«Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen.»
Sitatet over er fra boken: Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord. Familiefortelling
Etter Vincent van Gogh er det solide avtrykk. At hans kunst skulle få så stor betydning, er nesten absurd når en leser om hans liv. Samtidig er det nok slik som det står i boken til Dieter Beaujean Vincent van Gogh Liv og virke – hans turbulente liv har nok vært en medvirkende årsak til ettertidens interesse for kunsten:
«Selv om van Gogh bare arbeidet som kunstner i ti år, hvorav seks må regnes som læretid, er han i dag en av verdens mest populære kunstnere. Berømmelsen skyldes delvis hans uvanlige liv, som oppfyller mange av de etablerte kunstnerklisjeene og som kjennetegnes av en konstant søking etter en ideell livsform. I løpet av sitt liv solgte van Gogh ett eneste bilde - Den røde vinmarken fra 1890. Han så den ideelle kunstner som en produsent av bilder som ikke skulle være forbeholdt et elitepublikum på kostbare kunstutstillinger, men skulle derimot - i bevisstheten om et sosialt ansvar - tjene som basis for reproduksjoner som «skulle bringe litt lys inn i de fattiges hus». Dilemmaet i van Goghs liv som kunstner – hans streben etter anerkjennelse og det sosialistiske kravet om en kunst for alle – ble først løst etter hans død. I dag oppnår bildene hans, for eksempel Fjorten solsikker i en vase, stadig nye rekordpriser i auksjonshusene verden over, og enkle fargepostkort av hans verker finnes i nesten alle hjem.»
På forsiden av boken utgitt i 2005 og på norsk i 2006, står det at det «mini kunstbok. Boken gir et innblikk i hans liv og kunst. Jeg kjøpte boken her gjennom Bokklubben for 49,-. Boken som er årsak til at jeg kjøpte kunstboken, er at jeg ønsker å kjøpe og lese boken: Å skrive livet hans fineste brev (1872-1890) : 265 brev og 110 skisser. Men i og med at det er en koloss av en bok, måtte jeg få et innblikk i livet til van Gogh først. Det har jeg fått, og jeg har fått enda mer lyst til å kjøpe boken Å skrive livet...I denne artikkelen i Dagsavisen fra 2014 om boken står det:
«Mange antar at Vincent van Gogh var en ravende gal mann, siden han tok sitt eget liv. Brevene hans, nå på norsk, viser at det ikke stemmer.
Han skar av sitt eget øre. Var inn og ut av sinnssykehus. Tok til slutt sitt eget liv. Sannsynligheten er stor for at det lille du vet om Vincent van Goghs privatliv, er kun disse tre tingene. Ikke rart man tenker at han var en gal mann, som nærmest tilfeldig og i et øyeblikks tilfeldig inspirasjon nærmest ristet selvportretter, stjernenetter og solsikker ut av ermet.
- Ideen om at van Gogh var en galning, kommer av uvitenhet. Å gi ut brevene hans gir mulighet til å rette opp i misforståelsen, vise at han var så mye mer, sier Leo Jansen.»
Jeg leste bok nummer to i serien så langt tilbake som juli 2016. Allikevel var det rimelig enkelt å ta opp tråden fra de to foregående bøkene Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien. I romanen Landet ingen har sett utgitt i 2016, en bok jeg har kjøpt, fortsetter Edvard Hoem fortellingen om de som reiste over Atlanteren og de som ble i Norge. I denne romanen dør søstrene Gjertine og Serianne, Gjertine i USA og Serianne i Norge.
«Ho åt nistematen sin og drakk vatn fra den store flaska
ho hadde med seg. Denne reisa var lang, men ingen ting mot
den reisa ho hadde lagt ut på saman med Ole Aas i ungdommen,
da dei forlet Norge den 2. juni 1886 for å finne ein
heim i den nye verda. Det var ho som hadde insistert på at
dei skulle reise, enda det var han som hadde familie i Sør-
Dakota. Ho kunne ikkje lenger minnast kvifor ho ikkje var
i stand til å slå seg til ro på Slutåsen. Det var rett nok langt
til skogs og høgt til fjells, og det var vanskeleg å få kornet
mogent der, anten ein sådde bygg eller havre. Men det var
også fritt, og med eit utsyn mot fjell og fjord og vesthimlar
som var sjeldsynt, sjølv i det vakre Norge. Alle som kom dit,
sa at vakrare utsyn hadde dei ikkje sett.»
Det er Gjertine som er på reise til sønnen Severt som har flyttet sammen med familien sin fra Sør-Dakota til sørlige Alberta i Canada, der de er blitt britiske statsborgere. Det er ikke god jord igjen i Sør-Dakota. Selv om sønnen forsøker å overbevise moren om at det er et bra sted å bo, kan hun se noe annet ved selvsyn:
«Ho stod på ein måte på endestasjonen. Her enda i alle fall draumen for Severt. Dåpen i Vågøy kyrkje den mørke aprildagen i 1882, den gongen det vart aust vatn på han som da heitte Sivert, kom til henne som klare minne i Ravenscrag, da Severt og Clara hadde tent parafinlampene i det vesle skuret og gjekk for å mjølke kyrne. Ho såg for sitt indre blikk syster si Anne-Martha, som den gongen var i slutten av tjueåra, men som no var ei gammal kvinne lik henne sjølv, enke og fattig, og Erik og Anne, som også hadde vore fadrar for Severt, og som no begge nærma seg dei sytti. Den aprildagen i Vågøy kyrkje låg langt tilbake i tida, men Gjertine visste og vedgjekk det som alle hadde forstått: Det var ho som hadde valt på vegner av alle. Ho hadde fått Ole til å gå med på å reise, og barna hadde ho sjølvsagt ikkje spurt, dei tok ikkje del i slike avgjerder, dei måtte bli med på den ferda som foreldra hadde lagt ut på, og den var lang. Det var hennar skuld at Severt var hamna her, og spørsmålet var da enkelt: Hadde ho valt rett? Var det dette ho hadde sett som ei framtid for den eldste son sin?»
Som de andre bøkene jeg har lest av Edvard Hoem, gjorde romanen Landet ingen har sett inntrykk å lese. En roman med en blanding av fakta og fiksjon. Og aller mest inntrykk gjorde historien der Gjertine besøker sønnen sin. Det er da en forstår hvor endelig mange av de valgene emigrantene tok for livet sitt var. Hvor mye slit det var å bygge seg opp en tilværelse av ingenting. 410 sider god leseopplevelse ble romanen for meg, og jeg ser frem til å lese den neste romanen i serien: Liv andre har levd.
Selv om dette i utgangspunktet er en kattebok, hopper jeg litt hit og dit.»
Boken til Unni Lindell med tittelen Knut Nobodys Baby er like fargerik som Unni Lindell. Den handler like mye om Unni Lindell som Knut. I årene Knut levde, var de en enhet: Knut og Unni.
Det var ingen tvil i min sjel da jeg første gang leste om boken: dette er boken for meg. Det var datteren min også klar på da hun sendte en video der Unni Lindell forteller om boken: denne må du lese mamma!
Boken som er utgitt i 2017 er kjøpt og lest. Jeg har vært innom hele følelsesregisteret under lesingen; fra latter til gråt. Leseopplevelsen er ubeskrivelig.
Unni Lindell er veldig glad i katter; og hun skriver blant annet dette;
«Katter slår an strenger, treffer ømme punkter, leser oss og pelslegger hjertene våre. De gir oss en inngang til ro og innsikt, men hauser opp stressnivået. Den som redd for å miste, bør ikke ha katt, for de kan ikke styres! Jeg burde ikke hatt katt!»
