke kunnet slippe taket i Andree-ekspedisjonen: tre menn fra Stockholm som forsvant på vei til Nordpolen i en hydrogenballong. 33 år senere fant man restene av den siste leiren deres, innefrosset på en øde øy, midt i ishavet. Tre skjeletter, et lite telt i filler. Jo mer jeg får vite om historien, desto mer virkelig blir den, som et fotografi i svart-hvitt som langsomt forvandles til farger.

Katalepsi, en lammelsestilstand der offeret bare synes å være død, men i virkeligheten er ved bevissthet, ble datidens mest fryktede sykdom. Aviser og populære magasiner var fulle av historier om folk som led av lammelser. Et velkjent tilfelle var Eleanol Markham fra staten New York som skulle begraves i juli 1894 da del plutselig kunne høres engstelige lyder inne fra kisten. Lokket ble løftet av, og Markham ropte: «Herregud, dere begraver meg levende
Til sine redningsmenn fortalte hun: «Jeg var ved bevissthet hele tiden mens dere forberedte begravelsen. Det var så redselsfullt at det ikke lar seg beskrive. Jeg kunne høre alt som foregikk, selv da noen hvisket utenfor døren.» Men uansett hvor mye hun prøvde å gjøre anskrik, var hun helt hjelpeløs.

Apachene har en redsel for sykdom og død. Når sykdommen kommer gir de op. Utover det å tilkalle medisinmannen gjør de praktisk talt intet for den syke, som de nærmest skyr; i de færreste tilfeller søkes det hjelp ved reservatets sykehus. Er det åpenbart at sykdommen er alvorlig, kan de ikke få patienten i jorden fort nok, stundom skjer det for fort. Pastor Guenther, som stundimellem budsendes når indianere skal begraves, forteller: En gang var han tilkalt for å foreta en begravelse. Han kom til stedet hvor hull var gravd i jorden og kisten stod rede med liket i. Han forrettet, og lokket blev løftet av kisten for at slekten skulde få kaste et siste blikk på liket. Da reiste den «døde» sig i kisten og protesterte.Han levde syv år efter. En annen gang skjedde noe lignende med et lite barn som begynte å gråte da kisten skulde senkes i jorden. Kanskje ikke alle har vært så heldige å våkne op i tide.

Mørket i august er det fineste av alle mørke. Det er ikke lyst og åpent som junimørket, liksom fylt av muligheter som det, men det er heller ikke stengt og lukket som høst- eller vintermørket. Det som har vært, våren og sommeren, står fortsatt åpent i augustmørket, mens det som skal komme, høsten og vinteren, bare er noe man kan se inn i, men ikke er en del av.

Jeg la meg ned på sengen og ble liggende helt ubevegelig. Dette var plutselig det eneste som fantes. Hva det bestod i, og hvordan det føltes, kan jeg ikke lenger få tak i, det har gått halvannet år siden da, og jeg er ikke lenger inne i den eksplosjonsartede angsten. Jeg kan forstå den, til og med godt, men ikke gjenoppleve den. Når jeg leser disse brevene nå, gripes jeg av et stort ubehag, de bekrefter noe jeg alltid har visst, alltid følt, men i forhold til den kraft det virket med da, er det bare en skygge. Den gangen, disse augustdagene i 2009, paralyserte det meg helt. Hadde jeg hatt den minste anelse om at et slikt raseri ventet meg, kunne jeg ha forberedt meg på det, og slik mildnet effekten av det, eller, og det var det mest trolige, rett og slett ha latt være å skrive romanen. Men under arbeidet med den forestilte jeg meg aldri en eneste gang en slik reaksjon.

«Det var kanskje det viktigste jeg lærte på universitetet, at man praktisk talt kan si hva som helst om en roman eller et dikt, og det kan være både sannsynlig og plausibelt, men aldri være uttømmende, og kanskje heller ikke vesentlig, for romanen og diktet er alltid noe i sin egen rett, noe helt for seg selv, og at det ikke går an å si det det sier på en annen måte enn denne ene, gjør det dypest gåtefullt. Verden er gåtefull på nøyaktig samme måten, men det glemmer vi nesten hele tiden, siden vi alltid gir refleksjonen forrang når vi betrakter den.»

Litt juks - har ikke lest boken, kun sett serien i sommer på Netflix og sitatet er noe Francis Underwood sier i en av episodene:

Vet du hva som virkelig krever mot? Å holde kjeft uansett hva du måtte føle. Å beholde fatningen når det står så mye på spill.

«Da grantreet var ferdig, kom hemulens tante igjen forbi på
sparken sin. Nå kjørte hun i motsatt retning og hadde om mulig
enda mer hastverk.

• Se på treet vårt, ropte murnmitrollet.

• Bevare meg vel, sa hemulens tante. - Men dere har jo alltid
  vært rare. Nå må jeg videre . . . Må lage mat til julen.

• Mat til julen, gjentok mummitrollet forbauset. - Spiser den
  også?»

«- Er det vår allerede, mumlet mummitrollet.

• Vår? sa hemulen nervøst. - Det er jul, skjønner du, jul. Og
  jeg har ikke fatt tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender
  de meg for å grave fram dere midt oppe i det hele. Vottene har
  jeg antagelig mistet. Og alle løper rundt som gale og ingenting er
  ferdig...

