Bokelskere.no

I dette innlegget skriver jeg hvordan jeg ble tipset om boken til Liv Ullmann:

Faktasjekken - boktips i kategorien kultur og underholdning

Forandringen ble første gang utgitt i 1976, men den har tålt tiden godt. Boken til Liv Ullmann hadde særlig god leseverdi etter at jeg leste boken til datteren Linn:

Linn Ullmann: De urolige

Boken til Liv Ullmann er fordelt på fire deler – her er et sitat første del: Forandringen:

«Vi bodde i New York da to telegram krysset hverandre over Atlanterhavet. Pappa døde av hjernesvulst, hans far i tysk fangenskap - i Dachau. Et par uker senere var det fred i Europa og vi reiste tilbake til Norge på en av de første lastebåter som ville ta passasjerer. Kapteinen var full hele tiden, en gang så jeg ham kaste en liten katt overbord.
I sin lugar satt en blind mann og leste bøker ved å føre fingrene over riflete papirer. Jeg fikk lov å forsøke og kan ennu kjenne følelsen i fingertuppene.
Det første inntrykket av fedrelandet var noen nakne skjær. De fikk mamma til å gråte og springe ned i kahytten.
Hun var like gammel som jeg er når jeg skriver dette.»

Liv Ullmann ble født i 1938 og var seks år da hun flyttet med moren til Norge. I 1976 var hun 38 år. Første delen av boken veksler mellom Livs barndom og ungdom og nåtid som dette:

«På vei fra Los Angeles til Norge mellomlander jeg to timer på London flyplass. Jeg har et viktig møte med en venn og meget begavet skribent.
Jeg er priviligert førsteklassepassasjer, får sitte i en liten salong, synke ned i bløte puter, serveres gratis drinker til musikk som er dempet.
Vi snakker om en film vi vil gjøre sammen. Han har i flere måneder arbeidet med manuskriptet. Det er Karen Blixens historie som har fanget oss. En kvinne som nedtegnet sin kjærlighetshistorie med et landskap og derigjennom skapte et av var tids litterære mesterverk. Jeg ser dette prosjekt som en mulighet til å komme henne nær. Lese om henne, snakke med mennesker som har truffet henne, finne frem igjen bøkene hennes. Reise til hennes elskede Afrika. Bruke et år av mitt liv til å forske i hennes tilværelse.
Jeg er sikker på at dette er noe jeg vil gjøre. Selv om min agent sier nei fordi ideen kanskje er ukommersiell. Den tid er forbi da det å gjøre film i seg selv var et eventyr. Da jeg ukritisk sa ja til alt. Jeg sitter med en mann som ikke snakker penger eller lover meg at navnet mitt skal komme for tittelen på filmen. Det er nemlig det fineste - hva mange slår av på gasjen for å oppnå. Min venn vil jeg skal gjøre dette ikke bare for hva han ser i meg som skuespillerinne, men også for hva han ser i meg som kvinne.
Jeg lover ham at jeg gjerne gjør filmen gratis.
Flyavgang.
Vekk fra førsteklassesalongen, skribenten, fremtidsplaner, Hollywood. Jeg er på vei til Norge. På vei til teateret og aftenens forestilling.
Jeg gleder meg.
Ser frem til følelsen av frihet i stillheten og latteren fra salongen. Det er i den kontakten jeg far min sanne lønn — i langt høyere grad enn under applausen efterpå.
Lange korridorer og garderober som er små og overbefolket. Gleden ved å arbeide i et team. Ved å kjenne lukten av gamle møbler og kulisser. Gjenkjenne velbrukte kostymer, som nu henger nystrøkne og venter. Leve det livet som var mitt da nesten ingen annen visste at jeg fantes der.»

Hjemme i Norge venter en liten jente på moren sin:

«Linns stemme i telefonen - det er avstand og reservasjon. Jeg forsikrer henne om min kjærlighet: «Ungen min, jeg er mere glad i deg enn i noen annen.»
- «Det er du ikke det.»
Barnestemmen risser seg inn.
Jeg sitter stadig på en turnebuss og humper i vei til en ny avkrok av Norge. Nesten alltid på vei et sted. Men sjelden hjemme. Og jeg ser for meg hvordan barnevakter og naboer holder om henne, gjør det mine armer og mine hender skulle gjøre. Kanskje hun merker deres medlidenhet - som jeg er sikker på at de kjenner — selv om de prøver å skjule den for henne.
Jeg forstår at de opplever mitt yrke og min succes som en fiasko, fordi jeg ikke fyller min plass i det hjemmet de må, vikariere i. Deres kritiske tanker, som jeg bare gjetter meg til, gjenkjenner jeg, fordi de også finnes hos meg.
Jeg sitter i en buss omgitt av mennesker og jeg er redd for at min ensomhet også skal bli min datters. For meg fungerer ensomheten, isolasjonen. Men hun lengter kanskje til et hvilket som helst fellesskap i bytte mot det jeg ikke har gitt henne.
Jeg minnes min egen barndom, hvor man var alene i sin verden og så på de store voksne og undret over all deres aktivitet. Alt hva de gjorde syntes så viktig, nettopp fordi man ikke forstod det - og fordi de alltid så så opptatte ut.
Selv var man bare liten og utenfor, fordi det ikke lot til å være plass for barn i voksenverden. Linn skal få noe fint når jeg kommer hjem. Jeg skal gå på teater og kino med henne. Ta henne på fanget og fortelle om da mamma var liten pike. Alt dette skal jeg gjøre når turneen er over. Før telefonene begynner å ringe, før kravene fra andre mennesker som eier mitt liv - blir mere hardnakkete enn hennes.
Vi skal ha dager av samhørighet, men efterhvert skal jeg bli plaget av dårlig samvittighet over alt det andre – ubesvarte - ugjorte. Og langsomt vil jeg igjen bli yrkeskvinne og være på scenen eller foran kamera eller i konferanser og tenke på henne der hjemme. Som jeg alltid synes å svike - fordi jeg ikke kan finne noen løsning, hvor hennes barndom og mitt liv som voksen kvinne kan kombineres. Slik de klarer det i bøkene og slik jeg tror andre makter det i sine hjem . . .»

Det var noen smakebiter fra Forandringens første del. Annen del Øyboere handler om livet med Ingmar Bergmann på Fårø. Tredje del Twinkle, twinkle, little star – om stjerneliv i USA. Fjerde og siste del Skuespillerinnen om innspillingen av filmen Ansikt til ansikt (1976).

Jeg har lånt 1976 utgaven jeg har lest, 236 sider, av biblioteket. Boken kan også leses på Nasjonalbiblioteket.no Den ble nyutgitt i 2016 og her på Bokklubben.no kan man lese forfatter Ruth Lillegraven presentere den. En fin presentasjon av boken.

Link til innlegget på bloggen

«Om høsten og vinteren går dagen mot slutten om ettermiddagen, møter en vegg av mørke, om våren tynnes den liksom ut, mens den om sommerettermiddagen fordypes og blir rikere. Lyset blir fyldigere, himmelens blå blir dypere, og i landskapet har varmen fra sola gjennom dagen blitt bevart, noen steder på akkumulerende måter, som den brennende hete asfalten, eller luften på små glenner i skogen. Solgangsbrisen som kommer inne fra havet, får trekronene til å svaie sakte, som våknet opp fra en søvn, mens bladene risler med lyd som fra en sovende bekk, eller et langtrukkent sukk av nytelse. Se der borte sa hun, på treet hvordan det glimter? «

Sitatet er fra teksten Sommerettermiddag. Jeg har lest og skrevet om bøkene i denne serien på bokbloggen. Når det gjelder Om sommeren likte jeg dagboksnotatene i boken – her fra 6. juni 2016:

