Bokelskere.no

Jeg har dessverre ingen barn i aldersgruppen 4-8 år å teste interessen for boken Da Jørgen ble spist og en annen historie på. Den andre historien er Mats Manet blir rakettpilot. En bok av John Fardell som Peter Kihlman, innehaver av bloggen Pappahjerte, har gjendiktet på norsk og er utgitt på Figenschou forlag i 2017.

Men selv om jeg ikke har barn i aldersgruppen som boken til John Fardell er tiltenkt, leste jeg mange barnebøker for datteren min og var selv en ivrig bokleser som barn. Derfor vet jeg at spennende bøker er bøker barn leser og vil bli lest for om og om igjen. «E gang til», sa datteren min da vi leste for henne før hun kunne snakke rent. Det tror jeg at hun også ville sagt om denne boken.

Den første historien handler om Jørgen og storesøster Sara som er ute i skogen. Der møter de et monster, en Glefser som glefser i seg Jørgen. Sara holder hodet kaldt, hun vet at Glefsere vanligvis svelger maten hel, og derfor kan hun få Jørgen ut igjen. Hun følger etter Glefseren. Men før hun får gjort noe blir Glefseren slukt av et større monster, en Glefsenapper... Om noen skulle være i tvil; historien om Jørgen, Sara og monstrene har en lykkelig slutt.

Da Jørgen ble spist og en annen har akkurat nok tekst til å fortelle historiene. Store, fargerike og beskrivende tegninger setter fantasien i gang. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av Figenscou forlag.

Angående barn og spennende bøker: Tove Jansson som jeg har hatt mange innlegg om på bloggen og skrev mange bøker for barn, er sitert slik i biografien om tema:

«Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst. Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»

Omtalen er et innlegg kopiert fra dette blogginnlegget

«Våre samfunn er langt fra perfekte her i Vesten. Men det at
vi har bygget opp demokratier der alle har rett til å si, tenke, tro,
mene, skrive og tegne det de vil, det er ingenting a skamme seg
over. Tvert imot. Disse verdiene, som særpreger våre samfunn,
har gjort Vesten til det «stedet» som folk fra hele verden søker
seg til.
For drøyt femti år siden gjorde min egen familie det. Flyktet
fra tanke- og meningskontrollen. Grunnen til at jeg i det hele tatt
eksisterer, er faktisk frihetslengselen som min bestemor hadde
den gangen i 1957, og det motet hun viste da hun trosset farene,
forlot alt hun eide og skaffet seg og sine etterkommere en ny
fremtid i den frie verden.
Vi har grunn til å være stolte av frihetsverdiene våre. De er
verdt å eksportere. Og de er verdt å forsvare. Uansett hvor mye
man brenner flagg og ambassader i Midtøsten. Og uansett hvor
mye man truer med terror. Eller utøver terror.»

Sitatet over er fra Vebjørn Kroll Sellbekks bok Fryktens makt – Frihet eller taushet i terrorens tid, en bok utgitt på forlaget Aschehoug forlag i 2016. 238 sider inkl register. En bok jeg har lånt av biblioteket. Tankevekkende bok på mange måter. Meningene om en del av temaene kan være ulike, men det viktigste er at den blir lest mener jeg.

"Broren min hadde vært død i over tjue år da Tommy Lystad ringte meg den kvelden.
Guttene var lagt, og Ragnhild og jeg sto på kjøkkenet og snakket om «situasjonen vår», rettere sagt, Ragnhild snakket om «situasjonen vår». Kort oppsummert levde vi på en inntekt, hennes inntekt, siden jeg hadde gått hjemme i over et år, etter at jeg fikk sparken fra Møller Bil. Det siste likte ingen av oss å snakke om, så Ragnhild konsentrerte seg om det vi kunne gjøre noe med, nemlig å skaffe meg en jobb igjen. Det var aldri meninga at hun alene skulle forsørge en familie på fire, i alle fall ikke over så lang tid, var det ikke bare rett og rimelig at jeg også bidro til husholdningen? Eller var jeg kanskje blitt lat, var det derfor jeg ikke engang klarte å komme meg til NAV Bjerke og melde meg arbeidsledig?»

Fortellerstemmen i romanen Varsjøen av Thomas Marco Blatt er Morten Bodrum, tobarnsfar og gift med Ragnhild. Romanen ble utgitt i 2016 på Kolon Forlag, og eksemplaret jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.

Sitatet over er fra begynnelsen av romanen og sitatet under er fra slutten av første kapittel:

«I farten kunne jeg ikke huske når jeg sist så Tommy Lystad, men jeg hadde i hvert fall ikke sett ham siden jeg flyttet hjemmefra, og nå ringte han altså meg, om den fatale sommerdagen ved Varsjøen. Det var klart jeg visste hva som skjedde den dagen for over tjue år siden, sa Tommy; Markus falt fra en fjellskrent, slo hodet og druknet i Varsjøen. Det visste vi alle, men han, Tommy Lystad, visste hva som virkelig skjedde den sommerdagen. Vi burde møtes, sa Tommy Lystad og hostet hult, som om hosten satt dypt i lungene. Kunne jeg ringe ham tilbake?...
...Utenfor var det mørkt, med unntak av lysene fra rekkehusene i Selvbyggerveien og månen som glødet som et hvitt stempelmerke på den svarte himmelen.
«Morten, hva er det?» sa Ragnhild, og jeg frøys og jeg svettet, og jeg klarte ikke å slutte å skjelve. Det eneste jeg tenkte på var broren min, der han la med bakhodet stikkende opp av det mørke vannet. Bare det. Bare krusningene som skvulper mot hodeskallen, og det våte håret, spredt utover som solstråler, i ett med vannflaten.»

Forfatteren klarer allerede i første kapittel å skape stor nysgjerrighet om hva som skjedde den sommerdagen da broren druknet. Hva er det Tommy Lystad har å fortelle. Men også; hva har skjedd i livet til Morten etterpå og hva vil skje fremover. Litt etter litt får vi vite om barndommen til Morten og livet han lever i dag. Uten å drukne historien i detaljer. Uten at det blir en tristesse. Elegant veksling mellom nåtid og fortid. Romanen på 182 sider var rett og slett en innholdsrik sluke-roman. Den gjorde inntrykk å lese.