Og så trampet hemulen opp trappen igjen og kom seg ut
gjennom takluken.

• Mamma, våkn opp, sa mummitrollet forskrekket. - Det har
  hendt noe forferdelig. De kaller det jul.»

I uker og måneder etter mors død tenkte jeg ikke et øyeblikk på hennes lidelser. Jeg lukket meg helt for det uhørte ropet om hjelp som hun hadde etterlatt seg, og som kanskje alltid hadde svevd gjennom rommene. Ikke en dråpe medlidenhet hadde jeg. Heller ikke lengsel. Ikke engang sorg over mors død. Jeg var så krenket og så rasende at det ikke fantes plass for noen annen følelse. Da jeg for eksempel fikk øye på det rutete forkleet som noen uker etter hennes død fremdeles hang på en knagg bak kjøkkendøren, ble jeg vill av raseri, som om det forkleet strødde salt i såret. Mors toalettsaker, pudderet, hårbørsten på den grønne hyllen på badet, såret meg som om hun hadde lagt dem igjen der med vilje for å holde meg for narr. Bokhjørnet hennes. De tomme skoene hennes.

Fra kapitlet «Marxisme på Russisk»;

«Dostojevskij hadde i sin tid påpekt at russernes ateisme er en troende ateisme. Andrej Sinjavskij utfyller bildet:

Det dreier seg nettopp om at de russiske ateistene som er tilbøyelige til å gå i tvekamp med Gud, hører til en religiøs, psykologisk typus, i motsetning til den alminnelig gudløse. En gudløs ateist av rasjonalistisk vestlig type er sikker på at det ikke finnes noen Gud, og han står derfor rolig og avslappet overfor hele problemkomplekset omkring Gud og religion, for når det først ikke finnes noen Gud, behøver man hverken gjøre seg tanker om ham eller kjempe mot ham. Men den russiske ateist, som kjemper mot Gud, han holder fjernt fra all bevissthet en liten mulighet åpen for at Gud eksisterer, og han føler seg derfor tvunget til å utfordre ham, til å provosere ham, eller han utfordrer ham til en imaginær diskusjon eller tvekamp: Hvem er den beste, hvem er mest rettferdig, hvem er den sterkeste? Det er antagelig grunnen til at man så rasende angrep kultgjenstander under og etter revolusjonen. For eksempel kan det forklare hvorfor ikonene ikke bare ble fjernet, men benyttet som byggemateriale i landsbyenes badstuer, eller hvorfor de kunne bli stilt på rekke opp langs en mur og beskutt, som skulle de for landsbyenes gudsfornektere være levende vesener."

Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.

Cashin gikk rundt høyden og inn i vinden fra havet. Det var kaldt sent på høsten, de siste flammende bladene klamret seg til ambratrærne og lønnene som oldefarens bror hadde plantet, men det var like før de ga opp. Han likte denne tiden av året, de stille morgenstundene, likte den bedre enn våren.

Den siste sommerfuglen flagret gjennom dalen. Han slo seg ned på en maisstilk i åkeren der Bestefar og jeg nettopp hadde høstet inn de siste kolbene. Han viftet ikke med vingene, bare satt og ventet. Det var ingen vits for han å sanke mat. Han skulle dø, og han visste det. Bestefar sa at han var klokere enn mange mennesker er. Han lagde ikke noe oppstuss om det. Han visste at han hadde utrettet det han skulle, det eneste som stod igjen var at han skulle dø. Derfor satt han og hvilte og ventet i den siste solvarmen.

Sent i november foregår om senhøsten. Det er en mørk og mystisk tid. Det er ennå ikke vinter. Det gamle er i ferd med å dø, og det nye er ennå ikke født. November i finsk mytologi er dødens måned; det finske navnet, marraskuu, betyr måneden til de døde eller til det som snart skal dø.

Bildene fra kvelden før - det er ikke Selims fortelling som smerter, men erkjennelsen av hva denne teksten gjør med han som skriver den. Du er en turist i andres liv, tenker han. En forbruker. Disse menneskene du har truffet, er de annet enn for deg enn modeller? Når de har tømt ut sine liv, kan du kaste dem.

Eg tar med eit Hauge dikt for å vise kor banal-basalt en god poet kan skrive når han ikkje gjer seg til, men let jåleri vere jåleri, og heller går rett inn i eldgamle klisjear som hjartekunnskap som han gjorde til en krystallklar bodskap om rett levevis.

År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng til ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

Diktaren taler ikkje om visdom, men om kunnskap og lærdom. Visdommen trer ikkje i kraft før han har vore innom hjartet. Det er så banalt at det ikkje er til å tru, men snur ein seg bort frå slike klartalte sanningar om hjartet, vender ein seg samtidig mot noko anna. Trollet er blitt troll fordi det har mista hjartet sitt.

Folk i universitetsverda kan trekkje seg tilbake og tenkje seg om, lese enda ei bok, og lese gjennom konklusjonane i nye avhandlingar fleire gonger. Slike luksusvilkår er framand for kritikaren. Ei ny bok utfordrar bokmeldaren, han må gjere sitt beste så å seie i augneblinken. Slik blir den nye boka og formuleringa av bokmeldinga ei prøve på bokmeldarens kompetanse der og da. Meldinga avslører samtidig inkompetansen hans. Ein kan ikkje dømme andre utan at ein sjølv blir dømd.