Jeg er også veldig glad i katter og kunne underveis nikke gjenkjennende til mange av opplevelsene hun hadde i samlivet med Knut. For noen vil nok noe av det hun forteller om være «too much» - jeg ser den. For det er som det står på forsiden av boken; den handler om et vennskap som grenser til galskap. Kattehatere bør ikke lese boken. For de finnes og er en egen rase. Nå tenker jeg ikke på hunder, men kattehaterne på to bein. Men for oss andre som ser verdien i det eiendommelige dyret en katt er, er denne boken midt i blinken.
I tillegg gir Unni Lindell oss et innblikk i en trøblete barndom som hadde sin årsak i faren som hadde sitt å slite med. En barndom som har satt sine spor. Vi får også et innblikk i livet hun lever – tanker hun har – Unni Lundell er raus.
Det er mye jeg kunne ha skrevet om den herlige boken Unni Lindell har skrevet. Men jeg tenker at de som leser om den vet nok om dette er en bok for dem eller ikke.
Det var tilfeldig at jeg kom over boken til Vigdis Hjorth: Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens. Boken utgitt i 2013 og 215 sider inkl. register dukket opp hos Bokklubben da jeg søkte på Tove Ditlevsen. En bok som jeg har kjøpt og lest, og helt sikkert vil komme tilbake til i senere innlegg.
Et av essayene i boken Tove til trøst og ettertanke, er om Tove Ditlevsen, og det starter slik:
«Julen 1970 fikk mine besteforeldre Tove Ditlevsens selvbiografiske Erindringer Barndom i gave av sin danske familie. Bøker hadde vi ikke mange av, så jeg kastet meg over den og ble beveget. Det var det at faren ble arbeidsløs, som fikk meg på gråten. Bestemor registrerte min bevegethet og fant fram Barndommens Gade av samme forfatter, skrevet da hun bare var treogtyve. Da Erindringer Barndom ble til, var hun over femti og ut og inn av psykiatrisk sykehus.
Barndommens Gade gjorde enda større inntrykk fordi språket og billedbruken var enklere og synsvinkelen ikke den modne, erfarne forfatterens, men unge Esters, Tove Ditlevsens alter ego; en hardt prøvet skikkelse jeg umiddelbart identifiserte meg med. Leste og følte meg hensatt til det fattige københavske Vesterbro i mellomkrigstiden og kjente meg igjen i Esters ensomhet og i det å ikke bli forstått av sine omgivelser, en ganske alminnelig følelse hos et barn, det er vel derfor boka er så elsket...»
Vigdis Hjorth forteller om hvordan hun flere ganger i livet har kommet tilbake til Tove Ditlevsens forfatterskap. Etter å ha sitert Tove Ditlevsen i Barndom, skriver Vigdis Hjorth:
«Dette siste tror jeg mange skrivende kan skrive under på, samt på det at diktningen kan fungere som tilfluktssted; blir hverdagens problemer uoverskuelige, kan du trekke deg tilbake, inn i en diktet verden der du har en viss kontroll. Diktningen kan i tilllegg virke som våpen, som den skal gjøre for Ditlevsen livet gjennom. Denslags visste jeg lite om i 1970 da bestemor også ga meg gjennombruddsromanen Man gjorde et Barn Fortred. Den fant jeg det ikke for godt å lese, men kasserte den ikke heller, det er en av få bøker fra barndommen som har overlevd alle flyttinger. Jeg tok den først for meg da jeg fikk en livskrise i slutten av tyveårene. Den var brun og fillete med min for lengst avdøde bestemors signatur fra 1941. Det ble innledningen til en ny Ditlevsenraptus; jeg har alltid vendt meg til henne når tilværelsen har vært turbulent, og det har dessverre ikke vært sjelden.»
Det første essayet i boken er om Vigdis Hjorths forhold til Bertolt Brecht. Hun var tolv år da hun så Riksteatret oppsetting av Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan.
«Jeg gikk ut i den våte og mørke høstkvelden som duftet av fuktige lønneblader, oppløftet av den kunstneriske opplevelsen, rystet av spørsmålet: Er det slik det er fatt i verden, at det ikke er mulig å være god? Hva skal vi gjøre da?»
Hun er også innom egne bøker, som i «Bedrag eller bidrag?» der hun forteller om da hun beskyldt for å ha plagiert W.G. Sebald Austerlitz i romanen Tredje person entall. Etter hvert som saken ruller, kommer det frem at det ikke var Sebald som hadde funnet opp setningene hun hadde brukt i romanen:
«Med hensyn til tyveri var jeg altså i selskap med Sebald selv, og ikke bare det: Setningene jeg hadde funnet det for godt til å stjele var de samme han hadde funnet det for godt å sitere. Sebald og jeg hadde samme litterære smak!»
Det var noen smakebiter fra boken
Jeg er etterhvert blitt mer skeptisk til å lese gamle bøker – det har vært for mange «stang ut» leseopplevelser. Å lese den danske forfatteren Tove Ditlevsen (f. 1917 – d. 1976) sine erindringsbøker Barndom (1967), Ungdom (1967) og Gift (1971) derimot var en svært positiv opplevelse.
Selv om livet til forfatteren ikke beskrives som en dans på roser, er det som Vigdis Hjorth siteres på bokomslaget; å lese bøkene var «vondt, vakkert og vittig!»
Tove Ditlevsen var ingen ukjent forfatter for meg før jeg leste bøkene som er utgitt samlet i en pocketutgave i 2018. Jeg kjøpte boken her gjennom Bokklubben.
I bokhylla står romanen De gjorde et barn fortred, Den onde lykke og andre noveller og Dikt i utvalg. De gjorde et barn fortred (1941) var Tove Ditlevsens gjennombruddsroman. Bøkene skal jeg lese om igjen.
Det som fikk jeg til å kjøpe og lese erindringsbøkene, var NRK programmet Brenners bokhylle der Kari Bremnes var gjest. Kari Bremnes forteller om sin leseopplevelse da hun som 13-åring leste Tove Ditlevsens Barndommens gate, og hvilken betydning Tove Ditlevsen har hatt for henne som artist. Kari Bremnes debutalbum Mitt ville hjerte er tonsatte tekster av Tove Ditlevsen. I tillegg fikk jeg ekstra «spirit» av en artikkel i Aftenposten om Tove Ditlevsen med overskriften:
«Hun skrev om sin fiasko som familiemenneske og ble gift og skilt fire ganger. Tove Ditlevsen så på seg selv som en antiintellektuell forfatter. I dag ville hun vært 100 år og hylles som en av Danmarks største.»
«Hun fikk tidlig spørsmål om det var sannheten hun skrev i sine erindringer, og da svarte hun ofte:
«Et menneske har mange fasetter, som det vender og dreier mot sine omgivelser. To mennesker oppfatter aldri et tredje menneske helt likt.»
Hun gjorde jevnlig oppmerksom på at det ikke var direkte og bokstavelig overensstemmelse mellom personen Tove Ditlevsen og ordet jeg i hennes bøker.
Men samtidig sier hun:
«Å skrive er å utlevere seg. Ellers er det ikke kunst. Man kan kamuflere, men det er alltid seg selv man skriver om.»
Romanen Barndom starter slik:
«Om morgenen var håpet der. Det satt som et flyktig lysskjær i mors svarte, glatte hår som jeg aldri våget å ta på. Jeg hadde smaken av det på tungen sammen med sukkeret på den lunkne havregrøten som jeg spiste langsomt mens jeg så på mors spinkle, foldete hender som lå helt stille på avisen med meldinger om spanskesyken og Versaillestraktaten. Far var gått på arbeid, og broren min var på skolen. Dermed var mor alene, selv om jeg var der. Hvis jeg satt helt stille og ikke sa noe, kunne den fjerne roen i hennes underlige hjerte vare helt til formiddagen var blitt gammel og hun måtte ut i Istedgade og gjøre innkjøp som andre koner.»
