Det var samtidig som jeg leste Masha Gessens biografi om Putin, at jeg hørte et intervju med Bernhard L. Mohr på NRK radio om hans bok Hvorfor stemmer russerne på Putin? Nå er den interessante boken lest. Den er utgitt på forlaget Cappelen Damm i 2017, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.
Bernhard L. Mohr, som er journalist, bodde i Russland i 2006 og 2007 – en av de han ble kjent med i den tiden var Olga:
«Jeg flyttet til Moskva like etter at det norske Schibsted-konsernet hadde kjøpt aksjemajoriteten i gratisavisen Moj raj on («Min bydel»). Avisen hadde på kort tid tatt posisjon som St. Petersburgs mest leste, og nå skulle en ny utgave — forbedret med norsk kapital og vestlig knowhow — erobre hovedstaden. Min jobb var å sy det russiske selskapet inn i den norske konsernhamsen, og samtidig ha ansvar for rekruttering og ansettelser. Olga, som etter skuespillerutdannelsen hadde tatt to universitetsgrader i markedsføring og gjort karriere i forlagsbransjen, skulle lede markedsavdelingen. Tilfeldigvis havnet vi rett ved siden av hverandre i kontorlandskapet. Hun ville bli bedre i engelsk, og var glad over å få en utlending i bekjentskapskretsen. Jeg trengte en Moskva-veiviser, og til forskjell fra mange av kollegene var Olga ektefødt moskovitt. Akkompagnert av klakkene fra de høye hælene hennes ble jeg raskt kjent med sjarmerende parker i vest, georgiske restauranter i ost og klubber i sentrum der du på forhånd måtte vite hvilken dør du skulle banke på.»
Da forfatteren bodde i Russland var det klondyke-stemning i landet – alle var optimistiske for fremtiden. Mange var skeptiske til Putin. Men etter annekteringen av Krim i 2014 opplever han en holdningsendring:
«Samtidig som jeg satt og leste rapporter om sivilbefolkningens lidelser i Donbas, begynte det å skurre på Facebook. I feeden min dukket det opp tolkninger, forklaringer og meningsutsagn som brøt tvert med det norske og internasjonale mediebildet. «Krim har da alltid vært russisk», leste jeg flere steder. «USA planla krig mellom Russland og Ukraina alt for 15 år siden», lød overskriften på en artikkel. Den var blitt delt av Larisa, som hadde vært administrerende direktør i Moj rajon i St. Petersburg. Oleg — salgsdirektøren som digget A-ha og Duran Duran og helst bare ville snakke om musikk — distribuerte flere saker som diskrediterte Russlands liberale opposisjon og den uavhengige pressen, fordi den stilte spørsmål om Russlands rolle i Ukraina. «Bombene i Lugansk er USAs og vestlige lands forsøk på å tilintetgjøre det slaviske folk», skrev sørrussiske Alina, som jeg husket som en av dem som var mest opptatt av å feriere ved Middelhavet.
Hva i all verden var det som foregikk? Det var nesten sjokkerende å oppleve at disse menneskene som for ti år siden boblet av begeistring over demonstranter som talte makta imot, nå nærmest konkurrerte om å hylle Putins Ukraina-manøvrer, som innebar klare brudd på folkeretten. Hva hadde skjedd med livsanskuelsen til dem som for ti år siden jublet over å få jobbe i et vestlig selskap tuftet på demokratiske og liberale verdier? For ti år siden var vi samstemte om disse verdiene. Nå gjenga folk som hadde lagt sjela si i at Moj rajons lesere skulle få høre sannheten, konstruerte løgner fra det russiske propagandamaskineriet.»
Ti år etter at han jobbet der, er forfatteren tilbake i Russland. Her er noe av det Olga og samboere Sergej sier under en middag:
«Sterk styring og kontroll har aldri vært noe problem for Russland. Hvis vi prøver oss på vestlig demokrati igjen, blir resultatet anarki slik som på 1990-tallet. Russland har alltid greid seg best når landet har vært styrt av en sterk hånd», sier hun og lister opp Putin, Stalin, Peter den store, Katarina den store og Ivan den grusomme i et og samme åndedrag.
Sergej melder seg på:
«Det med demokrati er egentlig en myte som dere i Vesten lar dere lure av. I USA, for eksempel, er det alt annet enn en åpen kamp om makten. Stort sett veksler de samme gamle klanene på å ha presidenten. Først var det Bush senior, etterpå kom Bush junior.»
Jeg blir paff, og rundt bordet blir det stille. Mener de virkelig det de sier?...
...Jeg bestemte meg for å kombinere et besøk til Moskvas internasjonale bokmesse med middag hos Olga, for å få noen gode svar. Men nå satt hun altså her og lød som et ekko av det de andre eks-kollegene hadde skrevet på Facebook. I løpet av den siste halvtimen hadde hun og Sergej servert det jeg oppfattet som løgner og overdrivelser hentet fra Første kanal, den statlige tv-kanalen vi prøvde å si imot og korrigere for ti år siden da vi var kolleger.
Jeg gjorde et siste forsøk på å snakke Olga og Sergej til fornuft ved å legge frem lovene som Vladimir Putin hadde fått vedtatt siden han ble president igjen i 2012 — som i klartekst innskrenket ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Var de ikke bekymret over retningen på den politiske utviklingen? Så de ikke at Putin var i ferd med å bringe Russland inn på en kurs som på mange måter minnet illevarslende om Sovjetunionen?
«Styret i Kreml er kanskje ikke ideelt. Men bedre med et sterkt og kontrollerende regime enn at en revolusjonær bevegelse river ned alt. For da kommer 1990-årene tilbake», parerte Olga.
1990-årene, 1990-årene, 1990-årene. Hvorfor var de plutselig blitt så opphengt i 1990-årene? 1990-årene var jo 1990-årene også i 2006, den gang Olga jobbet for et åpnere og mer liberalt Russland. Minnene fra den kaotiske Jeltsin-tiden må ha vært enda mer fryktinngytende da enn nå. Og hvorfor var Olga og Sergej helt overbevist om at 1990-tallet automatisk ville gjenoppstå dersom Putin løsnet litt på grepet og slapp til andre partier og liberale medier? Her måtte det ha vært sterke påvirkningskrefter i sving, mekanismer som hadde snudd opp ned på hvordan middelklasserusserne oppfattet landet sitt og verden utenfor.
«Du får ta deg en runde og snakke med flere av de gamle kollegene våre. Jeg er helt sikker på at det er mange som mener det samme som Sergej og jeg. Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss.»
Forfatteren skal få seg mange overraskelser under møter med tidligere kolleger. Selv om ikke alle er like Putin-vennlige som Olga og Sergej, har mange endret syn på Putin. Putin er nå en garantist for stabilitet i en kaotisk verden. Han har fått Russland tilbake på den globale arenaen som en stormakt. Reelle alternativer finnes ikke.
I tillegg til å fortelle om samtalene han har hatt med tidligere kolleger, får vi et innblikk i det russiske samfunn og historie. Fakta koblet opp mot enkeltmennesker gjør faktabøker langt mere interessante. Boken Hvorfor stemmer russerne på Putin? Av Bernhard L. Mohr på 255 sider inklusive register er en interessant bok. Selv om det er rimelig heftig å lese om det russiske samfunnet under Putin, gjør den verden litt mindre kaotisk for meg.
«Da vaktmesteren kommer opp for å hente mer, ser han hoderystende på mengden som skal ut, og så kaster han et langt blikk på Evy og sier at folk samler på så altfor mye skrot som de tror kan gi dem tilbake tida som er borte...En skulle ikke tru at det var noe som hette fremtid, sier vaktmesteren. Folk er snåle.»
Sitatet over er fra debutromanen til Tove Braathen: Alle disse dagene. Det var etter å ha lest dette intervjuet i Aftenposten at jeg bestemte meg for å lese romanen. Intervjuet har overskriften: «– Mange foreldre er umodne, rastløse mennesker. De unge blir forsømt.» Tove Braathen er adjunkt, har undervist i 36 år i Oslo-skolen. For tiden underviser hun i tysk og norsk ved Edvard Munch videregående skole.
Det er ikke sjelden at et eller flere intervju med en forfatter inspirerer meg til å lese bøker. Etter å ha lest romanen, fant jeg et intervju med Tove Braathen her på Groruddalen.no Hva angår sjanger mener hun den kan kan plasseres et sted mellom feelgood og krim.