Romanen har fått gode anmeldelser; det er sitert fra disse her på Kolon Forlag. Det fortjener den synes jeg. Og bokomslaget; det beskriver innholdet så bra. Jeg ser virkelig frem til å lese flere bøker av Thomas Marco Blatt som forlaget presenterer slik:

«Thomas Marco Blatt, født 1980 i Pusan, Sør-Korea, oppvokst i Oslo og på Sørumsand. Han har gått Skrivekunstakademiet i Bergen og forfatterstudiet Litterär gestaltning ved Göteborgs universitet. For diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden (2006) mottok han Tarjei Vesaas’ debutantpris, og har siden utgitt to diktsamlinger og en ungdomsbok. Varsjøen er hans første roman.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Krimromanen Filledokka (Ragdoll) av Daniel Cole starter med siste dag i en rettssak i rettsbygningen Old Bailey i London i 2010. Media har gitt saken til «Kremasjonsmorderen» stor oppmerksomhet. På publikumsgalleriet sitter William Oliver Layton-Fawkes med tilnavnet Wolf, politimannen som har fått den tiltalte seriemorderen arrestert. Samantha, et av jurymedlemmene, observerer:

«Wolf hadde vært til stede hver bidige dag av den førtiseks dager lange rettssaken. Han tilbrakte de endeløse timene med å stirre uttrykksløst mot tiltaleboksen fra sin unnselige plass ved utgangen. Han var en tettbygd mann med værbitt fjes og dyptsittende blå øyne, og så ut som om han var i begynnelsen av førtiårene. Samantha tenkte at han kunne ha vært en ganske tiltrekkende mann, om han ikke hadde sett ut som om han hadde vært sammenhengende våken i månedsvis og at all verdens tyngde hvilte på hans skuldre - men det gjorde han altså.»

Seriemorderen som er tiltalt for å ha drept tjuesju kvinnelige prostituerte i alderen fjorten til atten år blir frikjent – en flertallskjennelse ti mot to. Wolf reagerer på frikjennelsen med å gå til angrep på tiltalte.

I 2014 - fire år etter møter vi Wolf igjen. Kremasjonsmorderen er nå fengslet, han begikk et nytt drap etter at han ble frikjent og løslatt. Wolf er tilbake i Met Police i London som politietterforsker. Nå kjent som Fawkes fra «rettsalmassakren». Med utsikt til hans egen leilighet har politiet gjort et makabert likfunn som pressen etterhvert kaller Filledokka. Funnet som kollegaen Emily Baxter introduserer Wolf for er en torso der morderen har sydd på hode, armer og ben. Kroppsdelene er fra seks forskjellige ofre. Den første delen som blir identifisert er hodet til Kremasjonsmorderen.

Media gir også denne saken stor oppmerksomhet, og en disse er ekskona til Wolf, Andrea. Hun kontakter Wolf og viser han bilder av liket hun har fått fra morderen. Men i tillegg har hun fått en liste med navn over seks nye ofre og dato for når de skal drepes. Borgermesteren Turnble er den første på lista og han skal morderen ta livet av samme dag. Det blir en kamp mot klokka.

Filledokka er utgitt i februar 2017 og er Daniel Coles debutroman. På bokomslaget er det opplyst at boken er solgt for oversettelse til 33 land. Ifølge theguardian.com er også rettighetene til å filmatisere boken solgt. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fra forlaget Vigmostad & Bjørke som har utgitt boken på norsk.

Filledokka er en bok med mye fart og spenning. Mange overraskelser underveis. Gode karakterer og forholdet og samspillet mellom dem gir en egen dynamikk til handlingen. Humor er her også. Det jeg likte særlig godt er at handlingen er konsentrert rundt politietterforskerne. Derfor er det åpent rundt hvem som står bak de grusomme handlingene og hva som er motivet. Handlingen foregår i London – det er et ekstra pluss for denne leser. Så ja, skulle det bli film av Filledokka har jeg store forventninger.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min

Da har jeg også lest novellene utgitt i 1970 og etterordet av Jan Erik Vold. Lørdagsstubber som jeg har kjøpt, inneholder kortnoveller Alf Prøysen skrev og som ble publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) fra oktober 1951 til september 1970. Den siste ble utgitt 5. september 1970. Alf Prøysen døde kort tid etter: 23. november 1970.

Totalt ble det utgitt 753 noveller eller stubber som de ble kalt. Boken er på 1183 sider inklusive register. Jeg har lest alle novellene og gitt en smakebit fra hvert år, noen ganger deler av og noen ganger en hel novelle. Det første innlegget skrev jeg i desember 2016.

Alf Prøysen ble født 23. juli 1914. Som mange andre på den tiden, vokste han opp i materiell fattigdom. Som husmannsgutt og etterhvert griskokk var han nederst på stigen i det klassedelte hedemarksamfunnet. Stua der han vokste opp:

Hans skaperkraft viser at oppveksten ikke skapte mental fattigdom hos Prøysen. Tvert imot. Etterordet viser den store og varierte produksjonen han etterlot seg. Temaene i novellene er også varierte selv om han stort sett holder seg i et kjent miljø for han – grågrenda og området rundt. Hans observasjonsevne og lettbente fremstilling av det han observerer er unik. Han så det store i det lille. Erik Byes sang til Alf Prøysen ,Alf, beskriver han så fint der første verset er:

Det gikk en kjempe igjennom landet
og hæin var ydmyk og hæin var stor.
Hæin trådte varsomt på væg og vidde
og hæin for itte med store ord
og itte veit je, men jamen trur je –
at hæin var redd for å setta spor

Noen ganger er Prøysen indirekte bitende mot Bygdedyret gjennom novellens tema, men det gjøres på en humoristisk måte. Humor er et fantastisk verktøy for å avkle snobberi og annet idioti og det behersket Prøysen. Selv om novellenes tema er over et bredt spekter viser de med stor tydelighet at Prøysen hadde et stort hjerte for barn.

Hvordan hadde Prøysen vært om han skulle levd i dag er noe jeg har tenkt på. Han hadde neppe skrevet innlegg på nettet med store bokstaver. Men Prøysen var ikke bare en koselig fyr som skrev koselige tekster. Han var mye mer enn det og det var et budskap bak mye av det Prøysen skrev.

Da er det slutt for denne gangen. Jeg har kjøpt boken til Alf Cranner Fra Alf til Alf som jeg ser frem til å lese. Her er en smakebit fra året 1970 – dette året ble det tilsammen 27 kortnoveller – novellen Forkjølelsen hass Gunnar fra 23. mai 1970:

«Hæin Gunnar har vørti riktig stussli å sjå på i vinter. Ja,
litt snufsete slik vår og haust har 'n nå vori i æille år, men nå
sette det seg helt fast.
- Ta deg en real dram, sa dokter'n.
- Å nei, sa 'n Gunnar, det var glasruter overæilt i bygden
og det var itte verdt noen såg at'n Gunnar hente firkæinte
pakker som sa «Klokk» ved rutebilen.
- For noe tull, sa naboa hass. - Det skulle bære mangle at
du itte fekk ta deg de medisina som du ska ha, detti er da et
ekstra tilfelle!
Ja, så reiste 'n Gunnar inn og kom hematt gla og blid, og
med god samvittighet. Og forkjølelsen gikk over.
Men like etterpå fekk a Johanne Moa forkjølelsen. Og da
var det slutt på medisinom hass Gunnar, så det vart tel det
at dom skulle slå seg i hopes så dom hadde litt på lur, det er
ingen som veit å ner en kæin bli forkjøle.
Det gikk bra ei stund, men da blekkræmer'n i Bakka begynte
å harke og hoste visste dom itte si arme råd folk i grenna.
Men hæin Juger-Fredrik vrei i hop rør og slanger og fekk tak
i tomkæinner og spæinn, det var riktig ei livat natt da dom
skulle «laga medisiner». Det var slutt på kjekl og slæidderprat,
æille var like gode, det var et aksjeselskap detti her, kom med
ei ny flaske og sett under, vi svir det to gonger så blir det sterkt.
- Og så blir vi freske ta forkjølelsen, sa 'n Gunnar der hæin
satt på en tomsekk ved døra og holdt vakt.
- Akkurat, sa de andre, og hoste på kommando.»