I en kjærlighetsløs tilværelse, der det vanket slag fra en sint og irritert mor, vokser Tove Ditlevsen opp:
«Når håpet på denne måten var knust, kledte mor på seg med voldsomme og irriterte bevegelser som om hvert klesplagg var en fornærmelse mot henne. Jeg skulle også kle på meg, og verden var kald og farlig og uhyggelig, for mors mørke sinne munnet alltid ut i at hun slo meg i ansiktet eller dyttet meg bort i kroken ved kakkelovnen. Hun var fremmed og gåtefull, og jeg innbilte meg at jeg var blitt forbyttet som spedbarn og at hun slett ikke var moren min. Når hun hadde kledt på seg, gikk hun inn foran speilet i soveværelset, spyttet på lyserødt silkepapir og gned seg hardt i kinnene med det. Jeg bar koppene ut på kjøkkenet, og inne i meg begynte lange, underlige ord å krype over min bevissthet som en beskyttende hinne. En sang, et dikt, noe dulmende og rytmisk og uendelig melankolsk, men aldri sørgelig og trist slik jeg visste at resten av dagen ville bli det. Når disse lyse bølgene av ord gjennomstrømmet meg, visste jeg at mor ikke kunne gjøre meg noe, for nå sluttet hun å bety noe for meg. Mor visste det også, og øynene hennes fyltes av kald fiendtlighet. Hun slo meg aldri når min sjel var beveget på denne måten, men hun snakket heller ikke til meg. Fra nå av og til neste morgen var det bare kroppene våre som var tett ved hverandre. «
Faren slår ikke, men Tove har liten kontakt med han. De er fattige og enda mer fattigslig blir det når faren er uten arbeid. Men det er de ikke alene om. Det er stor fattigdom rundt dem. Når faren, sosialisten, leser bøker sier moren at folk blir rare av lese. Planene for broren Edvin er lagt; han skal bli håndverker. Håndverkere er ikke arbeidsløse og de er ikke sosialister. Edvin er pen og Tove er erklært stygg. Når Tove spør faren hvorfor han leste Social-Demokraten, rynker faren pannen og kremter. Moren og Edvin ler fordi Tove er så ukristelig dum.
«Mor slo ofte og hardt, men det var som regel vilkårlig og urettferdig, og mens avstraffelsen stod på, følte jeg en slags hemmelig skam og en tung sorg som drev tårene frem i øynene mine og økte den smertelige avstanden mellom oss. Far slo meg aldri. Han var tvert imot snill mot meg. Alle mine barndoms bøker var hans, og på min fem års fødselsdag gav han meg en vidunderlig utgave av Grimms eventyr. Uten den hadde min barndom vært grå og trist og fattigslig. Likevel hadde jeg ingen sterke følelser for ham, noe jeg ofte bebreidet meg selv når han satt på sofaen og så på meg med de rolige, forskende øynene sine som om han ville si eller gjøre noe i retning av meg, noe som imidlertid aldri kom til uttrykk. Jeg var mors pike, og Edvin var fars gutt. Den naturloven var ikke til å forandre på. En gang sa jeg til ham: - Kummer, hva betyr det, far? Jeg hadde funnet uttrykket hos Gorkij og elsket det. Han tenkte seg om lenge mens han strøk de oppoverbøyde spissene på barten sin. - Det er et russisk begrep, sa han til slutt. - Det betyr smerte, elendighet, sorg. Gorkij var en stor dikter. Glad sa jeg: - Jeg vil også bli dikter! Da rynket han øyeblikkelig pannen og sa truende: - Ikke innbill deg noe! En pike kan ikke bli dikter. Jeg trakk meg krenket og bedrøvet inn i meg selv igjen mens mor og Edvin lo av dette skrullete innfallet. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle røpe drømmene mine for noen, og dette løftet holdt jeg hele barndommen igjennom.»
En tøff tilværelse. Samtidig langt fra så tøff som andre hadde det der det f eks der det var alkohol med i bildet. Men for en jente var det et mål for foreldre som ikke hadde økonomi til at hun tok videreutdannelse: at hun ble godt gift og at den kommende ektefellen kunne forsørge henne. Han burde helst være håndverker.
Det er en stigning i romanene, den siste Gift, synes jeg var desidert best. Samtidig tror jeg ikke at leseopplevelsen hadde vært den samme uten at jeg hadde lest Barndom og Ungdom først. Tilsammen er romanene fordelt på 339 sider. Og igjen, selv om det jeg siterer fra Barndom er dystert, og at Tove Ditlevsen fikk et tøft liv i andre ekteskap der hun ved hjelp av legeektemannen fikk rusproblemer, er det som helhet ingen dyster historie. Den gir også et tidsbilde av hvordan det var å vokse opp i et dansk fattigkvarter med en dominerende mor og liten forventning til hva jenter kunne utrette i livet. Ved et skrivetalent og giftemål forbedret livet seg for henne. Og forholdet til moren var ikke dystert livet ut.
Jeg kan ikke huske hvor lenge jeg har stått i bibliotek-kø for å lese Helga Flatlands roman En moderne familie som ble utgitt i 2017. Nå er den lest, og fortsatt er det mange som står i kø for å lese boken. Etter all omtale og intervjuer med forfatteren hadde jeg forventninger til romanen.
Innfridde den? Njaaa; «så der» som Pippi bruker å si. Den både engasjerte og kjedet meg.
I et intervju som jeg leste i A-magasinet er overskriften: «Hun ville beskrive en moderne familie. Det ble en historie om besteforeldre med helt andre ambisjoner enn å dulle med barnebarna.» Vel; slik oppfattet jeg ikke romanen. Jeg leste den slik at besteforeldrene ikke ønsket å miste kontakten med barnebarna. Tvert om, det var datteren som holdt avstand etter å få servert nyheten om at foreldrene skal skilles. Foreldrenes ambisjoner fikk ikke jeg med meg, annet enn at de var lei hverandre.
I 70 års-dagen til bestefar Sverre, som familien feirer i Italia, smeller bomben: han og bestemor Torill skal skille seg. Det er helt uforståelig for de voksne barna Liv, Ellen og Håkon. Den som tar det tyngst er eldstedatteren Liv; hun går helt i kjelleren. Eksistensgrunnlaget hennes er truet. Vi følger familien i to år fremover, og fortellerstemmene er Liv, Ellen og Håkon.
Engasjerte gjorde romanen fordi jeg ble lei sutringen til Liv. Hun irriterte meg. Greit, kipt at foreldre skiller seg uansett alder. Men sannelig har denne familien mange goder ved at de bor relativt tett og foreldrene stiller opp for barnebarna. Jeg kjedet meg innimellom fordi jeg synes at romanen maler for mye over samme tema. Kanskje det hadde blitt litt mer liv i den om besteforeldrene virkelig hadde slått ut håret.
Men, absolutt interessant tema. Et av TV-programmene som har interessert meg er BBC programmet Escape to the Country. Mange av de som ønsker seg et drømmehus på landet er pensjonister. Det er ikke grenser hva de skal gjøre i sin pensjonistalder. Et nytt liv skal de få. Av og til lurer jeg på om de tror at når de kommer til en viss alder så snur det, de blir yngre og sprekere. Pytt; det er ingen sak å fly opp og ned en bratt trapp når en er 80. Faktisk er det slik at en del av de nybygde boligene rundt der jeg bor er eldre ektepar. Hus med store hager og to etasjer. En plastikkirurg forteller i Moss Avis i dag at han har 80 åringer som har utført en facelift. Her kan det skrives bøker i massevis – det er bare fantasien som setter grenser.
Omtale av min leseopplevelse er kopiert fra dette blogginnlegget. ]1
«Anna betraktet sjøen. Det dukket opp en velkjent følelse der hun sto i vannkanten: en høyspent blanding av tiltrekning og skrekk. Hva ville komme til syne hvis alt dette vannet plutselig forsvant? Et landskap av bortkomne gjenstander: sunkne skip, skjulte skatter, gull og edle stener og det armbåndet som hadde falt av håndleddet og ned i en avløpskum. Lik, hadde faren alltid lagt til, leende. For ham var havet en ødemark.»
