Det er litt over to år siden jeg leste og skrev om en bok av Herrbjørg Wassmo i innlegget:
Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk
Ble påminnet om boken Hundre år av Herbjørg Wassmo da den var hovedbok hos Boklubben; her er link til beskrivelsen av boken som innledes slik:
«Hundre år bør leses av alle som elsker Herbjørg Wassmos bøker, men også av dem som ønsker seg en dør inn i et unikt forfatterskap. Her handler det nemlig om kvinnene som ga inspirasjon til Tora og Dina - Herbjørg Wassmos formødre og hennes egen oppvekst i Vesterålen.»
Det eneste jeg kan supplere beskrivelsen med, er at jeg har lest Hundre år, og er enig om at det er en storslagen roman. Jeg har hatt mange gode timer med romanen som er på nesten 500 sider. Den gir et så godt tidsbilde av hvordan det var å være menneske på den tiden personene hun har lagt inn i handlingen. Historien om Sara Susanne, Elida, Hjørdis og Herbjørg kommer jeg til å huske lenge.
Hvor mange og nøyaktig hvilke bøker jeg har lest av Knut Hamsun husker jeg ikke. Jeg husker bøkene jeg har skrevet blogginnlegg om: Benoni, Rosa og Pan. Benoni og Rosa har jeg lest minst tre ganger. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke har lest romanene Sult og Markens grøde. Jeg har heller ikke lest noen biografier om Hamsun før jeg kjøpte og leste Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem utgitt i 1996. Jeg fikk kjøpt den gjennom Finn.no og det var et innlegg her på bloggen Kleppanrova som var inspirasjonskilden. Nå er den lest, og kan oppsummere at det var et supert boktips.
Det at boken til Rottem er Hamsuns liv i bilder, gjør at hans liv naturlig nok ikke gjengis i detalj. Bildene er i fokus. Samtidig er det mye å lese om Hamsuns liv. Selv om jeg ikke har lest biografier om Hamsun, trodde jeg at jeg kunne en del om hans liv. Men ved å lese boken til Rottem fikk jeg innsikt i hvor lite jeg kunne.
Men jeg tror ikke at hvordan du føler det nå, sier noe om hvordan livet ditt har vært. Og hva du sitter igjen med. Og man lever jo ikke livet for å sitte igjen med en gevinst.»
Helt siden jeg kjøpte boken til Hans Olav Brenner Om å skrive (2011), har planen vært å lese en bok av Trude Marstein, som er en av forfatterne han intervjuer. Sitatet over er fra Trude Marsteins siste roman Så mye hadde jeg som er gitt ut i 2018 på forlaget Gyldendal. Den har fått gode anmeldelser, og det synes jeg er fortjent. Jeg har lest romanen og likte den veldig godt. For meg var den altoppslukende og den beste romanen jeg har lest hittil i 2018.
Romanen er på 439 sider.Forlaget omtaler romanen slik:
«Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.
Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.»
Til Brenner sier Trude Marstein at i hennes romaner har nåtidsplanet strukket seg over veldig kort tid. På spørsmålet om hun likevel kunne la seg begeistre av et stort episk verk, svarer hun:
«Jeg vet ikke. En av mine favorittbøker er Jonathan Franzens Korrigeringer, men det er vel ikke noe stort episk verk på den måten, den består vel stort sett også av situasjoner. Så jeg tror kanskje at svaret er nei.
Jeg er veldig interessert i relasjoner og halvvridde merkelige konstellasjoner av mennesker, av å sette folk sammen, la de fleste faktorene være helt rolige og normale, men så å vri det litt. Og se hva som skjer, hvor ubehagelig, komisk, uhyggelig, vakkert og rørende noe kan bli mens det er helt innenfor en normalitet. Men jeg har hatt lyst til å skrive en familieroman eller slektsroman over en generasjon, og se om noen har med hverandre å gjøre i større sammenhenger, se om de forandrer seg eller nettopp ikke forandrer seg i løpet av tretti år.»
