Bokelskere.no

Å lese Nyryddinga av Sigmund Løvåsen har gitt meg klump i halsen og fått meg til å le. Romanen ble utgitt i 2003. Forfatteren ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og P2 lytternes romanpris. 180 sider.

Nyryddinga er en oppvekstskildring over en kort periode. Fortellerstemmen er Geir på elleve år. Han bor sammen med foreldrene og broren på en gård der de driver med sau. Geir ønsker å bli bonde og trives å være sammen med faren når han jobber på gården.

«Eg gledde meg til sommarferien. To lange månader som kom til å gå så altfor fort. Alt her heime, leik og bading og kanskje ein liten ferie om vi fekk tid.
- Vi får sjå på slåttveret, sa far.
Eg var van med å vera heime i lag med far og mor. Hadde aldri gått i barnehage. Den var nede i bygda. Bygderamp kalla ho bæssmor dei som hadde gått der. Hadde vore i bursdag til fleire av dei no etter at eg hadde begynt på skulen. Dei hadde krig med kaker og brus, og ein kasta øks etter bror sin. Ville ikkje bli slik. Ville heller vera med mor og far, eller bestekameraten min, Finn.
I dag skulle eg vera heime med far. Han jobba sjølv om han var heime, plukka stein, kjørde møkk, fóra og klypte sauene, sette opp hesjer og kjørde høy. Og mykje meir. Det var nok å vera med på, og han trong nokon til å hjelpe seg. Eg kunne det, alt det far gjorde. Sjølv om eg var for liten til å ta dei tyngste steinane, for liten til å klyppe sauene og for liten til å bera så mange hesjestaur som han, sa visste eg korleis ein skulle gjera det. Og om noko skulle skje med far, sa visste eg og kva eg skulle gjera. Viss han lag og pusta tungt og heldt seg på bringa. Ingen hadde sagt det, men eg visste det, hadde tenkt det ut sjølv. Eg visste eg kunne springe fort opp att frå jordet, og at eg kunne det korte telefonnummeret utanat. Og eg visste kva slags pedal eg skulle trykke ned, og kva slags spak eg skulle skyve på for å flytte traktoren, viss den tunge tilhengaren fylt med stein sto oppa bringa til far. Og eg visste at eg skulle legge genseren min under hovudet hans og seie det skal gå bra, og eg visste at eg kunne springe raskt opp att til huset, trena på det kvar gong vi hadde pause, og eg visste kva eg skulle seie i telefonen, kvar vi budde, og at dei måtte hjelpe far. Alt skulle gå bra. Hadde tenkt det ut sjølv. Og eg skulle trøyste mor, slik ho trøysta meg.»

Geir har gode relasjoner til foreldrene. Lillebroren er han tidvis flau over. Finn er kameraten som også kommer fra gård. De holder samme mot bygderampen. Finn er tøffere enn Geir og har sagt opp kontrakten med Gud, og bruker sterkere ord enn Geir. Begge skal bli bonde og skihopper. De er som gutter flest Usikkerheten for Geir er farens helse.

Nyryddinga var en god roman. Jeg startet å lese den rett etter at jeg hadde sett siste episode i NRK programmet Tid til å leve. Derfor var jeg nok i et spesielt modus til å ta til meg romanen til Sigmund Løvåsen. Dessuten har jeg vokst opp med sau; helt til faren min fikk hjerteproblemer. Også jeg hadde nok ønsker å kunne ha flere dyr enn en hund rundt meg. Derfor ble denne romanen litt min historie også.

1Omtalen er kopi av et blogginnlegg her

Det siste barnet av den amerikanske forfatteren John Hart er den første boken jeg har lest denne måneden. En krimbok fra egen bokhylle på 394 sider med spenning fra første til siste side. Ukjent forfatter før jeg leste all omtale av den siste av John Hart utgitt på norsk i 2016: Syndenes forlatelse. Det siste barnet ble utgitt i 2009, og den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2010.

For den som liker krim som aldri gir leseren grunnlag for å slappe av, er dette boken. For denne leser litt i overkant intens. Særlig fordi romanen er på nesten fire hundre sider og at den er så mørk. Men den holder på spenningen helt til siste side og med stadig overraskende vendinger. Det er enkelt å leve seg inn i den vanskelige livssituasjonen til Johnnny og moren. Og derved blir en revet med og håper aller mest at Alyssa skal finnes i levende live. I det minste at familien skal få et svar på hva som har skjedd.

Romanen starter når det er gått et år siden Alyssa er forsvunnet. I tillegg til Johnny og moren er en av hovedpersonene politietterforskeren Hunt. Hunt som ledet etterforskningen kjenner skyld fordi han ikke har klart å finne ut av hva som skjedde med Alyssa. Han er bekymret for Johnny og moren, og ikke så lite betatt av den vakre kvinnen. Sjefen til Hunt er igjen bekymret for at Hunt har involvert seg for mye i saken. Hunt er en etterforsker som går egne veier, og det samme gjelder Johnny som setter i gang dramaet som vi følger i mange akter. Mer skal ikke røpes fra handlingen.

Jeg har en bok til av John Hart i bokhylla: Ved elven. Den skal leses etterhvert. Men nå må jeg lese noe mindre intenst. Rett og slett «slækkern»...

Omtalen er kopi av et blogginnlegg her

«Det er barndommens gate, sa Klara, som er mitt vesens rot. Den ga meg et veldig alvor en dag jeg var vilt forlatt. Den drysset vemod i sinnet mitt en drivende regnværsnatt. Den slo meg en gang til jorda, for å gjøre hjertet mitt hardt, så dro den meg langsomt opp igjen og tørket tårene bort.»

Vi har allerede noe i ryggsekken når vi blir født. Ryggsekken fylles på etterhvert som vi lever. Noe blir tungt å bære og er der for alltid. Faren til Klara begikk selvmord da Klara gikk i første klasse, det må hun bære med seg. Men Klara er ikke hovedpersonen i romanen Arv og miljø til Vigdis Hjorth.

Det er Bergljot som er hovedperson og fortellerstemme. Bergljot har det unevnelige i sin ryggsekk, faren forgrep seg på henne seksuelt fra Bergljot var fem til hun var syv.