«Før var alltid sommeren den verste tiden, den kom med forventning om nytelse og glede og gjenger av venner som badet eller var på båttur eller ferie, og der satt jeg, i Kristiansand eller Bergen, hjemme hos mor eller på hybelen jeg leide, mens sola skinte utenfor og jeg ikke visste hvor jeg skulle gå eller hva jeg skulle gjøre. Man bader ikke alene, man drar ikke på båttur alene, man ligger ikke i en park alene, man sitter knapt på en utekafé og leser alene, i alle fall når man er en ung mann på toogtyve år. Det plaget meg forferdelig, og det preget meg, ikke bare hvem jeg var i andres øyne, men også hvem jeg var for meg selv, noe som lenge i og for seg var det samme. Jeg burde selvfølgelig ha vært sterk, ikke brydd meg om det, og kanskje lært meg gresk der på hybelen, eller hebraisk eller latin eller noe annet jeg kunne ha hatt nytte av. Men jeg var ikke sterk, jeg ble brutt ned av det, ikke å ha noe sted å være om sommeren, å ikke ha noen å være sammen med. Det problemet opphørte i samme øyeblikk som jeg begynte å skrive på den første romanen min. Jeg behøvde ikke andre mennesker til det, og jeg behøvde ikke andre steder, jeg kunne sitte på en hybel og jobbe helt alene. Og så lenge jeg gjorde det, fantes det ingen problemer, annet enn de som var knyttet til selve romanen Siden da har jeg fortsatt med det. Da barna kom, opphørte ensomhetsproblemene definitivt, for det var ikke mye tid utover det deres nærvær krevde, men da satt allerede skrivingen så hardt i meg, som metode og løsning på alle problemer, at jeg ikke bare fortsatte, men etter de første kaotiske spedbarnsårene også økte på, til jeg kom dit hvor jeg er nå, hvor jeg er nødt til å gjøre noe hele tiden.»

Jeg har brukt lang tid å lese denne på eBokBib. Ikke den beste jeg har lest av Knausgård synes jeg. Samtidig – Knausgård er Knausgård – ingen over – ingen ved siden av for denne leser. Han er dønn ærlig – noen ganger er det vondt å lese. Særlig i de tilfeller det han skriver er gjenkjennelig. Gjenkjennelig fordi det er så menneskelig. Rett fra hjertet – ikke noe tilgjort. Jeg krysser fingrene for at han aldri stopper å utgi bøker.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min - link

«Det er forskjell på folk, selv blant de beste og største.
Pele, den mørke søramerikanske fotballguden, var nok sterkere. Johan Cruyff, den farlige tigeren fra Holland, var raskere. Og den tyske keiseren, Franz Beckenbauer den første, var mer elegant.
Men den vesle uberegnelige irlenderen George Best driblet bedre enn noen av dem. Og det var flere overraskelser i hans utrolige repertoar enn hos noen av hans samtidige, hjemme eller ute.
Han skjøt like godt med begge ben. Han nådde høyere opp i lufta foran mål enn den høyeste senterhalf. Hans pasninger kunne være nøyaktigere enn Bobby Charltons. Han var også en av de tøffeste tacklere i britisk fotball, så liten og vever han var - og de kan tackle så det kjennes på de britiske øyer.
Få fotballspillere - om noen overhodet - har vært så vel utstyrt fra naturens hånd som George Best. Han var også den første virkelige pop-stjerne i fotballens historie – tiljublet som The Beatles, søkkrik nesten for han var skikkelig voksen, en super-kjendis fra de usleste kår i Belfast som kunne leve et liv med Rolls Roycer, skjønnhetsdronninger, nattklubber og champagne for annen ungdom på hans alder hadde greidd å få seg en elementær yrkesutdannelse.
Og likevel endte det som «Stakkars Georgie».»

Jeg er ikke uinteressert i fotball. Har til og med vært og sett på fotballkamper i London. Men jeg kan av og til frese over at det er så mange sportssendinger på TV. Men etter å ha lest boken til Richard Herrmann: Da ballen ble rund og andre historier om engelsk fotball, har jeg fått litt å tenke på. Boken ble utgitt i 1976, men den tåler å bli lest.

Da ballen ble rund og andre historier om engelsk fotball er på 207 sider inkl. register. Det er 16 kapitler- sitatet innledningsvis er fra kapittel 10: For mye champagne og alt for mange pene piker - inspirerer til å lese en biografi om George Best.

Men det Richard Herrmann skriver om før og etter kapittel 10 er like interessant. F eks skriver han i kapittel 3 «Fra fem pund i uken til en million kroner i året» om at det var skottene i 1870-åreme som var de første som tok seg betalt for å spille fotball, og en av grunnene til at skottenes pengefotball spredte seg:

«For det første spilte skottene mer avansert fotball enn engelskmennene i den første tiden. Det var skottene som var først ute med lagspill og pasninger fra spiller til spiller. Engelskmennene drev lenge på med ensidig driblefotball, der hver enkelt spiller gjerne holdt ballen til han mistet den.
For det andre kom de skotske spillerne sørover og tilbød sine tjenester for en rimelig penge nettopp som fotballen tok til å spre seg blant industribefolkningen i Nord- og Midt-england – det ble den store folkeforlystelsen for millioner av mennesker som nå for første gang hadde tid og råd og krefter til overs til å forlyste seg.»

Det jeg ikke hadde peiling på var flyulykken i 1958 der store deler av laget til Manchester United døde – bare et par mann var igjen av det dengang unge stjernelaget. Dette kan man lese om i kapittel 8 «Laget som døde og gjenoppstod».

George Best begynte som læregutt på Manchester United som femtenåring, han spilte på laget i perioden 1963 – 1973 og han var bare 27 år da han ble borte fra fotballbanen.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Selv om jeg anser meg for å være i interessegruppen for innholdet i boken, skulle jeg ønske at forfatteren hadde konsentrert seg om færre stemmer. Med så mye fakta og så mange utlendinger som er omtalt i en bok på 352 sider, ble det i overkant mye og for fragmentert selv om forfatteren beveger seg tidsmessig gjennom året 1917. Jeg leste boken på eBokBib, og jeg tror jeg hadde fått mer ut av boken ved å lese en papirutgave.

Menneskene som gis stemme i denne boken er privilegerte mennesker sammenlignet den store andelen av byens lokalbefolkning som kjente vanstyret på kroppen. De som hadde dårlige levevilkår, herunder stod i matkøene dagen lang. De som jobbet på fabrikkene eid av utlendinger, på hotellene, hushjelpene osv. Jeg hadde forventet at det var referert fra samtaler som f eks journalister hadde med disse for å gi situasjonen et mer helhetlig bilde. Uansett, jeg har fått et større bilde av russisk historie ved å lese denne boken.

Utgaven jeg har lest er en pocket. Hvorfor i huleste forlag velger så små skrifttyper er for meg en gåte. Det påvirket helt klart min leseopplevelse i negativ retning. Jeg blir irritert. Mest på meg selv som aldri lærer at jeg må sjekke skrifttypene før jeg kjøper pocket. Uansett; dette skal bli kort. Merker at det lett kan bli litt for mye syting.

Jeg liker best krimbøker med kontraster. Det vil si at ikke alt er traurig i livet til de som er deltakere. Samtidig forstår jeg at det blir slik når handlingen, som i dette tilfellet, foregår over en relativ kort periode selv om ondskapen i denne romanen har røtter tilbake i tid.

Forlaget Font har linket til anmeldelsene – gode. Les de. Jeg mislikte ikke romanen, men den fenget meg ikke helt. For meg ble det litt for mange «transportetapper» der det skjedde lite, eller det som hadde skjedd tidligere ble gjentatt.

Det var etter å ha sett de to første episodene av dramaserien The same sky som har gått på NRK at jeg bestemte meg for å lese faktaboken Berlinerhistorier: kald krig i den delte byen av Astrid Sverresdotter Dypvik. Det var en smart tanke for boken gjorde TV serien mer interessant og motsatt. Kan anbefale både serien og boken som jeg leste på eBokBib.

NRK oppsummerer her situasjonen i Libya slik den er pr. i dag:

«Libya herjes av en konflikt mellom to rivaliserende regjeringer med hver sin væpnede styrke. Terrorgruppen IS har også fotfeste i deler av landet i det maktvakumet som oppsto etter at Muammar Gaddafi ble styrtet i 2011.»