Romanen starter i august 1973:
«Så varmt det er, så lang denne sommeren har vært. I stua stråler alt, firkanter av sollys ligger over sofaryggen med dirrende skygger fra bladene på lønnetreet, en flue borer mot vindusglasset. Tante Liv sitter og blar i et fotoalbum med fingre røde av bringebær, ytterst på stolsetet, alltid på vei til å reise seg for å gjøre noe annet. Tingene hennes ligger rundt omkring: en neglelakk på telefonbordet, en grønn strikkejakke på en stol. Og pappas avis på stuebordet, skillet mellom lys og skygge skjærer forsiden i to på skrått.
Pappa har snakket med tante Liv om rosene som er fulle av lus og om mamma som ligger til sengs med migrene, og tante Liv har lyttet, i kanskje en halvtime. Bekymret, tankefull, med hånden på hoften. Da jeg var liten, tenkte jeg at tante Liv alltid lytter og tar innover seg alt som har skjedd, uten å trøste, men etter hvert har jeg begynt å skjønne at hun trøster på sin egen måte.»
Monika er 13 år i 1973. Tante Liv, morens søster, er familiens reddende engel når moren er sengeliggende. I tillegg til Monika som er yngst, består familien av far og søstrene Kristin og Elise. Når tante Liv er hos familien, har hun med seg sønnen Halvor. Denne sommeren er det andre gang hun er hos familien.
Inntrykket mitt etter å ha lest første kapittel er at dette er en helt ordinær familie som vi blir kjent med ved nåtidskildring og ting som har skjedd i fortiden. Monica provoserer som en eplekjekk tenåring kan gjøre. Elise sier hun er slitsom når hun ved matbordet ønsker å avsløre hva hun har observert da hun kom inn på rommet til Halvor. Kapitlet avslutter slik:
«En gang skal alt dette tilhøre en annen tid, jeg skal flytte langt vekk, legge alt som er, bak meg, kanskje vil jeg ikke engang ønske å komme på besøk.»
Monica flytter ikke langt vekk. I andre kapittel som er september 1980, er hun flyttet fra Fredrikstad til Oslo for å studere, og der skal hun bo i den tiden i den tiden vi følger henne. I hvert kapittel flyttes handlingen frem i tid helt frem til vår tid, 2018.
Fra et intervju med henne i A-magasinet 28. juli 2018:
«Få kan skrive om ubehaget i det hverdagslige som Trude Marstein. Stilen hennes er usentimental og tilsynelatende enkel: Strippet for store fakter og følelser, full av mikroskopiske detaljer som får det normale til å dirre. Romankarakterene lever udramatiske, gjennomsnittlige liv - gjerne med en viss forakt og avstand både til seg selv og andre.»
Jeg synes det jeg har sitert over er en god og presis beskrivelse av romanen. Det er så uanstrengt å lese den, det er bare å sette seg ned og lese og så sitter jeg på første rad og observerer livet til Monika der hun til tider grådig tar for seg. Oppturer og nedturer. Som forfatteren sier, Monika er en romanfigur som det ikke skjer noe dramatisk og spektakulært med.
«Jeg vil holde karakterene mine innenfor grensene av normalitet, og samtidig presse dem mot grensene slik at de blir utsatte. Hvis de overskrider grensene, synes jeg de blir uinteressante, forteller Marstein, og tar en pause.»
Det at handlingen er troverdig gjør at romanen blir altoppslukende for meg. I tillegg til at Marstein skriver godt. Jeg har sett en del boligprogram på TV der man snakker om at det er en flyt hva angår hvordan et hus er innredet. Det er slik formen romanen Så mye hadde jeg er, den har en god flyt. Jeg kunne bare lene meg tilbake og la meg flyte med. Hvert kapittel, hvert avsnitt, hvert ord må være der. De passer sammen som i et puslespill. Ingenting er unødvendig. Ingen brikker mangler. Samtidig som jeg kan la meg berøre av det som skjer.