Jeg synes det jeg siterer over var fint da jeg leste det første gang. Hvordan det sammenfatter historien til en av hovedpersonene i historien, Anna, ser jeg først etter å ha lest den gode romanen Manhattan Beach av den amerikanske forfatteren Jennifer Egan utgitt i 2017. Gyldendal forlag har gitt ut romanen på norsk i 2018, og boken jeg har lest er et leseeksemplar. Tidligere har jeg lest og skrevet om Bølle på døra utgitt av Jennifer Egan, som jeg også likte godt – link til innlegget jeg skrev i 2013:
Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan
Anna Kerrigan er elleve år når hun står på Manhattan Beach og skuer ut over havet. Hun er sammen med faren Eddie hjemme hos restauranteier og gangster Dexter Styles. Faren mistet jobben som aksjemegler under børskrakket. Økonomien i den lille familien har rast ned til et bunnivå. Eddie Kerrigan har jobbet for Dunellen som driver med lyssky aktiviteter på havna. En venn fra oppveksten på barnehjemmet. Men nå krever den handicappede datteren Lydia at Eddie må tjene mer penger, og da er Styles riktig mann å kontakte. Dette møtet vil prege livene deres fremover. Havet vil bli sentralt for det yrket Anna velger og som var, og fortsatt er (?), utradisjonelt for en kvinne.
I romanen til Jennifer Egan Manhattan Beach på 463 sider følger vi Anna, Eddie og Dexter Styles og menneskene rundt dem. Handlingen foregår i New York, nærmere bestemt Brooklyn, på 1930- og 40-tallet. En historisk roman og helt forskjellig fra romanen Bølle på døra, særlig hva angår form. Manhattan Beach er i sin form en mer tradisjonell roman.
Når vi møter Anna igjen, er hun en ung kvinne som har avbrutt studiene for å jobbe ved Marineverftet i Brooklyn. Andre verdenskrig er i gang.
«Det ble snart kjent at det de kontrollerte, var deler til slagskipet Missouri, som hadde fått kjølen strukket i Tørrdokk 4 nesten et år før Pearl Harbor. Senere var Missouris skrog blitt slept tvers over Wallabout Bay og til beddingen: et enormt område, med inngjerdinger av jern som avsperret omverdenen, og gangbroer som løp i sikksakk og minnet om den store berg-og-dalbanen på Coney Island. Det å vite at komponentene hun kontrollerte, skulle bli en del av det mest moderne slagskipet som noen gang var bygd, hadde faktisk gitt Anna litt mer glød i arbeidet. Men ikke nok.»
Anna kjeder seg, og i mot sjefens ønske forlater hun arbeidsplassen i matpausen. Hun kommer for sent tilbake og kalles inn på teppet til sjefen, Mr. Voss. Under samtalen sier han at han har lagt merke til at hun ikke har med mat hjemmefra. Da avslører hun at hun bor sammen med moren og den sterkt handikappede søsteren, og at faren er forsvunnet.
«Hadde Anna følt noe ved denne avsløringen, ville hun ha skjult det. Men hun følte ingenting. Faren var gått hjemmefra slik han ville ha gjort på en hvilken som helst dag - hun hadde ikke engang noen erindring om det. Sannheten hadde meldt seg gradvis, som når skumringen faller på: en erkjennelse, når hun tok seg i å vente på at han skulle komme tilbake, av at hun hadde ventet i dager, og så i uker, og så maneder - og allikevel hadde han ikke kommet. Hun var fjorten, og så var hun femten. Håpet ble erindringen om håp: en nummen, død flekk. Hun husket ikke lenger klart hvordan han så ut.»
Jennifer Egan skriver godt. Romanen er på et nivå som gjør at jeg nesten er redd for å omtale den. Redd for at noen skal misforstå noe jeg skriver slik at de unngår å lese den og dermed går glipp av en god leseopplevelse,
Jeg synes Jennifer blant annet er rågod til å beskrive relasjoner mellom mennesker uten å fortape seg i unødvendige detaljer og selvfølgeligheter. På en elegant måte beveger hun seg frem og tilbake mellom fortid og nåtid og mellom de tre personenes ståsted i fortellingen. Eddie Kerrigans forsvinning skaper en spenning gjennom hele romanen uten at det gjør fortellingen hesblesende.
Det er få romaner jeg leser som jeg tenker kunne vært filmatisert. Manhattan Beach er en slik roman. Samtidig er det skummelt når jeg har dannet meg så klare bilder av personer og miljø. Anna gikk inn i hjertet mitt fra første side. Det samme er relasjonene hun har til familie, venner og bekjente, og endringer i disse.
Her i Gyldendal Magasin forteller Jennifer om presset og prestasjonsangsten etter suksessen med Bølle på døra. Hun forteller at hun underveis i skrivingen var i tvil om hun skulle få det til. Om du vurderer å lese romanen anbefaler jeg deg å lese intervjuet. Når en har lest den forstår en hvor krevende det må ha vært å skrive den.
Omtalen er kopiert fra et innlegg jeg skrev i dette blogginnlegget
Når jeg leste at flotte og engasjerte Mona B. Riise, som jeg har sett og hørt i NRK programmet Stjernekamp, hadde gitt ut en bok med tittelen Norsk pop-poesi, måtte den inntas sakte.
Pax Forlag som har gitt ut boken og som jeg har fått et leseeksemplar fra, beskriver Mona B. Riise slik:
Mona B. Riise (f. 1972) er journalist og programleder på TV og radio. Hun er utdannet fra Universitet i Oslo, med litteratur, medier og kommunikasjon i fagkretsen. Hun har lang fartstid som reporter og programleder for musikk og kulturprogrammer på NRK, blant annet Lydverket.
Inntas sakte måtte boken fordi jeg måtte høre på låtene hun har hentet teksten fra. Mange var kjente, men mange ukjente.
Mona B. Riise skriver blant annet dette i innledningen:
«Jeg har tatt deler av teksten ut av sin sammenheng for å vise dem frem tydeligere. Mange som kjenner sangene synes kanskje det er vondt, men jeg oppfordrer til å høre musikken og teksten i sin helhet også. Noen tekster snur ord rundt så verden blir som ny.»
Hun innleder med «Karpedammen», der hun bl a skriver dette om sin opplevelse på en konsert med Karpe Diem:
«Konsertene var en triumf for Karpe Diem, men også for pop-poesien og jeg tror nesten jeg kan si, for mennesket. Om de rapper om innvandrerbakgrunn, om forhold, mat og sex, om å være muslim, om påfugler eller om fugler uten vinger. Himmel! Jeg må få dem ut av systemet før jeg går videre».
Etter utdrag fra fire låter med Karpe Diem, går hun videre med kapitlet Byen der hun har sitert fra samtale med Lillebjørn Nilsen og utdrag fra hans låter. Hun siterer blant annet dette fra samtalen der Lillebjørn sier:
«Noen ganger virker sangtekster sterkere når man bare leser dem. Jeg har aldri følt at det er en kamp mellom lyrikere og visedikterer, egentlig. Men det er poeter, jeg skal ikke nevne navn, som har sett litt ned på oss. Da har jeg sagt: «Er dere klar over hva ordet lyrikk betyr? Hvor det kommer fra? Lyrikk er ‘ord til lyre’ og lyre er et strengeinstrument, så da er det egentlig vi som er lyrikere, vi som har strengene til brøstet.»
Fint hva? Av og til kan det dukke opp en setning fra en sangtekst, som det engang gjorde fra låten Alexander Kiellands plass som er med i boken. Setningen «Men en trekkfugl vender tilbake om ikke annet så på trass.» dukket opp en gang det stormet som verst rundt Carl I Hagen. Han var hjemme fra Spania og laget røre i politiker-leiren. Setningen som dukket opp mot dramaet som utspilte seg gjorde meg veldig lattermild.
