Sporløst
Du strauk meg over kinnet
den siste gangen på sjukehuset.
Handa di,
som før var hornet og hard
av slit med fjøs og jord og mager grøde
på steinrøysplassen vest på Skogen
var nå gjennomsiktig
tynn og skjør.
Det blyge kjærtegnet var som
skyggen av en fugl på snøen.
Derfor kjenner jeg det ennå
etter så mange år.
Det er alltid det sporløse
som setter de djupeste spor.

Ikke engang nordavinden
Som liten smågutt
skreiv jeg ofte i snøen
bokstaver ho mor hadde lært meg.
Og selv om det fauk og blåste
slik at runene ble slettet ut
etter hvert som den frøsne pekefingeren
møysommelig risset dem ned,
så satt ei blankøygd lykke inne i meg
og smilte trassig i gråværet:
Dette kan ingen ta fra deg!
Ikke en gang nordavinden…

Å drive arkeologi i eige liv er ein ekstremt lite eksakt vitskap. Sjølvsagt veit eg kor eg var til dømes 11. september, 22. juli eller då pandemien braut ut. Men kva eg gjorde veka før eller dagane etter? Inga aning. Sjølvbiografiar skal ein aldri stole på, det er den mest spekulative forma for eventyr.

Etter dette begynte Sumire for seg selv å kalle Miu for «elskede Sputnik». Hun elsket klangen av disse ordene. Det fikk henne til å tenke på romhunden Laika. En satellitt som gled lydløst
gjennom verdensrommets mørke. To blanksorte hundeøyne som tittet ut gjennom det lille vinduet. Hva så de der ute i universets endeløse ensomhet?

Det er poenget med et løfte, tenker han. Det er verdiløst om man vet hva det kommer til å koster når man gir det.

Det er noe i det. Det var nok de slørkledde damene - de er høyst levende etter det han vet - som kom og så til ham, inntil dagen grydde og de smeltet bort i veggene. Han husket flekkene på plaggene deres, de mørkere stripene der de hadde tørket dronningens blod av kjolene.

Minnene
Ta det med deg! Det minste av grønt som har hendt deg kan redde livet ditt en dag i vinterlandet.

Et strå bare, et eneste blakt lite strå fra sommeren i fjor frosset fast i fonna, kan hindre Skredets tusen drepende tonn i å styrte utfor.

«Høyr Eir. Dei fleste av dei vala ein får i livet, er så små at dei knapt set merke etter seg. Men der finst blant dei somme som er større. Og sviktar ein der, så blir alt verdilaust, alt det andre ein stod for.»

Jeg leste det jeg fant i bokhylla, mine foreldres bøker, som stod i en tradisjon som jeg ikke var klar over at jeg leste meg inn i. Det finnes litterære strukturer, strukturer for lesing. Man kan lese seg nærmere hverandre, man kan lese seg sammen eller i ulik retning. Hva leser du, er et ladet spørsmål, det er ikke tilfeldig hva du velger, eller - det du velger gjør noe med deg. Særlig gjelder det de bøkene du lese som ung.

Hun visste åpenbart ikke hva hun skulle snakke med ham om. Han skulle gjerne ha fått henne til å slappe av. Hun følte antagelig det samme om han, som om det var en mørk skygge mellom dem, som ingen av dem kunne snakke om.

• Livets problemer, sa han, - kan ikke løses ved hjelp av utmerkede læresetninger, hentet fra moderne litteratur, Naturen stikker frem i oss med både klør og tenner.

Så går vi inn i det lyse rummet, hvor det er som en gavmildhet med plass, kasser å sitte på, sukker og smør og hjemmebakte brød i mengder. Vi føler oss som fyrster til mote, undtagen når vi ser oss i speilet. Da så julekvelden er der, blir det moskussteik, kaffe, telegrammer og cigarer, samt en flaske konjakk av den gode gamle sorten, mens radioen fyller hytten med julesanger fra Vår Frelsers kirke. – Men utenfor i stjernenatten ligger bikkjene og gnager på de feiteste bein.

Å leve på 2000-tallet er å kjenne krysspresset fra oppmerksomhetsøkonomien på kroppen hver eneste dag. Hjernene våre er, helt konkret, gjenstand for en høyteknologisk konkurranse mellom selskaper som har spesialkompetanse på å fange sansene våre. Tenk over maktforholdet. På den ene siden: verdens rikeste selskaper, smarteste algoritmer, de beste teknikerne. På den andre siden: vi, med vår hjernebark som ikke har endret seg siden steinalderen. Det er rått parti.

I larmens tid fra diktsamlingen Isfuglen (1970)
"Nå – i larmens tid –
når bare de laveste ord
frem til hørende ører.
Ord så stormende stille
at menneskene tror
det er sitt eget hjerte de hører."

Eksposisjonen behøver på ingen måte legges fullstendig ut i begynnelsen. Den kan med hell spres ut over hele fortellingen. Eksposisjonen bør i seg selv også ha et progressivt mønster, og den bør brukes med omhu. Det er ingen grunn til å ta med opplysninger om noe leseren enkelt kan forvente eller innse at har skjedd. Dessuten er det alltid mye mer interessevekkende å ‘holde informasjon tilbake’ enn å blottstille den. De fleste lesere har langt høyere toleranseterskel for ting de ikke forstår i en fortelling, enn for ting de føler de blir forklart. Eller enda verre: får forklart flere ganger. Har man nevnt at en bil er lyseblå, så behøver det ikke gjentas. Et viktig prinsipp er å tenke ‘på’ leseren, ikke ‘for’ leseren. Ikke glem at lesere kan lese.

Bilturen går som den går, as, litt dårlig stemning, men vi overlever. Det som starta med smil og latter, slutter med litt seriøse ansikter og kjeft og krangel og diskusjon, som mamma sikkert skal svare på i rommet på sin måte. Kanskje vi ikke er den koselige familien likevel, noen familier klarer ikke å lage kos, du vet. De bare lager kaos.

«Alleen. En vind gjennom alleen. Ved et gammelt hus står tre store trær tett sammen. Trekronene duver i hverandre høyt der oppe. Som en himmelskog. Jeg har aldri tenkt på at så høye trær fantes andre steder enn i Tarzans jungel. Men det er klart at jeg må ha visst det. Jeg legger hodet bakover og puster. Søskenbarnet løper foran og roper på meg. Jeg enser det ikke.
Hvordan kan det være slik? Trær som bare står der på samme sted og vokser seg inn i himmelen?
I hundre år.
Vokser og vokser.
De rister i vinden og suser Sanger.
Bestefedre og små unger dør, men ikke de store trærne.
De feller bladene og får nye.
Greiner høyt der oppe. Røtter dypt, dypt der nede.
Treet kommer fra jorden og strekker seg opp og forbi - til
evigheten.
Jeg går helt inntil det nærmeste og slår armene om det.»

Fra diktet Egil Skallagrimsson:
"Med «Sønnetapet», diktet om den drukne Bodvar,
tok du selv tak i gitteret foran hjertet ditt
og brakk det vekk."

I den verda der han hadde levd, og i dei draumane han hadde skapt, hadde framtida lege open for han, og enno hadde han ikkje forstått at draumar kan vera av luft og menneske av fjell.

Eg hadde det for travelt, tenkte ho, og barna mine var for mange, eg kunne ikkje ta dei alle på fanget. Det var så mykje anna eg skulle utrette. Det var som om livet mitt var ein kort sommardag. Dei sprang ut for å leike seg, og eg ropte etter dei, men så vart eg opptatt av andre gjeremål og sansa meg ikkje for kvelden var komen.