Jeg kunne jeg ikke være likegyldig til hovedpersonen Marstein har skapt og til handlingen. Monika vil hele tiden ha noe mere enn det trivielle hun observerer rundt seg. Opp mot grensen til forakt observerer hun familie og venner som har det livet hun ikke vil ha: «hva har de fått ut av livet», tenker hun om foreldrene. Dette tenker Monika i 1980 etter at søsteren Elise har giftet seg:
«Nå sto Jan Olav halvveis bøyd over oss, med Elises underarm i hånden, tommelen mot huden på håndleddet der blodårene skinte gjennom, den hvite blonden la stramt over huden hennes. Han kunne bare ta henne med. Bryllupsnatt, en ungpikedrøm, jeg hadde aldri hatt den drømmen. Jeg tenkte på alle Elises drømmer og forestillinger og fantasier gjennom hele barndommen og hele ungdommen som nå var lagt inn i Jan Olav og det Jan Olav kunne tilby, og jeg lurte på om det overhodet kunne være mulig for ham å innfri. Om det uansett ville ligge en rekke knuste drømmer og forventninger strødd omkring. Men jeg kunne ikke tro annet enn at de ville holde sammen livet ut, til døden skiller dem ad, nå har de vært gift i to og et halvt år og fått sitt første barn, jeg klarer ikke forestille meg noen lidenskap mellom dem nå, og hva da om ti, femten, tjue år?»
Monika og Elise kommer til å leve ulike liv. Elise velger et liv med trygghet og forutsigbarhet som Monika til tider tenker på med forakt. Samtidig er familien og gode venner, som har skapt trygge rammer rundt seg, grei å ty til når det stormer i livet henne.
Det var noen smakebiter fra romanen. Mitt «Summa summarum» er at romanen Så mye hadde jeg av Trude Marstein er en veldig god bok som jeg håper mange leser, og lar seg engasjere av Monika og livet hennes. Hun er et tidstypisk menneske som en kan kjenne seg igjen i eller i andre. «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen" husker vi fra barndommens lek med sand. Tittelen til boken passer fint til innholdet.
«Mevlut gledet seg over hvor lykkelige de var. Menneskene var skapt for å være lykkelige, ærlige og åpne.»
Da jeg leste side 663 som er siste side i romanen Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk, kjente jeg en tristhet over å forlate hovedpersonen Mevlut Karatus der han går rundt og selger den lett alkoholholdige drikken boza i Istanbuls gater. Fremmedartede omgivelser muligens. Samtidig er det noe universelt og allmennmenneskelig med historien om Mevlut. Og; ønsket mitt om engang å besøke byen Istanbul er forsterket etter å ha lest romanen til Orhan Pamuk. Oppsummert synes jeg at dette en sjelden god bok.
Mevlut ble født på landsbygda til Istanbul. I 1969 etter å ha gjennomført barneskolen, flytter han til faren som livnærer seg som gateselger i Istanbul.
«Mevlut var født i 1957 i landsbyen Cennetpinar i distriktet Beysehir i Konya og var ikke utenfor landsbyen før han var tolv år gammel. Etter at han hadde fullført barneskolen med godt resultat, trodde han at han i likhet med andre flinke skolegutter skulle dra til Istanbul for å fortsette skolegangen og arbeide, men da faren ikke ville ha ham hos seg der, ble han værende i landsbyen og jobbet som gjeter høsten 1968. I hele sitt liv skulle Mevlut lure på hvorfor faren insisterte på at han skulle bli i landsbyen det året, uten å finne noe tilfredsstillende svar. Fordi vennene hans, hans fettere, Korkut og Süleyman, var dratt til Istanbul var Mevlut ensom og nedtrykt den vinteren.»
På landsbygda er de lutfattige. De fleste mennene som drar til Istanbul, blir youghurtselgere. Det var slik faren Mustafa livnærte seg.