Omtalen er kopiert fra bokbloggen min her

I krimromanen Ikke død ennå av den engelske forfatteren Peter James er hovedpersonen politietterforsker Roy Grace, og den er i samme serie som romanen jeg leste og skrev om i dette innlegget i desember 2016:

Krim: Død manns grep (Dead Man's Grip) av Peter James

Romanen ble utgitt i 2012 og på norsk i 2017 av forlaget Vigmostad og Bjørke. Forlaget beskrivelse av bokens innhold kan leses her. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Privat er Roy Grace fortsatt sammen med Cleo og de venter barn sammen. Tidligere ektefelle Sandy har etter ti år fortsatt ikke gitt seg til kjenne overfor han. Dette er et av spenningselementene i boken: vil hun, eventuelt når og på hvilken måte informere Roy Grace om at hun lever.

Det som er hovedhistorien i romanen, er at superstjernen Gaia kommer fra Los Angeles for å spille inn en film i Brighton. En besatt stalker forfølger Gaia, og Roy Grace får ansvaret for sikkerhetsopplegget rundt henne. Samtidig er det funnet et lik uten hode, armer og ben. Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom liket som er funnet og stalkeren som forfølger Gaia.

Ikke død ennå er en god roman og jeg synes Peter James skriver godt. Samtidig skulle jeg ønske at den hadde flere spenningselementer. Særlig fordi romanen er på på 532 sider. Dette utelukker ikke at jeg ønsker å følge Roy Grace fremover. Slutten på romanen skaper stor spenning for fortsettelsen.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Ser forresten at omslaget på eksemplaret jeg leste var helt forskjellig enn det som er her på Bokelskere.

En av de bøkene som jeg ofte tenker på. Ikke fordi den var så enkel å lese. Over 500 sider er vanligvis bøker jeg synes er for langt. Både tittelen og bokomslaget passe så godt til fortellingen.

Jeg leste denne boken oversatt til norsk: Jeg heter Lucy Barton. Jeg likte boken godt.

Jeg har omtalt boken i et innlegg på bloggen min her

«Hos Statsarkivet i Kongsberg står restene etter jakten på utenlandsformuen til en av norgeshistoriens aller største skipsredere og mest beryktede skatteunnasluntrere, Anders Jahre. Her finner vi nesten 150 hyllemeter med dokumentmapper. Det vil si rundt 500 000 dokumenter som oppsummerer hvordan en formue på rundt 90 millioner dollar ble gjemt - og funnet igjen. Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie Dette er de opprinnelige Panama-papirene. Ved å følge papirsporet rundt omkring i verden, klarte en pågående journalist, og deretter noen utrettelige advokater i Jahre-saken, å bekrefte eksistensen av og å spore opp en skjult formue i utlandet, plassert i skatteparadisenes skattevennlige havner.
Jahre var ikke den eneste. Bergensrederen Hilmar Reksten bedrev samme praksis, og metoden var den samme: Ved hjelp av stråmenn og stråselskaper gjemte han en betydelig formue i utenlandske skatteparadis for å unndra beskatning i Norge - ogved hjelp av samme metode avdekket journalister og advokater som jaktet på formuen det samme mønsteret. Dokumentmengden var også her enorm. Rundt 100 000 dokumenter avslørte på den ene siden hvordan Reksten-familien gjemte pengene sine, og også hvilke brikker som hjalp advokatene i jakten på pengene til å pusle sammen et bilde av hvor og hvordan pengene var gjemt.»

Sitatet over er fra kapittelet Introduksjon i boken Penger i paradis – Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer av Trond Gram. Boken handler om hvordan rederne opparbeidet og skjulte formuen i utlandet. Men aller mest jakten på formuen som foregikk lenge etter at de var død. De som bidro til å skjule formuen var banker i utlandet og advokater. Et kobbel av hvitsnippforbrytere. I Rekstens tilfeller fikk han hjelp av deler av familien. I Jahres tilfelle som ikke hadde barn, begynte hvitsnippforbryterne å «spise av lasset» etter at han var død.

Boken på 271 sider inkl. register som ble utgitt i 2017 av Pax forlag er spennende; for meg mer spennende enn en krimbok. Jeg kjente ikke til detaljene slik de fremstilles i boken, og det er hoderystende å lese hvor langt mange gikk for å skjulte sannheten og å lyve. Dette gjelder særlig etter at rederne var døde. Grådigheten synes ikke å ha grenser for mange av dem.
Jahre og Reksten ønsket selv å bestemme hvor mye skatt de ville betale. Å plassere formue i utlandet var også en måte å forsikre seg mot kriser som kunne komme. Reserver til dårlige tider. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om de hadde fått opplevd hva etterkommere og medhjelpere gjorde med formuen etter at de var døde.

Boken omfatter deler av redernes liv. To redere som har betydd mye for det norske samfunnet. To sterke personligheter. Det er viktig å ha med seg når en leser boken. Denne historien kan sikkert fortelles på flere ulike måter. Trond Gram har fortalt den på sin måte. En god og spennende bok var min leseopplevelse.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

«I denne boken har vi samlet bilder av livet på havet fra 1875 til 1975, og satt dem sammen til en historie om den perioden som kan kalles gullalderen i norsk skipsfart. Til tross for mange større og mindre kriser var det i disse årene Norge utviklet seg til en av verdens største skipsfartsnasjoner, og antallet norske sjøfolk var på sitt høyeste. Samtidig var det i andre halvdel av 1800-tallet at fotografering begynte å bli vanlig, og utover i etterkrigstiden ble fotoapparatet allemannseie i norske hjem. Ideen fikk vi da vi arbeidet med et prosjekt om Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet sin historie. Under dette arbeidet fikk vi innblikk i det mangfoldige fotomaterialet som er bevart fra norsk skipsfart og sjømannsliv, både i Sjømannskirkens arkiver, ved maritime museer og i privat eie. Bildene fra det som fortonet seg som en fjern og fascinerende fortid på de syv hav, gjorde oss nysgjerrige, og vi ønsket å bruke fotografiene til å få mer kunnskap om fortidens sjømannsliv.»

Sitatet over er fra forordet til boken Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975. Forlaget Vigmostad & Bjørke presenterer boken slik:

«Silje Een de Amoriza (f. 1983) og Ingrid Myrstad (f. 1985) er historikere. Sammen driver de bedriften Historikarverksemda, og har skrevet flere bøker. I Skipsfartseventyret forener de sin interesse for historiske fotografier og skipsfartshistorie.»