Boken jeg nå har lest: Hjemkomsten har sitt grunnlag i regimet til Gaddafi. Etter et statskupp i 1969 styrte diktatoren landet i 42 år. Boken er skrevet av Hisham Matar.

«I all libysk politisk historie er 1980-tallet et særdeles grufullt kapittel. Regimekritikere ble hengt på torg og stadioner. Dissidenter som flyktet fra landet, ble forfulgt – noen ganger kidnappet eller snikmyrdet. Det var også på åttitallet det for første gang oppsto væpnet og målbevisst motstand mot diktaturet i Libya. Far var en av opposisjonens mest markante skikkelser. Organisasjonen han tilhørte hadde en treningsleir i Tcad, sør for den libyske grensen, og flere undergrunnsceller inne i landet. Fars militære karriere, hans erfaring fra diplomatiet og den private formuen han hadde skaffet seg på 1970 tallet, da han var en fremgangsrik forretningsmann – og importerte så mangeartede produkter som Mitsubishi-biler og Converce-sko til Midtøsten – gjorde ham til en farlig fiende. Diktatorregimet hadde prøvd å kjøpe han vekk og forsøkt å skremme ham. Jeg husker en ettermiddag da jeg i ti-elleveårsalderen satt ved siden av han i leiligheten vår i Kairo, og kjente vekten av armen hans om skuldrene. I stolen vis-à-vis satt en av mennene jeg kalte ‘onkel’ – menn jeg på en eller annen måte visste var hans allierte eller tilhengere. Jeg hørte ordet ‘kompromiss’ bli sagt, og far svarte: «Jeg forhandler ikke. Ikke med kriminelle».

Boken ble utgitt i 2016. Cappelen Damm, der jeg har hentet bildet over fra, og forlaget som utga boken på norsk samme år, beskriver Hisham Matar slik:

«Hisham Matar ble født i New York i 1970. Foreldrene kom fra Libya og Matar vokste opp i Tripoli og Cairo. Siden 1986 har han bodd i London. Matar ble nominert til Booker-prisen for Ingen i verden (2007), som er hans første roman»

Familien flyktet fra Libya i 1973. Året etter etablerte de seg i Kairo – i eksil på ubestemt tid. Hisham Matar dro til London for å fullførte utdannelsen sin som femtenåring. Etter to år i Paris flyttet han tilbake tilbake til London der han nå bor.

I mars 1990 blir faren Jaballa Matar kidnappet i leiligheten i Kairo av det egyptiske hemmelige politiet og overlevert Gaddafi. Faren ble ført til Abu Salim-fengselet i Tripoli, kjent som «siste stopp» - dit folk i regimet ville glemme, ble sendt. Ut fra bl a brev han klarte å smugle ut av fengselet, vet de at faren vari Abu Salim-fengselet ihvertfall fra mars 1990 – april 1996. Hva som skjedde, om han etter det enten ble plassert i en hemmelig fløy i samme fengsel, overført til et annet fengsel eller henrettet, er spørsmålet familien ikke har klart å få svar på og som var grunnlag for reisen tilbake til Libya i 2012.

«Fire dager før mor, Diana og jeg skulle reise til Benghazi, fløy jeg fra London til Kairo. Underveis fant jeg svaret på et gammelt spørsmål. Jeg forstod plutselig hvorfor vennene mine alltid har regnet med at jeg etter å ha bodd mer enn et kvart århundre i England, før eller senere vil flytte til et annet land. Noe ved meg eller ved livet jeg har skapt meg i London, virker midlertidig. Denne formodningen om at jeg når som helst kan komme til å forlate England, har vært uroende og beroligende. Jeg blir ofte frustrert av eksilboere jeg møter, som i likhet med meg bor i London, men i motsetning til meg har forsonet seg med byen og situasjonen og derfor har en aura av resignert ro som jeg mangler. Jeg har alltid følt at det er noe ydmykende i det å legge seg til de innfødtes manerer eller den lokale dialekten. Men samtidig har jeg som en sjalu elsker ment at jeg kjente Londons hemmeligheter bedre enn de fleste innfødte. Da medlemmer av Gaddafis indre krets etter statsminister Tony Blairs besøk i Libya i 2003 begynte å kjøpe eiendommer i den engelske hovedstaden, noen ganger i mitt nabolag, sa jeg til meg selv at mitt London ikke var deres. Jeg ble takknemlig for at jeg hadde slått meg ned i en by hvor en av de vesentligste kvaliteter er diskresjon. På flyet fra London til Kairo forsto jeg logikken i disse motsetningene, de var ikke bestemt av London, men av ventetilstanden. Helt siden jeg var åtte år, da familien forlot Libya, har jeg faktisk tilbrakt tiden med å vente. Min tause fordømmelse av disse med-eksilbeboerne som ønsket å bli integrert – det vil si min trassige investering på å være rotløs – var mitt spede uttrykk for troskap mot mitt gamle land, eller kanskje ikke engang mot Libya, men mot den unge gutten som jeg var da jeg dro derfra.»

For det første var Hjemkomsten av Hisham Matar lærerik– jeg kunne lite om Libya før jeg leste denne boken. Den er tankevekkende på mange måter. En sterk historie - særlig fordi den er tidsaktuell. I tillegg var den godt skrevet. Absolutt en bok det var verdt å bruke tid på å lese. Boken har jeg lest på eBokBib. Papirutgaven er på 222 sider.

Link til blogginnlegget som omtalen er kopiert fra

Omslaget på boken til Richard Herrmann (f. 1919 - d. 2010) er så anonymt at jeg ikke tar meg tid til å ta et bilde av den. Istedenfor kan bildet jeg tok i mai av deler av utsiden av Salisbury Cathedral presentere boken Under Big Ben. Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen Link

I katadralen er av Magna Carta eksemplarene oppbevart. Fra kapitlet Kongelige diamanter i hverdagens vadmel som han innleder slik:

«Det aller helligste i britisk politikk, selve konstitusjonen, eksisterer ikke i det hele tatt. Det er i hvert fall ingen som kan ta den fram, holde den opp og si «her er den» — ikke engang dronningen eller statsministeren. For Storbritannia er et av de få land i verden som ikke har noen skreven grunnlov.
Det fins riktignok en mengde viktige historiske dokumenter — lover og erklæringer — som har bidradd til å gi det britiske samfunn form opp gjennom århundrene. Og det har vært hevdet at de tilsammen er en konstitusjon så god som noen og kanskje bedre enn de fleste.
Men det er uråd å si hvor man skal begynne og slutte blant alle statspapirene. Det veldige Victoria-tårnet som er enda større enn klokketårnet med Big Ben, er som sagt fullt av pergamenter fra parlamentets eldste tider — de ligger i stabler fra den nederste kjeller til det øverste tak, i en samlet høyde av over 500 fot.
Og svært mange av dokumentene, de aller fleste av dem, er håpløst foreldet, uten noen praktisk betydning for vår egen virkelighet. Det gjelder ikke minst selve hjørnesteinen i britenes politiske bevissthet, Magna Carta, den stolte menneskerettserklæringen fra 1215. Den var jo egentlig en avtale bare mellom de engelske baronene og kongen og hadde svært lite med den alminnelige manns frihet å gjøre.
Man kommer nærmere den egentlige sannhet om man sier at britenes konstitusjon — deres statsforfatning i videste forstand — er summen av det som er blitt skikk og bruk i styre og stell opp gjennom tidene.»

Eksemplaret jeg har lest, kjøpte jeg for få år tilbake. Noen av bøkene til Richard Herrmann har jeg lest flere ganger. Denne har jeg aldri lest tidligere. Den kan leses på Nasjonalbiblioteket.no.

Boken er på 198 sider og omhandler det som skjer og har skjedd i Palace of Westminster som huser Det britiske parlamentet i London. I og med at Under Big Ben ble utgitt i 1972, er det meste historisk. Men skrevet av Richard Herrmann er boken for meg uansett interessant.

