Bokelskere.no

Lotta Elstad - Jeg nekter å tenke
Trude Marstein - Ingenting å angre på
Agnes Ravatn- Fugletribunalet
Lina Wolff- De poliglotte elskerne
Ida Hegazi Høyer- Unnskyld
Nina Lykke- Nei og atter nei
Donna Tartt - Stillitsen
Chris Krauss - I love Dick
Monica Isakstuen - Vær snill med dyrene
Roskva Koritzinsky
Mari Tveita Stagrim
Siri Hustvedt - Sommer uten menn
Sofi Oksanen - Stalins kyr
Rebecca Solnit - Menn forklarer meg ting
Peppe Öhmann - Livet &patriarkatet (Bra svensk feministisk Los Angeles blogger/journalist)
Liv Strömqvist- serieteknare og faktaböcker
Carolina Ringskog Ferrada Noli - Rich boy
Bell Hooks - bla True love
Sue Monk Kidd
Janne Stigen Drangsholt
Ingvild Rishøi
Marit Eikemo
Kjersti Annesdatter Skomsvold
Vigdis Hjorth
Elisabeth Gilbert
Lena Andersson
Silva Avallone

Podder:
Mellan radarna
En varg söker sin podd
Norske:
Zille i samtale
Kjønnsavdelingen
Nettsteder:
The Doyennes
Under Arbeid

Skamløs, øm, vulgær, vakker. Les!

husker fortsatt de fascinerende historiene om vår fantastiske hjerne, vår måte å oppfatte oss selv og verden; vår bevissthet, tross at jeg leste denne for mange år siden. Anbefales!

en smertefull, vakker beretning om illusjonene man har om seg selv og om livet, om hvordan to mennesker finner og mister hverandre. Vanvittig stramt og gripende språk.

har ikke - vil ha!

Jeg digger at du sier du elsker henne, for sånn har jeg det også med litteraturen, rett som det er forelsker jeg meg regelrett i folk som ikke finnes men finnes likevel, der inne i boksidene, og inne i oss, og Ree er det umulig å ikke bli forelska i! Nå har jeg plukket opp en ny Woodrell-bok her, som kjæresten min ga meg til jul, en novellesamling som heter "The Outlaw Album", og jeg vi må nok skjønne at vi har en stor forfatter blant oss. Det er klart, som du peker på, at han har en McCarthy i magen sin, og Winter´s Bone står nok også i en slags hjertelig gjeld til Charles Portis gamle mesterverk "True Grit", men banjoen Woodrell spiller på, den klinger som ingen annens, som en kritiker allerede har sagt om ham. Alt vel fra Stavanger!

Jørgen: Du får et fantastisk 2012. Når Årets Mann skal kåres, sånn borti desember, da er det du som står der og skinner, for du har hatt et spinnvilt år med vår engstelige franskmann. Gratulerer med det friskeste forsettet!

Jeg slutter meg til Rufsetufsa fra et hufsetufsete Stavanger her like oppunder rakettoppskytingen; hardt vær som standarden er rundt disse tider, et vær som kan passe for en roman som Winter´s Bone: det er lenge siden jeg har blitt så opphugget av begeistring som jeg ble da jeg leste denne boka for noen måneder siden. Den blkur fort stående som en moderne klassiker, denne. Her griller vi våre egne ekorn, Ree, min venninne, min heltinne, skål, madam, for deg og dine galninger. Vi er med deg, for litteraturen har gitt oss muligheten til det. Godt nyttår, Rufsetufsa og Ree.

Sitter her og er litt i stuss om jeg skal si noe om dette. Tror jeg skal si det på denne måten: Hei, Stig. Der var du jo. Var det ingen som klarte å snakke om deg før nå? Nei. Gjorde det såpass vondt? Ja.

Hei Jeanette! Det håper fordundre meg jeg også. Det skal hende noe seriøs skit hvis jeg ikke får skrevet noe :) Takkskalduha!

1: Utrolig løyen! 2: Proppfull av herlige bikarakterer! 3: Følelsen av å lese en velopplagt forfatter! 4: Dritmisunnelig på fortellergrepet i del en av denne tredelte romanen! 5: Del to fikk meg i gråt! 6: Del tre fikk meg i forbauselse! 7: Odda 4ever!