«Man fikk raskt vite i landsbyen at Mevluts far var blitt uvenner med sin bror Hasan sist vinter i Istanbul. En gang i desember, da det var på det kaldeste, hadde onkel Hasan og hans to sønner, Korkut og Süleyman, forlatt huset i Kultepe i Istanbul hvor de hadde bodd sammen med Mevluts far, og latt ham bli alene igjen der, mens de flyttet til et annet hus som de hadde bygd med egne hender i Duttepe, som lå rett bortenfor. Like etter hadde kona til onkel Hasan, Safiye - Mevluts inngiftede tante, men samtidig søsteren til hans mor - kommet flyttende til dette nye huset for å ta seg av sin mann og sine sønner. Dette betydde at Mustafa kunne sende bud på Mevlut høsten etter slik at han ikke behøvde å være alene.»
Moren og søstrene til Mevlut kommer aldri til å flytte med til Istanbul – et sårt punkt for Mevlut som mener dette kunne ha endret tilværelsen for han og faren. Uvennskapet mellom brødrene Mustafa og Hassan vil prege livet til Mevlut så lenge faren lever
«Huset var en rønne. Faren brukte dette ordet når han var irritert over hvor primitivt og fattigslig stedet var, men når han ikke var irritert, noe som inntraff svært sjelden, pleide han heller å kalle det «hus» med en hengivenhet som også Mevlut kunne føle. Denne hengivenheten ga Mevlut illusjonen av at det fantes noe her av det huset de en dag skulle komme til å eie for evig og alltid her i verden, men dette var det vanskelig å tro på. Rønna besto av ett rom, som var temmelig stort. Ved siden av var det et toalett som besto av et hull i gulvet. Gjennom den lille gluggen i toalettet, som det ikke var noe glass foran, kunne man fra fjerne distrikter om nettene høre hunder som sloss og ulte.»
Slik starter Mevluts livsreise fra han flyttet til Istanbul. Der livet skal gi han oppturer og nedturer.
Jeg liker normalt sett ikke bøker med et så stort sideantall. Men jeg har ikke angret et sekund at jeg har kjøpt og lest romanen som ble utgitt i 2016 og samme år på norsk av forlaget Gyldendal. Orhan Pamuk skriver så godt og fortellerteknisk er den god ved at mange gis en stemme i fortellingen. Mange har skrevet om den og den har fått gode anmeldelser. Bl a skriver Anne Cathrine Straume om den her:
«Den tyrkiske Nobel-forfatteren Orhan Pamuk har skrevet nok en roman om sitt sted i verden, millionbyen Istanbul. «Noe fremmed i mitt sinn» er blitt en melankolsk fortelling om en verden i endring og en mann som forsøker å holde fast ved det som har vært.»
Gyldendal omtaler Noe fremmed i mitt sinn slik:
«Noe fremmed i mitt sinn er historien om Mevlut Karatas, som blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, og som flytter til Istanbul i 1968, der han livnærer seg av å selge boza (en tyrkisk drikk), yoghurt og pilaffris på gaten. Gjennom Mevluts historie og hans blikk på omverdenen skaper Orhan Pamuk en rik og handlingsmettet familiekrønike og kjærlighetsfortelling. Og som alltid hos Pamuk skildres det kontrastfylte landet mellom øst og vest med episke penselstrøk. Mevluts skjebne og eventyrlige liv blir nært knyttet til det tyrkiske samfunnets utvikling og endring: det politisk urolige syttitallet, militærregimet på åttitallet, nittitallets ny-islamisering og de senere årenes bevegelser mot et moderne kapitalistisk samfunn."
En tidlig morra da jeg hadde lest 2/3 del av boken Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla der hun går i forsporene til bohemen Dagny Juel, lest jeg denne anmeldelsen:
Intet nytt fra bohemfronten Skudd i mørket
Jeg hadde så langt kost meg veldig med boken om Dagny Juel, og jeg ble skikkelig sur av å lese anmeldelsen. Fornærmet på vegne av min egen leseopplevelse. Samma det, tenkte jeg og leste videre. Nå er boken lest, og jeg har hatt en super leseopplevelse. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg har lest den. Tvert imot. Jeg digger slike bøker som Kristin Valla har skrevet! For meg var boken ikke et skudd i mørke.