Boken er oppdelt i 14 kapitler, og det første handler om selveste Big Ben – den mektige klokken over parlamentet – bl a dette:

«Den er blitt klokken med det mest kjente fjes i verden. Mer enn det, den er blitt symbolet på det britiske folkestyret og parlamentet ved Themsen – og på britenes kamp mot undertrykkelse og vold i hundre år, hjemme og ute.»
Det andre kapitlet Om å bukke ved døren handler om speakeren i parlamentet:
«Det hender aldri nå til dags — men han kan, om han vil. Han er det eneste menneske i det britiske kongerike, utenom dronningen selv, som har rett til å stanse all trafikk på egen hånd mellom parlamentet og Buckingham Palace. Han kan til og med kreve en kongelig livvakt til eskorte når han skal snakke med Hennes Majestet og har det travelt.
Speakeren i parlamentet er rikets fremste mann hva autoritet angår. Om all makt er samlet i Underhuset, er det Speakeren som bestemmer hva de 630 folkevalgte representantene på de grønne skinnbenkene kan si og gjøre.
Hans ord er lov for høy og lav. Han kan refse og utvise tingmenn som er ulydige mot hans bestemmelser og ordrer. Han kan kalle inn hvem det skal være i landet, som måtte ha vist ringeakt for parlamentet — og dømme dem foran skranken i Underhuset, til den straff han måtte finne passende, det være seg en ydmyk unnskyldning, løfte om bot og bedring, mulkt eller fengsel.
Speakeren har et helt hjørne av parlamentet for seg selv. Han lever i en herskapelig residens med over femti saler og rom og med en egen rosehage, gjemt for all verden — hvor andre klager over plassmangel.»

Jeg vet ikke om alt Richard Herrmann skriver her stemmer i dag. Men det siste jeg har lest om Speakeren, er fra 2017 om at han vil nekte Trump å tale i Underhuset. Her skriver NRK om dette bl a:

«– Vi set pris på forholdet vårt til USA, og det er ikkje opp til meg å avgjere om invitasjon til eit statsbesøk. Men når det gjeld dette huset, så meiner eg svært sterkt at vår motstand mot rasisme og sexisme, og trua vår på likskap for lova og for uavhengige domstolar, er svært viktige verdiar for Underhuset, sa John Bercow.»

Det er mange temaer i boken. Det siste kapitlet er kalt Hvorfor ikke dra på landet, og der skriver han bl a om hvor langsomt utviklingen i parlamentet har vært fra det første parlamentet kom sammen i 1265, herunder hvor sent det gikk med stemmeretten.

«Kort sagt, politisk demokrati er et nokså ferskt fenomen selv blant britene, hvor parlament og folkestyre har sterkere røtter enn i noe annet land.
Det beviser bare enda en gang at toleranse og frisinn – kjernen i demokratiet – er noe som ikke kommer av seg selv. Demokrati er bare levedyktig når det vokser selvfølgelig fram av menneskes erfaringer og folkets liv – og sånt tar tid.»

Britene – er de selv fornøyde med parlamentet – her skriver han:

«De mest mistrøstige påstår at parlamentet har utspilt sin rolle som forkjemper og beskytter for den lille mann — at det er statsministeren og regjeringen og de store partiene som bestemmer når det kommer til stykket. Det er en altfor absolutt påstand, livet og dets verdier er mer relative enn som så.
Og her kunne man være fristet til å sitere Winston Churchill som engang sa at britenes styreform var den verste som tenkes kunne, inntil man sammenlignet den med andre lands — da ble den plutselig den beste i verden.»

Det ville vært umulig å skrive om britisk historie uten å være innom Churchill. Ikke minst gis han plass i det siste kapitlet der humor er et av temaene - et tema Richard Herrmann kunne i sine bøker:

«Det er i alle tilfelle ikke bygningene, men menneskene inne i dem som har gjort parlamentet til det selvfølgelige midtpunkt i det britiske samfunn. Og det er med livet inne under Big Ben som med livet utenfor — det kan være tragisk i det store, men ofte komisk i det små.
Det sies at fransk humor er spennende som en frøken på Montmartre, at tysk humor er omstendelig som en doktorgrad og at britisk humor er empirisk, dvs. praktisk, menneskelig og virkelighetsnær.
Stanley Baldwin, britenes statsminister først i 30-årene hadde nesten femti piper. «Det eneste han ga vår stolte historie var surklet i snadden,» sa hans politiske rival, arbeiderpartiets leder Ramsay MacDonald.
Men Baldwin tok igjen. MacDonald var så veltalende at han kunne gå seg vill i sine egne ord. «Man snakker om å bære en sten rundt halsen. Det er ingen ting mot en fjærdyne over hodet,» sa Baldwin om ham.
Humor er åndelige kruttkjerringer, slengt inn mellom benene på all verdens gravalvorlige, høytidelige, selvopptatte mennesker — og inn under institusjoner, autoriteter, begreper og ideer når de blir for store på det og ikke har plass ti annet enn seg selv.
Derfor er humor også en del av den menneskelige frihet, det demokratiske sinnelag om man vil.
Fanatikere og diktatorer er aldri morsomme, som regel er det rett og slett forbudt å le av dem og det de foretar seg.
En våt kveld under krigen, mens tyske bomber regnet ned over strøket rundt parlamentet, skulle Winston Churchill følge Anthony Eden, utenriksministeren, ut på trappen i Downing Street etter et regjeringsmøte. Churchill så opp mot alt spetakkelet på himmelen og sa: «Jeg tror nesten du får låne paraplyen min.»

På turen i England i var jeg også på gravstedet til Churchill, St Martin's Church, Bladon. Ikke langt fra Blenheim Palace der han ble født. Det var han selv som valgte dette familiegravstedet.

Sommerregn; en nydelig tittel på en roman og en forfatter som jeg har lest så mye bra om: Marguerite Duras. Men så feil kunne jeg ta. Jeg er tydeligvis ikke i målgruppen for denne romanen.Eneste årsak til at jeg leste romanen ferdig var at den kun var på 150 sider og mange dialoger.

For meg var romanen kun bånntrist å lese – skivebom. Forlaget har sitert en anmeldelse i Aftenposten, men kun den delen der anmelder er positiv til romanen. Han skriver også:

«Sommerregn er likevel ikke blant hennes beste. Den er for iscenesatt og teatralsk til at jeg helt lar meg forføre. Det er flere bøker jeg ville lest først (se sidesak), men alt Duras skriver er enormt leseverdig, også denne.»

For meg var ikke dette lesverdig i det hele tatt. Verken form eller innhold.

Munch var ikke noe særlig til å småprate. Han var enten taus
eller lot tankene velte frem i en endeløs strøm, som om han
hadde samlet dem opp over tid. Denne flommen av tanker var
som en åndelig blødning, en katarsis det var umulig a ta del i .
Det eneste jeg kunne gjøre, var å lytte.
«Den er ikke ferdig ennå», sa han og rakte meg skissen. «Men
jeg maler heller tusen gode uferdige malerier en ett fullført som
ikke er bra. Tenker ikke du det samme? Det er så mange kunstnere
for tiden som mener at et bilde ikke er ferdig før de har
fylt inn så mange detaljer som overhodet mulig, og alt sammen
er pent og blankt, dekket av en sauselignende brun glasur. Men
ett penselstrøk kan anses som et fullført kunstverk hvis det er
utført med følelse. Flere detaljer, som blir tilført for å gjøre noe
mer realistisk, gjør bare bildet til noe falskt. Hva kan være mer
ekte enn en følelse? Det finnes da ikke noe mer realistisk enn
det?»
Den lave stemmen hans ble opphisset og lidenskapelig mens
han snakket, og han beveget hendene som om han make, selv
om han verken hadde pensel eller lerret, bare visjonene inni hodet sitt.
«En må male sanne observasjoner — de sanne følelsene i det
som blir malt. Du ser ting med ulikt blikk på ulike tidspunkter
— ting er forskjellige om morgenen og om kvelden. Måten du
ser på, er vel også avhengig av sinnsstemningen din?»
Jeg visste at spørsmålene ikke var rettet mot meg, men mot
ham selv, så jeg sluttet å lete etter svar, og lyttet i stedet bare til
tankerekken hans.
«Sinnsstemninger forandrer seg. Tanker forandrer seg.
Livet utenfor og det indre liv henger sammen. Den ytre verden
forandrer seg i tråd med følelsene i vårt indre. Det er dette jeg
må formidle. Slik Dostojevskij trenger inn i sjelens rike gjennom
ordene sine, må jeg trenge inn i det samme riket gjennom
kunsten min.»