Tilbake til boken: Slik fortsetter den med egne refleksjoner, utdrag fra tekster og samtaler. En refleksjon fra kapitlet Livet og alt det der:
«Alt det kompliserte og det som er vanskelig å snakke om har en trygg plass i sangtekster.
Er jeg født bekymret og urolig eller ble jeg det? Livet kaster nok motgang mot en til at jeg tror jeg er blitt bekymret, samtidig ble jeg alltid kalt et sart barn.
I musikk har jeg funnet behagelig gjenkjennelse eller utløp for det sinnet jeg aldri klarte å finne frem til eller turte å uttrykke selv.»
Her kan jeg kjenner meg igjen. En setning som ofte dukker opp hos meg, er denne setningen fra Kari Bremnes låt Nytt imellom oss:
«...livet e en sang vi ikkje kan og nu går den akkurat forbi her...»
Hele teksten kan du finnet i dette innlegget på bloggen:
Det var noen smakebiter fra boken til Mona B. Riise. Den er verdt å få med seg, og er en inspirasjonskilde til å lytte enda mer på tekstene i låter.
Forfatteren har gitt stemme til mange i denne romanen om den brutale historien som slavehandelen var og konsekvensene for etterkommerne. En viktig historie å bli minnet på.En roman på 452 sider må bli korte opphold hos hver enkelt. Selv om mange av historiene er gripende, og det ikke var problemer med linken mellom personene, ble det litt for overfladiske bekjentskaper til at jeg fant kjemien med romanen. Boken jeg har lest er et leseeksemplar.
Anita med bloggen artemisiasverden har invitert til en Dikt-lesesirkel. I januar er tema her: Les en ulest diktsamling fra bokhylla mi.
I helga leste jeg to avisartikler om boken til den danske forfatteren Naja Maria Aidt. Hennes bok Har døden taget noe fra dig så giv det tilbake er utgitt på norsk. En bok som handler om tapet av sønnen. Etter å ha spist hallusinerende sopp sammen med en venn, hoppet han naken ut av vinduet i fjerde etasje. Han var 25 år. «Mot døden har du ingenting å stille opp» sier hun i et intervju med A-magasinet.
I en anmeldelse av boken hennes i Aftenposten lørdag 22 januar, er diktsamlingen til Kolbein Falkeid En annen sol (1989) omtalt. Jeg har Samlede Dikt (2003) av Kolbein Falkeid i bokhylla mi. Diktsamlingen En annen sol finnes i Samlede dikt. Ulest.
Fra omtalen i Aftenposten på lørdag:
«Kolbein Falkeid laget denne boken som et minnesmerke for datteren, som tok sitt eget liv da hun var 25 år. En annen sol er blant de mest solgte diktsamlingene i moderne norsk litteratur. Særlig inntrykk gjør disse linjene fra diktet Et rom står avlåst...»
Etter å ha lest den sterke historien til Naja Maria Aidt i intervjuet med A-magasinet, gjorde diktsamlingen inntrykk å lese. Datteren til Kolbein Falkeid døde i 1988, året før diktsamlingen ble utgitt. Jeg skal gi noen smakebiter fra samlingen.
Siste verset av Hvem er du?:
«Hvem er du? Jeg leter
i det siste bildet av ansiktet ditt,
ser blikket bøyd under en altfor tung bør.
Livet mitt skulle jeg gitt for å vite hva du visste,
er sorgfull fordi jeg ingenting vet.
Og kan ikke svare. «
Et vers fra diktet En annen sol:
Stille rundt båten, stille
som stjerner når jorda er avskrudd og menneskers ord,
famlende tanker og drømmer er glemt.
Jeg legger årene i hver sin tollegang,
senker og løfter dem. Lytter.
Det vesle plasket av dråper i havet
sementerer stillheten. Sakte mot en annen sol,
dreier jeg båten i tåka: Livets
tette ingenting. Og ror,
ror.
Diktsamlingen speiler den store sorgen til dikteren. Ikke minst diktet Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.
Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.
Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.»
Bokklubben kategoriserer Graeme Macrae Burnets roman Med blodig forsett Dokumenter vedrørende tilfellet RODERICK MACRAE som historisk krim.
Romanen ble utgitt i 2015 med tittelen His bloody project : documents relating to the case of Roderick Macrae, og på norsk i 2018 på Forlaget Press.
Da boken dukket opp på eBokBib, var jeg rask til å låne den. Av erfaring vet jeg at det blir lange ventelister på bøker med handling som innbefatter et eller flere mord. På grunn av formen forfatteren har valgt, var min første tanke om boken er skrevet ut ifra en virkelig hendelse. Det er det flere lesere som har lurt på.
Her på bloggen OP-5 står det:
«Å begynne på boken uten å vite noe om innholdet var som å se første episode av The Office uten kontekst. Er dette ekte? Eller lett fiksjonsvariant av noe som faktisk har skjedd? Er alt påfunn, eller har faktisk forfatteren Graeme Mcrae Burnet slektskap til drapsmannen Roddy Mcrae? Stemmer det, som han skriver i introen, at Roddy Mcrae skrev ned historien sin da han satt i fengsel? Forvirringen ga ekstra krydder til leseopplevelsen, men det skader heller ikke å vite hvordan det henger sammen. Med blodig forsett er uansett en riktig så stor leseopplevelse.»
De er flere anmeldere som fremsnakker boken – senest i Aftenposten i går. Jeg har lest romanen i helgen. Selv om jeg ikke leser mye krim, likte jeg den. Fordi den skiller seg ut på en positiv måte. Romanen ble kortlistet til Bookerprisen 2015. Mer om forfatteren kan du lese her.
Allerede i romanens innledning får vi vite at romanens hovedperson Roderick Macrae er siktet for å ha drept tre personer. Han sitter i fengsel i påvente av rettsaken. Blir han funnet skyldig, vil han bli hengt. Året er 1869 og Roderick er sytten år. Etter å ha lest flere forklaringer til personer som kjente Roderick og som har ulike oppfatninger av drapsmannen og hans familie, kan vi lese Rodericks egen skriftlige redegjørelse om opptakten til drapene. En redegjørelse hans forsvarer har bedt Roderick om å skrive.
Vi kan lese om et liv som sønn av en fattig leilending på landsbygda i Skottland. Når moren, som har vært et lyspunkt i familien, dør i barselseng, forandrer livet seg til det verre for den allerede lutfattige familien. Den tungsindige og religiøse faren driver familien med hard hånd. Søsteren Jetta må nå utføre morens oppgaver. Når en av naboene, Lachlan Mackenzie som er en av de drepte, får oppgaven å være konstabel i landsbyen, bruker han sin myndighet til å gjøre livet vanskelig for familien. Roderick skriver i innledningen til sin beretning:
«Jeg begynner med å si at jeg utførte disse handlingene ene og alene i den hensikt å frelse min far fra de gjenvordigheter han har lidd under i det siste. Årsaken til disse gjenvordighetene var vår nabo Lachlan Mackenzie, og det var for å bedre min families skjebne at jeg fjernet ham fra det jordiske liv. Videre burde jeg opplyse at jeg ikke har vært annet enn en skuffelse for min far helt siden jeg kom til verden, og det at jeg forlater hans hus, kan bare være en velsignelse for ham.»
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen i romanen. Det jeg kan si, er at jeg undrer på hvorfor ikke søsteren Jettas skjebne fikk større plass i romanen. Samtidig var det slik det var, kvinner og barn hadde liten status i samfunnet. Uansett; jeg tror boken til Graeme Macrae Burnets kan fenge mange lesere.