Jeg er enig i at det ikke er enkelt å plassere romanen sjangermessig. Men det har liten betydning for min leseopplevelse – jeg likte romanen. Språket er godt. Et godt og variert persongalleri. Tittelen passer til innholdet - alle disse dagene som ikke alltid er enkle å leve. Det eneste jeg skulle ønske forfatteren kunne bruke mer av, er humor. Sitatet over er fra da en av hovedpersonene Evy rydder leiligheten og får hjelp av vaktmesteren. Dialogen mellom dem var morsom og der får forfatteren virkelig frem personligheten til Evy.
«Det er to slags mennesker, de som drar, og de som blir. De som dro, lengter alltid tilbake til det de har revet seg løs fra. De kommer på besøk, forteller om livets merkverdigheter og håper samtidig at de som ble igjen, aldri må forandre seg. At de forblir akkurat sånne som en kan komme tilbake til for å minnes de gamle uskyldstidene. De som er blitt igjen, forandrer seg så langsomt at de ikke ser bevegelsen selv. Bare de som dro, merker når de kommer på besøk at det ikke fins noen barndom lenger. Tapetet har falmet i stuene, foreldrene er blitt grå ved tinningene, ordene er også andre enn da de var barn. Noen drar og noen blir, og begge parter misunner den andre. Alle lengter etter det som var.»
Jeg var kommet langt over halvveis i romanen til Lyset bak øynene av Tommi Kinnunen da jeg leste at romanen er en frittstående fortsettelse av romanen Der fire veier møtes. Dette fremgår ikke av bokomslaget. Der fire veier møtes har ikke jeg lest, og det kan forklare at jeg sleit med å få sammenheng i begynnelsen av Lyset bak øynene som ble utgitt i 2016 og på norsk i 2017.
Etterhvert som jeg fikk sammenheng i historien, ble romanen bedre og bedre. Språkrikdommen til Tommi Kinnunen minnet meg om den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson.
Å lese boken er skremmende lesing. Men det som er mest skremmende er at Putin fortsatt sitter med makten i Russland.
Ikke noe underlig i at mange bøker går meg «hus forbi». Men at boken London av Tor Åge Bringsværd er forsvunnet i mengden, er mer enn underlig for en som elsker England og London spesielt. Ja da, boken som er en personlig reiseguide begynner å dra på årene, utgitt i 2003. Men det meste han skriver om er fortsatt relevant. Et av tipsene er et besøk på British Library – han skriver at dette er stedet for de håpløs bokgale, en kategori jeg kjenner meg igjen i. Boken er fri for shopping-tips og det passer meg bra. En herlig bok – som skal leses om igjen før neste besøk i London.
Forfatteren starter boken med et sitat fra Richard Herrmanns «Mine gleders by» i kapitlet London er en elefant - wow! – jeg er solgt fra første side, kapitlet avslutter han slik:
«Derfor er dette ingen vanlig guidebok. Bare enda et «blindt» og personlig forsøk på å beskrive det umulige.
Så la det være sagt med en gang: Den som lurer på hvem som tegnet varemagasinet Harrods, hva som er de ytre målene på kuppelen til St. Paul's-katedralen, hvilken konge som regjerte gudene vet når eller hva som er åpningstidene hos Madame Tussaud, bør kanskje heller lete etter svarene et annet sted.
Dette er mer en bok for mennesker som liker digresjoner og tankesprang - og som synes det er spennende med elefanter.»
Elvevandringen langs Themsen foreslår han med oppstart ved Hammersmith og dit tar han T-banen:
«Og så er vi endelig fremme ved elven. Vi står ved Hammersmith Bridge – en bro akkurat så grønn og vakker som noen gammel bro kan være. Nesten uforståelig at IRA hele tre ganger har forsøkt å sprenge den — heldigvis uten hell. Og hvis du synes del er noe kjent ved broen, kan det muligens komme av at du har sett den på kino. Hammersmith Bridge har vært «location» i mange britiske filmer opp gjennom årene.»
I boken er det mange puber som er omtalt - en av dem er The Blue Ancor:
«Themsen renner bred og rolig i dag. Vi følger gangveien vestover. Steinmuren er akkurat så høy at det er vanskelig å se over den, men heldigvis er det små trappetrinn her og der. Selv om det regner, er det mange robåter ute. Singelscullere, toere, firere og åttere med styrmann. Og følgebåter med instruktører, som roper med høye, pedagogiske stemmer. Snart kommer vi til roklubben. Båter bæres ut og inn av klubbhuset. Og vegg i veg ligger det en utmerket pub: Blue Ancor (13 Lower Mall). Her er det nok mange som prøver å få plass under den store, vårlige rokonkurransen mellom Oxford og Cambridge. I dag er det mer stille her. Et godt sted å skrive, tenker jeg (for ofte er det slik jeg bedømmer steder), og slår meg ned i hjørnet til venstre, like innenfor døren, og med god utsikt til den lange og innbydende bardisken. I taket er det padleårer og en sculler som måtte kappes i to for å få plass.»
Boken har mange temaer – det som er nevnt over er kun en smakebit - forlaget Spartacus beskriver innholdet slik:
"Slik skal London oppleves!" skrev Aftenpostens Per Haddal om den nye byguiden til Tor Åge Bringsværd. Boken er en varm, medrivende og underholdende kjærlighetserklæring til nordmenns andre hovedstad. Er du glad i London? Kanskje ikke helt sikker? Les denne boken!!
Bringsværd er nominert til årets Bragepris for denne boken: "Her sprudler fantasien og boken er drivende og upretensiøs i ordets beste betydning. En overskuddsbok som gir reiselyst og gjennomsyres av fortellerglede... En fest av en bok" (Fra juryens begrunnelse).
Dette er en bok om hvordan etterkommere fra det stolte Troya kommer til et England befolket med kjemper, om kjøttetende planter rundt Big Ben, om hvordan man kan oppleve Tower ved hjelp av klassisk krim, om en idyllisk kanaltur fra Little Venice, om de “hengende hager” i Kensington, om hyggelige puber, tett tåke, bøker høyt og lavt, fotball, en pilegrimsreise til Hundremeterskogen, om strøk det kan være interessant å rusle rundt i, og om tilfeldighetene eller Den store hunden i City...
Illustrert med fotografier av Asbjørn Jensen.
Myter, personlige opplevelser, praktiske opplysninger og hendelser fra litteraturen og Londons nære og fjerne historie veves sammen i forfatterens tanker og refleksjoner rundt det han ser og opplever på sine vandringer gjennom London.»
«Hva gjør det med oss når det som skulle være den ultimate lykke – maksimal valgfrihet – snarere fører til uro, tvil og skam?»
Ordet lykke er et ord jeg normalt freser av og boken til filosof Kaja Melsom: Den fordømte friheten – Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyrrani kunne bare av den grunn vært ekskludert fra min liste over bøker jeg ønsker å lese. Jeg ville normalt ikke funnet den jf at biblioteket hadde plassert den under «Egenutvikling» og til slike bokhyller beveger jeg meg ikke. Det var et blogginnlegg her på bloggen til Min bok- og maleblogg at jeg ble oppmerksom på boken til Melsom. Det Åshild skriver om boken fristet meg til å låne og lese den. Den ble utgitt i 2017 på forlaget Gyldendal,
Mer fra bokomslaget:
«Filosof Kaja Melsoms påstand er at jo mer frihet vi skaffer oss, destor mer engstelige og utilpasse blir vi. Vi har masse fritid, men blir stadig mer stressa. Vi hyller kunsten "å være seg selv", men skammer oss mer enn noensinne. Og jo mer vi fokuserer på romantikk og sex, desto mer strever vi med forholdene våre.
I denne boka viser Melsom gjennom eksempler fra hverdagslivet hvordan våre feilaktige forestillinger om frihet fører oss inn i ufrihet. Den fordømte friheten gir nyttige verktøy for å komme til bunns i et gjennomgripende problem i vår tid.»
Jeg skal være så ærlig at noen av eksemplene hun trekker frem, f. eks valgets kvaler ved å velge hotell og brød, kunne greit vært tatt ut. Men jeg deler ikke det negative synet Pål Mykkeltveit her i denne artikkelen «Filosofen Kaja Melsom tar feil om frihet» har på bokens innhold.