Sitatet over er fra romanen The Strawberry Girl som på norsk har fått tittelen Malerens muse. Forfatteren Lisa Strømme er britisk og har bodd i Norge i 17 år. Malerens muse er hennes debutroman.

Her i radioprogrammet Kulturreportasjen på NRK fra 7. mai, forteller forfatteren bl a hva som inspirerte henne til skrive romanen. Det kan man også lese i romanens etterord. Romanen er solgt til 13 land.

Historien i Malerens muse er en blanding av fiksjon og fakta. Handlingen foregår en sommer i Åsgårdstrand i 1893. Hovedpersonen er fattigjenta Johanne som blir den del av et kjærlighetsdrama der maleren Edvard Munch er involvert. Om sommeren kommer både kunstnere og overklassen til stedet. En av de som leier hus i Åsgårdstrand er maleren Hans Heyerdahl. I romanen er Johanne «Jordbærpiken» som han malte i 1886:

«Om vinteren, når det ikke var noen gjester, så hun meg slik jeg hadde vært den gangen: ti år gammel, enkel og til nytte. Men som sekstenåring begynte det å bli vanskelig å være Jordbærpiken. Merkelappen hadde erstattet meg, gjemt meg helt. Fra det øyeblikket Maleriet var ferdig og ble utstilt på Grand Hotell slik at alle gjestene fra Kristiania kunne beundre det, stivnet tittelen min som lakk. Som barn bar jeg merkelappen med påtvunget stolthet. Nå bar den meg, men fernissen hadde begynt å krakelere og flasse av som gammel maling.
Mor lå på knærne ved komfyren og skylte vaskefilla i bøtta som om hun badet et lite barn. Da hun så meg, vred hun den opp med en heftig bevegelse, som om den hadde prøvd å si henne imot.
«Få opp farten, Johanne», sa hun skarpt. «Hvorfor somler du sånn når det er så mye å gjøre? For himmelens skyld, sommersesongen starter nå! Familien Heyerdahl kommer i ettermiddag.»

Maleren Heyerdahl skal leie huset til Johanne og familien, og selv skal de flytte inn i en fiskehytte for sommeren. Moren til Johanne er besatt av rengjøring og styrer Johanne med jernhånd. Den største trusselen moren ser er Edvard Munch:

«Og ikke heng rundt huset til den andre maleren. Den syndige mannen. Fru Jørgensen sa at han kom i går kveld. Han har kommet tilbake med ondskapen sin. Den mannen er ikke helt god», fortsatte hun mens hun slo fingeren mot tinningen. «Ikke som vår herr Heyerdahl. Ikke god i hodet. Bare gå rett forbi huset hans. Ikke se inn i hagen engang. Du vet at han lar de redselsfulle bildene sine stå ute for å tørke. Syndige, det er det de er. Han viser frem sin moralske fordervelse i all offentlighet, som om han er stolt av den. Sørg for å holde blikket vendt mot bakken, Johanne Lien. Tenk på familiens gode navn og rykte. Nå går du og finner bær til familien Heyerdahl.»

Det moren ikke vet, er at Johanne har vært i samtale med Munch, og han har sett talentet henne i noen skisser hun har laget. Han har gitt henne Goethes Fargelære. Moren har i samarbeid med sin venninne Fru Berg bestemt at Johanne skal begynne å jobbe som hushjelp hos admiral Ihlen og hans familie i Borre, der også Fru Berg jobber. En av døtrene til admiralen er Regine eller Tullik som hun kalles. Johanne og Tullik blir venner. Hun får med seg Johanne til Åsgårdstrand for å komme i kontakt med Munch – her er fra det første møtet:

«Dette er frøken Ihlen», sa jeg, for å komme ham til unnsetning. «Hun tilbringer sommeren i Borre. Jeg jobber som hushjelp for familien. Mor skaffet meg jobben. Det var derfor jeg ikke kunne komme til deg for å male. Jeg beklager. Tullik, dette er Munch.»
Han holdt ut hånden, og Tullik tok fornøyd imot den.
«Det er meg en stor glede å hilse på deg, herr Munch», sa hun. Hun la hodet på skakke og smilte et søtt, skøyeraktig smil.
Så sa hun noe særdeles overraskende. «Jeg tror du kjenner søsteren min, Milly.»
Munch gransket veien foran seg som om han lette etter et svar.
«Ja», mumlet han til slutt. «Fru Thaulow og jeg kjente hverandre for noen år siden.»
«Hun heter fru Bergh nå», sa Tullik.
«Selvfølgelig, jeg har hørt det.»
«Vi var på vei opp for a hilse på herr Heyerdahl», sa jeg, og la merke til at hånden til Munch skalv.
«Hans har fienden på besøk. Jeg måtte komme meg vekk», sa han.
Tullik lo den smittende latteren sin.
«Fienden? Du sikter vel ikke tilfeldigvis til alle de kjedelige gjestene fra Kristiania?»
Munchs øyne lyste opp da hun forsto referansen.
«Kjedelige og selvhøytidelige», sa han.
«Selvopptatte og intetsigende», sa Tullik. «Kjedsomheten driver meg tidvis til vanvidd.»
Munch tok et trekk av sigaretten og så på henne som om hun var en gjenstand utstilt på et museum. Denne skapningen med det flammende røde håret gjorde ham forvirret, som om hun var et mytisk vesen, som en havfrue eller nymfe.»

Tullik blir besatt av Munch, og Johanne vikles inn i et kjærlighetsdrama mellom Tullik og Munch. Lisa Strømme har også med denne romanen diktet opp sin egen versjon av maleriet Skrik. Johannes rolle blir å hjelpe til at affæren holdes skjult og det ved hjelp av løgner og fortielser. Det er særlig viktig fordi søsteren til Tullik, Milly, tidligere har hatt en kjærlighetshistorie med Munch. Samtidig er Johanne på vei ut i voksenverden.

Både Johanne og Tullik er frustrert over de strenge rammene som samfunnet setter for livet deres selv om de kommer fra ulike samfunnslag. Dette gir romanen en ekstra dimensjon. De lengter begge etter å gi livet det innhold som er viktig for dem – de lengter etter frihet.

Jeg synes Malerens muse var en drivende god fortelling. Selv om jeg var klar over at det meste av handlingen er fiksjon, trekkes jeg inn i handlingen slik at jeg tenker at dette er virkelighet når jeg leser. Jeg får lyst til å lese mer om Munch selv om jeg har lest flere bøker om han tidligere, bl. a denne som jeg har kjøpt og skrev om i juli 2015:

Biografi: Edvard Munch - Nærbilde av et geni - av Rolf E. Stenersen
Link til blogginnlegget som omtalen er kopiert fra

Boken Elizabeth 1. av Linn T. Sunne har unge lesere som målgruppe. I innledningen til boken utgitt i 2016 skriver forfatteren at det var på ungdomsskolen hun begynte å interessere seg for det spesielle livet til Elizabeth. Boken handler om Elizabeth ( f. 1533) da hun var barn og ungdom, og er en blanding av fiksjon og fakta. Boken er på 64 sider og tegningene er av Jenny Jordahl.