Nok en gang - skal det aldri ta slutt? - har jeg fått en ny favorittforfatter. Denne gang er det en dame som ble født i Georgia, der nede i det mørke Syden, Flannery O´Connor. Svinbra litteratur, dette.

Hjort er en av de mest undervurderte forfatteren i Norge. Har begynt å lese henne igjen etter at jeg blei lei av sexbøkene hennes for tjue år siden. Oppdaga at hun tydeligvis gikk like lei. dette er ei bok om det eskistensielt vanskeligste spørsmålet for den vestlige middelklassen. Hvordan være menneske i vår tid, hvordan være menneske i en verden der privilegiene dine følger deg inn i kjærligheten og inn i senga. Kan man velge det bort? Kan man luke øynene? Kan man se seg sjøl utenfra og la det stå til? Og så er det ei bok om skam. Skam og heminger, å velge ikke kommunikasjon framfor de beskjedene man frykter. Hjorts kvinner skulle vært gift med solstads menn. De kunne ikke blitt ensommere enn de er aleine i alle fall.

Løp og kjøp, løp og lån, løp og les. I alle fall, bare få den lest. verdt å vente på. Den er skrevet i 65 tror jeg, men likner på det han skriver 40 år seinere. Han er rett og slett veldig konsistent.

Leste boka på ny nå. Dette må være en av Solstads aller beste bøker. I alle fall om det å bli berørt, rysta, få vondt inni seg er et kjennetegn på hva som skjer med deg når du leser gode bøker. Singer er nesten som meg, som mange jeg kjenner, han har en sterk skamfølelse, han lider under det å se seg selv utenfra, og ikke leve opp til sin egen forventning. Men så tar Solstad det bare litt lenger enn det vi andre opplever det som, og vi får en mann som målbevist skaper sin egen ensomhet, som ikke evner å være den han vil være, og dermed velger å ville være ingen, og til slutt klarer det. Han er i slekt med alle Solstads nittitallskarakterer, ELias Rukla, Bjørn Hansen, professor Andersen. Kanskje aller mest med Bjørn Hansen. I nabobyene Notodenne og Kongsberg bor det to menn som har det til felles at de ikke evner å snakke, ikke å kommunisere med sin omverden. Den ene er skuffet, eller oppgitt over verden, den andre over seg selv. Men sette ord på det, kommunisere det med andre kan de ikke. Istedet lar de seg lure av sin indre dialog til et punkt hvor de tror at verden ser dem slik de ser seg sjøl.

Singer opplever til slutt glede over at han kan bli sukka over av sin stedatter, gjennom å være årsak til dette sukket hun gjør framfor sine jevnaldrende venninere føler han at han har en funksjon for henne, og det gir ham et øyeblikks glede. Tristere blir det ikke, men heller ikke mye bedre.

Det er det beste: Å være i hendene på en god forfatter. En klok forfatter. Leste Netherland i desember, mens snøen falt her i Stavanger. Jeg setter i været de to tomlene jeg har for denne romanen.

Det er ingen grunn til å gjøre noe annet enn å klappe, høyt, i hendene, og gratulere Heivoll, først med en glimrende roman, deretter med Brageprisen. Jeg hadde problemer med å legge denne boka fra meg, så godt var det at jeg lå syk noen dager i forrige uke og kunne pøse innpå med ingefær-te mens jeg brant ned, og steg opp, med litteraturen. Skål, Gautemann!

har akkurat begynt, har lest meg inn i den spanske borgerkrigen. Herregud så godt han skriver. For en fortelling og for en forteller. Det litterære nivået til en styrmann født i 1905 overgår det meste om ikke alt av de seinere krigshistorikernes skrifter. Roy Jacobsens Bratteli biografi er det eneste jeg kan tenke meg som er like godt skrevet som det jeg har lest til nå.

jeg skal ikke gå inn på kritikken av Frode grytten og arrangementet på Litteraturhuset, bare påpeke en viktig ting om vår gjests forhold til spørsmål. Han har selv ønsket spørsmål fra publikum, og da særlig dumme spørsmål, som er et han liker aller best. Han har tidligere bl.a. hatt spalte i en japansk publikasjon hvor han svarer på nettopp spørsmål av sorten hva er den beste pastasausen og hvordan skal jeg bli kvitt min kone.

I konkurransen om beste boktittel på norsk i forrige århundre. En film om Fu Manchu? Oppskriften på gull? Nei, bok av Ragnar Hovland. Boka er god den og som jeg husker den.