En natt
Det er natt
det er
stummende mørkt
bortsett fra
frontlysene
våre egne
og lysene
fra alle
som nærmer seg
ut fra det tomme intet
vi sitter
i det grønne
og spartanske lyset
fra instrumentpanelene
mens de svarte skogene
i ytterkanten av synsfeltet
forsvinner
som ubestemmelige
minner
Diktet En natt er fra Rune Tuveruds tiende diktsamling Foran Orion utgitt i 2015 hos forlaget Cappelen Damm. Mitt prosjekt med å lese diktsamlinger av for meg ukjente forfattere, holdt på å strande allerede ved denne diktsamlingen. Etter å ha lest dette diktet fra samlingen ble jeg helt satt ut:
En morgen
Min datter ligger midt på gulvet, i løpet av natten har hun tatt madrassen fra sengen sin og slept den ut i stuen. Rommet er opplyst, den ene underarmen hennes ligger midt på gulvteppet. Jeg ser alle kuttene, de som er grodd, og det åpne såret. Jeg ser på dyna som er flekket av rustrødt blod. Hun sover djupt, eller hun er i koma. Men det er bare ord. Ting er som de er, og ord forandrer ingenting. Det som skjer, det skjer. Hun vil våkne. Hun vil snakke til oss, som det skulle være en hvilken som helst morgen. Og uansett hva vi sier, vil hun svare rolig og veloverveid. Hun vil være blid og besluttsom. Og spør vi om hun vil ha frokost, så vil hun si at hun har dårlig tid. Hun vil kle på seg, sminke seg. Lete litt for å finne noe hun må ha med seg i den svarte skinnveska med gullfarget lenke. Hun går ned den smale trappa. Ut i den kjølige luften, som ennå ikke har blitt varmet opp, og som kanskje ikke blir det, tatt i betraktning av at vi bor langt mot nord. Og der ute vil noen vente på henne, de hun kaller vennene sine. Og jeg tenker, jeg mister henne, nå mister jeg henne.
Det var vondt å lese det. Selv om det han skriver om var ikke direkte gjenkjennende, er det som forelder et lite mareritt. Jeg kjente følelsen av utilstrekkelighet og angst. Måtte legge bort samlingen. Det var som om diktene i samlingen etter det ikke betydde noen ting.
I et intervju med Aftenposten svarer Hanne Ørstavik følgende på spørsmålet
«Frykter du ikke at bøkene dine blir vel intime?»:
«– Nei. Jeg tenker at det er mulig å skrive om absolutt alt. Og at det som avgjør, er om det er mulig å dele det som står. At det ikke er kryptisk eller internt, men felles, åpnet. Romanen er et sted jeg undersøker spørsmål som for meg er livsavgjørende. Hvis jeg ikke kan gå til romanen med det innerste, hvor skal jeg gå da? Og hva skal vi da med romanen? Så er det opp til leseren å velge hvilke bøker som er livsavgjørende for henne eller ham å lese.»
Livsavgjørende – jo- av og til treffer en på en bok – en tekst – et dikt - som beskriver livet slik det er.
Flere dager etter å ha lest i samlingen tok jeg den frem igjen. Tidlig en morgen, før trening og jobb med januarmørket liggende som en klam hånd rundt livet mitt, fant jeg flere dikt som jeg likte. Blant annet diktet En natt. En vintermorgen i januar som bare hadde forsvunnet uten særlige minner. Nå vil jeg huske den – 18. desember 2018 - morgenen da jeg leste dikt skrevet av Rune Tuverud.
Diktet om Fretex er mer optimistisk. Et dikt med dobbelt budskap til meg – minnet meg blant om hvor viktig det er å møte andre mennesker med et smil. Herrejemini – så lett det er å glemme:
Fretex
Vi er inne på Fretex, og du har kjøpt det du skal ha. Og jeg går til kassen med en bunke diktsamlinger, legger dem på disken og sier; det er visst fem kroner stykket. Og ekspeditrisen svarer, ja, det er vel det. Og etter en ørliten kunstpause legger hun til; vi er så lettlurte her. Og ekspeditrisen ved siden av henne smiler. Og jeg smiler. Og selv om det er de samme smilene vi har smilt tusen ganger før, så er det likevel nytt, for alt som betyr noe kan gjenbrukes, få en verdi for noen andre.
Så ja, diktsamlingen til Rune Tuverud som jeg leste på eBokBib ble en god leseopplevelse selv om jeg ikke alle diktene falt i smak.
I en bokanmeldelse her på NRK skriver anmelder:
«I sin siste bok ser Frank Aarebrot på reformasjonen med statsvitenskapelige briller og deler ut biroller til blant andre Marx og Milosevic. Det tar litt mer enn 500 minutter, men er verdt strevet.#
En bok på 381 eksklusive bilder spekket med fakta krever sin leser. Så ja, strevsomt har det til tider vært. Særlig begynnelsen. Det som beskrives skjedde langt tilbake i tid er mindre interessant enn når vi nærmer oss vår tid. Samtidig må dette stoffet inntas fordi det hjelper å forstå vår kaotiske nære fortid og nåtid.
Innholdet er fordelt på 7 kapitler med underkapitler, og kapittel 1 starter slik:
«Den 31. oktober 1517 publiserte Martin Luther (1483-1546) sine 95 teser. Formålet med disse tesene var å sette i gang en debatt blant Luthers studenter og kollegaer. Ambisjonen var å forandre deler av den katolske kirkes praksis. Det er derfor vi kaller dette for en reformasjon, og ikke en revolusjon. Luthers hensikt var ikke å forkaste kirkens enhet, men å forbedre forholdet mellom kirkens liv og lære. Ifølge Luthers venn, støttespiller og biograf, Philipp Melanchthon (1497-1560), ble disse tesene spikret opp på døren til hovedkirken ved universitetet i Wittenberg, hvor de begge virket som professorer.
Denne handlingen regnes som starten på reformasjonen. I de aller første årene etter 1517 var det imidlertid lite som tydet på at Luthers handling ville være starten på noe som ville føre til monumentale samfunnsendringer. Det er andre begivenheter i årene som fulgte, som kanskje i større grad peker frem mot at noe fundamentalt var i endring...»
I tillegg til kapittelinndeling med beskrivende overskrifter, er det bakerst i boken en litteraturliste og et register. Derfor er dette en fin oppslagsbok.
Det siste kapitlet er en form for oppsummering, og underkapitlet «Protestantismens rolle for de siste 500 års samfunnsutvikling» starter slik:
«Det er allment akseptert at reformasjonen var med på å forme dagens Europa, og at den også kom til å få stor påvirkning utenfor Europas grenser. Når man derimot kommer til å se hvordan og hvorfor dette skjedde, så er ikke enigheten like stor. Det finnes dermed mange versjoner av historien om reformasjonen.
For noen handler reformasjonen om frihet fra en undertrykkende katolsk kirke. Dermed blir Luther symbolet på en individualist som protesterer mot et autoritært system. Den videre historien blir en fortelling om hvordan økt leseferdighet og bibelkunnskap starter en utdannelsesrevolusjon som selvstendiggjør individet. Når Luther først tar mot til seg og stiller spørsmål ved den katolske kirkes tradisjonelle autoritet, inspirerer han også menneskene til å stille spørsmål ved andre etablerte tradisjoner. Reformasjonen blir da forløperen til det moderne kritiske mennesket, vitenskapsrevolusjonen og til liberale ideer som demokrati, likestilling og den sekulære verden. En slik gjennomgående positiv analyse kan i dagens debatt kan lede til den konklusjon at «problemet med islam er at de ikke har hatt en reformasjon».
Det er mye fakta å ta innover seg. Noe kjenner jeg igjen fra andre bøker jeg har lest. Uansett, jeg er helt klart blitt mer opplyst om tema boken belyser ved å lese den.
«Årets siste brev fra Prøysen begynner med et sitat fra den greske filosofen som morfar i Stavanger kalte «Aristototlass»:
Da Aristoteles engang ble spurt om hva vennskap var, svarte han: Det er en sjel som har tatt bolig i to legemer.»