Boken innhold er delt i to deler. Under del en «Umulige krav» er det et kapittel med tittelen «Lykkelig nok?» blant annet tar for seg drømmen om romantisk kjærlighet. Ikke sjelden leser man om jakten på «den rette».
«I dag skal et parforhold heist begynne med en heftig forelskelsesrus og en god porsjon galskap. Videre forventer vi at de intense følelsene som førte paret sammen, også skal binde dem sammen over tid. Vi ser med undring og avsky på kulturer som fortsatt praktiserer arrangerte ekteskap. Det at foreldrene foreslår potensielle ektefeller for sine barn, kolliderer fullstendig med var ide om at det å velge partner ut ifra hjertet alene er den største lykke et menneske kan oppleve.
Det er et tankekors at vi ikke evner å skille mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Vi greier simpelthen ikke å forstå at mange ikke-vestlige foreldre som vil det beste for sine barn, opplever det som sitt foreldreansvar å komme med gode råd når barna skal velge noe så viktig som en livspartner. Enda dårligere forstår vi at mange barn av foreldre med ikke-vestlig opprinnelse ville sett på det som et svik dersom foreldrene sluntret unna en så viktig oppgave. Denne manglende forståelsen sier sitt om hvor urokkelige vi er i troen på at forelskelsen alene kan fungere både som kickstarter og limet i et langvarig forhold.
En inder skal ha sagt at mens vi i Vesten starter med en fosskokende kjele som gradvis blir kaldere og kaldere, starter de med en lunken kjele som gradvis varmes opp. Et raskt blikk på skilsmissestatistikken i vestlige land forteller at han er inne på noe. Vår klippefaste tro på forelskelsens og begjærets kraft fremstår mer som en romantisk drøm enn som en overbevisning vi har empirisk belegg for.»
Under delt to «Mislykket flukt» er det et kapittel «Flinke piker og sløve gutter» skriver hun om fremtidsdisiplineringens stafett:
«Mens mange foreldre flykter inn i den hyperaktive foreldrerollen, flykter generasjon prestasjon inn i fremtidsdisiplineringens stafett, hvor liver livsetappe bare er en forberedelse til neste. På ungdomsskolen må de holde seg i teten for å komme inn på de beste videregående skolene. Deretter må de få en god artium for å komme inn på det studiet som åpner for de mest attraktive jobbene. I den første jobben må de sørge forå skaffe seg erfaring og resultater som åpner for å søke en mer spennende jobb.
Ved alltid å være på vei mot noe bedre forsøker de unge å flykte både fra skammen over at de ennå ikke har utrettet noe stort, og fra angsten for at de aldri vil gjøre det. Men fremtidsstafetten fungerer dårlig som fluktstrategi fordi man risikerer å bli fanget i en tilstand hvor ingenting noen gang vil føles bra nok. Det er en oppskrift på mer skam og angst, ikke mindre. Attenåringen Lisa, som for noen år siden ble psykisk syk avå skulle være best på mest, beskriver tilstanden slik: «En femmer er ikke godt nok. Og får vi en sekser, tillater vi oss ikke å rose oss selv, for det er ikke tid, vi vil bare videre.»
De fleste av temaene Kaja Melsom er inne på har jeg lest om tidligere i f eks avisartikler. Tanker om tema har jeg ofte på grunn av det jeg observerer og erfarer. Men det er noe annet å lese dem satt dem sammen slik forfatteren har gjort. Dessuten er det fint at noen setter ord på det som observeres i samfunnet. Så kan man være enig eller uenig i hele eller deler av bokens innhold. Jeg synes det var verdt å lese den. Boken er i et lite format og er på 160 sider inkl. noter.
Det var i A-magasinet til Aftenposten i sommer at jeg leste et intervju med Per Schreiner om romanen han har skrevet og som ble utgitt på Tiden Norsk forlag i 2017: Elster, Andresen, Dahl. Der sier han blant annet dette:
«– Vi tenker at vi er individualistiske og kan gjøre hva vi vil. Men noen ganger blir det veldig tydelig at valgene er strengt regulert. Folk lever ganske likt og oppfører seg på samme måte. Til tross for at det kanskje ikke gjør dem særlige fornøyde. Der blir forholdet vi har til hytta vår et godt eksempel.»
Schreiner tror forventningene til «hyttekos» er urealistiske i mange familier.
«– Vi stresser med å gjøre det hyggelig på hytta. Forventningene til at det skal være hyggelig å være der sammen er så store. Det er lett å bli skuffet, mener Schreiner, som selv har hytte på en øy i Vestfold. Han deler én sommermåned der med lillesøsteren sin.»
Jeg eier ikke hytte eller har andeler i en hytte. Et helt bevisst valg. Jeg foretrekker å bo på hotell når jeg reiser bort. Flere må-oppgaver enn de som påløper ved å eie enebolig, ønsker jeg ikke å bruke ferie og fritid på. Heller ikke å bruke tid til å sitte i bilkø i helgene. Ikke har jeg et temperament som passer til hyttelivet mange bedriver - jeg synes personene i romanen til Per Schreiner tross alt er generøse.
Hovedpersonen har tilgang til tre hytter. Elster-familiens hytte som han og familien tilbringer påsken på:
«Hytta på fjellet deler vi med mor. Vi er der nesten en hel uke, men allerede etter fire dager begynner jeg å få nok. Hvis jeg må velge en favorittdag i året, vil dagen da vi drar hjem fra påskefjellet komme høyt på listen.»
Dahl – stedet etter faren, dit de reiser i jula
«Hvis vi blir flere dager på Dahl, vil Hege etter hvert bli mindre vennlig, og til slutt vil hun bli nesten taus. Hun har aldri likt seg der, men hun innrømmer det ikke. De gangene jeg har forsøkt a snakke om det, har hun bare sagt at det holder med noen dager. Jeg føler meg hjemme, men Hege føler at hun er på besøk. Jeg har foreslått at vi kunne bygge en hytte på tomta oppe på fjellet og feire jul der, men hun har bare blåst av det. Det siste vi trenger, er enda en hytte på fjellet. Når hun sier dette, spiller jeg såret og får lyst til å si noe om somrene hos Andresen, men gjør det ikke.»
Det er en sommer hos Andersen største delen av romanen på 168 sider handler om – familiehytta til kona Hege sin familie. Dit de reiser vår, høst og sommer. En hytte som ligger på et område med flere hytter som eies av familien. Der det er kona Hege som har regien – det er 24. juni når de ankommer hytta i sommerferien:
«Mens vi spiser brød, salat og croissanter som allerede er blitt litt seige, forteller Hege om planene for de neste tre ukene. Hun gjør det avslappet, som om hun finner på programmet mens hun sitter der. Hun snakker om besøk, om turer i skjærgarden, og alt ungene skal lære i løpet av ferien. Med jevne mellomrom spør hun oss om det er noe spesielt vi har lyst til å gjøre, men ingen sier noe annet enn at det høres fint ut. Den yngste nevner bare at hun vil bade en del,
og Hege forsikrer henne om at vi kommer til å bade masse.»
Nå skal ikke jeg røpe hva som skjer denne sommeren – men som omslaget viser må hovedpersonen til pers med gravearbeid. Uansett; her er en stemningsrapport fra hovedpersonen 19. juli:
«Da jeg våkner, husker jeg at det bare er to eller tre dager igjen av sommerferien. Tre, hvis jeg regner med selve reisedagen. Jeg må minne meg selv på å ikke begynne pakkingen for tidlig. Det vil provosere Hege og vise, med altfor stor tydelighet, at jeg gleder meg til å dra hjem. Pakkingen vil foregå kvelden for vi drar, og på morgenen. Hege vil være sentimental, og jeg vil være stille. Det er ikke noe program de siste to dagene, noe som er behagelig. Det gir meg følelsen av å være for tidlig på en flyplass.»
Jeg likte romanen Elster, Andresen, Dahl. Jeg synes han får frem det som forlaget her beskriver romanen skal inneholde:
«Elster, Andresen, Dahl er en morsom og mørk roman om familien, om umuligheten av å unnslippe slekters gang, om rollen man tvinges til å spille på det stedet der en families mekanismer kanskje aller best kommer til syne: på hytta.»
Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av forlaget.
Tone H som svar til Erika N :
08:12, 23. august 2017 Diskusjon: Erika N om Å leve med Kierkegaard av Sørine Gotfredsen av Sørine Gotfredsen
En bok jeg fikk lyst til å kjøpe og lese.
Jeg valgte å lese romanen Pust for meg av Cecilie Enger fordi jeg hadde gode leseopplevelser da jeg leste bøkene som jeg skrev om i innleggene:
Cecilie Enger: Mors gaver
Cecilie Enger: Himmelstormeren - portrett av Ellisif Wessel
Pust for meg ble utgitt i 2017 på forlaget Gyldendal. Romanen er på 247 sider, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fått av forlaget. Romanen ble, på samme måte som bøkene nevnt over, en god leseopplevelse. Det er en roman med tema som jeg fant tankevekkende. Carla tar valg underveis som for meg er urovekkende. Den etterlater seg løse tråder – hvordan vil det gå med hovedpersonene Carla Ruud etter at romanen er avsluttet? Som tidligere skrevet i innlegg – slike bøker liker jeg.
«Det var en kollega på sykehuset som hadde satt meg i forbindelse med henne et par dager tidligere, fordi jeg etter et morgenmøte hadde sagt jeg skulle hjem denne fredagen. Opp til dalen og bygda der jeg vokste opp, for å besøke moren min. Kollegaen, Morten Øynes, en vennlig og veltrent anestesisykepleier, hadde begeistret fortalt at niesen hans også skulle oppover dit, samme dag. Han hadde stolt forklart at familien var liten og tett sammensveiset, og at de snakket sammen ofte. Det var derfor han visste at hun var engasjert for å sette opp et stykke med en lokal teatergruppe og skulle bo der i sju uker.»
Etter å ha lagt ryggsekken i bagasjerommet, setter passasjeren seg inn i forsetet med kofferten mellom bena. Hun presenterer seg som Synne Løken Kristiansen. Raskt begynner Synne å stille Carla en rekke spørsmål:
«Jeg fortalte at jeg hadde fylt seksti år sist høst. At det kjentes fint og uansett var bedre enn alternativet. Jeg fortalte at jeg likte jobben min som anestesilege og ikke hadde planer om å pensjonere meg på mange år. At jeg hadde to voksne barn, en datter på trettien og en sønn på tjueåtte. At Ingrid jobbet i en butikk som solgte økologisk mat og at Johannes jobbet som historielærer på en ungdomsskole, mens han også holdt på med en masteroppgave om fransk 1700-tallshistorie.
Og at jeg hadde vært skilt i en mannsalder.»
Synne følger opp svarene med å stille oppfølgingsspørsmål – provoserende spørsmål.
«Jeg angret på tilbudet om skyss. Jeg forstod at det verken ville bli tid til radio eller stillhet. Bare denne kvinnen som spurte meg ut, og som fortsatte å stille spørsmål selv om jeg prøvde å vise at jeg ikke var interessert i å svare»
Synne snakker og snakker i timevis. Det siste tema hun er innom er en sang på radioen, Wish You Were Here, som Synne hadde hatt som vuggesang. Carla sier at hun aldri har hatt et forhold til Pink Floyd:
«- Hvorfor sier du det? sa hun. Hun argumenterte ikke imot, men gjentok spørsmålet da jeg ikke svarte.
- Hvorfor sa du det, egentlig?
- Hvorfor sier man det man mener? sa jeg, og da pustet hun en hånlig latter gjennom nesen og i den neste svingen kjørte vi ut, rett gjennom en lav snøfonn og ned en bratt skråning.»
Kofferten Synne har mellom bena treffer halsen hennes.
«I sekundene etter at bilen kjørte utfor veien tror jeg at jeg tenkte på Ingrid og Johannes, på døden, på snøen som føyk over frontruten. Kanskje var jeg bevisstløs noen sekunder. Jeg vet ikke. Men jeg var merkelig uskadet, og jeg husker Synnes hender mot sin egen hals og at jeg instinktivt forstod at munn-til-munn ikke ville være mulig, og at det eneste som kunne redde henne, som kunne få luft i henne, var om jeg klarte å lage en direkte tilgang på halsen hennes. Hveselydene ble svakere, leppene ble blå, grepet om halsen slappere og jeg skrek at jeg skulle redde henne. Jeg husket historien om den snartenkte legen som hadde kommet til et ulykkessted der luftveien hos en dame var helt blokkert, og at han hadde tatt en bic-penn fra innerlommen, dratt ut det tynne og bøyelige blå plastrøret inni, skåret seg vei gjennom halsen med en lommekniv og deretter ført pennen rett ned i pusterøret. Pustet for henne helt til ambulansepersonellet overtok. «
Til tross for sin erfaring, klarer Carla ikke å redde livet til Synne. Årsaken til utforkjøringen er en issvull i veibanen. Ulykken endrer livet til Carla Ruud. Hun søker trøst hos den gamle moren sin på nitti år. Hos barna sine, og særlig datteren som hun har et nært forhold til. Tanken på at foreldrene til Synne har mistet datteren sin plager henne. At det siste mennesket Synne opplevde, var et menneske som synes Synne var irriterende. Hun stiller spørsmål ved om hun er i stand til å fortsette i jobben – om andre kan mene det.
«Det kjentes som om ulykken hadde låst meg inne i et trangt rom. Den ville ikke slippe meg ut selv om jeg ønsket å gå i Synnes begravelse og ville se faren hennes inn i øynene. Det var som å tvinges til å leve et hverdagsliv uten å ha lov til å bekymre meg for mine egne barn, uten å ha lov til å savne mor eller jobben eller venner. Tvunget til hvert eneste minutt å ikke tenke på alt som var det egentlige livet mitt, fordi å tenke på noe annet var det samme som å bli holdt innelåst for alltid.
Jeg kom aldri til å bli fri igjen.»
«Jeg har aldri levd uten brødrene mine. De har vært der hele tiden mens jeg vokste opp, jeg hadde sett på dem og tatt etter dem og levd en versjon av deres tidligere liv. Jeg hadde aldri gjort noe uten dem og var fullstendig avhengig av dem, især av Obembe, som hadde tatt til seg mye visdom fra de to eldre og tilegnet seg bredere kunnskaper fra bøker. Jeg hadde levd sammen med dem og stolt så mye på dem at ingen konkret tanke formet seg i sinnet mitt uten at den først hadde drevet gjennom hodene deres.»
Fortellerstemmen i romanen Den forbudte elven (The fishermen) av Chigozie Obioma er Benjamin (Ben) Agwu. Brødrene er de eldre brødrene Ikenna, Boja og Obembe. I tillegg har han to yngre søsken, broren David og søsteren Nkem. De har alle bodd hele livet sammen med foreldrene i Akure, en by i Vest-Nigeria.
Faren jobber i Nigerias sentralbank når han i november 1995 blir overført til en filial i en annen by. Moren er fortvilet:
«Innen det ble mørkt søndag kveld, begynte smuler av informasjon å dale fra mors enetale som dun fra en fugl: «Hva er det for slags arbeidsgiver som river en mann vekk fra familien så han ikke kan oppdra guttene sine? Selv om jeg var født med sju hender, hvordan skulle jeg ta med av disse ungene alene?.»
Ibenna er på den tiden nesten femten, Boja et år yngre, Obembe elleve år og Ben ni år. Neste morgen reiser faren til sin nye jobb og truer guttene til å ikke lage problemer for moren. Byen han skal jobbe i er for utrygg by til at familien kan flytte med.
«Hver gang jeg tenker på hvordan det var, hvordan den morgenen skulle markere den siste gangen vi alle bodde sammen som den familien vi hadde vært, begynner jeg – selv nå, to tiår senere –å ønske at han ikke hadde reist, at han aldri hadde fått det beskikkelsesbrevet. Før brevet kom var alt i sin skjønneste orden: Far gikk på jobben hver morgen, og mor, som hadde en liten butikk på markedet der hun solgte ferskvarer, stelte for de fem søsknene mine og meg. I likhet med barna i de fleste av familiene i Akure, gikk vi på skolen. Alt fulgte sitt naturlige løp. Vi tenkte lite på det som hadde vært. Tid betydde ingenting den gangen.»
