Bokelskere.no

Det er ikke ofte man kommer over ungdomsbøker som inneholder stor dose alvor, men det er noen, og Rør ikke de som sover er en av dem.

Fint med forandring
I det siste har det vært veldig mye fantasy for ungdom. Ikke noe galt i det, for jeg liker fantasy jeg også, og det har ikke noe å si hva folk leser, bare de leser. Men godt at det kommer ut litt andre bøker for ungdom også i tillegg. Rør ikke de som sover kan også fint leses av voksne, for det er viktig å sette seg inn i andres liv uansett målgruppe. Voksne kan lære av ungdom og omvendt.

I Rør ikke de som sover blir man vemodig av vennskapet til Emmi og Liv. De har et tett bånd, og det er morsomt hvordan Liv prøver å bygge opp selvilliten til Emmi. Noe skjer med Emmi som gjør til at hun dør. Hun våkner opp et sted som beskrives som i boka "Under jorda". Der blir hun gjenforent med sin høyst savnede bestefar som guider henne rundt, og gjør henne oppmerksom på visse regler. Emmi finner ut at søsteren hennes ønsker hevn over det som skjedde med Emmi. Men Emmi må stoppe det, hvis ikke kan de ikke gjenforenes senere på grunn av reglene bestefaren hennes brifer henne om. Og kommer hun til å se bestevenninne sin igjen? Så mye skremmende forandringer på så kort tid. Kommer Emmi til å bli vant til sin nye tilværelse ... som død?

Ukjent roman
Rør ikke de som sover var en ukjent bok for meg før jeg leste den, så synes ikke den har fått så mye oppmerksomhet som mange andre bøker. Men det er godt å komme over noen ukjente bøker også. Rør ikke de som sover er kanskje ikke min type roman, siden den er hinsides på grunn av at det tar opp om et liv etter døden. Men man tenker ikke spesielt over det mens man leser, så det er ikke noe man henger seg opp i. Man trenger ikke å være religiøs for å like boka, bare for å understreke det. Man blir oppslukt av Emmis tanker og hennes siste dager som levende, og hennes første dager som død. Det er et spennende og spesielt konsept som blir tatt opp, og flettet sammen på en oversiktelig måte.

Dette er en sær og vemodig roman for både ungdom og voksne, synes jeg. At den er litt hinsides og beveger seg i grenseland, gjør heller ikke noe. Boka er ikke bare alvorlig og noe deprimerende, men den byr også på en dose mørk humor og sære tanker. Romanen er veldig kort, og savnet mer bakgrunnshistorie angående hovedpersonene, men samtidig gjør det dem mystiske og hjemsøkende. En fin bok om vennskap og mye mer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?

Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.

På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...

I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.

Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.

Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.

Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.

Fra min blogg: I Bokhylla

God bedring!

Denne helgen prøver jeg meg på boken Forstå barnet ditt 0-2år av Stein Erik Ulvund. Håper den inneholder noen tips, triks og gode råd som kan snappes opp og brukes i heimen. Det er ikke alltid like lett å forstå en liten gutt på to år. Lillegutt er stort sett flink til å uttrykke sinne meninger, men det er jo ikke alltid like lett for oss vokse å forstå alt.

Hva ville du ha gjort hvis du fant et mystisk brev i postkassa?

Det er ikke godt å si ... I Ikke slå av lyset møter vi Christine Steinmeyer. Hun er radiovert og lever et normalt liv, frem til nå ... På selve julaften finner hun et selvmordsbrev. Var det meningen at hun skulle få det i postkassa, eller er det sendt feil? Eller er det hele en grotesk spøk? Forloveden hennes er irritert på henne fordi de allerede er for sent til å møte opp til foreldrene hans, og mener at brevet ikke har noe med dem å gjøre. Christine mener noe annet. Hun vil i det minste prøve å finne ut hva det vil henne, og gjøre en god gjerning. Men etter funnet av selvmordsbrevet begynner Christines liv fort å rase sammen. Hun får trusler, uten å skjønne hvorfor eller av hvem, og sakte, men sikkert begynner rutinene hennes å forsvinne også. Mennesker hun er svært glad i, begynner å trekke seg unna henne. Hun kjenner seg nesten ikke igjen seg selv for hun skjønner ikke hva det er som foregår. Hvem er det som vil at hun skal lide, og hvorfor? Kommer hun til å klare å finne ut av det, og må hun starte jakten selv?