Året er 1969, året før Alf Prøysen dør. Da har Alf Cranner hatt kontakt med Alf Prøysen fra det første møtet i 1964. De møttes, snakket i telefon. Men ikke minst brevvekslet de.
Boken Fra Alf til Alf starter slik:
«Tidsskillene, øyeblikkene da noe avgjørende nytt hendte meg i livet, husker jeg for det som kom etterpå. Forandringene. Jeg husker naturligvis ikke alle, men de viktigste skillene ser jeg omtrent som klesklyper på ei tørkesnor. Det er mellom dem det skjer. Fra den ene til den neste strekker historien min seg ut som store og små plagg; noen falmet, andre med tydelige mønstre og farger.
To store flak overlapper hverandre: visesangerlivet mitt etter LP-debuten våren 1964, og vennskapet med Alf Prøysen som oppsto samtidig. Mønsteret i det ene skinner igjennom og kan ses i det andre.
Til tross for at Prøysen var tjueto år eldre enn meg og hadde en fortid i mellomkrigstidens husmannsmiljø på Hedmarken, mens jeg var en inngrodd bygutt fra Oslos vestkant, viste det seg etter hvert at vi var likere enn man skulle tro. Prøysen langt mer urban og jeg mindre vestkantgutt. Vi kom til å påvirke hverandre. Jeg ble viktig for ham både i arbeidet og hverdagen hans, og han endret synet mitt på visekunsten, meg selv og på menneskenes liv i denne verden. Takket være Prøysen skulle jeg med årene velge andre typer sanger og få en annen utsiktsplass enn den jeg hadde første gang jeg møtte ham.»
Boken ble utgitt i 2016 og er en bok jeg har kjøpt. Det var gjennom klubben Visens venner at Alf Cranner og Alf Prøysen ble kjent. Det var Erik Bye som fikk Alf Cranner inn i klubben. Det var nok av de i den såkalte kultureliten som så ned på Prøysen og nedsnakket han. Men Erik Bye var en av de som hadde stor respekt for Prøysen. En gang Prøysen opptrådte stod Cranner ved siden av Erik Bye:
«Hva er det han gjør? hvisket jeg. – Han er verken gitarist eller sanger, men han tar jo innersvingen på publikum...
-Jo det skal jeg si deg, hvisket Bye tilbake. –Han står der oppe og er bare Alf Prøysen. Bare seg selv.
Han nølte litt:
-Men dét er det bare mennesker med et stort innhold som kan tillate seg.
Da jeg senere fortalte om «Lomnæsvisa», nikket han:
-Du skal være klar over at om femti år kommer noen til å ta doktorgraden på Prøysen.»
Og Prøysen visste å sette pris på Erik Bye:
«Alf Prøysen ga ham en presang til 40-årsdagen: «Visa om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo». Et utkast jeg fikk tilsendt, var enda et eksempel på hvordan han jobbet med detaljer. Verset som begynner med «Når dronningen av Saba gjør Salomo visitt ...» blir i utkastet fulgt av «så ser jeg skjøgens datter på stien stevner hit». I den ferdige visa har Prøysen forandret det til «je ser a Lea Lettvint, og hu har tenkt seg hit...». En liten vri ga stor forskjell.
Med presangen sin ville Prøysen takke Erik Bye for at han bøyde seg like dypt for hattemakeren som for kongen.
- Du skjønner, sa han. - Erik er den største av oss. Han er som et univers som har plass til alle.
Og Erik Bye sa en gang dette om Prøysen: «Han er en Jesus på jorda.»
Mest handler boken om forbindelsen mellom Cranner og Prøysen og livene deres de årene de kjente hverandre. I et av brevene skriver Prøysen:
«Dette har jeg aldri sagt til noen, jeg trur nesten ikke at jeg har tenkt det før, men du har en egen evne til å få meg til å se ting klart, jeg blir ofte forbauset over mine egne uttalelser når jeg sitter sammen med deg, og når du kommer med det klassiske «Så klok du er....» er jeg fullstendig enig og like overveldet som du.»
Fra Alf til Alf av Alf Cranner er en varm bok det var verdt å lese og en bok som er verdt å eie.
«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive om dette, eller om pappa i det hele tatt. Fingrene mine har lekt frem melodi etter melodi, mens jeg har stirret meg nesten snøblind på sidene i notatbøkene mine. Samme hvor bra melodiene har vært, fortsetter arkene å ligge der uberørte som en dalside selv om den djerveste løssnøkjører ikke våger å sette utfor.»
«Da er livet tilstede - Og det stirrer på deg» - en strofe som De Lillos synger, og som jeg fikk i tankene da jeg leste Her hos de levende av Levi Henriksen. En roman som ble utgitt i 2017, 303 sider, og utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.
Jeg har likt tidligere bøker jeg har lest skrevet av Levi Henriksen, men Her hos de levende fikk meg til å tenke på min favorittforfatter Per Petterson. Det er det flere som har tenkt. Når jeg nå går inn her på siden boken er omtalt hos Gyldendal, siteres en anmelder i Vårt land som skriver:
«Her hos de levende har en språkføring som glitrer. Henriksen skriver enkelt, men melodisk, det minner om Per Petterson.»
Her hos de levende gjorde inntrykk å lese. Tidvis veldig vondt. Som Gyldendal skriver, det er farens historie som er bakgrunnen for romanen:
«Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender, er solgt og skal rives. Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig?»
Det som gjør det vondt å lese er beskrivelsen av stefarens brutalitet. Samtidig oppveies dette av språket – et eksempel:
«Den evige rastløsheten hans ble av omgivelsene ofte forvekslet med trass eller manglende evne til å tilpasse seg. Men det var bare noe i vinden som hvisket navnet hans, og hver gang han følte at han nesten var nær nok til å forstå hva som ble sagt, skiftet vinden retning.
Pappa var aldri fjern når han var sammen med meg, mamma eller søsknene mine, men noen ganger, når han trodde ingen så ham, var det som han stengte seg inne i et rom for seg selv enda han sto midt ute på gårdsplassen. Iblant virket han helt forgapt i stillheten, som om det var noe i den som bare han kunne høre. Selv om jeg vokste opp i en tid og på et sted der det ikke var vanlig at foreldrene dro, var det likevel noe i meg som var redd for en dag å oppdage at faren min hadde stukket av. Tanken virker helt absurd i dag, men som barn gjorde det meg urolig at pappa hadde denne evnen til å bli borte selv om han aldri forsvant ut av syne. Jeg kan også huske at han pleide å snakke med seg selv. Ikke ofte, men ofte nok til at jeg fant det underlig.
Selv har jeg flere ganger i det siste tatt meg i det samme. Men jeg er alene, jeg har ingen å snakke med. Det hadde pappa.»
Spørsmålet jeg stiller meg er hvor mye av forfatterens egen historie er det som fortelles – hvor mye er fiksjon - forlaget skriver i sin omtale:
«Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene av farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.»
Jeg kjenner lite til forfatteren – ut fra boken holder han avstand fra deltakelse i f eks kjendisprogram – her er et eksempel på hvordan han beskriver seg selv:
«Hele livet har jeg følt på denne annerledesheten.
Noen ganger tilskriver jeg den pinsevennoppveksten. Andre ganger at mine finske forfedre har gjort meg godt over gjennomsnittet disponert for mismot. Samtidig har jeg alltid innbilt meg at dette mørket, denne evige rastløsheten kommer fra pappas side, fra den stedbundne delen av familien. Dobbeltsidig mismot, det er hva jeg lider av.»
Det var noen smakebiter. Boken til Levi Henriksen er helt klart en av de beste norske romanene utgitt i 2017 som jeg har lest.
«Han satt og så rullebanen på Tempelhof synke bakover og forsvinne dypt under seg.