Selv om de savner faren, venner de seg etterhvert til å se han sjelden. Det inntreffer en forandring i tilværelsen:
«Den gamle dagsordenen – sinnsro, lydighet, lesning og den obligatoriske siestaen – som lenge hadde vært en mønster i dagliglivet, mistet gradvis taket. Et slør la seg over øynene som vi hadde trodd kunne se alt, selv vår minste lille hemmelige rampestrek. I begynnelsen av den tredje måneden brakk den lange armen som ofte hadde svingt pisken, aktsomhetens redskap, tvert av som en grein. Da brøt vi oss fri.»
Guttene begynner å utforske verden utenfor den de er vant til. En av de nye aktivitetene er å fiske i den grufulle elven Omi- Ali. En elv med kilde til mørke rykter og overtro. Det er starten på tragedien.
Romanen Den forbudte elven ble utgitt i 2015 – på norsk i 2017 av Font forlag. Den har fått strålende kritikker og er blitt kategorisert som en litterær klassiker, en roman å miste pusten av, årets beste roman, fabelaktig osv osv. Norske og kritikere utenfor Norge er begeistret for debutromanen til Chigozie Obioma – link til Font forlag der man kan lese mer om romanen, anmeldelser mv.
Jeg har lest romanen på Ebokbib – og må slutte meg til de gode anmeldelsene. Jeg ble slukt inn i historien. Miljøet er levende beskrevet – det er som å være tilskuer på første rad. Vitne til et voldsomt drama som utspiller seg.Uten å kunne gripe inn. Derfor var det innimellom som om det gjorde fysisk vondt å lese om dramaet brødrene og familien blir en del av. Så ja, dette er den mest gripende romanen jeg har lest hittil i år. En roman å miste pusten av.
«Min fars dagbok er Taniguchis mest personlige tegneserieroman, med handling lagt til kystbyen Tottori, der han vokste opp, sørvest i Japan. Han var fire år gammel da den voldsomme brannen i 1952, som skildres i tredje kapittel, gjorde over 20 000 innbyggere husløse. Boken er ikke selvbiografisk, men bygger på Taniguchis familieforhold. I likhet med hovedpersonen Yoichi forlot han hjembyen for å gjøre karriere, og hadde ikke vært der på femten år da han etter påtrykk fra en venn dro for å besøke foreldrene sine. Gjensynet hentet frem opplevelser han hadde glemt, og endret bildet han hadde av foreldrene og barndommen. Denne erkjennelsen av at fortiden ikke er en fast substans, men subjektiv og foranderlig, er grunnideen bak Min fars dagbok. Mellom de nennsomme bilderutene kommer Taniguchi med en oppfordring: Gjør deg kjent med dine foreldre og prøv å forstå din egen familie.»
Sitatet over er fra etterordet i tegneserieromanen Min fars dagbok av Jiro Taniguchi som også har illustrert boken. Det var ikke tilfeldig at jeg tok med meg boken sist gang jeg var innom biblioteket – jeg er fascinert av Japan.
Planen var at jeg skulle delta på en reise til Japan sommeren 2016. For å gjøre en lang historie kort – reisen ble det ingenting av. Heller ikke i 2017. Det betyr ikke at planen er skrinlagt – tvert imot.
Det er lett å tenke at Norge og Japan er veldig forskjellig. Historie og kultur har mange ulikheter. Men etter å ha lest boken till Jiro Taniguchi, og bøker av andre japanske forfattere, er det flere likheter enn ulikheter.
Jeg ble rørt av historien i romanen. Det er det universelle. Vi vokser opp med forventninger til foreldrene våre. Når de skuffer oss er det ikke enkelt å tilgi. Foreldre har naturlig nok forventninger til barna. Men for de fleste foreldre vil kjærligheten til barna alltid være der, og derfor evnen og viljen til å tilgi. En må ha levd en stund for å forstå dette som romanen forteller om på en stillferdig og verdig måte. Den ble utgitt i 1994 og på norsk i 2014.
Tone H siterer Fiskene har ingen føtter av Jón Kalman Stefánsson
12:33, 10. august 2017 Ingen har det som favoritt.
De skjedde aldri noe i livet deres som kan regnes som betydningsfullt, de jobbet bare med fisk og sauer, kjente navnene på fjellene omkring seg og noen bekker, og kunne utifra fuglenes oppførsel se om de kunne vente seg plutselig kulde, hadde ellers lite å komme med, lettglemte, men nådde likevel det de fleste drømmer om å være lykkelig på sin måte i over seksti år, hvordan måler vi menneskenes storhet?
Jeg lånte med meg to tegneseriebøker da jeg sist var på biblioteket. En av dem var Veien til Perdition (Road to Perdition) av Max Allan Collins med tegninger av Richard Piers Rayner. Historien som er bak filmen Road to Perdition.
Boken ble utgitt i 1998, på norsk i 2002 og filmatisert i 2002 med Tom Hanks og Paul Newman i hovedrollene. Jeg har ikke sett filmen. Jeg har lest at de som har sett filmen og lest boken mener at boken er bedre enn filmen.
Handlingen er i 1930-årenes USA. Handlingen foregår i byen Rock Island, Illinois, en av Tri-cities. Det er harde tider for mange. Men ikke for de som er tilknyttet Looney-banden. Banden styrer alt: gaukongen, bordellene – de har til og med en kasinobåt.
Michael O’Sullivan, en dekorert veteran fra 1. verdenskrig, står i ledtog med banden.
Det er sønnen til O’Sullivan, som er fortellerstemmen. En dag sniker sønnen seg med i bilen til faren, og er vitne til en massakre. Banden bestemmer seg for å kvitte seg med O’Sullivan og familien hans. Boken handler om faren og den unge sønnens krig mot gangsterne.
Tegneserieboken var spennende. Tegningene er i svart hvitt og blir da ikke så blodige som handlingen skulle tilsi. Gode tegninger og god historie. En bok som absolutt ikke er gått ut på dato.
Boken stod i hylla over nye bøker på biblioteket. Jeg kjente igjen omslaget på boken fra en reklame. Jeg leste verken på for-eller baksiden av boken. Det var at det var en ny bok og bokomslaget som tiltrakk meg. Hadde det norske forlaget valgt omslaget som er på originalutgaven, hadde jeg neppe valgt å lese den. Da hadde jeg tenkt at jeg ikke var i målgruppen. I så fall hadde jeg gått glipp av en god bok. Av flere årsaker som jeg skal komme tilbake til.
Romanen Verden uten deg (The Light We Lost) av Jill Santopolo ble utgitt i 2017 og samme år i Norge av forlaget Gyldendal.
Handlingen foregår i New York. Fortelleren er Lucy. Hun møter Gabe 11. september 2001 på Columbia University der de begge studerer.
«Kramer var nettopp ferdig med oppropet da du skjøv opp døren. Du smilte til meg, og smilehullet viste seg i et flyktig glimt idet du tok av deg Diamondbacks-lua og stappet den i baklommen. Blikket ditt landet raskt på den tomme stolen ved siden av min, og så gjorde du det samme.»
Foreleseren Kramer får navnet av studenten som kommer for sent: Gabe Samson. Kramer ber Gabe kommer mer presist i resten av semesteret, og begynner å snakke om Julius Cæsar:
«Jeg vil alltid huske den passasjen, for siden den dagen har jeg så mange ganger lurt på om du og jeg var skjebnebestemt til å møtes på Kramers Shakespeare-seminar. Om det er skjebnen eller viljen som har bevart forbindelsen mellom oss i alle disse årene. Eller en kombinasjon, nytte strømmen mens den gavner. «
Seminaret blir avbrutt av at en av de ansatte kommer inn og forteller at det har vært på tv at et fly har truffet tvillingtårnene. Gabe foreslår at Lucy går opp på taket til Wien-bygget:
«Hvor skal jeg, sa du?»
«Sammen med meg,» sa du, så strøk du hånden åndsfraværende nedover fletten min. Det var en fortrolig gest, slikt som skjer etter at alle barrierer rundt intimsfæren er brutt ned. Som å spise fra noens tallerken uten å spørre. Og plutselig følte jeg meg knyttet til deg, som om hånden din på håret mitt betydde noe mer enn åndsfraværende, nervøse fingre.