Boken er midt i blinken for meg. Jeg er interessert i fotografi og historie. I tillegg har jeg de siste årene hatt arbeidsoppgaver som retter seg inn mot skipsfartsnæringen. Boken som ble utgitt i 2015 har jeg kjøpt for noen uker siden på mammut-utsalg. Jeg tenker at dette må være en bok å gi i gave til de som har interesse for bokens innhold. Å finne en slik bok jeg ikke var klar over eksisterte, oppleves som et scoop.

I innledningen beskrives utviklingen innen skipsfarten og fotografiets utvikling i korte trekk og innledningen begynner slik:

«Det moderne norske skipsfartseventyret» er historien om hvordan et lite, fattig land langt mot nord vokste fram som en global leverandør av frakttjenester og ble en av verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norske skipseiere gikk inn på nye fraktmarkeder i tiårene etter 1850, og den norske handelsflåten rykket opp fra åttende til tredje største på verdensbasis, regnet etter tonnasje. I norsk sjøfartshistorie har ordet eventyr blitt brukt for å skildre næringens og flåtens utrolige utvikling på denne tiden og i det følgende århundret. Men «det moderne norske skipsfartseventyret» var jo først og fremst sjøfolkenes eventyr.»

Det er det denne omhandler: livet til sjøfolkene. Bilder med tekst til. Om forsidebildet står det:

«M/S Temeraire har lagt til kai i en asiatisk havneby en gang i 1958. Det finnes mange fotografier av sjøfolk som står ved skipsrekka og kikker ned på livet i havnen de er ankommet, men her har sjømannen Thomas Egli-Zehnder valgt et annet perspektiv. Han har gått av skipet og rettet linsen mot sine egne arbeidskamerater, sett fra lokalbefolkningens synsvinkel.
Egli-Zehnder hadde teft for gode motiver. Her kan det virke som om han har latt seg inspirere av fransk eller amerikansk street photography – en sjanger der fotografene er opptatt av å dokumentere det virkelige livet. Slike bilder er ofte tatt på offentlige steder som her på havnen, og uten at de som er avbildet, er klar over at de blir fotografert.
Bildet får fram kontrasten mellom to verdener. Hva tenkte menneskene på kaien om de unge sjøfolkene på det nyankomne skipet? Og motsatt, hvordan betraktet sjøfolkene samfunnet de var kommet til?»

En smakebit til fra boken – fotografen på bildet under er ukjent:

«Mannskapet på fullriggeren Manx King Samlet seg på baugspydet og klyverbommen for å bli fotografert en gang i 1917. De danner en fin komposisjon mot horisonten. I alt var nitten mann om bord på den store fullriggeren. Tyskland hadde erklært uinnskrenket ubåtkrig, og «Manx King» kunne når som helst bli senket - av en drivende mine eller et ubåtangrep.
8. juli 1918 ble de angrepet. Fullriggeren var på vei fra New York til Rio de Janeiro med lasterommet fullt av jern, bomull, soda og olje da de plutselig ble beskutt av en tysk ubåt i Nord-Atlanteren. Tyske soldater bordet skipet, hugget opp lukene og plasserte bomber i lasterommet. Skipperen og mannskapet fikk ordre om å gå i redningsbåtene og ro vekk. Det var disig og høy sjø, og mannskapet så aldri skipet synke. Etter 27 timer i livbåtene ble de plukket opp av et britisk seilskip og brakt i land i New York.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min

Romanen Norsk Sokkel (2015) av Heidi Linde fikk meg til å tenke på boken jeg skrev om i innlegget:

Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan

Da tenker jeg på komposisjonen. At det er flere hverdagshistorier med link til hverandre ved at en biperson, nesten ikke det engang, i en fortelling, blir hovedperson i neste fortelling. Den første historien omhandler livet til Ragnhild, i nåtid, med tilbakeblikk på livet før ektefellen valgte å legge seg inn på avrusingsklinikk. I neste historie er hovedpersonen svigersønnen Kristian. Jeg syntes det funket veldig bra, og synes Norsk sokkel var en god roman. 293 sider og boken har jeg kjøpt.

Teksten er kopiert fra bloggen min her

Gode bøker fortjener gode omtaler. Derfor opplever jeg det som mer krevende å omtale bøker jeg liker ekstra godt. Som boken til Eskil Engdal og Kjetil Sæter: Jakten på Thunder.

For meg er boken midt i blinken: interessant, lærerik, spennende, nedslående og sjokkerende lesning. Samtidig ligger det et håp i det jeg leser. At det finnes mange engasjerte og flinke mennesker som jobber mot miljøkriminalitet. Mennesker av typen «leve Toten, skit i Norge» må holdes utenfor maktapparatet. For å bekjempe miljøkriminalitet av denne typen må det et internasjonalt samarbeid til. I det samarbeidet må også miljøorganisasjoner inn. Jeg håper mange, mange leser denne boken. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Jakten på Thunder er en faktabok utgitt i 2017 av forlaget Vigmostad & Bjørke. Den handler om ulovlig fiske som grådige redere står bak. Som utnytter smutthull i lovverket. Som får hjelp av at de kan flagge skipene i røverstater, gjemmer eierselskapene i skatteparadiser. Får hjelp av skipsagenter, havnemyndigheter, banker og forsikringsselskaper. Store deler av den enorme profitten holdes utenfor beskatning. I hjemlandet brukes profitten til å bygge opp forretningsimperium som i tillegg subsidieres av EU og spanske myndigheter. Det er mafiatilstander som er skremmende å lese om.

Thunder var et av seks piratskip kalt «The bandit 6» ble jaktet på i fire måneder blant annet av Sea Shepherd. Skipet ble brukt til ulovlig fiske av patagonisk tannfisk i Antarktisk. Hoveddelen av boken handler om jakten på fartøyet som endte med at rederen, som ikke var enkel å oppspore, ved hjelp av offiserene ombord i skipet valgte å senke skipet for å skjule den ulovlige lasten. Men boken gir også et helhetsbilde av problemområdet.

Slik var starten for skipet:

«Den 23. mars 1969. Det var en håpefull vårdag i Ulsteinvik på den norske vestkysten.
Ved utskipningskaien på Hatlo Mekaniske Verksted lå en skinnende nybygd hekktråler med det siste innen filetmaskiner, avskinningsmaskiner, et veldig fryserom og innredning for et mannskap på 47. Skipet hadde også aircondition, som skulle gjøre det svalt selv i tropiske farvann.
Det var den mest avanserte fabrikktråleren som noen gang var bygd i den tradisjonsrike verftsbygda. Fartøyet skulle til Færøyene, der det skulle lede færøysk fiskeri inn i den moderne tid.
«Voner du navnet høyt vil bære. Vesturvon skal navnet ditt være», leste gudmoren før hun lot champagneflasken smelle inn i siden på skipet som mange år senere skal bli kjent som Thunder. Deretter ba verftets disponent gudmoren om å følge båten med gode tanker resten av sin levetid.
På Færøyene ble tråleren mottatt av et hornorkester og en jublende folkemasse.Den første skipperen, den tause og myndige Davor Poulsen, holdt andakt i salongen hver søndag, uansett hvor godt fisket var. I flere år fisket de på bankene rundt Grønland, to ganger fikk skipet et motorhavari og måtte slepes sørover. Men Vesturvon var en overlever, mens stormen blåste takene av husene på Færøyene og slepetrossen røyk, kom tråleren seg mirakuløst til et verft i Danmark.
Etter 17 års tjeneste i torskefisket rundt Grønland og Færøyene ble Vesturvon solgt til det tradisjonsrike engelske familierederiet Boyd Line. Da skipet i 1986 seilte inn til den engelske havnebyen Hull, fikk det navnet Arctic Ranger.»