Leamas var hverken særlig spekulativt eller filosofisk anlagt. Han visste at han var ferdig - det var et faktum han fra nå av ville bli nødt til å avfinne seg med, som andre måtte leve videre med en kreftsvulst eller i en fengselscelle. Han visste at det ikke var noe å gjøre ved, ingen ting kunne slå bro over kløften mellom før og nå. Han møtte sitt nederlag på samme måte som han en dag sannsynligvis ville møte døden, med en viss kynisk ergrelse og den ensommes mot. Han hadde greid seg lenger enn de fleste; nå var han slått. Det sies at en hund lever så lenge den har tennene i behold; Leamas hadde figurlig talt fått trukket ut alle tennene; og det var Mundt som hadde trukket dem ut.»
Det er ikke siste dagers medieoppslag om nordmannen som er fengslet og anklaget for spionasje i Moskva, som fikk meg til å låne og lese romanen Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré, som sitatet over er fra.
Årsaken er at jeg på sist lørdag helt tilfeldig lånte med meg hans erindringsbok Duenes tunnel Historier fra mitt liv (2016), som ble utgitt på norsk i 2017, og hans siste roman utgitt på norsk i 2017: Spionenes arv (2016).
I og med at jeg ikke har lest hans tidligere bøker, heller ikke Nattportieren som står ulest i bokhylla, måtte jeg også låne og lese hans gjennombruddsroman. Spionen som kom inn fra kulden. Romanen er filmatisert med Richard Burton i hovedrollen. På Wikipedia leser jeg at i 2006 erklærte Publishers Weekly romanen utgitt i 1963 for å være «den beste spionroman i alle tider». Etter å ha lest den er det å si at jeg mener at den fortsatt er leseverdig og aktuell.
Boken til Schau På vegne av venner leste jeg en omtale av i æsculap nr 4/2017 – et magasin for medisinstudenter, og utgaven handler om død. Tuva Stranger skriver innledningsvis i anmeldelsen:
"Budskapet mitt er enkelt: les eller hør denne boka. Det er en del år siden den kom, men den blir nok (dessverre) aldri utdatert. I avisa kan man lese dødsannonser der det står «På vegne av venner», etterfulgt av tid og sted for begravelsen. Her står det ofte en liste over pårørende til avdøde, men i noen tilfeller finnes ikke denne listen. Få eller ingen dukker opp til seremonien, og kommunene ordner det praktiske. Kristoffer Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, og skrev mens han gjorde det. «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»
Etter å ha lest boken er jeg enig; boken til er ikke utdatert - den er fortsatt lesverdig og tankevekkende. I boken utgitt i 2009 skriver han at han var arbeidsledig da han bestemte seg for prosjektet, og skriver:
«Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.
Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.
Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en torn, funksjonell prosess.
Så jeg forsøkte å sette ord på det.»
«For å seie det som det er - eg er eit julemenneske. Kall meg gjerne ein romantikar, ein nostalgikar, på grensa til det sentimentale, ein drøymar om barndommens lukkelege år, deriblant alle julegledene.
I vaksen alder kjenner eg det på same vis. Julestova er pynta, treet er pynta, vi gler oss. Borna kjem, barneborna kjem, alle er glade og forventningsfulle. Vi står på trappa og tek imot, med tende lys i lyktene, med tende lys i sinnet. Vi blir sjølve som born igjen. Frydefulle juletid.
Men altfor vel veit eg at ikkje alle kjenner det på same vis. Mange kvir seg for dagane som er i vente - for uvenskapen, uhyggja, krangelen, redsla. Derfor skriv eg desse orda med blanda kjensler...»
Sitatet over er fra forordet til juleheftet for jula 2017: Jul Der ingen skulle tru av nokon kunne bu av Oddgeir Bruaset. Akkurat som juleheftet som ble utgitt for jula 2016, inneholder heftet gode historier og er illustrert med nydelige bilder. Juleheftet er utgitt på forlaget Vigmostad og Bjørke.
Den første historien Bygda der jula begynte ein time for tidleg, handler om Torger Torgersen Flekken født i 1844. Han var en fattig husmann på Flekken i Nord-Fron. I tillegg var han kirketjener i Kvikne kirke. Etter at han var hadde ringt julen inn, et tungt arbeid, var det en lang og strevsom vei hjem til husmannsplassen. Å lese om hvordan mange hadde det dengang, er viktig tenker jeg, vi som bor i et samfunn der de fleste har det som grever sammenlignet med Torger og familien hans.
En annen historie er fra Kjeåsen i Eidfjord, en gård som var den mest utilgjengelige i landet. Der bodde blant annet Margrete Aasen. Dit flyttet en niese for å bo sammen med tanten slik at hun kunne få bo på gården resten av livet.
Historien som for meg ble som "rosinen i pølsa, er om Trygve Hoff som blant annet var visesanger, komponist og tekstforfatter. Har en drøm er den mest kjente han skrev, men for meg er det så mange, mange andre fine tekster han skrev. Historien om Trygve Hoff var for meg ukjent før jeg leste juleheftet. Helt ukjent var også fire adventsprogram på NRK fra 1985 Lyset i mørketida, der Trygve Hoff synger og forteller. Koselig...med flotte illustrasjoner av Karl Erik Harr.
Etter å ha lest juleheftet i desember 2016 sier jeg meg helt enig i forlagets beskrivelse av innholdet. I tillegg er historiene illustrert med flotte naturbilder og bilder av steder og mennesker historiene omhandler. Fra en omtale av juleheftet på bloggen min her
En av historiene som rørte meg mest var historien Borna som vart morlause julekvelden og den starter slik:
«Kilen er ei lita, fraflytt grend inst inne i Dalsdalen i Luster, ei mils veg frå fjorden. Fram til 1950-åra hadde mellom 30 og 40 menneske heimen sin der inne, dei hadde endatil eigen skule. Det skuldast ikkje berre dei lange avstandane, men også den rasfarlege vegen. Tre større skredfar gjorde jamt vegen utrygg vintersdag, det eine kunne jamvel vere eit par hundre meter breitt. Det var slett ikkje uvanleg at grenda var isolert frå omverda, med mindre folk gjekk over fjellet til Vigdal og vidare ned i Jostedal.
I det eine huset levde ein familie på åtte, Anna og Anders Kilen og seks gutar. Krigen var over, jula i 1946 stod for døra, og borna gledde seg. Men mora var ikkje i form. Ho hadde kjent seg så sliten i det siste. Men det var vel ikkje så rart. Ungane hadde komme tett, den eldste var tolv og den yngste to, og buskapen talde 5-6 mjølkekyr, nokre ungdyr og eit hundretal geiter. Elektrisiteten var ikkje kommen til grenda, kyrne og geitene måtte mjølkast for hand, husmora skulle kinne og yste, ho skulle stelle huset, og i dette riket av vatn og stein var hjelpemidla få. Men jula kom med glede, lutefisken hadde smaka, Anna hadde lese juleevangeliet, og gutane hadde vorte glade for gavene dei fekk. Men no når borna hadde lagt seg, måtte foreldra i fjøset, det hadde ikkje vorte tid til det tidlegare.»
Det er ikke alltid jeg klarer å skape meg bilder hvordan jeg tenker personene i en bok ser ut. Men denne gangen tok det ikke lang tid før jeg skapte meg et bilde av hovedpersonen og fortellerstemmen i romanen. Det er bartenderen Boldt (Per Pallesen), som på Jernbanerestauranten serverer øl og dagens rett til stamgjestene i den danske TV- serien Matador. I TV-serien fant jeg mye å le av – det gjorde jeg også ved å lese The Hills av Matias Faldbakken. En roman som skiller seg ut på en positiv måte fra andre bøker jeg har lest. Den har fått gode anmeldelser, nominert til Brageprisen og er solgt til mange land.
Sist sett