Boken som er utgitt her på forlaget Gyldendal begynner slik i kapitlet «Audiens hos mamma og pappa»:

«Lille Elizabeth våkner i hestevognen. Lyden av hesteskoene som slår mot veien, gyngingen i vognen, og en skarp sol som glimter inn mellom vinduene, vekker henne. Hun ligger i fanget til barnepiken Muggie, og nå setter hun seg opp og ser nysgjerrig rundt. Hun er litt over et år, har små skarpe tenner som klør, rødt hår, og hun ler lett når noen tuller med henne. I vognen sitter også David, mannen til Muggie, og en tjener som ordner med mat og drikke på turen. De er på vei til Hampton Court i London, der Kong Henrik 8 og dronning Anne av England har hoffet sitt.»

Selv om jeg har lest mange bøker om historien rundt Henrik 8, Anne Boleyn og Elizabeth, var det gøy å lese denne boken tilrettelagt for unge lesere. Det er alltid noen fakta som en ikke har fått med seg tidligere. Boken tar for seg historien frem til Elizabeth blir kronet som dronning. Jeg har lest boken på eBokBib.

Akkurat nå leser jeg Under Big Ben av Richard Herrmann utgitt i 1972. I kapitlet «Da Parlamentet nesten gikk til himmels» skriver han bl a dette om fortsettelsen på historien etter at han har skrevet om Henriks forhold til troen :

«Under Elizabeth I, den mannhaftige datteren hans som styrte England med fast hånd i annen halvdel av det 16. århundre, ble det annerledes. Med henne kom rettroenheten inn i britisk politikk.
Den rødhårete, fregnete Elizabeth ble skremt for livet av alle komplottene som hun — ofte med god grunn — trodde katolikkene fikk i stand for å vippe henne av tronen.
Den politiske og religiøse kampen ble blandet opp med kjønn og kvinnelig sjalusi også, og den ble ikke mindre bitter av den grunn — for dronning Elizabeths katolske rivalinne til tronen var Maria Stuart, like mørk og myk og skjønn og mannekjær som Elizabeth selv var benet og barsk og mannevond — eller mannfolkredd, som moderne psykologi vil ha det til.
Og da kampen mellom de to kvinnene var endt med Marias vakre hode på blokken, ble det som en besettelse for dronning Elizabeth å finne katolske intriger i alt som gikk imot henne og hennes kongerike.
Det var som om hun prøvde å rettferdiggjøre sin udåd på den måten, og jo eldre og striere og mer mistenksom og dødsredd hun ble, desto hardere gikk hun fram mot katolikkene i landet.
De fikk ikke lenger lov til å ha offentlige stillinger, de slapp ikke inn på universitetene, de måtte betale bøter på tyve pund i måneden når de ikke møtte fram til de protestantiske gudstjenestene i den eneste sanne engelske kirken. Det ville svare til en bot på tusen kroner i måneden etter vår tids pengeverdi. Denne spesielle kirkeboten ble faktisk en av statens, dvs. dronningens, beste inntektskilder i disse tidene.
Det viser også hvor sterkt katolikkene holdt fast ved sin tro.
Etter som forfølgelsene økte, måtte tusener av dem flykte fra landet. Mange endte som leiesoldater i hæren til den katolske kong Philip av Spania som herjet omkring på kontinentet, helt opp til Nederlandene, mot slutten av Elizabeths mange mektige år på tronen.
De katolikkene som ble igjen på De britiske øyer og holdt fast ved sin tro i all hemmelighet, satte sitt håp til James I som overtok makten da Elizabeth omsider vandret bort i sin rette protestantiske tro i 1603.»

Link til innlegget på bloggen som omtalen er kopiert fra

«Det er sånn jeg husker det, men det er ikke sikkert det er sånn det var. Vi var helt andre mennesker da, i en annen tid og på et annet sted. Vi visste ingenting... Som voksen er man den samme man var som barn. Man forandrer seg aldri, kan aldri bli en annen, men er alltid den samme. Det er bare tida som forandrer seg.»

Sitatene over er fra debutromanen til Pia Edvardsen: Vi var aldri brødre. Utgitt i 2017. Jeg har lest boken på eBokBib. Anmelderne er positive til romanen, de er sitert her hos forlaget Aschehoug.

Fortelleren er nå 30 år. Hun og faren treffes i det gamle sommerhuset nordpå. Farmoren ligger for døden. Til begravelsen kommer den yngste søsteren og moren.

«Moren og faren min hadde vært sammen i nesten ti år da de fikk meg. Seks år seinere fikk de søstera mi. Fem år etter det igjen flytta far ut. Det var ikke mora mi sin skyld at de skilte seg. Det var far som fant en annen og sa det til mora mi. Derfor måtte han flytte ut. Da jeg kom hjem fra skolen, sto far på grusen foran rekkehuset vårt. Først i ettertid fikk jeg vite at det var mora mi som tvang ham til å fortelle det til meg. Søstera mi var for liten til å bli fortalt noe som helst.»

Nåtid og fortid gir oss et innblikk i relasjonene mellom familiemedlemmene i fortid og nåtid. Fra livet de levde i Oslo og fra sommerferiene nordpå. Kun et innblikk, men nok til at vi forstår at det engang var tette bånd mellom søstrene som ikke er der nå. En kontant og ordknapp far. Som de etter skilsmissen kun var sammen med hver torsdag. En mor som i historien er i bakgrunnen. Selv om begge savnet faren, er det den eldste som savnet han mest. Som opplevde den største forandringen:

«Men etter at far flytta ut, fikk jeg ikke gjort de tinga jeg likte. Jeg ville løpe, sykle, svømme. Jeg ville at han skulle ta tida, og at jeg skulle slå nye rekorder. Jeg klarte ikke å sette opp håret i en liten topp midt oppå huet, sånn som både mora mi og søstera mi bestandig har gjort. Jeg greide ikke å gå på den lette måten de går på, med den ene armen svingende langs sida, hele tida. Jeg har aldri klart det. Jeg greier det ikke nå heller.»

Det ligger en sårhet i romanen som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i selv om leseren ikke har en identisk familiehistorie. Jeg likte den. Den ga meg mye å reflektere over – både historien og eget liv. Ingen dramatikk – en stillferdig historie der det meste ikke er fortalt. Der leseren må bruke kraften som jeg viste til i innlegget:

«Leserens meddikteriske kraft» (Jan Kjærstad/Zadie Smith) – «Den underforståtte leser» (Orhan Pamuk/Wolfgang Ise

I innlegget siterer jeg bl a Jan Kjærstad:

«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene dine voluminøse, som jeg har kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren bare gjør femti prosent av arbeidet, og de siste femti må gjøres av leseren. Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen og bli feid over historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får liv i en roman eller en novelle, skyldes det som oftest leserens meddikteriske kraft. «

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen - link

Forfatteren var helt ukjent for meg før jeg leste boken, og her i dette intervjuet med forfatteren leser jeg bl a dette:

«Klippenvåg blir ofte omtalt som en «forfatternes forfatter». Anmeldelsene er gode, men for få. Av Odd Karsten Krogh blir han kalt «Norges mest underkjente forfatter». Selv er han litt lei av dette fokuset, og synes han får en stadig bredere leserkrets. Viktigst er det at litteraturen inneholder et alvor, eller som han har uttalt i et tidligere intervju med Kristine Kleppo – at litteraturen handler om «hva det betyr å være menneske».
– Jeg er veldig opptatt av at skjønnlitteraturen skal være et eget, alvorlig rom. Jeg synes ikke den bare skal være en del av den store underholdningsbransjen. Jeg blir nok oppfattet som en alvorsmann. Men jeg vil skrive om ting som er viktige.»

Novellene har et alvor hos seg, men jeg opplevde ikke at det var noe dystert over dem. Det er som forfatteren sier: de handler om det å være menneske. En utrolig ro over historiene. Jeg har allerede sjekket ut flere bøker av forfatteren – novellesamlingen ga mersmak. Og sjekk bokomslaget; vakkert, og gir et bilde av den første novellen Alle hestene.

Romanen Noe skal skje av Therese Aasvik utgitt i 2017 har stått på min liste over bøker jeg ønsker å lese. Årsaken er at jeg har lest mange positive omtaler av boken. Etter å ha lest denne anmeldelsen på Litteraturkritikk.no 27.4.2017 havnet den fremst i køen. Ikke for at anmeldelsen var positiv. Tvert imot; overskriften på anmeldelsen er «Overfladisk fortellerkunst - Hvordan kan en såpass velskrevet og velformet roman allikevel være mislykket?»