Som det står i boken, under navnet Thunder skulle skipet etterhvert forsvinne «inn i en malstrøm av fordekte eierselskaper, bisarre skipsregistre og lyssky ekspedisjoner.»

Skipet fikk en tragisk slutt – her er det som mannskapet på skipet til Sea Shepherd, Bob Barker, som observerer at skipet synker 6. april 2015 – kjenner at jeg bare blir trist av å lese dette:

«Så kommer mannskapet opp på broen for å ta et siste farvel med skipet de har fulgt i 110 døgn. Klokken 12.52 legger Thunder seg ned i havet. Det er akkurat som om skroget steiler. Først flommer vannet over bakerste del av akterdekket, snart slår det inn mot rutene på styrbord side av styrehuset, kjølen reiser seg 80, så 90 grader. Ikke lenge etter er bare de to ankerklyssene synlig som to øyne som tar en siste titt på himmelen for de takker av etter 46 års tjeneste. Luften som presses ut av skipets indre, reiser en flere meter høy vannsøyle, som en geysir. Idet den forreste delen av baugen slukes, farges sjøen turkis. Så lukker havet seg stiller rundt Thunder og forsegler skipets 3,8 kilometer lange reise i graven.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Jeg er på leting etter go-følelsen ved å lese krim. Slik jeg hadde det da jeg var fan av og leste mange engelske krimbøker. Derfor har jeg nå lest Er du med på leken (Liar, Liar) av M.J. Arlidge.

Romanen ble gitt ut i 2015 og på norsk i 2017 av forlaget Vigmostad & Bjørke, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. Blodfersk altså, men heldigvis var det lite blod og gørr i handlingen. Det er jeg ikke fan av. Spenning er det derimot nok av.

Romanen er den fjerde boken i Helen Grace-serien. Den har fått gode kritikker i engelsk presse. Tidligere bøker i serien er Elle Melle (2014), Bro, bro, brille (2015) og Dukkehuset (2016).

Helen Grace er en høyt respektert politietterforsker i Southampton med god høy oppklaringsprosent. Men ingen som gjør noe er fri fra å ha fiender. En av Helens fiender er en journalist. Det kommer hun til å merke når Southampton brenner:

«Da hun kom frem til motorsykkelen, stanset hun for å nyte utsikten. Fra toppen av Abbey Hill kunne man se hele Southampton, og synet fikk henne alltid i godt humør, særlig på kvelder når lysene fra byen tindret og strålte, breddfulle av løfter og hemmeligheter.
Men ikke i kveld. Idet Helen speidet utover byen som hadde vært hjemstedet hennes så lenge, snappet hun etter pusten. Fra denne høyden så hun ikke en, ikke to, men hele tre store branner, med digre, oransje ildtunger som slikket høyt mot himmelen.
Southampton sto i brann.»

Det viser seg raskt at det er snakk om en eller flere ildspåsettelser. To forretningsbygg og en bolig brenner. Dette skal bli mønstret fremover, og det er vanskelig å se en sammenheng. Når brannene får sine dødsofre er tragedien et faktum. Helen som leder etterforskningen og kollegene har ingen enkel jobb. Presset som hviler på dem om å finne gjerningspersonen (e) er enormt. Når mistanken rettes mot ansatte på brannstasjonen, blir Helen særdeles upopulær hos lederen på brannstasjonen. Og hva er det med Helens nye leder, hun forstår ikke hans interesse for henne.

Hendelsesforløpet skal jeg ikke røpe, spenning er det viktigste elementet i krimbøker. Dette elementet er fra første til siste side i romanen Er du med på leken. Allikevel falt mitt engasjement noe mot slutten av romanen på 433 sider. I tillegg liker jeg krim som har en solid sidehistorie. Sidehistorier hadde denne også, men jeg synes at forfatteren kunne ha vektlagt dette elementet mer. Litt mer om livet til Helen Grace og kollegene så hadde jeg likt boken bedre. Men slutten gjør meg nysgjerrig. Hva har forfatteren tenkt på i neste bok tro?

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen her

«Om morgenen- tidlig, fortsatt i mørke-våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefylt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter og drukket kaffe.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bokbloggen min her

Sitatet over er begynnelsen på boken Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen, Utgitt i 2013 og inneholder prosastykker fordelt på 88 sider. Jeg lånte boken på eBokBib.

Begynte å lese boken mandag morgen. Før trening og jobb. Sov helt til vekkeklokken ringte. Bråvåknet ikke midt på natten og havnet i «hamsterhjulet» slik det dessverre har vært for mange netter av det siste året.

Det er så sjeldent at jeg kommer over bøker som boken Hver morgen kryper jeg opp av havet. Jeg blir her i sofaen, tenkte jeg. Men; det var bare å pakke sammen, starte bilen, sette på NRK P2 og så var jeg inne i loopen...

Boken til Frøydis Sollid Simonsen er lest. Men. Hvordan beskrive en bok en liker godt. Som en tenker at en ikke har avsluttet, at det er en begynnelse på noe mer. Min erfaring er at dette er nærmest umulig fordi bøker oppleves forskjellig. Må tenke på boken jeg skrev om i innlegget:
Erling Kagge: Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute.
En bok som jeg min leseopplevelse var at den kun er en begynnelse på noe. Der skriver Erling Kagge om Claus Helberg som leder av turgrupper – sitat fra boken:

«Helberg hadde etter et langt liv på fjellet, og voldsomme tak med okkupasjonsmakten, forstått hvordan ordene setter grenser for hva vi opplever. Han ønsket å unngå at alle i følget skulle fortelle hverandre gjennom dagen at dette er fantastisk, fremfor å konsentrere seg om det fantastiske. Ordene kan ødelegge en stemning. De strekker ikke til. Ja, det er vidunderlig å dele store opplevelser, men praten kan også fjerne oss fra dem. Til tider har det slått meg at det er de enkle gledene, som å studere den grønne mosen på en stein, det er vanskeligst å sette ord på. Helberg ville at alle skulle se, tenke og undre seg over fjellene, himmelen, mosen og plantene som forsiktig begynte å blomstre enda en vår.»

Jeg står som nr 2 i lånekøen på biblioteket. Det du skriver gjør at jeg gleder meg til å lese den. Selv om jeg aldri har fullført en bok av Uri før. Kanskje jeg låner den som e-bok.

"Thomas Cromwell er nå omtrent femti. Han har kropp som en arbeider, undersetsig, anvendelig, litt tykkfallen etter hvert. Han har svart hår, lett grånende nå, og på grunn av den bleke, ugjennomtrengelige huden, som later til å tåle regn likeså godt som sol, pleier folk å flire hånlig og si at faren hans var irsk, selv om han i virkeligheten var smed i Putney; dessuten saueklipper, en mann med et bein i mange leire, en slåsskjempe og kranglefant, fyllesvin og tyrann, en mann som hyppig ble stilt for dommerbenken etter å ha banket opp folk eller svindlet noen. Hvordan sønnen til en slik mann kan ha fått en så fremstående posisjon, er spørsmålet hele Europa stiller seg. Noen hevder at det var dronningens familie, Boleynene, som førte ham til maktens tinder. Andre sier det utelukkende skyldes avdøde kardinal Wolsey; Cromwell hadde hans tillit, tjente penger for ham, kjente alle kardinalens hemmeligheter. Andre påstår at han pleier omgang med trollmenn. Han reiste fra landet da han var unggutt, og har vært leiesoldat, ullhandler, bankier. Ingen vet hvor han har vært og hvem han har møtt, og selv har han ingen bråhast med å fortelle. Han sparer seg aldri i kongens tjeneste, han vet hva han er verd, hva han er god for, og han sørger for å få sin belønning: Embeter, privilegier, skjøter, gods og gårder. Han har det med å få viljen sin, han har sine metoder – han kan sjarmere eller bestikke, lokke eller true, han kan forklare en mann hvor hans virkelige interesser ligger, og presentere ham for sider ved ham selv som mannen ikke ante fantes. Hver dag må kongens private sekretær forholde seg til storkarer som ville knust ham som en flue med et hevngjerrig smekk - hvis de hadde kunnet. Vel vitende om dette utmerker han seg med sine høflige former, sin ro og sin utrettelige dedikasjon til Englands ve og vel. Han har ikke for vane å forklare seg. Han har ikke for vane å diskutere sin egen suksess. Men hver gang fru Fortuna har oppsøkt ham, har han stått parat på dørstokken, klar til å slenge døren opp når hun skraper sjenert på plankene.»

I Hilary Mantels Ulvetid og Falkejakt er det Thomas Cromwell som er hovedpersonen – vi opplever begivenhetene gjennom «han».

«Jeg er spent om jeg kommer til å like Falkejakt like godt.» skrev jeg i innlegget:

Hilary Mantel: Ulvetid (Wolf Hall)

Det gjorde jeg. Fra bokomslaget:

«Falkejakt utforsker en av mest skremmende og hemmelighetsfulle episodene i engelsk historie: Anne Boleyns plutselige undergang. Hilary Mantels nye roman er som et oljemaleri som plutselig begynner å snakke, et modig og urovekkende bilde av Tudortidens England – og en enestående tekst fra en stor forfatter på høyden av sin makt. Boken utkommer på engelsk i mai, og den norske utgaven vil være den første utenfor Storbritannia.
Han er sønn av en smed. Han er Englands nest mektigste mann. Året er 1535, og Thomas Cromwell har kommet langt i verden. Akkurat som Anne Boleyn, Henrik den 8.s andre kone – hun som fikk kongen til å bryte med Roma. Men en arving har hun ikke klart å gi ham. Nå begynner Henrik å se stadig mer på den stille og vanlige Jane Seymour fra Wolf Hall. Thomas skjønner at det ikke bare kongens lykke som står på spill, men også Englands sikkerhet. Det gjenstår å forhandle seg fram til en «sannhet» som både kan tilfredsstille Henrik og sikre Cromwells videre karriere. Men verken ministeren eller kongen vil komme uskadet fra det blodige teateret som er Anne Boleyns siste dager.

«Et oljemaleri som plutselig begynner å snakke»; god beskrivelse og passer med min leseopplevelse. Jeg har brukt lang tid. Selv om jeg har lest en del om denne historien før, ble det mye sterkere å lese den i Falkejakt. Det er umulig for meg å rusje gjennom boken. Det er sjelden jeg tenker at jeg ikke vil at en bok skal ta slutt, men slik var det med Falkejakt. Helt til slutten når de «skyldige» tas av dage; da var jeg glad for at det var over. At jeg bare hadde vært tilskuer til dramaet. Fra etterordet til boken:

«Omstendighetene rundt Anne Boleyns fall har vært omstridt i mange århundrer. Bevismaterialene er komplekse og til tider motstridende, kildene er ofte tvetydige og påvirket av hendelser i ettertid. Det finnes ingen offisielle rettsnotater, og vi kan bare rekonstruere hennes siste dager i fragmenter ved hjelp av samtidige skrifter som kan være unøyaktige, tendensiøse, glemsomme eller skrevet i en annen tid, eller de kan skjule seg bak et pseudonym. Velformulerte og lange taler som er lagt i munnen på Anne under rettssaken og på skafottet, bør leses med en viss skepsis, det samme gjelder dokumentet som ofte omtales som hennes «siste brev», og som man nesten helt sikkert kan si er forfalskninger eller (mildt sagt) ren fiksjon. Anne var en flyktig, uforutsigelig kvinne mens hun levde, og hun endrer seg fremdeles mange århundrer etter sin død, idet hun bærer med seg projeksjonene til dem som leser og skriver om henne.
I denne boken forsøker jeg å vise hvordan et par avgjørende uker kan ha sett ut fra Thomas Cromwells ståsted. Jeg hevder ikke at min versjon av hendelsene skal være autoritativ. Jeg fremmer kun et forslag for leseren, et tilbud ...»

Det er som å se det engelske landskapet:

«Høsten gir seg allerede til kjenne. Alle vet at det ikke kommer mange dager som denne; la oss bli stående litt med stallguttene på Wolf Hall stimende rundt oss, med Wiltshire og de vestlige grevskapene utstrakt mot en blålig dis; la oss stå her med kongens hånd på skulderen, mens Henrik er åpen og ærlig i ansiktet og snakker seg tilbake gjennom dagens landskap, gjennom grønt kratt og sildrende bekker, orene ved bredden, morgendisen som lettet i nitiden, den korte regnskuren, den lille vinden som la seg og døde ut, stillheten, ettermiddagsheten.»