Arv og miljø har skapt en diskusjon blant moralpolitiet blant kritikerne da den ble gitt ut i 2016. De har fortalt meg at romanen er en fiktiv selvbiografi og stilt spørsmål ved det etiske å gi den ut. Så når jeg leser romanen er det Vigdis Hjorth jeg ser for meg.

Jeg er ikke stor fan av bøkene til Vigdis Hjorth. Selv om jeg liker å høre på Vigdis Hjorth når hun er i radio og på TV, har jeg aldri fått med meg at hun hadde opplevd noe av det romanen beskriver. Jeg leste to romaner av henne i 2013; Leve Posthornet og Hjulskift; det ble ingen innertiere. Derfor overrasket jeg meg selv ved å like romanen Et norsk Hus som jeg leste i 2015. Jeg fikk Arv og miljø i julegave. Nå er den lest, og jeg likte romanen godt selv om jeg synes hun tværer litt på det samme innimellom, og særlig i begynnelsen.

Romanen begynner slik:

«Faren min døde for fem måneder siden, på et beleilig eller ubeleilig tidspunkt, alt etter øynene som ser. Selv tror jeg ikke han ville ha hatt noe imot å bli borte på en slik plutselig måte akkurat da, det var nesten så jeg tenkte han måtte ha forårsaket fallet selv, da jeg hørte om det, for jeg fikk detaljer. Det lignet for mye på sånt som står i romaner, til å kunne være tilfeldig.
Mine søsken hadde i ukene før dødsfallet hatt en heftig diskusjon om forskudd på arv, det gjaldt fordelingen av familiens hytter på Hvaler. Og bare to dager før far falt, hadde jeg meldt meg på, på min eldre brors side, mot mine to yngre søstre.»

Bergljot har brutt med familien for tjuetre år siden. Da fikk hun nok av å bli avvist; at det hun fortalte om faren ble fornektet. Hun har hatt litt kontakt med søsteren Astrid i årene før arvestriden rundt hyttene bygger seg opp. Klara er en venn – en god støttespiller. I den perioden Bergljot fortsatt hadde kontakt med moren og etter en opprivende telefonsamtale med moren:

«Jeg orker ikke mer, hikstet jeg, hva skal jeg gjøre, jeg dør av det, hikstet jeg. Nei da, sa Klara. Overhodet ikke, sa hun. Du er sterk, sa hun. Du må bare innse at det ikke er noe teselskap, men krig. Det er liv eller død. Det er ikke fredsforhandlinger, men kamp på liv og død om ære og ettermæle, sa hun. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli forstått av mor. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli tatt imot av mor. At jeg ikke ville få noe fra mor og far uten å oppgi sannheten min. At mor og far heller så meg død enn å komme meg i møte, at de ofret meg for sin æres skyld. Det er krig, sa hun, og at jeg måtte bli kriger. At jeg ikke måtte betrakte meg selv som et offer, men kriger, utspekulert og taktisk som en kriger, at jeg ikke måtte tenke forsoning, men krig. Og mens Klara snakket, var det som om jeg plutselig forsto det, og at det gjorde noe med meg. Jeg forsto at jeg ikke lå i fredsforhandlinger, men var i krig, forsto at jeg ikke var på forsoningsmøte, men i krig, forsto at jeg ikke skulle være fredsmekler, men soldat.»

Flere smakebiter fra romanen det er skrevet så mye om er ikke nødvendig av meg å gi har jeg komme til. At jeg likte den har jeg allerede skrevet.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min

«Som et visst annet sted er det et hus med mange rom. Det har funnet plass til så mange slags mennesker — store menn og mindre menn, sterke menn og svake menn, dydige menn og umoralske menn, heldige menn og uheldige menn. Og vi har attpå til måttet hoppe over alle de bra menn som burde ha vært der, men aldri slapp inn.
Historien synes alltid å ha hastverk og kan vel ikke være så nøye på det, mens tiden maser videre.
Det er et hus av historie og skjebner. Og skjebnene der inne blir igjen en viktig del av historien om Storbritannias og britenes liv på godt og vondt — nå som før og så langt fantasien greier å strekke seg fremover.
Over den slitte trappen, inn bak den svarte døren.»

Hadde jeg under oppveksten hatt skolebøker som klarte å fremstille historien slik Richard Herrmann gjør det bl a i boken jeg nå har lest, Bak den svarte døren – Historier, mennesker og politikk i Downing Street, så hadde jeg kanskje valgt en annen yrkesvei enn det jeg gjorde. Uansett; jeg stortrives hver gang jeg kan ta frem en bok han har skrevet om engelsk historie. Sitatet over er slutten av boken på 300 sider.

Boken ble utgitt i 1970 og den som har gått inn den svarte døren i 1970 er Edward Heath fra den konservative leiren. Etter det er også kvinner gått inn døren, og den som er statsminister i Storbritannia i dag er Theresa May og hun gikk inn døren i 2016. Mye har skjedd mellom 1970 og 2016. Storbritannia er nå på vei ut av EU; i 1970 var de på vei inn i Fellesmarkedet:

«Etter to franske avslag i 1960-årene gjør Storbritannia nå sitt tredje forsøk på å komme inn i Europa. Det snakkes om den mest skjebnesvangre avgjørelsen i britenes historie, og britene selv er på langt nær kommet til klarhet over om de kan eller vil ta den omstilling som et forpliktende samarbeid i Europa vil føre med seg — i politisk, økonomisk, sosial og ikke minst menneskelig forstand.
Under depresjonen som slo inn over britene mens deres imperium ble rigget ned og de økonomiske sorgene syntes å ta overhånd, var det en tendens til å se britenes rolle for fremtiden i mer dystre farger enn nødvendig var.
Resonnementet var undertiden at når man ikke tellet som før i den aller største verdenshusholdningen, fikk man slå seg til ro i det lille format, som en britisk utgave av Sveits eller Sverige som holdt seg for seg selv og var seg selv nok.
Men Storbritannia kan, også økonomisk, fremdeles måle seg med hvilket som helst land på den andre siden av Kanalen. Og politisk har britene en erfaring, en tradisjon av rimelighet og en evne til å jevne ut motsetningene som kunne gi dem en viktigere rolle å spille for Europas fremtid enn de selv kanskje er klar over mens tvilen ennå river i dem.»