Mange år senere tenkte jeg på det øyeblikket da jeg bestemte meg for å donere håret mitt og frisøren rakte meg fletten, innpakket i plast, og den virket enda mørkere brun enn normalt. Selv om du var en hel verden unna da, føltes det som om jeg sviktet deg, som om jeg kappet båndet mellom oss.
Men da, den dagen, rett etter at du rørte ved håret mitt, gikk det opp for deg hva du hadde gjort, og du lot hånden falle ned i fanget. Du smilte til meg igjen, men denne gangen nådde det ikke øynene dine.
Jeg trakk på skuldrene. «Ok,» sa jeg.
Verden føltes som om den holdt på å sprekke opp i biter, som om vi hadde gått gjennom et knust speil og inn i det splintrede stedet bakenfor, hvor ingenting ga mening, hvor beskyttelsen vår var fjernet, murene revet. Det var ingen grunn til å si nei.»
Lucy er sammen med Gabe denne dagen. Men han finner tilbake til kjæresten Stephanie.
«Jeg burde ikke være knust, men jeg var det.
Jeg snakket ikke med deg resten av høstsemesteret. Ikke i vårsemesteret heller. Jeg skiftet plass på Kramers seminar så jeg ikke måtte sitte ved siden av deg. Men jeg hørte etter hver gang du snakket om hvordan du så skjønnhet i Shakespeares språk og bildebruk-selv i de voldsomste scenene.»
Tiden går:
«New York er en underlig by, du kan bo der i årevis og aldri møte din nærmeste nabo, men så kan du støte på din beste venn idet du går inn på undergrunnsbanen på vei til jobb. Skjebne versus fri vilje. Kanskje det er begge deler.
Det var mars, nesten et år etter at vi var ferdig på college, og New York City hadde slukt oss. Jeg bodde sammen med Kate på Upper East Side i den svære leiligheten som en gang hadde tilhørt besteforeldrene hennes. Det var noe hun og jeg hadde snakket om å gjøre siden vi gikk i sjuende klasse. Barndomsdrømmene var blitt til virkelighet.
Jeg hadde et seks måneder langt forhold til en kollega, et par engangsligg og en håndfull dater med menn jeg ikke syntes var smarte nok eller kjekke nok eller spennende nok, men i ettertid må det nok sies at det sannsynligvis ikke var noe særlig i veien med dem. Hvis jeg hadde møtt Darren da, ville jeg sikkert ha tenkt det samme om ham.»
Lucy fyller 23 år den dagen hun møter Gabe igjen på en restaurant. De innleder et forhold og etterhvert flytter hun inn i hans leilighet. Den tiden de får sammen før Gabe velger å si ja til et oppdrag som fotojournalist i Irak, skaper mange minner for Lucy å tenke tilbake på. Lucy har en egen karriere som barneserieprodusent i New York, og vil ikke reise med han. De skiller lag. Lucy er knust. Minnene om tiden med Gabe slipper ikke – heller ikke etter at hun treffer på Darren.
«Når den første kjærligheten er den største» står det foran på boken». Helt utrolig med tanke på hvilke bøker jeg normalt leser – og særlig den siste tiden - så slukte jeg denne boken. Det var som å se en film. Hendelsene er i perioden 2001 – 2014 – det blir derfor tidsnært. Moderne liv som leves. Friskt og aldri dystert. Handlingen er lagt til New York – en by mange lar seg fascinere av – inklusive denne leser. Hun har lagt inn noen frampek – nesten usynlig. Bøker der kjærlighet er tema kan enkelt bli en klisset affære. Men slik opplevde jeg ikke boken til Jill Santopolo.
Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i Lucys liv – hva hadde skjedd dersom en hadde valgt en annen vei enn den en valgte. Opplevelser som ikke slipper - som har klistret seg inn i den mentale minneboken. Tvilen hun har i forholdet til Darren – den tvilen klarer hun å overføre til meg som leser. Forfatteren fordyper seg ikke i detaljer. På den måten gir hun meg rom til å gå inn i historien. Etter å ha lest den gode, men faktatunge, boken til Sidsel Wold var romanen Verden uten deg perfekt lesing.
«Å reise tilbake til min gamle kibbutz Ayelet Hashahar var noe jeg ofte tenkte på, men ikke hadde våget å gjennomføre. Skjebnen ville det derimot slik at jeg ble kjent med en israeler som hadde venner der, og som tok meg med nordover. På forhånd hadde jeg snakket med Shimon fra tefeten, som ble glad for å høre fra meg. Å kjøre opp bakkene fra Genesaretsjøen, som jeg kjente så godt fra min ungdom, var sterkt. Å passere åkrene, se utsikten mot Golanhøydene og Hermonfjellet, som lå innhyllet i dis, brakte frem et vell av følelser. Så lykkelig jeg hadde vært her, i disse omgivelsene. Så lett jeg levde med israelerne den gang, og så uskyldig alt virket sammenlignet med nå. Da jeg kjente lukten av jordene og gresset, gikk tankene mine til Israels pionertid, da jødene kjempet for sitt lovede land og var helter...
.
..Vi tok farvel. Ingenting kunne bringe vår felles fortid tilbake. Det var et godt besøk, men fremfor alt et sårt besøk. Kanskje var Shimon, Raya og Durra de samme – men jeg hadde reist så langt, både geografisk, politisk og mentalt.»
Det er reisen til Sidsel Wold vi får være med på i boken Landet som lovet alt – Min israelske reise. En bok som ble utgitt i 2015, som jeg har kjøpt og nå lest. Boken er på 311 sider inkl. noter mv og oppdelt i 27 kapitler.
I bokprogrammet Faktasjekken ble det sagt at i og med at verden stort sett er oppdaget, stilles det større krav til faktabøkene, både språk og til den gode historien. Oppramsing av fakta har liten verdi. Det er jeg enig, i og det er der Sidsel Wold scorer høyt.
Sidsel Wold har en god historie å fortelle og hun skriver godt. Selv om jeg har lest en del bøker tidligere om temaene hun skriver om, var det mye nytt å lære.
Bøker jeg skrev om i mars 2014 og februar 2013 – link til innleggene:
Spillet om Gaza av Åshild Eidem
Israelerne - kampen for å høre til av Hanne Eggen Røislien
Sidsel Wold er engasjert og personlig. At jeg synes det helt på slutten ble litt gjentakelser, blir mikroskopisk i den store sammenheng.
Tone H om Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel av Peter Wessel Zapffe:
14:54, 3. august 2017*
Det er ikke mye som jeg i tidligere år har festet seg om Peter Wessel Zapffe (f.1899 – d.1990). Om årsaken er at de fleste lærerne da jeg vokste opp nordpå var sørfra eller om det var jeg som tenkte han var avleggs, eller en blanding, det er uklart. Uansett; Zapffe er så kraftig fremsnakket i bokprogrammet Faktasjekken at jeg måtte finne ut mer om han.
NRK har lagt ut mye arkivmateriale, og jaggu fant jeg et TV program fra 1974 i anledning at Zapffe fylte 75 år: Smilende penner: Peter Wessel Zapffe Det var 55 anvendte minutter. Dramatiseringen av Psykoanalyse med Lars Andreas Larsen og Helge Jordal var en skikkelig latterbombe. Boken Vett og uvett er herved notert for neste bestilling til Bokklubben.
Nå bruker ikke jeg tid her til å ramse opp hvem Zapffe var, til det er det så mange kilder, herunder her hos Norsk biografisk leksikon. Men kort: Zapffe vokste opp i Tromsø. Utdannet jurist – mest kjent med det er at han skrev han en oppgave på rim om prejudikater som Olav Hestenes leser opp i NRK-programmet. Han tok deretter en filosofisk doktorgrad. Zapffe beskrives kort som forfatter og filosof, men var også en habil fotograf, og han var naturverner og fjellklatrer.
Boken som kom på topp fem lista i Faktasjekken både i kategorien Kultur og underholdning og Reiseskildringer, er Barske glæder. Den har jeg lest på Nasjonalbiblioteket.no – en utgave fra 1997. Boken har forord av Arne Næss. Det er en samling av Peter Wessel Zapffes artikler fra aviser, tidsskrifter og årbøker.