Spennet mellom gode og dårlige omtaler/anmeldelser synes jeg er interessant og gjør meg nysgjerrig. Det ligger også et håp om at jeg som er en amatør på bokomtaler skal kunne lære noe. Romanen har jeg nå lest – en bok jeg lånte på eBokBib.

I Noe skal skje møter vi Fred. Forlaget Vigmostad & Bjørke beskriver handlingen slik:

«Fred gjør sjelden noe uventa. Han sitter ute på den faste odden sin og fisker, han oversetter tekniske brosjyrer og besøker søsteren sin en gang i uka. Noe i fortiden holder ham fast i dette evige gjentagende mønsteret, noe som har med Kai å gjøre, noe han ikke helt klarer å huske. Så han slenger ut snøret og kikker over sundet på hun som bor der i det hyggelige, gamle huset, og lar bare dagene flyte forbi.

En dag finner Fred en lapp under vindusviskeren på bilen. En håndskrevet lapp med en underlig beskjed. Noe rører seg i ham. Flere foruroligende beskjeder dukker opp. Noe skjer, noen vil ham noe – men hva?

Noe skal skje er en roman om liv og død, om fortrengning og forsoning.»

I tillegg til de årsaker jeg nevner ovenfor, er det også ekstra interessant at kritikeren viser til Per Pettersons bøker og boken til Langeland Fortellerkunst. Jeg har lest alle bøkene Per Petterson har skrevet og han er helt klart en av mine favorittforfattere. Og; jeg har også kjøpt og lest boken til Langeland. Romanen Ut å stjæle hester av Petterson som blir analysert i boken til Langeland har jeg lest to ganger.

Jeg ser også likheten med bøkene til Petterson, og da tenker jeg på språket, f eks a-endingene som en del lesere ikke liker i Pettersons bøker.
Anmelder skriver at om handlingens manglende troverdighet, personenes manglende dybde og at handlingen er oppkonstruert. Konklusjonen er at forfatteren antas ikke å ha hatt noe særlig på hjertet – at romanen bare er en skriveøvelse.

Som leser blir jeg påvirket av omtaler og anmeldelser av bøker, positive og negative. Men til syvende og sist er det min leseopplevelser som bestemmer om jeg liker en bok eller ikke.

Jeg synes at anmelder har gode poeng selv om jeg ikke kan konkludere med at romanen var mislykket. Hadde jeg ikke hatt en brukbar leseopplevelse underveis hadde jeg avbrutt lesingen. De underlige beskjedene Fred får skaper en nysgjerrighet og spenning underveis i lesingen. Drivkraften i historien. Om dette vil påvirke livet til Fred i positiv retning, kommer i andre rekke. Det at enkelte hendelser fikk meg til å le, f. eks turen til Danmark, gir den noen ekstra poeng.

Testen på om bøker har gjort inntrykk er om jeg tenker på det en har lest etterpå. Nå er det et par dager siden jeg leste den, og den forsvant fort ut av tankene mine. Min konklusjon er at romanen Noe skal skje av Therese Aasvik var lesverdig, men den kommer helt klart ikke på toppen av lista over de beste leseopplevelsene så langt i år.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min - link

Kniv sjel og gaffel – På sporet av det sultne menneske er en faktabok skrevet av Andrew P. Kroglund og utgitt her på Vega Forlag. Boken ble utgitt i 2016, er på 250 sider inkl. register, og utgaven jeg har lest er kjøpt.

Andrew P. Kroglund beskrives slik av forlaget:

«Andrew P. Kroglund (f. 1959) er en norsk forfatter. Han har vært daglig leder for Regnskogfondet, Blekkulf og WWF. Han har reist verden rundt og arbeider for miljø, utvikling og solidaritet. I tillegg er han aktiv samfunnsdebattant og skribent, og har blant annet skrevt for Prosa, Levende Historie, Aftenposten Innsikt, og Magasinet.

Kniv, sjel og gaffel er hans første bok utgitt på Vega Forlag, og hans debut som sakprosaforfatter.»

Sitat fra bokens innledning:

«I denne boken vil jeg gå i sporet til det sultne menneske. Jeg vil forsøke å belyse hvordan mat - og mangel på mat - gjennom historien har skapt evolusjonære, samfunnsmessige og individuelle endringer. Samtidig vil jeg prøve å se litt inn i krystallkulen: Hvilke kostholdsråd er det verdt å lytte til? Hva betyr klimaendringer for vår felles matfremtid? Og kan nye måter å produsere mat på fø klodens raskt økende befolkning? Frontene er steile, men mulighetene er mange.
Samling rundt leirbålet, grua eller spisebordet har skapt og fortsetter å skape fellesskap og mening. Måltidet forbinder oss til fortiden, til nåtiden og til fremtiden. Min tilnærming til stoffet preges av det som på engelsk kalles deep history eller big history. Jeg ser på de lange linjene.»
Jeg er ikke forsker, men formidler. Boken er derfor, som et godt måltid, basert på andres råvarer, arbeid og innsikt. I flere kapitler har jeg støttet meg på ett hovedverk for å fa frem en forfatters linje og perspektiv. Stoffet er ellers omfattende og fagfeltene mange. Min ambisjon har vært å gi en smakebit av dette store tilfanget, og forhåpentligvis gi leseren appetitt på selv å gå nærmere inn på utvalgte områder.»

Jeg likte boken best i begynnelsen. Kapitlene etter Sultens anatomi når forfatteren kommer han inn på nåtiden, da gikk jeg litt lei. Mulig det er fordi jeg har lest en del om disse tidsaktuelle temaene tidligere. Jeg synes også at han i de siste kapitlene har veldig mange henvisninger til kilder. Uansett; det var absolutt en bok å få med seg.

Som forfatteren skriver, den vekker interesse for temaene og viser hvordan alt henger sammen med alt. Når en leser kapitlet Sultens historie, er det skremmende hvor mange kriser det har vært opp gjennom historien. Det er også et tankekors at vi i Norge som bruker 10 % av inntekten til mat klager og sutrer sammenlignet med de som bruker 80 % av inntekten til samme formål.

Det er f. eks. skremmende å lese om hvilke konsekvenser et vulkanutbrudd kan få for matvaresituasjonen. Det var mange tanker som gikk gjennom hodet mitt når jeg leste, helt frem til hvem som bør få min stemme ved Stortingsvalget til høsten. Det at politikerne sa ja til at Ikea kan bygge på et område i Vestby som er landet beste kornjord, synes jeg er hårreisende. Etter å ha lest denne boken er ikke det blitt mindre hårreisende.

Jeg avsluttet med dette diktet av Kolbein Falkeid;
Hevn (Dissonans – 1968)

Jordens røst
taler lavmælt til oss.
Vi overdøver den
med vår snakksalighet.
Jorden tar det ikke tungt.
Den skal jo likevel
stoppe munnen på oss engang.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min - link

«Hvis dette høres ut som kiosklitteratur, skyldes det først og fremst at forfatterne av «romantikk» har lært av Jane Austen, enten de vet det eller ikke. Det betyr ikke at hennes kunst er billig, men at hun representerer et gjennombrudd i litteraturhistorien: Det ble skrevet store romaner før henne (tenk på Cervantes’ og Henry Fieldings mesterverk), men ingen med slik sans for hverdagsliv. Personene er stort sett «alminnelige» folk fra middelklassen, de strever med helt alminnelige problemer for sin aldersgruppe, vi møter dem i landsbyer og byer, hus og hotell, som er skildret med fine avskygninger og plassert presist i et geografisk og kulturelt landskap vi kan kjenne igjen. Fra linje til linje beveger fortellingen seg med langt større frihet enn før mellom det private og det offentlige, mellom intime rapporter fra sjeleliv og skildringer av store tablåer. Helt nye muligheter er skapt for gjennomsnittsleseren opplever en verden som det er lett å identifisere seg med i stort og smått.»