Det var en annen tidlig morra på vei til jobben i sommer jeg hørte på radioprogrammet Museum, et reprise fra 23. januar 2016:
«Blomster på Dagny Juels grav På Kukia-gravlunden, litt øst i Georgias hovedstad Tbilisi, ligger forfatteren Dagny Juel (1867-1901) begravet. Hun ble begravet på sin 34 års fødselsdag – tre dager etter at hun ble skutt og drept på et hotellrom i byen. «På tross av en beskjeden litterær produksjon, er hun likevel viktig kvinne i norsk litteraturhistorie, sier tidligere direktør ved Kvinnemuseet på Kongsvinger, Kari Sommerseth Jacobsen. Dagny Juels pikerom, er en del av museet som altså holder hus i Juel-familiens hjem Rolighed – like under festningen på Kongsvinger. «Hun var en av de første kvinnene som skrev «jeg», for eksempel «jeg visste at jeg ville ha ham», altså en kvinne som var den aktive, som hadde en egen vilje. På dette området var hun tidlig ute, sier Sommerseth Jacobsen. Hun reiste til Berlin for å studere klaverspill og havnet fort i bohemmiljøet på kneipa «Zum Schwarzen Ferkel» - den sorte grisen. Det var Edvard Munch som introduserte henne for stedet. Der var også August Strindberg. Juel var modell for Munch og hun påvirket i det hele tatt mennene rundt seg. Hun ble gift med den notorisk utro Stanislaw Przybyszewski – en polsk forfatter som skrev på tysk. Sommeren 1901 skulle ekteparet til Tbilisi. De skulle reise sammen med familievennen Wladyslaw Emeryk. Rett før toget skulle gå steg ektemannen av og fortalte at han skulle komme senere. Hun hadde med seg sønnen Zenon. Etter bare noen dager skjøt Wladyslaw Emeryk henne med to skudd. Jørn Holme har lenge interessert seg for skjebnen Dagny Juel og under et offisielt besøk i Tbilisi – hvor han hadde møter og seminarer sammen med georgiske vernemyndigheter, var det satt av tid til å besøke Juels grav. «Det er spesielt å være her. Norge og Georgia er to svært ulike land. Likevel – vi er omtrent like mange i hvert land. Vi har den samme store naboen. Og kulturelt sett deler vi den lange kristne kulturtradisjonen. I tillegg så trekker Dagny Juel en linje mellom oss, sier Jørn Holme. «
Jeg hadde lest om Dagny Juel i bøker om Munch, men kun som en fotnote. Det var etter å ha hørt på radiprogrammet på NRK jeg fant frem til boken til Kristin Valla. Jeg skal ikke undervurdere en bokanmeldelse, men for meg var boken som ble utgitt i 2006 midt i blinken. En helt utrolig historie. Om det er litterære svakheter med boken får så være; historien om Dagny Juel var verdt å lese om.
Jeg er skikkelig fan av Kari Bremnes. Men det jeg ikke var klar over, er at på sin CD «Og så kom resten av livet» har hun en låt tilegnet Dagny Juel som hun forteller om her i på Førkveld fra 2012 Del 2. Låten er «På kanten av et liv», en av låtene jeg ikke har merket meg tidligere. Men etter å ha lest boken, ble jeg helt rørt av å lytte til den.
Skulle ønske jeg kunne komme i kontakt med de levende bokleserne som låner bøker på biblioteket og bruker bøkene de leser som servietter: slutt med det griseriet!!! Æsj; jeg har tørket bort en del gammal mat fra sider i boken Ivo de Figueiredo: Mysteriet Ingeborg Køber – en sann historie om spiritisme, kjærlighet og et mulig mord.
Jeg hadde ikke før jeg leste boken eller har etter å ha lest boken, noen tro på spiritisme. Det var forfatteren som var årsaken til at jeg leste boken: Ivo de Figueiredo. Jeg likte boken jeg skrev om i innlegget
Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord. Familiefortelling
Selv om spiritisme neppe kommer til å bli min fritidsinteresse, var det en god og interessant bok å lese. Boken ble utgitt i 2010 og dramaet som boken forteller om skjedde på 1930-tallet.