Jeg kan ikke kategorisere meg som fjellklatrer – det høyeste fjellet jeg har gått opp og ned er Gaustadtoppen. På egne ben midt i solsteiken. I den korte teksten «Avskjed med Gusta» - er forfatteren kritisk til folk skal bringes opp til toppen med motorkraft. Jeg liker best hans fortellinger om forberedelsen til turene, møtet med lokalbefolkningen.
Tekstene jeg likte best var tekstene Laksefiskere, Juleleir, Fire korstog til piggtind, Strandhugg og Et ishavsminde eller Herr Mayer. Det er frodige tekster som jeg fant mye humor i. Lett å forstå at mange fortsatt lar seg begeistre over det han har skrevet.
Da jeg nærmet med slutten i boken Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye, tenkte jeg: nå vil jeg ikke lese mer – jeg vil dikte en annen slutt på livet enn det Kathe Lasnik fikk. Men det skal ikke bare være fryd og glede å lese bøker. Innimellom må man også lese bøker som gjør vondt å lese. Boken er ikke dyster, men når man nærmer seg slutten og det unngåelige er et faktum, blir denne historien brutal å lese.
Boken er en biografi om Kathe Lasnik. Hun ble arrestert sammen med moren Dora og søsteren Anna den 26. november 1942. Samme dag ble de og faren Elias ført ombord på skipet DS Donau fra Oslo. Ombord på skipet var det tilsammen 532 jøder. Kathe, foreldrene og søsteren Anna ble alle drept i Birkenau 1. desember 1942. Bare ni av passasjerene kom tilbake. En dyster del av norsk historie.
Boken jeg skrev om i innlegget: Marte Michelet: Den største forbrytelsen gjorde inntrykk. Men boken til Søbye gjorde et sterkere inntrykk. En bok jeg ble tipset om i radioprogrammet Faktasjekken som jeg har skrevet om i flere innlegg. Kathe, alltid vært i Norge ble utgitt i 2003. 165 sider inkl. etterord, register mv. Boken inneholder også bilder.
Kathe Rita Lasnik født 13. oktober 1927. Hun var bare 15 år da hun ble drept:
«Jeg ville aldri ha støtt på Kathe Lasnik hvis jeg ikke hadde fått en e-post fra en kollega som arbeidet ved krigsforbryterdomstolen i Haag. Han hadde fått noen spørsmål fra William Seltzer ved Fordham University i Bronx som ville undersøke hvilken rolle statistikken hadde spilt da jødene ble identifisert, lokalisert og arrestert under Den annen verdenskrig. Det var avsnittet han hadde skrevet om Norge jeg skulle kommentere.
Jeg arbeidet i Statistisk sentralbyrå, men visste ikke noe om statistikk og jødeforfølgelsene i Norge. Det var pinlig, men jeg fant ut at William Seltzers spørsmål ikke lot seg besvare ordentlig av historikernes framstillinger heller. Noen måneder etter at jeg hadde sendt av sted mine mangelfulle kommentarer ble jeg spurt om å holde foredrag på det 21. Nordiske statistikermøte i Lillehammer. Jeg valgte som tema nettopp hvilken rolle den offisielle statistikken hadde spilt da jødene ble deportert fra Norge høsten 1942.»
I Riksarkivet fant han skjemaet som Kathe og andre jøder i Norge måtte fylle ut på initiativ fra Nasjonal Samlings Statistiske kontor. Skjemaet er datert 16. november 1942. På spørsmålet Når kom De til Norge? i skjema har hun svart:
«Alltid vært i Norge»
Han leter videre og undersøker mappen til Kathe i Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer – den er tom. Da bestemmer han seg for å finne alt som er mulig å finne om Kathe Lasnik.
Det han fant er blitt til biografien Kathe, alltid vært i Norge. Han finner blant annet ut at Kathe hadde to eldre søstre som flyktet til Sverige høsten 1942. Begge levde – Jenny bodde i Boston og Elise i Israel.
«Etter besøkene hos Jenny Bermann og Elise Bassist var beholdningen av samtidsdokumenter om Kathe Lasnik og familien hennes noen få fotografier. Papirer, attester, vitnemål, brev, dokumenter, fantes ikke. Det var ikke mye de kunne ta med seg da de rømte til Sverige, da de kom tilbake etter krigen var alt borte. Kathe Lasniks søstre svarte på spørsmålene mine, men det var vanskelig å spørre, jeg skjønte at det var smertefullt å bringe lillesøsteren og den tida de hadde hatt sammen fram i erindringen. Jeg var ikke forberedt på at mine forsøk på a finne ut mest mulig om Kathe Lasnik skulle lammes av erindringens smerte.»
Jeg har i dag begynt å lese boken til Sidsel Wold: Landet som lovet alt, min israelske reise – en veldig god bok forresten. Hun skriver at i over 20 år var holocaust et ikke-tema i Israel:
«Etter annen verdenskrig og frem til 1960 levde ofrene for holocaust i taushet med sine mareritt. De ville ikke snakke. Noen hadde dårlig samvittighet for at de selv hadde overlevd, mens resten av slekten forsvant. Andre ville ikke rippe opp i de grufulle minnene. Mange orket ikke å si noe av redsel for ikke å bli trodd eller bli møtt med at «jødene i Europa gikk som sauer til slaktebenken uten å gjøre motstand». Auschwitz var et sted, en tilstand det var umulig å forklare for andre.»
At søstrene til Kathe hadde vanskelig for å snakke om fortiden er ikke vanskelig å forstå. Uansett; forfatteren har klart å finne nok informasjon til å skrive denne gripende historien.
«Min greie er å se individet. Prøve så godt jeg kan å skille kriminaliteten fra personen, se at i praksis finnes det bare kriminelle handlinger, ikke kriminelle mennesker. En kriminell er som regel en person med sin egen og helt spesielle historie bak seg, og det er med på å forklare de aller fleste uheldige valg og handlinger. Mange kriminelle liv kan best forstås i lys av psykiatrien, og av og til kan det være akutt. Andre kan du oppleve at det ikke finnes en reell utvei for, selv om de ønsker å bryte – de er fanget i et sosialt mønster og et belasta miljø, fanget i sitt eget liv.»
Purk eller skurk? Det eneste som er 100 % sikkert er at Eirik Jensen har vært purk – det er det boken På innsiden Historien om mitt politiliv handler om. En bok Eirik Jensen har skrevet i samarbeid med Thomas Winje Øijord og som sitatet er hentet fra.
Om Eirik Jensen er skurk – nærmere bestemt om han har gjordt seg skyldig i grov korrupsjon og medvirkning til narkotikainnførsel, skal tingretten skal ta stilling til. Dommen forventes i september.
Jeg har ikke fulgt med på alt som er sagt og skrevet i forbindelse med rettsaken. Det eneste jeg tror 100 % på, er at uansett utfall av rettsaken blir dommen i tingretten anket. Da blir saken spisset og mer interessant å følge med på.
Det er ikke vanskelig å kjenne sympati med Eirik Jensen. Jeg håper at han ikke har gjort det han er siktet for. Det er som den rufsete og uortodokse politietterforskeren i krimromaner som må kjempe mot håpløse sjefer oppover i systemet – han heier en på.
Eirik Jensen ble arrestert i februar 2014. Boken På innsiden Historien om mitt politiliv ble utgitt i 2015, et år etter arrestasjonen. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt. Jeg har ikke fulgt med på hva Eirik Jensen har bedrevet før saken mot han begynte å rulle. Derfor var boken interessant å lese – det er hans historie om sitt yrkesliv. Boken handler veldig lite som det som har skjedd etter at han ble arrestert. Men den er grei å ha med seg før dommen faller og den videre behandling i rettsapparatet.
«-Jeg traff ham på toget. Jeg må forestille deg. Han er virkelig en forbløffende fyr. Klort seg oppover. Se på den planen han ga meg.»
Det er Eden som har møtt en mann som heter Konk – etter egen påstand medeier i et selskap som skal drive Indigo Lake-gruven – i et område der det skal være mye gull. Konk er ute etter aksjonærer som vil investere i gullgruven. Eden skal få provisjon for de aksjene han selger for Konk.