Samtidig følger man kriminalførstebetjenten Martin Servaz. Han er på rehab for å komme seg etter depresjon. Han er sykmeldt og har dermed ikke lov til å jobbe. Men noen sender ham noe som gjør til at han ikke klarer å holde seg unna, og dermed gjør han undersøkelser på egen hånd. Er det noen som forsøker å fortelle ham noe, og burde han holde seg unna?

I mellomtiden følger vi Christine og Servaz separat. Kommer veiene deres til å møtes, eller har de ikke noe med hverandre å gjøre?

Krim med grøsseraktig preg
Dette er bok nummer tre i serien om Martin Servaz og selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien, syntes jeg ikke det gjorde noe. Bernard Minier er heller ikke et ukjent navn for min del, men jeg har bare ikke lest noe av ham ennå, ikke før nå. Det jeg hadde hørt om bøkene hans på forhånd var svært variert, noe jeg godt kan forstå. Min favorittsjanger innen både litteratur og film har alltid vært horror. Jeg elsker å bli skremt, men det er altfor lenge siden sist. Ble jeg skremt denne gang? Jeg kan ikke si det. Selv om horror er og blir min sjanger, liker jeg også krim med grøssende elementer. Det har Ikke slå av lyset av Bernard Minier. Handlingen er svært dyster og har noen spennende partier. Boka er på over fem hundre sider, men den er veldig lettlest og sidene blar nesten av seg selv. Så, hvorfor ble jeg ikke helt begeistret?

Dette er som nevnt mørk og ikke minst voldelig krim, noe jeg ikke har noe i mot når det gjelder bøker. Men det som plager meg med konseptet er bruken av opera som bakgrunnsteppe, og at det hele er veldig søkt. Man får en lang oppsummering mot slutten, men likevel sitter jeg igjen med en del spørsmål. Hvilke spørsmål kan jeg ikke si da det kan avsløre for mye. Mye blir oppklart, men samtidig sitter man igjen med noen hvorfor spørsmål.

Overdøves av opera
Opera får en stor rolle i boka. Noe jeg har lite forhold ti. Jeg liker opera blandet med metal/black, men ren opera skjønner jeg ikke et kvekk av, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg skjønner godt hvorfor opera har en så stor rolle i boka , men likevel er det litt irriterende i lengden, og ødelegger noe av spenningen og intensiteten. Det stjeler oppmerksomheten på en måte. Det er ment som bakgrunnsteppe, men overdøver selve handlingen.

Ikke slå av lyset er en lettlest og uavansert krim som er fin å få med seg hvis man vil ha noe avslappende nå som sommeren nærmer seg. Men for oss som har lest en god del krim oppgjennom årene, blir det for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregår, og man kan trygt slå av lyset etter å ha lest denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne helgen har vi hatt unormalt fint vårvær her i Hammerfest. Jeg og lillegutt har tilbrakt store deler av helgen utendørs. På kveldstid leser jeg Helvetesilden av Karin Fossum. Kort oppsummert vil jeg kalle det hjerteskjærende kvalitetskrim.

Skjønner hva du mener. Prøver å ikke gjøre meningene mine helt private, men delvis og samtidig nøkternt og ærlig. Samtidig er det litt vanskelig uten å miste sin egen stemme. Men lærer så lenge man lever, og det er fint med tilbakemeldinger. Det er det man lærer av. =) Det er synd hvis noen blir såret av at noen ikke liker en bok man selv ikke liker. Og skjønner det godt, og det er ikke det som er hensikten. Jeg liker mangfold. =)

Det som sies høyt kan ikke tas tilbake. Det som sies høyt kan ikke forandres på. Det som sies høyt er ikke lenger hemmelig. Mange, de fleste av oss bærer på noe som er vondt. Er det bedre å snakke med noen om det, eller å holde det for seg selv, og late som ingenting?

Hvordan fyller man store tomrom?
Denne romanen er om godt voksen mann som bærer på sorg og diverse mangler i livet. Det er ikke noe galt med ham, men han er det som kan kalles en ensom ulv. Etter at moren hans døde brått, har han bodd i huset han har arvet etter henne, og av og til kommer det en kvinne på besøk til ham en periode. Men så slutter hun å komme og han føler seg så alene og ensom i livet. Han har jobben med sine faste rutiner, og det er alt. Han tar også mange løpeturer både med og uten en god kamerat som har vært en nær venn oppgjennom årene. Han er en mann med få personer i livet sitt. Etter at kvinnen sluttet å komme til ham, gjennomgår han en ordentlig nedtur som gjør til at han ser veldig medtatt og sliten ut. Vil livet hans komme på rett spor og vil han noen gang slippe inn andre igjen, eller kommer han til å bli ensom resten av livet?