Boken jeg har lest begynner slik:

«Del er et hus britene er på fornavn med. De kaller det bare nummer ti, som greier seg lenge for den mest berømte adressen i verden.
Innpå femti statsministre har bodd der til nå, siden den aller første av dem — Sir Robert Walpole - fikk gratis bolig inne i den trange gaten, bare et stenkast fra parlamentet, for 250 år siden. Men da hadde huset med den skakke, svarte døren stått der i over hundre år og det var fullt av historie og historier allerede.
Som offisiell bolig for landets fremste menn er nummer ti nokså usle greier, nesten som et uthus å regne sammenlignet med Kreml i Moskva, Det hvite hus i Washington eller Élyseépalasset i Paris.»

Richard Herrmann tar oss med på en reise bakover i historien. Om de menn som har oppholdt seg der; deres bakgrunn, personlighet og hvordan de håndterte den rollen de ble tildelt. Noe har jeg lest om tidligere i bøker skrevet av forfatteren og andre forfattere. Det er alltid gøy å lese om fiendskapet mellom Gladstone og Disraeli, og fiendskapet mellom Gladstone og dronning Victoria. Og motsatt, dronningens gode forhold til Disraeli.

«Man kunne ikke tenke seg større motsetninger. Disraeli var den praktiske, skruppelløse realpolitikeren. Gladstone var full av bibelsteder og betraktet sin politikk som en religiøs misjon.
Da Disraeli fikk overtalt dronningen til å la seg utrope til keiserinne av India, fnyste Gladstone: «Vi burde ha vært spart for et slikt vulgært sirkus.»
Disraeli sa engang i parlamentet: «Det er forskjell på et uhell og en ulykke. Hvis Gladstone faller i Themsen, er det et hendelig uhell. Men hvis noen trekker ham opp igjen, er det en ulykke.»
Da Dizzy la på det siste, skrev han til dronningen at han bare hadde ett ønske — å få kysse hennes hand enda en gang.
«Som jeg trodde,» sa Gladstone, «han er falsk selv i døden.»
Det måtte gå hardt for seg når de to grunnleggerne av moderne britisk politikk braket sammen.
Fordi Gladstone var idealisten med de høye moralske kravene til seg selv og andre, og fordi Disraeli var den jordnære realisten som gikk med på en politisk handel når han så at regjeringen og landet — og han selv — hadde fordel av det, er det gjerne Gladstone som går av med seieren og de pene ordene når man sammenligner de to.
Men når man tar for seg de praktiske følgene av deres politikk på lengre sikt, vurderer det de to utrettet for ettertiden, er det slett ikke så enkelt.»

En annen kjenning er selvsagt Churchill som jeg har lest om i mange bøker. En som jeg kjente lite til var William Pitt den yngre:

«I vår egen tid, mot Hitler, var det Winston Churchill.
For halvannet hundre år siden, mot Napoleon, var det William Pitt — den yngre, blir han gjerne kalt, for å skille ham ut fra hans berømte far som hadde dominert britisk politikk i flere slektledd, nesten helt fram til det øyeblikk da den begavede, selvbevisste sønnen var klar til å overta der faren hadde sloppet.
Sammenligner man de to epokene det her er tale om — trusselen fra Napoleon og trusselen fra Hitler — er det påfallende hvor like de var, nesten identiske på mange vis.
I begge tilfelle hadde fienden på den andre siden av Kanalen lagt storparten av Europa under seg. Svære hærer sto klar til å dra over de 30 kilometer med vann som hadde velsignet Storbritannia med trygghet i nesten tusen år.
«Hold Kanalen åpen for meg i tolv timer,» sa Napoleon, «det er alt jeg trenger.» Han fikk dem ikke. Til slutt mistet han tålmodigheten og; satte sine soldater— «la grande armee» — på marsj østover i stedet.»

Historien er ikke skrevet slik mange som skriver slike bøker velger; oppramsing av fakta til det kjedsommelige. Richard Herrmann skriver den med en lettbenthet, klokskap og glimt i øyet. Og ikke minst; han greier å komprimere et faktagrunnlag som en kan bruke tusenvis av sider på til 300 sider.

Det er så mye jeg kunne sitert, men jeg slutter her med en siste smakebit.

«Historie er i grunnen en fortelling om oppbrukt tid, om hendinger og mennesker som kommer oss uklart i møte, drar forbi og stivner for alltid. Men selv fortiden trenger tid på seg til å størkne, få sin endelige form.
Når vi skal åpne og lukke den svarte døren i nummer ti Downing Street for siste gang, må vi nok fare i ned mer lempe enn ellers. Mangt av det som er hendt der inne siden den annen verdenskrig, virker fremdeles direkte inn på det som skjer rundt oss i dag, og var egen vurdering av denne ferske fortiden vil svinge hit og dit ennå en stund, alt etter som vi opplever vår egen tid.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

I MIDTEN av desember snedde det voldsomt. Selv ikke Adeline kunne huske slikt snefall på den tiden av året. Det kom nesten uten varsel. De hvite skyene som majestetisk hadde seilt over himmelen en ukes tid , holdt plutselig opp å flytte seg. De samlet seg og stengte solen ute, så landskapet ble liggende i et stille, blåaktig lys. Gjennom små sprekker i skydekket kunne en se at den bleke solen gjorde seg i stand til å gå ned. Da folkene hadde låst stallen og gikk inn for å spise aftens, kom noen store flak dalende. Neste morgen våknet de til en ny verden. Sneen var falt, dyp og stille, uten vind, uten oppstuss. Den hadde utslettet alle stier og gjort veiene ufarbare. Trærne så ut som pynt på en julekake, husene som husene på julekort. Men det var ingen strålende julehimmel. De mørke skyene hang fulle av mer sne. Det var stillheten, livløsheten som gjorde mest inntrykk på Amy Stroud.»

Sitatet er fra bok nr. 5 serien om familien på Jalna, romanen med den norske tittelen Renny. Serien skrevet av Mazo de la Roche som jeg har kjøpt og leser mest av nostalgiske årsaker. Jeg bruker lenger tid nå enn da jeg som ti-åring slukte serien. Dengang lånte jeg bøkene av biblioteket, og da var reglene at man ikke kunne låne mer enn tre bøker av gangen. Og biblioteket var bare åpent to ganger i uken. Det var hardt for meg som dengang tidvis leste og leste.