Byfogd Dahl og ektefellen Dagny hadde fire barn: Ludvig jr., Ingeborg, Fritjof og Ragnar. Det var faren til Ingeborg Køber, byfogd Ludvig Dahl, som var etterhvert ble driver bak spiritisme-virksomheten i hjemmet. Det som satte det i gang var at Ludvig jr. døde i en tragisk ulykke:
«Til tross for at interessen for spiritismen altså var vel etablert ved tiden rundt eldstesønnens død, var byfogd Dahl skeptisk til å forsøke å få kontakt med sin døde sønn, og han hadde bestemt avvist Dagnys forslag om å oppsøke et medium i England. Kanskje var han skremt av tanken; en sak var det å være nysgjerrig på spiritismen, en annen å skulle kalle en elsket sønn tilbake fra graven. Etter at Ragnar og Fritjof kom hjem fra Wereides foredrag og begynte å eksperimentere med seanser, tok byfogden imidlertid fram Raymond og leste den om igjen. Dermed var det gjort. Da Ingeborg kom hjem til jul, ble hun raskt satt inn i den nye, merkelige hobbyen foreldrene og søsknene var henfalt til, skjønt seansene så langt ikke hadde gitt de store resultatene. Vendepunktet kom julaften formiddag, da familien la merke til at en av blomstene på Dagnys skrivebord i dagligstuen hadde bøyd seg over portrettet av Ludvig jr. Ingen kunne huske å ha arrangert dem slik, men synet var så vakkert at det satte dem alle i en særegen stemning. Da de fant nok en blomst, denne gangen bøyd over et portrett av Ludvig jr.s venninne, krevde barna i huset en seanse. Den ble holdt, men uten at noe oppsiktsvekkende skjedde. Det kom først etterpå, mens Ingeborg sto og støttet seg til bordet mens hun pratet med brødrene:
Idet hun ville løfte hånden, fulgte bordet med som om det var limt til hånden.
De andre forsøkte å få henne løs. Ingeborg gråt, men først etter at de hørte en sammenhengende rekke bankelyder som på mystisk vis kom fra bordet, fikk hun hånden fri. Bankelydene fulgte den enkleste koden; antall bank for tilsvarende bokstav i alfabetet. Like enkelt var budskapet: Det var Ludvig som hilste dem fra det hinsidige og fortalte hvor usigelig lykkelig han var, at han fulgte med dem og de måtte ta kontakt igjen snart. Deretter ba han Ingeborg tørke tårene og oppfordret dem alle til å være glade.
Med dette var hele familien Dahl samlet igjen. Fem levende og en død. Avgrunnen mellom liv og død var overvunnet ved stuebordet i Dronningens gate 1 i Fredrikstad. Fra nå av kunne ingen makt skille de døde fra de levende.»
Ingeborg var den som hadde rollen som medium. Faren tolket budskapet fra det hinsidige. Og skrev ned det som skjedde under seansene i dagbøker og han utga sågar bøker om tema. Det var hans dødsfall som utløste rettssaken som er grunnlaget for boken til Ivo de Figueiredo.
Fra slutten av boken:
«Det er likevel forskjeller mellom mellomkrigstidens spiritisme og var tids nyåndelighet. I en avisartikkel fra 2009 sammenligner historikeren Erling Sandmo Ingeborg Købers spiritisme og prinsesse Märtha Louises tro på engler og auraer:
«Hos oss sitter Martha Louise hos Skavlan og forteller om aura og om skolen der folk betaler for å få kontakt med englene sine. Vi andre ler og synes hun er sjarmerende. Ingen lo av Ingeborg Køber.»
Jeg er ikke så sikker på at folk flest ler av prinsessen. Mye tyder på at nyåndeligheten i dag har bred appell, og ikke bare blant de med lavest utdannelse. Likheten mellom Ingeborg Køber og prinsesse Martha Louise er snarere slående, men Sandmo peker på en vesentlig forskjell mellom de to: Mens de færreste av prinsessens kritikere vel opplever engletroen som en reell samfunnsfare, ble Ingeborg Køber sett på som en alvorlig trussel fordi verdensbildet hun formidlet undergravde en sivilisasjon som ennå ikke hvilte støtt på sitt fundament. For Bonnevie og Scharffenberg var Ingeborg en svindler, en misbrukt datter og muligens en morder. Men fremfor noe var hun en konkurrent og en motstander i kampen om å etablere de vitenskapelige og ideologiske premissene for det moderne samfunnet.