Kongen er på reise:

«Kongen forlot Whitehall uken etter Thomas Mores død, en miserabel, dryppende våt uke i juli da hovavtrykkene etter det kongelige reisefølge lagde dype spor i gjørmen der de kjempet seg over til Windsor. Siden det har det kongelige følge gjort en sveip gjennom de vestlige grevskapene. Cromwells folk ble igjen i London for å avrunde de kongelige affærer og sluttet seg til følget i midten av august. Kongen og hans ledsagere har sovet godt i nye hus av rosenrød murstein, i gamle hus med forsvarsverker som hadde rast sammen eller blitt revet, og i fantasifestninger som mest likner leketøy, festninger som aldri ville tålt forsvarsverker, med murer som en kanonkule ville veltet som papp. England har nytt femti år med fred. Dette er Tudorenes pakt: Fred er hva de har å tilby. Hvert hus strever med å vise seg fra sin beste side for kongen, og vi har sett en del panikkpreget murerarbeid de siste ukene, litt steinhuggerarbeid i all hast der kongens vertskap har fatt det travelt med å få opp Tudor-rosen ved siden av sine egne skjoldfigurer. De har lett opp og utslettet alle spor av Katarina, den tidligere dronningen, har knust med slegge Aragons granatepler med sine mange segmenter, sine moste og fykende frø. I stedet - om tiden har vært for knapp til steinhugging - blir Anne Boleyns falk malt med grove strøk på treskjold.»

Her betrakter Cromwell Jane Seymour:

«Han ser på Jane Seymour, slik faren hennes pålegger ham. Han kjenner henne godt fra hoffet. Hun var nemlig hoffpike hos Katarina, den forrige dronningen, og hos Anne, den nåværende. Hun er en nokså alminnelig utseende, ung kvinne med ren, blek hud, hun har for vane å være taus, og hun behersker knepet å se på menn som om de representerer en ubehagelig overraskelse. Hun bærer perler og er kledd i hvit brokade på brodert små knopper av nellik. Han konstaterer en betydelig kostnad, selv uten perlene; hun kan ikke utstyres slik for mye under tretti pund. Ikke rart hun beveger seg forsiktig og småbekymret, som et barn som har fått streng beskjed om ikke å skitne seg til.»

Og kongen:

«Han, Cromwell, sitter og ser på mens Henrik begynner å tippe på stolen. Først forover, som om han vil hvile pannen på bordet. Så, med et rykk, retter han seg opp. Det renner en liten stripe sikkel nedover skjegget.
Dette ville vært Harry Norris' øyeblikk: Nestoren blant kongens nærmeste kammerherrer, Harry, med sine lydløse skritt og myke, ufordømmende hender, som varsomt mumler sin konge våken. Men Norris har ridd av gårde med kongens kjærlighetsbrev til Anne. Hva gjør man da? Henrik ser ikke ut som noe sovende, lite barn, slik han kunne gjort for fem år siden. Han ser ut som en hvilken som helst middelaldrende mann som har latt seg sløve av et altfor kraftig måltid. Han ser oppblåst og pløsete ut; et og annet blodkar er sprengt, og selv i det svake lyset ser han at det svinnende håret begynner å gråne. «

En konge som kan være fryktinngytende med klør som også Cromwell skal oppleve:

«Du kan godt være munter omkring kongen, du kan slå av en spøk med ham. Men som Thomas More pleide å si; Det er som å leke med en temmet løve. Du kan ruske den i manen og dra den i ørene, men hele tiden går du og tenker; for noen klør...»

Om Anne:

«Forholdet hans til dronningen, nå mens sommeren nærmer sin offisielle slutt, er forsiktig, uvisst og fylt av mistillit. Anne Boleyn er nå fireogtredve år gammel, en mørk kvinne som nå er blitt så raffinert at ren skjønnhet føles overflødig. Tidligere var hun senet, nå er hun blitt kantete. Hun har sin funklende mørkhet i behold, litt blankskrubbet, litt avskallet her og der. De utstående øynene bruker hun meget virkningsfullt: Hun skotter bort på en manns ansikt blikket smetter unna, hun er uinteressert, likegyldig. En liten pause, kanskje bare et åndedrag. Så, langsomt, som om hun bare må, vender hun blikket tilbake på ham. Hennes øyne hviler på hans ansikt. Hun gransker denne mannen. Hun undersøker ham som om han er den eneste mannen i hele verden. Hun ser på ham som om hun ser ham for aller første gang og vurderer hvilken nytte hun kan ha av ham, ser for seg alle slags muligheter som han ikke engang har tenkt på selv. For offeret føles det som om dette øyeblikket varer en evighet, mens det går kaldt oppetter ryggen på ham. Selv om dette trikset i virkeligheten er enkelt, billig, virkningsfullt og stadig blir gjentatt, føler den stakkars karen at han utmerker seg blant menn. Han smiler tilgjort. Han brisker seg. Han blir litt høyere. Han blir litt mer toskete.
Han har sett Anne bruke dette knepet på herre og menigmann, på kongen selv. Han kan se mannen åpne munnen litt og bli hennes skapning. Det fungerer nesten alltid - men aldri på ham. Han er ikke ufølsom for kvinner, det skal gudene vite, bare ufølsom for Anne Boleyn. Det ergrer henne - han burde latt som. Han har gjort henne til dronning, hun har gjort ham til minister, men nå er de utrygge på hverandre, de er begge på vakt, de vokter på hverandre for å oppdage det ene lille glippet som roper ekte følelser og kan gi et lite overtak på den andre: Det er som om bare forstillelse kan gi dem trygghet. Men Anne er ikke flink til å gjemme seg; hun er kongens søte, omskiftelige lille pike, som glir ut og inn av sinne og latter. Denne sommeren har det hendt at hun har smilt i skjul bak kongens rygg eller skåret en grimase for å advare ham om at Henrik er i dårlig humør. Andre ganger har hun ignorert ham, gitt ham en kald skulder, latt det svarte blikket feie over rommet og lande et annet sted.»

Cromwell møter den tidligere dronningen:

«Katarina sitter ved peisen innhyllet i en kappe av meget fin hermelin. Kongen vil nok ha den tilbake, tenker han, hvis hun dør. Hun kikker opp, rekker fram en hånd han kan kysse: Motvillig, men mest fordi det er kjølig der inne, tenker han, ikke fordi nekter å hilse på ham. Hun er gulblek, og i rommet lukter det sykelig og vondt - en svak dyrisk eim fra peisen, en planteaktig stank fra gammelt kokevann, og en sur dunst fra en bolle som en pike skynder seg å ta vekk: Antakelig rommer den det oppkastede innholdet fra enkeprinsessens magesekk. Hvis hun ligger syk om natten, drømmer hun kanskje om hagene Allhambra, der hun vokste opp: de marmorlagte gangstiene, det sprudlende, krystallklare vannet i fontener, en hvit, slepende påfuglhale og duften av av sitroner. Jeg kunne stukket en sitron i saltasken og tatt med til henne, tenker han.»

Intrigene, maktkampene og ryktemakerne står i kø. Henrik vil ha en sønn, og ser muligheten til å kvitte seg med Anne. Planen er først å sette henne i kloster, men det ender med halshugging. Regien har Cromwell. Med seg i dragsuget tar Anne flere menn, deriblant kammertjeneren Harry Norris. Romanen er på 435 sider og boken har jeg kjøpt.

Omtalen er kopi av innlegget på bloggen her

Ingalill med bloggen Moshonista arrangerer også i 2017 Biografisirkelen, og i februar er tema Rags to Riches (fra fattig til rik og/eller omvendt).