Hva som gjorde at jeg falt for serien, er ikke enkelt å si. For den er i utgangspunktet ikke skrevet for barn. Uansett; selv om serien ikke er noe litterært mesterverk, er det god underholdning også for meg i dag. Og, det aller viktigste: jeg finner mye å le av.

Når handlingen er kommet til desember jf sitatet over, har mye skjedd. Amy Stroud er en sentral person. En nyinnflyttet enke som er kilde til mange konflikter. Stallen på Jalna er også et sted der mye skjer. Men romanen starter med at første verdenskrig er slutt og Renny, som er 3. generasjon, kommer hjem til Jalna:

«Tredjemann var Renny "Whiteoak, Maurice Vaughans barndomsvenn og to år yngre. Han var så vidt fylt tredve. Han hadde gått på krigsskolen, og da krigen brøt ut, sluttet han seg til det regimentet hans familie hadde tilhørt i generasjoner. Han hadde fatt D.S.O.) for fremragende tapperhet. Uniformen satt godt på den magre kroppen. Det var som kjøttet mer var et værbitt og sterkt dekke for musklene under enn bevis på at han hadde fått god og rikelig mat. Den kraftige, renskårne profilen, det kortklipte, mørkerøde håret og de livlige, brune øynene understreket inntrykket av nervøs vitalitet.»*

Bestemoren Adeline lever fortsatt. Hun er 93 år, men fortsatt full av livskraft. Faren til Renny og kona Mary er død. Søsteren Meg bor fortsatt hjemme, og hun har ingen planer med å stifte bekjentskap med en mann etter bruddet med Maurice Vaughan. Heller ikke planer om å komme til en forsoning med Maurice.

Maurice som kommer hjem sammen med Renny, er også ugift. Men han kommer ikke hjem til et hus fullt av familiemedlemmer. Det bor kun datteren Pheasant som han har etter eventyret som førte til bruddet med Meg og til at bryllupet deres ble avlyst.

Onklene Ernest og Nicholas bor nå på Jalna, det samme gjør tanten Augusta. I tillegg de fire halvbrødrene Eden, Piers, Finch og den yngste; Wakefield.

Renny kommer hjem for å gå inn i rollen som overhode på Jalna. En av utfordringene han får, er Eden og hans forhold til Amy Stroud:

«EDEN vandret rundt i en tilstand av ikke ubehagelig dorskhet, som iblant grenset til melankoli. Hans sinn var fullt av tanker, som han gjerne ville ha tid til å klarlegge. Han ville gjerne skrive, men hver morgen når han våknet, lå en alminnelig hverdag foran ham. Han lå i sengen til siste minutt, rev på seg tøyet og slukte frokosten, styrtet til toget, satt på forelesningene og kjedet seg som oftest, reiste hjem og stjal seg til å være sammen med Amy Stroud noen timer. Det var så mange bøker han ville lese, men han hadde så liten tid til å lese dem. Han var ikke nitten år ennå. Han var vokst sterkt. Av og til når han kledde seg i en fart etter alt for få timers savn, følte han seg avvekslende oppspilt og trett, opplagt og nedbøyd. Først og fremst følte han avsky for alt som het ansvar, han ville nyte det deilige høstværet på sin egen måte. Han lengtet etter å være sammen med fru Stroud mange timer hver dag. Hans seierrike, men teatralske dyst med Ernest hadde gjort henne enda mer attråverdig, men mindre virkelig. Følelsene for henne var som følelsene for ham selv og familien: så innviklet at de tilsynelatende var selvmotsigende. Likevel higet han bare etter frihet og enkelhet.»

Det er ingen enkel oppgave for Renny å overhode for Jalna. Hans interesse for hester gjør at han kommer i kontakt med leieboerne til Amy Stroud. Episodene står i kø og mot slutten av boken skjer det noe dramatisk.

Gleder meg til å lese neste bok i serien som er Gull og kjærlighet. Bok nr. 4 leste jeg i august 2014. Jeg kan ikke la det gå så lenge til neste bok. Det er spennende hva som skjer fremover. For jeg husker selvsagt ikke detaljene fra da jeg leste bøkene som ti-åring.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Levi Henriksen er en forfatter som har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Allikevel har novellesamlingen Bare mjuke pakker av Levi Henriksen stått lenge ulest i bokhylla. Den ble utgitt i 2010 og er utsolgt jf. Bokklubben. I stedet kan man kjøpe en tilsvarende novellesamling Hjem til jul som er navnet på filmatiseringen av novellene.

Utgaven jeg har kjøpt og lest inneholder elleve noveller fra novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet (2005), en novelle fra Feber (2002), tre noveller fra Alt som lå meg på hjertet (2009), og to noveller som tidligere ikke er utgitt i bokform.

At jeg ikke har lest novellene før nå har sin årsak at jeg leste at noen skrev at de ble triste av å lese den. Julen er for meg full av nostalgi; og ja; jeg blir tidvis trist i jula. Jeg har derfor ikke behov å lese triste historier om jul. Men nå var det på tide å lese den, bokhyllelesing, og novellene var mindre triste enn jeg forventet. Nettopp fordi det ligger et håp om en positiv endring for hver og en i historiene. Levi Henriksen falt ikke ned av forfattertronen. Tvert imot; novellene var gode. Det eneste jeg har å utsette på boken er bokomslaget.

Bokomslaget er plakatmotiv fra filmen Hjem til jul. Jeg som synes at Levi Henriksen har så fine omslag på sine bøker, og så velger man omslaget som om det er julereklame for Coca Cola. Synd. Bokomslag som jeg synes er viktig for en bok og som jeg skriver om i innlegget der jeg nevner bokomslag på Levi Henriksen:

Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag

Temaene er som Bokklubben her beskriver:

«Det lyser i stille grender, over byen, over rundkjøringen. Snart er det julaften, og mennesker fylt av uro lengter etter fred: Den skilte faren savner barna sine. Guttungen vil at mor skal få kjæreste til jul. Juletreselgeren finner en gammel flamme mellom bartrekvistene. Her møter vi også en kvinnelig prest som holder på å miste troen under julegudstjenesten, en fallert musiker som kler seg ut som nisse for å glede barnet til en kvinne han knapt kjenner. Felles for beretningene er Levi Henriksens umiskjennelige varme, litt skakke blikk på mennesker i utkanten.»

Sitat fra novellen Så rekker jeg deg nu med glede min hånd om Håkon som ønsker at moren skal få kjæreste til jul

«Jeg blir bare liggende i senga etter å ha våknet julaften. Nede i første kan jeg høre mamma romstere. De har sikkert begynt å sende tegnefilmer på tv allerede, men jeg drar dyna tettere rundt meg. Det var slik pappa og jeg pleide å ha det for på julaften, i den store dobbeltsenga, mens vi ventet på at mamma skulle komme med kakao og smultringer. Da var treet pyntet ferdig kvelden før, og jeg likte å ligge med armen rundt halsen til pappa så lenge som mulig og vite at nede ventet jula. Pappa var så varm. Mamma pleier å sove med pyjamas og ullsokker. Pappa la alltid naken.»

Pappa’n er død og det er ingen som tøyser med han lenger. De to kjærestene mamma har hatt etter ulykken har snakket med han som lærerne på skolen, på en voksen måte. Lærer Nilsen derimot han behandler ikke Håkon som om han er voksen; lærer Nilsen kan tøyse også. Kanskje han klarer å koble mamma med lærer Nilsen?

Bent Hamer, som var regisserte filmen Hjem til jul siteres på bokomslaget:

«For meg er det sterkeste med Levis julenoveller, og kanskje hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for å filmatisere noen av historiene fra Bare mjuke pakker under treet, at de ville fungert like godt uten referansene til Jul. Det er lett å glemme at det også faller skygger når tusen julelys tennes. Det skjøre livet blir enda skjørere. Det fine julepapiret strekker ikke til. Gjennom Levis skarpe blikk og store hjerte får vi øye på dem som faller utenfor. Gjennom hans poetiske humor kjenner vi oss igjen uten helt i forstå hvem og hva som er så kjent.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

I romanen til Kyrre Andreassen For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges møter leseren elektrikeren Krister Larsen bosatt i Drammen. For tiden ikke i stand til å utføre yrket sitt, og dette forteller han om i begynnelsen av boken slik:

«Jeg måtte slutte som elektriker på grunn av prolapser i ryggen. Når man må bruke korsett på jobb etter årevis med skruing i ukurante stillinger, rett og slett korsett, tilbake til middelalderen, det går til et visst punkt og så går det ikke lenger. Jeg sto uten arbeid i over ett år. Da er ikke nødvendigvis humøret det beste. Men så fikk jeg jobb, som lærer av alle ting, med andre ord langt bortafor kompetanseområdet mitt. Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller ei gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut. Men jeg fiska ikke. For utenforstående kunne det sikkert se sånn ut, men jeg fiska ikke. Faktum syntes jeg synd på Magomed, og da han fikk forespørselen, jeg spurte om han kunne tenke seg å bygge en pergola for oss, for Marianne og meg, og fader som han lyste opp.»

Inn i Krister Larsens indre univers slukes jeg. Han observerer, analyserer og konkluderer. Jeg har hatt meg mange latterkuler, men det er også til tider at romanen på 357 sider og utgitt i 2016 ble en skummel affære å lese. Det blir mange pauser i lesingen. Hvor skal dette ende...
Krister Larsen har problemer med å mestre sinne; særlig når han har blandet sammen Vival og alkohol. Sinnemestringskurset han gikk på etter en voldsepisode for en del år tilbake har liten effekt. Til tider er han usympatisk. Men det er ikke til å unngå; jeg kjenner sympati med han også. Selv om man skal være forsiktig med å tro på at alt Krister Larsen forteller er sannhet.

Krister Larsen er i en livskrise. Hans identitet var knyttet til yrket som elektriker. Nå er han dyttet inn i en rolle som han ikke håndterer. Han føler seg ofte misforstått. I tillegg blir han og ektefellen Marianne gjort kjent med sønnens problemer på skolen.
.
«Andreas hadde kommet i skade for å fike til en gutt i klassen, han het av alle ting Chrisander, og mens kontaktlæreren fortalte om episoden, satt de andre, rektoren og undersåttene, de satt og lytta med alvorstunge ansikter. Man skulle tro at denne Chrisander lå i koma på intensiven, men det gjorde han ikke, men han hadde blødd neseblod, det var visst like ille.
Jeg hadde alltid sett på kontaktlæreren som en likandes kar, en rødhåra jovial lubbis som pleier å gå med fanen i musikkkorpset på 17. mai, han som holder takta og blåser i fløyta, i hvert fall en likandes kar, og da han var ferdig med den lille fortellinga si, tok avdelingslederen ordet og snakka om nulltoleranse for vold. Energisk type, avdelingslederen, han snakka mye og fort. Blond bart, blondt pistreskjegg, og bare på haka, det så ut som noen hadde raspa ost der. Høyrehanda hans sneik seg støtt opp i ansiktet for å sjekke om håra var på plass, strøyk og glatta på barten, strøyk og glatta på skjegget, og snakka og snakka gjorde han, han snakka om Andreas som om Andreas ikke var til stede: Han må forstå at sånn oppførsel ikke er akseptabel. Men samtidig var det Andreas han stirra på, det gjorde de alle fire, med de alvorstunge ansiktene.»

Så var det denne pergolaen da. Som er tuen som får lasset til å velte:

«Jeg som ikke engang var interessert i den pergolaen. Ikke det dugg. Det var Marianne, hun mente det ville bli herskapelig med en pergola ute i hagen. Det pressa seg fram etter en tur til Roma, en ovalweekend i påsken, vi spiste nemligen på en restaurant som het La Pergola der nede, det var sånn hun fikk ideen. Jeg rakk knapt å lempe koffertene inn i huset for hun var i sving med en befaring ute på plenen. Sto der og veiva og dirigerte. Snøen hadde ikke reist engang.
Kan du se det for deg? sa Marianne, men bare fordi man hadde sittet på et romersk fortau med alle slags slyngplanter dinglende rundt øra og gassa seg med mat og vin og hele antikken midt i fleisen, var det neppe noen automatikk i at man fikk oppleve den samme velstanden hvis det blei slengt opp litt plank mellom huset og garasjen. Jeg sa det var naivt. En tanke naivt, modererte jeg meg, og jeg sa det var et spørsmål om finanser. Jeg nevnte kreditten, hvor mye vi hadde fleska til med for flyreisen, for flyreisen og hotellet og gaver til Andreas, alt mulig på kortet, hvem hadde kjøpt sko og klær i store kvanta? Skinnjakka, for eksempel. Hun sto uti snøhaugen i ei speller ny skinnjakke, mørkegrønn, over tre tusen, så mørk at den nesten var svart, og den slutta strategisk rett over der ja, og hun hadde limt på seg noen olabukser og høye hæler, og det var fremdeles spenninger igjen etter ferien, fire dager med ungefri, spenninger av den positive sorten, for all del.»

Les eller la være tenker jeg om denne romanen. Ta Krister Larsen for den han er. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Romanen er utgitt at forlaget Gyldendal.

Når det gjelder pergola; det har jeg ønsket meg i flere år. Uten at jeg har gått så iherdig inn for det. På tur i Irland i høst tok jeg dette bildet som jeg tenkte jeg kunne være en mal. Jeg kjenner ikke Magomed, og ikke kan jeg bestille svart arbeid, men jeg tenker at det kan bli en løsning allikevel.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

I tillegg til Min Kamp-bøkene av Karl Ove Knausgård, har jeg tidligere lest de to første bøkene i bokserien om årstidene; Om høsten og Om vinteren; to bøker der han skriver til sitt fjerde barn, og som inneholder korte tekster om alskens tema. Nå har jeg lest den tredje boken i serien: Om våren.

Som anmelderne skriver; Om våren er forskjellig fra de to første, og Knausgård er her tilbake i Min Kamp-modus. Som de tre første i serien skriver han boken til sitt fjerde og yngste barn. Boken ble utgitt i 2016, og jeg har lånt den av biblioteket.

I høst fikk vi vite at Karl Ove Knausgård skal skilles fra kona Linda Boström Knausgård. VG siterer henne her; hvordan det har vært å lese om seg selv:

«– Jeg blir alltid utmattet av å snakke om «Min Kamp». Det er hans historie, hans ansvar. Jeg er ganske lei av å bli forbundet med Karl Ove, og gjennom det min sykdom, fortsetter hun.»

Jeg er ikke overrasket over skilsmissen etter å ha lest om det strevsomme dagliglivet til familien i bøkene til Knausgård. Her fra Om høsten:

«Å få tre barn så tett hadde vært som å surre seg til masten under en storm. At vi nå, ute av stormen, skulle ha ett til, virket sikkert tankeløst og overmodig sett fra utsiden, ikke minst tatt i betraktning det som hadde hendt forrige sommer. Men aldri hadde din mor hatt det bedre enn når vi hadde små barn.»

Den 20. desember så jeg teaterforestillingen Min Kamp på Oslo Nye Teater. En fin forestilling å få med seg. Her fra programmet som vi fikk utdelt på teatret:

«Det var jo ikke til å tro - da Min kamp utkom for fem år siden ble den folkelesning, et romanverk på nærmere 4000 sider var plutselig blitt en bestselger! Hvordan var dette mulig? Til overmål var det jo en dypt personlig historie, dette, ofte langt over grensen til det rent private. Hvordan kunne den angå oss alle?
Men så var det nettopp dette personlige som var hemmeligheten. Ved å kle seg så hensynsløst naken, og så uredd og uopphørlig å søke å forstå den strid han selv hadde stått i på sin vei gjennom livet, skapte Knausgard en beretning alle kunne tre inn i. Slik gjorde han alt vårt eget strev og alle de små og store utfordringer vi møter som mennesker i et moderne samfunn både nærværende og gjenkjennelige. Han satte rett og slett navn på tiden vi lever i. Og ikke bare for oss her i landet, skulle det etter hvert vise seg, selv om Knausgards umiskjennelige ståsted er Norge og norsk kultur.
Nei, som en utenlandsk kritiker så enkelt og utvetydig formulerte det; «Hans kamp er vår kamp».

Konas sykdom er også tema i Om høsten:

«Hun hadde det slik en gang i måneden. Ikke alltid like sterkt, men sterkt nok til at det preget henne. Jeg var med andre ord vant til det. Og jeg hadde på sett og vis stålsatt meg mot det, for ikke å la all smerten i blikket hennes nå inn til meg, ikke la den bety for meg det den betydde for henne. For det blikket ba om, var omsorg, og den omsorgen var bunnløs. Det fantes også et praktisk liv som måtte tas hensyn til, ikke bare hadde tre barn som krevde sitt, men vi måtte også tjene penger, det vil si jobbe. Dette gnagde kontinuerlig i meg, og når mørket falt i din mor, når smerten og angsten gikk som et skred gjennom henne og hun lå ubevegelig på sofaen eller sengen, hadde jeg begynt å ignorere det, i et slags håp om at hun på en eller annen måte måtte forstå at hun selv måtte ta seg ut av det.»

Knausgård beskriver livet han lever slik i boken:

«Det livet jeg lever, er skilt fra ditt med en avgrunn. Det er fullt av problemer, av konflikter, av plikter, av ting som må ordnes, gjøres, fikses, av viljer som må tilfredsstilles, viljer som må avvises og kanskje såres, alt i en stadig strøm, hvor nesten ingenting står stille, men alt er i bevegelse, og hvor alt må pareres.
Jeg er førtiseks år, og det er min innsikt, at livet er hendelser som må pareres. Og at øyeblikkene av lykke alle handler om det motsatte.»

Om den kravløse kjærligheten:

«Kjærlighet er mye, det meste av den er flyktig, forbundet med alt som hender, alt som kommer og går, alt som først fyller oss, så tømmer oss, men den kravløse kjærligheten er konstant, den gløder svakt gjennom hele livet, og jeg vil at du skal vite det, at du ble født inn i også den, og at den vil omslutte deg, uansett hva som skjer, så lenge din mor og jeg lever.
Det kan hende du ikke vil vite av den. Det kan hende du vil vende deg vekk fra den. Og en dag vil du forstå at det ikke gjør noe, at det ikke endrer på noe, at den kravløse kjærligheten er den eneste kjærligheten som ikke binder, men som setter fri.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Håper du liker den. Den stod et år i min bokhylle før jeg leste den. Jeg satt lenge og vurderte om jeg skulle gi kommentaren;nettopp fordi det er skrevet så mye om boken og det derfor kan virke som jeg bare vil være "in". Men jeg klarte ikke å komme forbi den.

Anna Munch var besatt av Knut Hamsun. Jeg ble besatt av å lese videre etter å ha lest første side i romanen Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø. Besatt i den forstand at jeg synes det var en slukebok; jeg hadde problemer med å ta pauser fra lesingen. Jeg har lånt utgaven jeg har lest av biblioteket.

Forventningene var der etter at jeg så forfatteren ble intervjuet om romanen i bokprogrammet til Brenner tidligere i høst. De ble innfridd. Både i bokprogrammet og i etterordet forteller forfatteren hvorfor boken, utgitt i 2016, ble en roman, og ikke en biografi:

«Min første tanke var å skrive en biografi om Anna Munch, men det viste seg raskt at kildematerialet inneholdt for mange hull til det. Av kildemateriale finnes det først og fremst brev skrevet av Anna Munch til en rekke av datidens kulturpersonligheter. Men mens jeg har mange brev, bøker og andre kilder som viser hvordan Anna Munch så på sine omgivelser, har jeg, bortsett fra Hamsuns biografer, så godt som ingen kilder som vi ser hvordan omverdenen så på henne.
Resultatet ble altså en roman, som jeg har forsøkt å legge tett opp til virkeligheten. Hullene i historien har jeg fylt med hendelser jeg anser for å være sannsynlige.»

Anna Cathrine Dahl ble født i 1856 og døde i 1932. Faren var lege og senere medisinaldirektør. Anna var førstefødt og moren fødte tilsammen tolv barn. I 1883 møter Anna Ragnvald Munch. De gifter seg, flytter til Trondheim og får datteren Signe.

Det går ikke bra med ekteskapet. Anna ønsker å skrive og det gjør hun. Får utgitt bøker. Mot ektemannens vilje. Han har ikke tro på kvinnelig åndsarbeid og tåler ingen form for kvinnelig overlegenhet. Men det største problemet er ektemannens raseri; han kan bli sint for bagateller.

I 1891 hører Anna Munch et foredrag av Knut Hamsun:

«Anna har lest referatene fra Knut Hamsuns foredragsrekke i Kristiania. Om hvordan Ibsen har blitt kalt en dilettant, enda han satt på første rad, bare noen skritt fra talerstolen, sammen med en ung pianistinne og i selskap med med ekteparet Grieg.
Han skuffer henne ikke. Og enten folk er enige eller uenige med ham, så etterlater denne Knut Hamsun salen i en oppildnet stemning. Noen er fra seg av begeistring, andre synes det er noe nymotens tull, at han er en uforskammet oppkomling som umulig kan ha lært særlig nye latin slik som han uttaler ordene. Han anerkjenner verken Shakespeare, Zola eller Maupassant fullt ut. Og mot «de fire store» er han nådeløs, frakjenner Ibsen enhver litterær evne, men vedgår at Bjørnson kan ha sine øyeblikk.
Anna har sittet helt stille og kjent hvordan ordene hans griper tak i nakkehårene hennes. Hun er nesten svimmel av undring og begeistring.
Anna stopper ikke engang utenfor, der folk samler seg i høyrøstede klynger. Hun går sporenstreks hjem og skriver et brev til Knut Hamsun. Det han tenker, har hun også tenkt. Og mer enn en gang har hun kjent viktigheten av hans litterære sjeleliv. Av de dionysiske dimensjonene som også Nietzsche snakker om. Menneskene trenger denne nye litteraturen. Selv har hun riktignok hatt stor glede av Ibsens skikkelser, men la gå. De virker statiske og gammeldagse nå. Han har ødelagt dem for henne.
Fortsatt i ekstase, for blekket har tørket, ber hun piken poste brevet. Det er det første brevet hun skriver i en slik sinnstilstand. Ennå vet hun det ikke, men det skal bli flere.»

Mer skal ikke jeg røpe. Romanen er interessant og spennende. Formen som er valgt, at fortellerstemmen er datteren Signe, likte jeg godt. Og ikke minst; at den etterlater seg mange spørsmål for denne leser. En skikkelig godbit av en bok var Hennes Løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø.

Omtalen er kopi av et innlegg på bokbloggen min her

Vanskelig å rangere bøker. Men når jeg går gjennom lista over bøker jeg har lest hittil i 2016, kommer jeg frem til at det er Linn Ullmanns bok De urolige som har gjort størst inntrykk på meg.

«Det er spådd nye tider, men disse nye tidene, hva annet kommer de med enn nye herrer og nye treller? I skogen kan man nok kjenne øyeblikk av frihet, slik også noen kan kjenne den dagen de forlater den, og kanskje den første dagen et helt annet sted, til man skjønner at det som kunne likne frihet likevel ikke var det, hva i all verden var nå dette man trodde var så fritt?»

Sitatet er fra bok nr. 5 i serien om skogfinnene av Britt Karin Larsen: Det synger i lauvet. En roman på 358 som jeg har lånt av biblioteket.

Med tanke på bøker jeg vanligvis leser, herunder at jeg ikke er opptatt av å følge bøker serier, er det litt underlig at jeg liker bøkene til Britt Karin Larsen om folket på Finnskogen. Også med tanke på hvor jeg vokste opp; et sted der de høyeste «trærne» var i knehøyde.

Finnskogen; det forbandt jeg med grå koier i NRK program og Lars Monsen. Mygg, mygg, mygg. Kvelende skog. Langt fra det jeg må ha; utsyn til sjø og hav. Men så feil kan man ta. Britt Karin Larsens bøker om skogfinnene har gitt meg en innsikt om en del av historien som jeg mener det er viktig at jeg kjenner til.

Jeg skal være så ærlig at bok nr. 4 i serien like gjerne kunne vært et punktum for min interesse ved at Lina gikk ut av serien. Men jeg synes jeg måtte fortsette, og nå har jeg lest bok nr. 5: Det synger i lauvet. Det angrer jeg ikke på.

Romanen Det synger i Lauvet av Britt Karin Larsen ble gitt ut i 2013. Mostamägg er tomt før en liten familie på tre flytter inn. Annika, datteren til Lina, skal få en rolle i deres liv; det gir livet hennes mening. Det er mange aktører i Britt Karin Larsens bøker. Men litt etter litt fanger jeg opp tråden fra tidligere bøker. Ingen vits i å stresse. I tillegg dukker det det opp nye mennesker å følge. Det er menneskene som er tråden i bøkene. Jeg er ikke så lite imponert over Britt Karin Larsen evne og vilje til å fortelle historiene, og måten hun gjør det på.

Omtalen er kopi av et innlegg på blokbloggen min her

Det var i et bokprogram på NRK radio at jeg hørte om den nye romanen til Cathrine Evelid: Drømmer fra Texaco. Jeg har lest og tidligere skrevet om debutromanen i innlegget:

Mamma er en countrysang av Cathrine Evelid - en god debutroman

Drømmer fra Texaco ble utgitt i 2016 og er på 254 sider, og jeg har lånt romanen av biblioteket.

Fortelleren i romanen er Rita. Rita er ti år når hun og den ett år yngre søsteren Linda sammen med moren Aud kommer kjørende for å flytte inn hos Finn. Romanen starter slik:

«Mora vår drev bilen framover med brystet pressa mot rattet. Mørket la som et lokk over sletta. Fjellene lå bak oss, svarte og glisne som tenner på gamle folk. Vi var på vei til han som mor hadde brevveksla med. Han het Finn og eide en bensinstasjon. Han skulle bli den nye faren til meg og søstera mi.
Vi hadde kjørt hele dagen og kvelden.
— Følg med, sa mor. - Se etter Texaco.
Jeg glodde ut på min side, og Linda på den andre. Jeg så ikke at det var mørkt, at vi ikke kunne se noe. Mor stirra oppmerksomt mot horisonten, holdt seg standhaftig midt i veien, bet bare tennene sammen når trailersjåførene tuta og pressa seg forbi. Noen ganger tuta hun tilbake, men da måtte hun slå hardt mot rattet for å få lyd. Bilen var ei folkevogn kjøpt på avbetaling. Med lange mellomrom brøyt hun stillheten.
- Dere får eget rom med køyeseng!
Alt kom til å bli bedre nå.
— Vi er snart framme hos Fjærpennen, sa jeg lavt.
- Skal du kalle ham det? sa Linda.
- Hva skal du kalle ham? spurte jeg.
Hun tenkte voldsomt, jeg kunne se det, for hun bevega leppene mens hun prøvde ut ordene. Så lente hun seg over setet og sa til mor: - Må vi kalle ham far?»

At jentene ikke har hatt de mest optimale oppvekstsvilkårene før de flytter inn hos Finn, får leseren kjennskap til etterhvert. De trenger en far sier moren, og ikke bare den første og beste heller:

«For vi hadde allerede møtt noen som ikke dugde. Det var ikke så lett å vite på forhånd. Du må kysse en del frosker, sa jeg, for det hadde jeg hørt. Men da så mor på meg og sa at det var ikke sånn en fant ut av det. Så sa hun: - De fleste er nemlig padder, og det ser du på lang avstand. Det var forskjell på ei padde og en frosk. Men nå hadde hun kanskje funnet seg et fint eksemplar. Han eide hele denne bensinstasjonen med skilt som lyste i natta, og inne la det nok sjokolader og sukkertøy på rad og rekke i hyllene.»

Hvordan det skal gå med dem hos Finn avhenger ikke bare av han, men familien til Finn. Det ligger et mørke over familien på grunn av den eldre broren Alf som ligger i koma på grunn av en ulykke. Ikke minst er det er mørke rundt moren Sølvia. Det var Alf som skulle overta bensinstasjonen etter faren. Søsteren Evy er en dame med mye livskraft, selv om hun er gift med «skadedyret» Ernst som Finn kaller han.

Drømmer fra Texaco er aller mest en usentimental roman om to jenter med stor livskraft og overlevelsesevne. Som har lært seg å gjøre det beste ut av situasjonen de er i til enhver tid. Den livskraften har de etter moren. Selv om Rita og Linda er forskjellige, har de hverandre. Som leser kunne jeg ikke gjøre annet enn å krysse fingrene for dem; og håpet er at de endelig kommet et sted der de kan slå seg til ro. En god roman synes denne leser.

Ikke helt enkelt å plassere handlingen tidsmessig, men Baccara er nevnt og da tenker jeg at det må være på 1970-tallet – her er gruppen med sin kjente Yes Sir, I Can Boogie

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

«Ingrid agerte som sitt gamle jeg, hun snakket i telefonen og svarte med den vanlige entusiasmen på invitasjoner og forslag, siden hun ikke visste hva annet hun skulle gjøre, og dessuten befant hun seg midt inne i det samme nettverket som før, det hadde ikke forandret seg: Det var Jan og de to sønnene, det var Ulla og Jørgen i nabohuset, det var vennekretsen og det var skolen, der alle korridorer og klasserom til enhver tid var mer eller mindre fylt med mennesker, og der man var forventet å være oppmerksom, hilse, holde opp dører, snakke, lytte, forklare, forstå, gjøre seg forstått.
På skolen var det bare på handikaptoalettet hun var alene. Og det var begrenset hvor mange ganger hun kunne gå inn på handikaptoalettet og la ansiktet henge, begrenset hvor lenge hun kunne sitte der inne og finne trøst i det faktum at det var fire vegger og en låst dør mellom henne og noe annet levende vesen. Det var som om hun hadde mistet noe som tidligere hadde fått henne gjennom dagene, et slags stoff, noe som hadde forsynt gjøremålene med mening, noe hun ikke hadde lagt merke til før det ikke var der lenger.
Ja ja, tenkte Ingrid. Hadde hun levd for hundre år siden eller på en annen kant av kloden, ville hun vært død for lenge siden.»

Sitatet over er fra Nina Lykkes siste roman Nei og atter nei, som ble utgitt i 2016. Det var noen tankesekvenser som ble litt lange for meg. De kunne gjerne vært brutt opp med mere handling. Men utover det synes jeg romanen var rasende god, og derfor lest jeg den i en rasende fart. Den frembrakte mange følelser hos denne leser: oppgitthet, irritasjon, fly forbannelse, og ikke minst innimellom en god latter.

Ingrid er femti år og er kommet inn i et modus der alt er et ork. Men lite vet hun om det som kommer: ektefellen Jan er blitt avdelingsdirektør i departementet, og der jobber den femten år yngre luremusa Hanne som rådgiver. Jan blir hekta på Hanne. Det er bare en ting å si: les, les les!!!

Jeg har lånt romanen på 268 sider av biblioteket.

Omtalen er kopi fra dette blogginnlegget