Bare i dette brede idehistoriske lyset kan vi forstå hvordan den sorgtunge leken ved bordet hos byfogden i Fredrikstad julen 1919, femten år senere kunne eksplodere i en bred og innbitt livssynskamp som engasjerte hele den norske offentligheten, og som ble kjent langt utover landets grenser. Samtidig er det viktig å holde fast ved at det som startet det hele, var tapet av to unge menn som var elsket så høyt og savnet så dypt at foreldrene og søsknene deres nektet å slippe sorgen inn i hjertene sine. Så sterk og så blind var denne familiens kjærlighet, at alle villig viet livet til de døde, ja, to av dem ofret det også. Hvilket bringer oss til det siste vesentlige spørsmålet i Køber-saken som ennå står ubesvart:
Hvordan døde egentlig byfogd Ludvig Dahl?»
«Vi får aldri et fullstendig bilde av noe menneske. Jeg er ikke sikker på om jeg begriper det fullt den dag i dag.»
Et fullstendig bilde av kvinnen Lempi opplever jeg heller ikke at jeg får selv om det i debutromanen til den finske forfatteren Minna Rytisalo er tre fortellerstemmer som har kvinnen Lempi i fokus. Samtidig er det slike fortellinger jeg liker å lese. Det er som livet. Livet og menneskene vi møter har ingen fasit som en kan sette to streker under svaret på. Romanen Lempi ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 av Pax Forlag.
Ektefellen Viljami er stormforelsket i Lempi:
«Jeg forsto heldigvis hva slags jente jeg var i ferd med å ta i hus. Du var kvikk og rask, det visste jeg, men også at du var vant til elektrisk lys, hadde sittet mange år på skolebenken, tatt studenteksamen. Jeg kunne tilby deg en strand og ei ferdig stue, dem gikk jeg rundt og så på, og forestilte meg at vi skulle bo under samme tak. Et teppe på veggen, en håndfull bøker, noen kyr, gårdshunden og Miisu, katten vår. Hjemme hadde dere hatt husholderske til å lage mat og stå for husholdningen så husets døtre fikk samle seg om skolegangen, kjøpmannen hadde nok tenkt seg noe annet enn dette for dattera.
Etter foreldrene mine hadde jeg litt penger, og jeg begynte å grunne på om jeg ikke kunne få en slags tjenestejente til hjelp for deg på gården for en liten lønn. Alt ordnet seg raskt og greit, og selv om Heikkila-gamlen spøkte med at på Pursuoja var det ikke nok med en brud, så hadde jeg plutselig både mot og visshet som presset på innvendig, og jeg visste at dette måtte gå.»
Hvordan det hatt gått mellom Lempi og Vilja er ikke lett å si om det ikke hadde ikke vært for krigen. Viljami kalles til fronten og Lempi blir alene med tjenestejenta Elli. Elli hater kjøpmannsdatteren Lempi.
«Ja, jeg ønsket deg død. Jeg ba om det. Gud, befri verden fra den bygåsa og forbannede tispa, neglefileren og perlehønefjolset som er vant til elektrisk lys og radiolytting. Aller verst var det å se hvordan Viljami tilbad deg, selv om du var lat og giddeløs og gjerne ville bli oppvartet. Jeg så skamløsheten også, jeg så Viljami stryke deg over stussen enda jeg sto ved siden av. Dere trodde dere usett, at jeg var en saltstøtte, en stein på stien, spann og bøtte. Men jeg så, og spesielt hørte. Og skjønte alt sammen. Jeg ba mer, og gjorde de tegnene jeg kunne. Iblant er det den minste og svakeste som har størst kraft. Kraften vokser og blir sterkere for hver krenking, forsømmelse og mishandling. Du kunne ikke ane hva jeg hadde måttet se og tåle, og høre hvordan de snakket om meg på gjestgiveriet. En behøver ikke å kunne språket for å skjønne ordene.»