Debutromanen av May Sissel Vadla, er en kort roman som sier mye. Det er mye mellom linjene og jeg liker bøker med undertoner, og det får man her. Vennskap og kjærlighet blir satt på prøve, og når livet bryter en ned, prøver man så godt man kan å komme tilbake igjen. Det er skrevet med varme, håp, og kontrasten av lys og mørke. Det han går gjennom, kan mange av oss lett kjenne oss igjen i, for ensomhet har nesten blitt den nye folkesykdommen. Noen er alene og ensom hele tiden, mens andre føler seg ensom også i sosiale settinger. Kommer han til å innrømme at han er ensom, eller kommer han til å skjule det til enhver pris? Han føler ingenting er det samme etter at moren hans døde, og føler seg veldig alene.

En hjemsøkende liten bok
Dette er kanskje en kort og lettlest bok, men det er også en bok som setter spor etter seg. Les den hvis du ønsker en godvond leseopplevelse, og vær ærlig med deg selv. Er du ensom?

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei! Gjør så godt jeg kan. Jeg er bare en anmelder på hobbybasis. Opplever ofte at andre ikke liker en bok jeg liker og omvendt og det gjør ikke noe. Jeg prøver alltid å ta et dypdykk om bøkene jeg leser, men er samtidig redd for å avsløre noe. Man prøver å finne en balanse i det. Det jeg likte minst med boka er språket og er litt lei av jente er nedfor, møter hyggelig gutt og ting blir litt bedre. Er nå ferdig med denne boka og vil heller konsentrere meg om andre bøker. Jeg prøvde å like boka, men ble ingen fan som mange andre. Det synes jeg er helt i orden. Alt godt. =)

Jeg og lillegutt storkoser oss med påskeferie hos mine foreldre på Romerike. I dag har vi vært på hyggelig grilltur i skogen med en annen barnefamilie. Man kan virkelig ikke klage på påskeværet her i år, i dag hadde vi 17 grader og strålende sol. Nå er kvelden her, lillegutt er lagt og jeg har inntatt sofakroken med Velkommen hjem av Ninni Schulman. Jeg har i løpet av de siste årene fått stor sans for bøker av den forfatteren, så jeg satser på en god leseopplevelse denne påsken.

Om å våge og ta sjanser. Om livet, kjærlighet, glede og sorg.
Ei hjertevarm bok. Ei av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Anbefales!

Jeg prøver alltid å si noe positivt om en bok selv når jeg ikke liker den for jeg kan være krass med meningene mine,og kan da bli lett sett på som "passiv aggressiv", noe jeg ikke er, og det liker jeg ikke. Når jeg ikke liker en bok er jeg bare ærlig,det er slett ikke for å såre noen, og jeg prøver å la være å påvirke andre om de skal lese den eller ikke. Det må de bestemme selv, Som sagt, jeg likte temaet, men det er ikke alltid at et aktuelt tema er bra nok. Det er også interessant å diskutere bøker uansett hva slags mening man har, så lenge det blir gjort på en fin måte, som nå. =) Så den som vil kan bare lese boka. Den var ikke noe for meg fordi den ble for lettvint. Jeg håper bare jeg ikke blir opfattet som sur når jeg slakter en bok for det er jeg ikke. Men man kan ikke like alt. Jeg foretrekker å lese på engelsk jeg også, men siden jeg fikk den fra et forlag, fikk jeg den oversatte utgaven. Og tror ikke det ville ha hatt noen betydning for meg denne gang.
God påske og takk for tilbakemelding. =) Beklager for sent svar forresten for jeg tok tidlig påskeferie.

Endelig påskeferie! Jeg og lillegutt har reist på ferie til mine foreldre, mens samboeren må jobbe hele påsken. Det var helt fantastisk å reise fra vinter og snø i Hammerfest til sol og vår på Romerike. Denne helgen leser jeg Tusen strålende soler av Khaled Hosseini. Dette er en bok som har stått ulest i bokhylla i flere år, og endelig tok jeg meg tid til å lese den.

Så artig at vi leser samme bok denne helgen :)

Her i Hammerfest startet helgen med et helt fantastisk fint vær på fredagen. Temperaturen var ikke så mye å skryte av her i nord, men vi hadde sol fra knallblå himmel, og da er vi veldig fornøyde. I dag derimot har det vært mest overskyet og vind, dagen har gått med til litt jobb + innkjøp av bursdagsgave til lillemann som blir 2 år i påsken. I kveld leser jeg Harry Potter og Dødstalismanene av J.K. Rowling, dette er den sjuende boken i serien om Harry Potter.