«De to brødrene studerte planen ivrig, og rett som det var kom Piers' sterke never nær Edens slanke kunstnerhender. Da Piers var gått, satte Eden seg ved skrivebordet, utkjørt. Han støttet hodet i hendene og spurte seg selv hvorfor han var nødt til å gå gjennom alt dette for å sikre seg penger nok til å få sitt innerste ønske oppfylt. Da onklene var unge hadde de tatt det som en selvfølge at de skulle ut og reise. Renny hadde vært mye ute - i Irland, i England, i Frankrike under krigen, i New York på hesteutstillinger. Men han – han som av hele sin sjel higet etter å komme til Frankrike eller Italia - måtte finne seg i å bli sittende i denne avkroken, der familiens eneste tanke var å holde fortidens tradisjoner ved like. Det var mer i livet enn god mat, fine hester, velstelte frukttrær og søndagsgudstjenester i den lille kirken bestefaren hadde bygget. Det var vel og bra for Renny. Det passet ham helt. Og Piers — det ville passe ham fortrinnlig, også - han ville mer enn gjerne la seg binde til jorden. Det var vel og bra for en kvinne som nærmet seg de hundre, men hun hadde hatt en begivenhetsrik fortid i Irland og India - ikke for det, hun levde slett ikke i fortiden som de fleste gamle mennesker. Hun var robust opptatt av nåtiden og snakket ofte om fremtiden - Gud velsigne henne. Men det kunne ikke vare lenge til hun døde . . . hun var minst verd hundre tusen dollars... sett at hun testamenterte femti tusen til Renny og delte resten likt mellom de andre barnebarna. Ti tusen på hver. Det var uanede ting han kunne utrette med ti tusen dollars! Han ville riste av seg de juridiske studiene som en slange rister av den stive, motbydelige hammen og dra ut og se seg om i verden. Men det kunne han gjøre med atskillig mindre enn ti tusen dollars. Bare lite grann! Han var ikke fordringsfull - men hele sitt korte liv skulle han komme til å mangle penger.»
Året er 1923 når boken starter – det er bok nr. 6 i Jalna-serien: Gull og kjærlighet (The Whiteoak Brothers) utgitt i 1953. En serie skrevet av Mazo de la Roche og som jeg leste som barn, og har kjøpt og leser av nostalgiske årsaker. Om leseopplevelsen nå er den samme som da jeg leste den som barn det er vanskelig å si. Uansett; jeg har godfølelsen når jeg leser. Det er som å få et frikvarter fra livet. Det var det også da jeg leste serien første gang. Så pass husker jeg av den første leseopplevelsen.
På samme måte som Konk og kona klarer å overbevise Eden, klarer Eden å overbevise broren Piers, søsteren Meg, onklene Nicholas og Ernest og bestemoren Adeline om at å kjøpe aksjer gruven er god butikk. Ingen av dem vet at de andre har kjøpt aksjer. Til og med tanten Augusta og Dilly, en ung ugift kvinne med mye penger som tanten vil koble familiens overhode Renny med, klarer Eden å overbevise. Selv om Renny som familiens overhode alltid er i short for penger, lar han seg ikke overbevise. Men Boney, Adeline papgøye, snapper opp all snakket mellom Eden og Adeline og skriker ut; «Gull, rødt gull din gamle djevel!»
I tillegg til dramaet rundt denne investeringen, er det kjærlighet i luften. Dilly forsøker få Renny interessert i seg. At Finch forelsker seg i Pheasent Vaughan faller ikke i god jord på Jalna. Meg er fortsatt er ugift etter at faren til Pheasent, Maurice, sviktet Meg. Pheasent er det direkte resultatet etter sviket som Meg aldri kan tilgi.
Når jeg forlater Jalna for denne gangen har det meste roet seg:
«En samling av Edens dikt skulle komme ut til høsten, og en velkjent New York-forlegger skulle utgi dem. Det var nesten morsomt å høre på den uenigheten som nå raste rundt bordet, for det var et pust fra omverdenen som hadde fatt den til å blusse så sterkt. Meg var stolt av gutten, men redd for at hans suksess skulle ta ham bort fra hjemmet. Ernest var også stolt av Eden og husket de litterære ambisjonene han selv hadde hatt en gang. Nicholas var fornøyd, men nøktern. Renny var skeptisk, trodde ikke at Eden var i stand til å ernære seg ved sin penn og beklaget at han hadde gitt ut så mange penger til brorens juridiske studium. Piers lo av Edens versemakeri, som han kalte det, og skrøt av sitt eget landlige yrke. Bestemoren ba forvirret om en forklaring. Eden var avvekslende lykksalig, rasende, stolt og sur.
Etterpå sto han alene i alleen med den varme solen i ryggen og vinden ruskende i håret og tenkte med et smil på scenen ved bordet. Når han var sammen med familien var han ofte irritert og forarget på den. Men når han var borte fra den, ble hans syn på den nesten romantisk. Han ville ikke ha dem annerledes, fra temperamentsfulle, gamle bestemor til lille Wakefield. Han visste at den tiden snart ville komme da han ville reise fra familien, forlate det gamle huset. Han visste at Jalna ikke var nok for ham. Likevel spurte han, litt vemodig, seg selv om verden utenfor ville kunne inspirere ham til ektere poesi enn den han hadde fremtryllet under dette taket . . . Jo, det kunne den sikkert! Hans fantasi presset på, forsøkte å se det som lå foran ham . . . Til sommeren skulle han på kanotur nordover. Det hadde han hatt lyst til lenge. Til høsten skulle han til New York. Det ukjente lokket ham der, alt det nye i et fremmed land.»
I løpet av få dager hadde altså kvinneprestmotstanderne samlet seg og gitt uttrykk for det som skulle bli hovedargumentasjonen fremover. Det hele bygde på en grunnleggende forestilling om at kvinnen var underordnet mannen. Det var en skaperordning, altså en evig, objektiv og urokkelig ordning som Gud selv hadde innstiftet, ved å skape mannen før kvinnen. Fordi kvinnen var underordnet, hadde Kristus gitt henne taleforbud i menigheten. Jesus hadde også bare hatt mannlige apostler, noe som innebar at kvinnelige prester brøt med den kirkelige tradisjonen. Derfor kunne kvinnelig prestetjeneste utelukkende realiseres gjennom brudd med den skapelsesmessige, kirkelige og kirkehistoriske ordning. Bare kirkefremmede og kirkefiendtlige miljøer kunne ha interessere av det. Når ordningen ble gjennomført, til tross for Bibelens klare ord, måtte motstanderne ha full frihet til å unndra seg samarbeid med den kvinnelige presten. I forlengelsen lå kravet om et skille mellom kirke og stat, fordi statskirken hadde vist seg som en ordning som uthulet den sanne kirke innenfra.»
Sitatet over er ikke fra tilstanden i Norge i middelalderen, det er fra begynnelsen av 1960 tallet da Ingrid Bjerkås (f.1901 - d.1980) ble ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke. Det skulle ikke de - jeg kaller dem kristenfundamentalistiske - ha noe av. Men hun hadde kjent motstand for sine meningers mot tidligere. Hun som talte Josef Terboven midt i mot. Sendte protestbrev til Vidkun Quisling med beskjed om at han måtte slutte å forføre gode nordmenn til å forråde sitt land. For det ble hun arrestert og satt på Grini.
Det som inspirerte meg til å lese boken var bokprogrammet jeg har skrevet om i innlegget:
Faktasjekken - boktips i kategorien biografi og selvbiografi
Biografien om Ingrid Bjerkås var et boktips mitt i blinken for meg. Utgaven jeg har lest er lån av biblioteket. Boken ble utgitt i 2014 og er på 209 sider inkl. bilder, register mv.
Link til forlaget Pax omtale av biografien
Boken om Ingrid Bjerkås er en historie om et helt spesielt menneske, eller det er vel mest riktig å kalle henne et medmenneske. Hun hadde full storm mot seg – men hun gikk rakrygget gjennom den. Mannen Søren må også ha vært et helt spesielt menneske som stod sammen med henne i denne tiden. Han var også forut for sin tid hva angår likestilling.
Jobben som prest på Senja var Ingrid Bjerkås første betalte jobb. Hun ble godt mottatt av de fleste og fikk gode skussmål i de årene hun var prest der frem til Søren døde. En bok det var verdt å lese.
I 2012 laget NRK TV en dokumentar om henne: Ingrid Bjerkås - hun våget å gå foran – link til programmet. Interessant der bl a datteren forteller hvor sint Ingrid Bjerkås ble over Hamsuns nazisympatier.
Sist sett