Jeg deltok i 2016, men falt ut på slutten av året. Ambisjonene i 2017 er derfor senket; jeg deltar når det passer seg slik. Det avhenger bl a om jeg finner en biografi som passer inn i kategorien.

Det ble en biografi om fotballspilleren Cristiano Ronaldo dos Santos Aveiro. Han vokste opp under fattige kår på Madeira. Ronaldo spiller i dag på det spanske fotballaget Real Madrid og er flere ganger kåret til verdens beste fotballspiller. Ronaldo er elsket og hatet og mange har en mening om han. Han har et kroppsspråk som gjør at han virker arrogant og selvopptatt. De som har møtt Ronaldo har bare positivt å si om han.

På biblioteket peilet meg inn på biografien som var rangert høyest på Bokelskere.no: Alt om Ronaldo skrevet av Peter Banke. Men den fant jeg ikke. Rygge bibliotek flyttet inn i nye og fancy lokaler høsten 2016, og en del av innkjøringsproblemene jeg har opplevd, er at bøker ikke alltid er der jeg forventer de skal være. Så da ble det en biografi av Luca Caiolo: Cristiano Ronaldo- Gullgutt.

«Den 5. februar 1985 klokka 10.20 blir Ronaldo født på sykehuset Cruz de Carvalho. Gullklumpen veier 3,62 kilo og er 52 centimeter lang. Hugo, Elma og Catia har fått en lillebror.
Faren til Ronaldo jobber som gartner i byens kommunale parker og hjelper til i Andorinha. Moren hans strever over grytene, blant annet på et hotell, for å forsørge barna.
Ronaldo vokser opp i kvarteret Quinta do Falcao. Det er et av Santo Antonios fattigste strøk, og består av en klynge småhus som ligger oppe i en fjellside.
Her hvor Ronaldos barndomshjem lå, i enden av en liten, smal gate, er det nå en byggeplass full av ugress, en håndballbane og en bar.
Byggeplassen er nærmest blitt et pilegrimsmål for fotballfans og nysgjerrige turister.
«Jeg har ikke tall på hvor mange turister jeg har kjørt opp hit. De vil se hvor han bodde. Tjener gode penger på det,» sier taxisjåføren Carlos og gnir tommel og pekefinger mot hverandre.»

Andorinha er klubben som fostret Ronaldo der også faren bruker det meste av fritiden sin på å hjelpe til. Faren døde i 2005 på et sykehus i London dit Ronaldo hadde fått han overført i et forsøk på å redde han. Faren ble 51 år. Det var alkoholen som ga faren en tidlig død. Ronaldo som er svært knyttet til familien ble knust av dødsfallet:

«Ifølge Ronaldos gudfar Fernao Sousa var det en vanskelig tid for Ronaldo. «Han var vanvittig glad i faren sin, og det plaget ham å se ham syk. Han visste at faren var døende, og var svært lei seg og opprørt i begravelsen. Men han visste også at han måtte være sterk hvis han skulle følge fotballdrømmene sine,» sier Fernao Sousa.
Dinis var verken opptatt av rampelyset eller kameraene. Han foretrakk å holde seg i bakgrunnen, men i forholdet mellom far og sønn strakte han seg alltid langt.
De var uatskillelige før Ronaldo dro til fastlandet og Sporting Lisboa. Og de var det fortsatt i Manchester. Dinis besøkte ham ofte der. Han fulgte ham, hjalp ham og oppmuntret ham, helt til sykdommen ikke tillot det lenger.
Ronaldo forsøkte noen ganger å overtale faren til å la seg innlegge på en klinikk for å bli behandlet for alkoholmisbruket, men han klarte ikke å redde ham.
Dinis fortsatte å drikke. Legene på de beste engelske sykehusene kunne ikke gjøre noe.
Hans død ble begynnelsen på en vanskelig periode for Manchester Uniteds nummer 7.»

Ronaldo var langt fra den beste i klassen på skolen, men huskes som en veloppdragen elev, en gøyal og god venn for klassekameratene. Han huskes også for sin medfødte lidenskap for fotball:

*«Fra første dag han kom inn døra, var fotball yndlingssporten hans. Han var med på andre aktiviteter, lærte seg sanger og gjorde lekser, men han likte aller best å ha tid for seg selv og spille fotball. Når det ikke var en ball i nærheten, og det var ikke så sjelden, lagde han en ball av noen sokker. Jeg aner ikke hvordan han klarte det.»

Da Ronaldo var 12 år reiser han til fastlandet for å begynne på Sportings ungdomsakademi. Det var vanskelig å takle både for han og familien han måtte forlate. Dagene er detaljstyrte skole til kl. 17 og etter det trening med ungdomsakademiets A-lag. Han blir et mobbeoffer og føler seg som en klovn. Ringer hjem flere ganger i uka og moren Dolores må oppmuntre han om ikke å bry seg om de andre guttene. Etter ferien hjemme måtte han overbevises om at det er riktig for han å fortsette på akademiet. Litt etter litt tilpasser Ronaldo seg livet på akademiet, ambisjonene overskygget ensomheten og hjemlengselen. Han jobber hardt med å bli en god fotballspiller.

«Han gjør det som kreves for å bli en god fotballspiller, og påtar seg også på en måte familiens problemer. Som 14-åring er Ronaldo klar over at faren Dinis er alkoholiker og at broren Hugo er stoffmisbruker. Det gjør ham redd, men han rømmer ikke for det.*

Storebroren blir innlagt på en avvenningsklinikk i Lisboa. Det er bare takket være lønnen til Ronaldo at familien har råd til å betale for behandlingen. Hugo får flere tilbakefall, men klarer til slutt å komme seg ut av det.
Det samme kan ikke sies om faren. Her hjelper det ikke med innsatsen til Ronaldo.
På fotballakademiet begynner det riktignok å gå bedre for Christiano.
«På grunn av hans enestående talent og utrettelige arbeidsinnsats tilpasset han seg litt etter litt den nye hverdagen, og han ble et inn midtpunkt på laget. De andre spillerne sentret til ham, for de visste at han var den beste,» har Ronaldos skolelærer Leo Pontes fortalt.
Ronaldo framstår som en leder både på og utenfor banen.»

I dag er Ronaldo 32 år. Da han ble kjøpt av Real Madrid i 2009 for 94 millioner euro fra Manchester United, var han historiens dyreste spiller. I Manchester United hadde han vært siden han kom til klubben som 18 åring i 2003.

Boken på 200 sider som kategoriseres som en faktabok for barn, ble utgitt i 2012. Den forteller om oppturer og nedturer for Ronaldo i fotballens verden og litt fra privatlivet. Helt sikkert ikke den beste biografien om han. Men i og med at det meste jeg leste var ukjent for meg, var det en grei bok for formålet. Jeg hadde neppe lest en mer omfattende biografi om han; så interessert er jeg verken i fotball eller Ronaldo. Men min erfaring etter å ha lest biografier, er at jeg er det oppslag i media blir det mer interessant å følge med på det som skrives mv om personen.

Omtalen er kopi av et blogginnlegg her