Sitatet er fra etterord skrevet av Bjørn Tysdahl i boken jeg har lest ferdig i går: romanen Overtalelse (Persuasion) av Jane Austen. Jane Austen døde i 1817 og romanen ble utgitt i 1818, etter at hun var død. Boken jeg har lest er en utgave på eBokBib – 241 sider inkludert etterord.

Ekspertene kan mene det de vil, men Jane Austen leses fortsatt – 200 år etter at hun døde. Og det lages filmer om henne og filmer med grunnlag i bøkene hun skrev. Jeg har sett mange filmer, og har bl a kjøpt en filmboks med fem filmer produsert av BBC der en av filmene er Persuasion produsert i 2007.

Det var en bekjent av meg som fortalte at hun synes Overtalelse er den beste romanen Austen skrev. I og med at jeg kun har lest Stolthet og fordom, en bok jeg leste i 2013, 200 år etter at den ble utgitt, og skrev om i innlegget:

Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

er det vanskelig å ha noe mening om jeg synes Overtalelse er den beste. Men jeg synes romanen var minst like god som Stolthet og fordom. Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese de andre romanene hun har utgitt, men ikke minst finne en biografi om henne. Det siste ser ikke ut til å være enkelt med mindre jeg må lese den på engelsk.

Hovedpersonen i Overtalelse er Anne Elliot, 27 år og ugift. Hun bor på Kellynch Hall sammen med faren sir William Walter Elliot og søsteren Elizabeth. Den yngste datteren Mary er gift. Gudmoren Lady Russel har vært Annes støtte og venninne etter at moren døde. For åtte år siden ble Anne overtalt av faren og Lady Russel til å bryte forlovelsen med sjøoffiseren Frederick Wentworth fordi han ikke hadde formue eller familieforbindelser som gjorde at han var fin nok for familien.

Den snobbete faren som er baronett har levd over evne, og nå må eiendommen Kellynch Hall leies ut for at han skal få økonomien på fote igjen. Inntil videre skal familien Elliot leie bolig i Bath. Dit reiser faren sammen med Elizabeth, som er like snobbete som faren. Det er ingen som betviler at Elizabeth skal bli godt gift. Anne derimot er det ingen som tror skal bli gift. Enken og venninnen til Elizabeth, Mrs Clay, har større verdi enn Anne, noe Elizabeth uttrykker i klare ordelag. Når Mary ytrer behov for støtte fra familien, er det Anne som får i oppgave å reise til henne i Uppercross Cottage. Det passer henne fint – Anne har ikke noe ønske om å flytte til Bath. Planen er at hun etterhvert skal reise til Bath sammen med Lady Russel.

Leietakeren til Kellynch Hall er admiral Croft og ektefellen. Heller ikke de er fine nok for familien Elliot. Fru Croft er søsteren til Frederick Wentworth som nå er blitt en formuende sjøkaptein. Han er fortsatt ugift og Anne møter han under oppholdet hos søsteren. Anne har fortsatt følelser for Frederick, men han tilkjennegir at han ikke har tilgitt at hun brøt forlovelsen. Frederick ytrer at han er klar for å gifte seg, men det er andre kvinner han har i tankene. Han sikter seg inn på Louisa, en av søstrene til Marys ektefelle Charles.

Sir William Walter Elliot har ingen sønner og uten sønner arves eiendommen av en nevø. En nevø familien tidligere har hatt liten kontakt med. Nå viser han interesse for familien og ser ut til å ha pekt seg ut et koneemne: Anne Elliot.

Overtalelse er i utgangspunktet en historie med et enkelt tema. Men der en forfatter av kiosklitteratur ville ha laget en serie på 12 bøker, har Jane Austen komprimert ned historien til litt over 200 sider. Allikevel får hun frem helt klare bilder av de involverte og miljøet. I tillegg skriver hun om noe som er observert og/eller selvopplevd. Selv om Jane Austen ikke var noen rødstrømpe, må hun som et intelligent menneske ha kjent tvangstrøyen et kvinneliv kunne være dengang. Det gir meg et ekstra grunnlag for å leve meg inn i historien. Anne Elliot skiller seg fra søstrene som begge er snobbete. Hun ser andre verdier i livet og møter derfor mennesker på en helt annen måte. For henne er å leve innestengt i Bath der alt har gjøre med å se og bli sett, å være en del av sosieteten, som å flytte inn i et fengsel. Hun trives på landet sammen med dem jordnære svigerfamilien til Mary, selv om oppholdet også innebærer å måtte overbære den sutrete Mary som også har snobbefakter. Derfor blir denne historien også morsom i tillegg til at det er en kjærlighetshistorie der en som leser håper og håper at Anne skal finne kjærligheten. Og; snobbete mennesker er ikke mindre komiske i dag enn de var på Jane Austens tid.

Etter at jeg hadde lest ferdig boken så jeg om igjen filmatiseringen fra 2007. Selv om historien er ytterligere komprimert i filmen og litt annerledes enn boken, synes jeg filmen får frem innholdet på en god måte. Jeg har sett filmen tidligere, men kan ikke huske at jeg dengang ble så engasjert i handlingen. Skuespillerne i rollen som Anne Elliot og Frederick Wentworth er Sally Hawkins og Rupert Penry-Jones. Sally Hawkins husker jeg fra filmene Blue Jasmine og Happy Go Lucky, men da hadde hun mer gøyale roller. Nå spiller hun den sarte Anne Elliot som er mer eller mindre duknakket og overkjørt av familien. Rupert Penry-Jones har jeg sett tidligere i serien Whitechapel, og som Frederick Wentworth var han kjempekjekk. Wow!

Kopi av et innlegg på bloggen min - link

Det er et enormt utvalg av krimbøker. Når den norske kongen av krim utgir bøker, opplever jeg det nesten som spam. Istedenfor å revet med, har det motsatt effekt på meg, jeg blir unødvendig skeptisk. Det var jeg også da jeg fikk spørsmål fra Liv Forlag om å motta et leseeksemplar av romanen Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli. En ukjent forfatter og et ukjent forlag før jeg leste romanen.

Lille Linerle var en positiv overraskelse. Jeg ble revet med fra første til siste side av handlingen i romanen på 383 sider utgitt i 2017. Det som jeg hang med opp i som jeg opplevde trakk ned var lite i den store sammenheng. Jeg tenkte på det der og da, men når jeg leste videre var det glemt. Romanen Lille Linerle bør fenge mange lesere.

Handlingen foregår i Vestfold. Mari er syv år og bor sammen med moren Sissel i en sommerhytte ved sjøen. Det er over to år siden Mari har hatt kontakt med faren. Moren har et forhold til Petter som er advokat. Det var på restauranten hun jobber at hun første gang møtte Petter. Han ga henne rikelig med tips og et visittkort. Sissel kontaktet han og de har innledet et forhold. Mari liker ikke Petter.

Den dagen Mari forsvinner har Sissel og Petter seg en hyrdestund på soverommet. Mari er kledd for å være ute. De sovner og når de våkner er Mari forsvunnet. Når de ikke finner henne blir politiet kontaktet. Det er grunnlag for å anta at hun er druknet. Det de ikke vet er at Mari er blitt med en mann som hun først tror er faren. En person som har vonde hensikter.

Det er skremmende å lese denne romanen. Samtidig synes jeg forfatteren klarer å ikke gjøre det for mørkt og dystert ved at hun ikke er for detaljert. For mange detaljer kunne lett gjort denne romanen for rå, og slike bøker er ikke noe for meg. Handlingen er vond nok å forholde seg til som den er. Troverdig? Absolutt! Med de kriminalsaker som har vært opp gjennom årene overgår virkeligheten fiksjonen. Og som i slike saker stiller jeg meg spørsmål under lesingen rundt hvordan Sissel håndterer forsvinningen, hvor lett hun lar seg påvirke av Petter og politiets etterforskning. At jeg synes denne romanen er skremmende har også å gjøre med sistnevnte. Lille Linerle er en roman som jeg kommer til å huske.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget