Bak den svarte døren

historie, mennesker og politikk i Downing Street

av (forfatter).

Cappelen 1996 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.42 (12 terningkast.)

61 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Boka gir et bilde av menneskene og politikken i Nr. 10 Downing Street gjennom mer enn 250 år.

Omtale fra forlaget

Richard Herrmanns bøk-er fra England med nasjonens mangs-lungne historie er blitt klas-sikere - så også med "Bak den svarte døren". Med utgangspunkt i Nr. 10 Downing Street spinner Herrmann sin dyktige for-tellertråd omkring alle stats-ministrene som har tilbrakt sin tjenestetid i Nr. 10. Bak den drøyt 250 år gamle døren har de utøvd sin makt opp gjennom historiens skiftende vær og vind, fra den korrup-te Sir Robert Walpole til vidunderbarnet Harold Wilson og "jernladyen" Margareth Thatcher. Boken tegner et poengtert og underholdende bilde av verdensrikets dramatiske skjebne, slik den har formet seg i et spennende vekselspill mellom de store og små politikere og den tiden de levde i.

Bokdetaljer

Forlag Cappelen

Utgivelsesår 1996

Format Innbundet

ISBN13 9788202161897

EAN 9788202161897

Serie Cappelens storbøker

Omtalt sted England

Språk Bokmål

Sider 307

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

2 3 6 0 1 0

Bokomtaler

«Som et visst annet sted er det et hus med mange rom. Det har funnet plass til så mange slags mennesker — store menn og mindre menn, sterke menn og svake menn, dydige menn og umoralske menn, heldige menn og uheldige menn. Og vi har attpå til måttet hoppe over alle de bra menn som burde ha vært der, men aldri slapp inn.
Historien synes alltid å ha hastverk og kan vel ikke være så nøye på det, mens tiden maser videre.
Det er et hus av historie og skjebner. Og skjebnene der inne blir igjen en viktig del av historien om Storbritannias og britenes liv på godt og vondt — nå som før og så langt fantasien greier å strekke seg fremover.
Over den slitte trappen, inn bak den svarte døren.»

Hadde jeg under oppveksten hatt skolebøker som klarte å fremstille historien slik Richard Herrmann gjør det bl a i boken jeg nå har lest, Bak den svarte døren – Historier, mennesker og politikk i Downing Street, så hadde jeg kanskje valgt en annen yrkesvei enn det jeg gjorde. Uansett; jeg stortrives hver gang jeg kan ta frem en bok han har skrevet om engelsk historie. Sitatet over er slutten av boken på 300 sider.

Boken ble utgitt i 1970 og den som har gått inn den svarte døren i 1970 er Edward Heath fra den konservative leiren. Etter det er også kvinner gått inn døren, og den som er statsminister i Storbritannia i dag er Theresa May og hun gikk inn døren i 2016. Mye har skjedd mellom 1970 og 2016. Storbritannia er nå på vei ut av EU; i 1970 var de på vei inn i Fellesmarkedet:

«Etter to franske avslag i 1960-årene gjør Storbritannia nå sitt tredje forsøk på å komme inn i Europa. Det snakkes om den mest skjebnesvangre avgjørelsen i britenes historie, og britene selv er på langt nær kommet til klarhet over om de kan eller vil ta den omstilling som et forpliktende samarbeid i Europa vil føre med seg — i politisk, økonomisk, sosial og ikke minst menneskelig forstand.
Under depresjonen som slo inn over britene mens deres imperium ble rigget ned og de økonomiske sorgene syntes å ta overhånd, var det en tendens til å se britenes rolle for fremtiden i mer dystre farger enn nødvendig var.
Resonnementet var undertiden at når man ikke tellet som før i den aller største verdenshusholdningen, fikk man slå seg til ro i det lille format, som en britisk utgave av Sveits eller Sverige som holdt seg for seg selv og var seg selv nok.
Men Storbritannia kan, også økonomisk, fremdeles måle seg med hvilket som helst land på den andre siden av Kanalen. Og politisk har britene en erfaring, en tradisjon av rimelighet og en evne til å jevne ut motsetningene som kunne gi dem en viktigere rolle å spille for Europas fremtid enn de selv kanskje er klar over mens tvilen ennå river i dem.»

Boken jeg har lest begynner slik:

«Del er et hus britene er på fornavn med. De kaller det bare nummer ti, som greier seg lenge for den mest berømte adressen i verden.
Innpå femti statsministre har bodd der til nå, siden den aller første av dem — Sir Robert Walpole - fikk gratis bolig inne i den trange gaten, bare et stenkast fra parlamentet, for 250 år siden. Men da hadde huset med den skakke, svarte døren stått der i over hundre år og det var fullt av historie og historier allerede.
Som offisiell bolig for landets fremste menn er nummer ti nokså usle greier, nesten som et uthus å regne sammenlignet med Kreml i Moskva, Det hvite hus i Washington eller Élyseépalasset i Paris.»

Richard Herrmann tar oss med på en reise bakover i historien. Om de menn som har oppholdt seg der; deres bakgrunn, personlighet og hvordan de håndterte den rollen de ble tildelt. Noe har jeg lest om tidligere i bøker skrevet av forfatteren og andre forfattere. Det er alltid gøy å lese om fiendskapet mellom Gladstone og Disraeli, og fiendskapet mellom Gladstone og dronning Victoria. Og motsatt, dronningens gode forhold til Disraeli.

«Man kunne ikke tenke seg større motsetninger. Disraeli var den praktiske, skruppelløse realpolitikeren. Gladstone var full av bibelsteder og betraktet sin politikk som en religiøs misjon.
Da Disraeli fikk overtalt dronningen til å la seg utrope til keiserinne av India, fnyste Gladstone: «Vi burde ha vært spart for et slikt vulgært sirkus.»
Disraeli sa engang i parlamentet: «Det er forskjell på et uhell og en ulykke. Hvis Gladstone faller i Themsen, er det et hendelig uhell. Men hvis noen trekker ham opp igjen, er det en ulykke.»
Da Dizzy la på det siste, skrev han til dronningen at han bare hadde ett ønske — å få kysse hennes hand enda en gang.
«Som jeg trodde,» sa Gladstone, «han er falsk selv i døden.»
Det måtte gå hardt for seg når de to grunnleggerne av moderne britisk politikk braket sammen.
Fordi Gladstone var idealisten med de høye moralske kravene til seg selv og andre, og fordi Disraeli var den jordnære realisten som gikk med på en politisk handel når han så at regjeringen og landet — og han selv — hadde fordel av det, er det gjerne Gladstone som går av med seieren og de pene ordene når man sammenligner de to.
Men når man tar for seg de praktiske følgene av deres politikk på lengre sikt, vurderer det de to utrettet for ettertiden, er det slett ikke så enkelt.»

En annen kjenning er selvsagt Churchill som jeg har lest om i mange bøker. En som jeg kjente lite til var William Pitt den yngre:

«I vår egen tid, mot Hitler, var det Winston Churchill.
For halvannet hundre år siden, mot Napoleon, var det William Pitt — den yngre, blir han gjerne kalt, for å skille ham ut fra hans berømte far som hadde dominert britisk politikk i flere slektledd, nesten helt fram til det øyeblikk da den begavede, selvbevisste sønnen var klar til å overta der faren hadde sloppet.
Sammenligner man de to epokene det her er tale om — trusselen fra Napoleon og trusselen fra Hitler — er det påfallende hvor like de var, nesten identiske på mange vis.
I begge tilfelle hadde fienden på den andre siden av Kanalen lagt storparten av Europa under seg. Svære hærer sto klar til å dra over de 30 kilometer med vann som hadde velsignet Storbritannia med trygghet i nesten tusen år.
«Hold Kanalen åpen for meg i tolv timer,» sa Napoleon, «det er alt jeg trenger.» Han fikk dem ikke. Til slutt mistet han tålmodigheten og; satte sine soldater— «la grande armee» — på marsj østover i stedet.»

Historien er ikke skrevet slik mange som skriver slike bøker velger; oppramsing av fakta til det kjedsommelige. Richard Herrmann skriver den med en lettbenthet, klokskap og glimt i øyet. Og ikke minst; han greier å komprimere et faktagrunnlag som en kan bruke tusenvis av sider på til 300 sider.

Det er så mye jeg kunne sitert, men jeg slutter her med en siste smakebit.

«Historie er i grunnen en fortelling om oppbrukt tid, om hendinger og mennesker som kommer oss uklart i møte, drar forbi og stivner for alltid. Men selv fortiden trenger tid på seg til å størkne, få sin endelige form.
Når vi skal åpne og lukke den svarte døren i nummer ti Downing Street for siste gang, må vi nok fare i ned mer lempe enn ellers. Mangt av det som er hendt der inne siden den annen verdenskrig, virker fremdeles direkte inn på det som skjer rundt oss i dag, og var egen vurdering av denne ferske fortiden vil svinge hit og dit ennå en stund, alt etter som vi opplever vår egen tid.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Ingen sitater ennå.


Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Du vil kanskje også like

  • "Fotball - den alvorlige leken. Da ballen ble rund og andre historier" av Richard Herrmann
  • "Paradisveien" av Richard Herrmann
  • "Da ballen ble rund og andre historier om engelsk fotball" av Richard Herrmann
  • "Gammel krone for en ny tid - da solen gikk ned over det britiske verdensriket" av Richard Herrmann
  • "Med skjebnen i hånden - Churchill-slekten i krig og fred" av Richard Herrmann
  • "Adam, Christofer Columbus, Henrik Ibsen og andre store oppdagere" av Odd Børretzen
  • "Maria Stuart og hennes verden - en kongelig slektshistorie" av Richard Herrmann
  • "Straffen" av Ragnar Kvam
  • "Seks skudd ved stengetid og andre mord - skjebner fra "Rett nummer 1" Old Bailey" av Richard Herrmann
  • "Victoria - en dronning for sin tid" av Richard Herrmann
  • "Russland blir til - fra vikingene til Ivan den grusomme" av Halvor Tjønn
  • "Henrik Wergeland - en biografi" av Yngvar Ustvedt
Alle bokanbefalinger for dette verket

Andre utgaver