De tredje og siste fortellerstemmen er Lempis tvillingsøster Sisko:
«Tvillinger! Allerede ved fødselen fikk jeg rollen som den snille jenta, navnet mitt var også mer beskjedent, og jeg skulle aldri komme til å bli større enn meg selv, jeg vokste aldri til å bli av samme rang som deg.»
Hva skjedde med Lempi? Elli forteller til Viljami at Lempi har dratt avgårde med tyskere. Var det det som skjedde?
Minna Rytisalos debutroman Lempi er en god roman med en historie, form og språk som jeg liker.
Hun er en ung pike. Eller, hun er vel strengt tatt ikke noen pike. Hun vokste opp under krigen. Japansk interneringsleir i Shanghai. Mistet begge foreldrene. Snakker ikke om det.»
Sitatet over er fra romanen; «En trofast hustru er den andre boken i Jane Gardams kritikerroste trilogi om barna av Det britiske imperiet» som forlaget Gyldendal omtaler den som.»
Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2017. I juni lest jeg bok nummer en i trilogien: En ulastelig mann der hovedpersonen var Edward Feathers.
«Feathers skulle gjøre seg fortjent til sin suksess. Han var en tvers gjennom rettskaffen, hyggelig mann, arbeidsom og intelligent. Som barn hadde han vært ensom, og elsket bare av tjenere i Malaya. Han var et av Imperiets såkalte foreldreløse kolonibarn, og ble (katastrofalt nok) sendt til et fosterhjem i Wales. Derfra var han blitt overført til en kostskole, og senere hadde han mistet venner i Slaget om Storbritannia, deriblant en som hadde betydd mer for ham enn noen slektning, og som han aldri snakket om. Det var da han skulle evakueres og ble sendt østover, at han møtte Ross om bord i en gammel holk, men bare for så å miste ham igjen. Eddie reiste tilbake til England, pengelens og syk, og etter en bedrøvelig tid som jusstudent i Oxford satt han og tvinnet tommeltotter innerst på et iskaldt advokatkontor av dickenske dimensjoner i Lincoln's Inn (Temple var blitt bombet sønder og sammen), da Ross plutselig dukke opp igjen og Eddie ble snappet opp og skysset mot berømmelsens tinder. Ross var også blitt advokat, hadde sekken full av eventyrglitter.»
Boken starter der Edward (Eddie) Feathers er på vei til Hong Kong sammen med Albert Ross for å delta i en rettssak. Samtidig skal han møte Elisabeth (Betty) Macintosh for å be henne om å gifte seg med han. Hun er i Hong Kong sammen med en venninne. Venninnen har tidligere hatt en affære med Edward Feathers. Betty er blakk. Hun arver foreldrene først etter at hun har blitt tredve år. Det er ikke så store krav Edward stiller Betty og de forstår hverandre fordi begge har som kolonibarn lidd samme skjebne:
«Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen.
Jeg er blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten
er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna
og alt det der. Ikke at det er noe spesielt ved meg i så måte. Det
skulle liksom gi oss en sterk rygg.»
«Jeg vet en del om det. Jeg er et kolonibarn, jeg også.
Foreldrene mine ofret seg.»
«Alle foreldrene våre ofret seg for en ideologi. De trodde det
var bra for oss å bli sendt Hjem, mens de selv fortsatte med å
styre Imperiet. Vi tok alle skade av det, selv om vi ble eksperter
på å tåle alt.»
(«Skal jeg ta brettet, madam?»)
«Det tok ikke knekken på meg, men jeg ble pokker så
usikker av det.»
«Jeg vil aldri forlate deg, Edward.»
«Jeg kommer ikke til å nevne dette flere ganger.» Han
begynte å stotre. «I hele mitt liv er jeg blitt sendt bort. Albert
Ross reddet meg. Jeg må virkelig beklage. Kom meg gjennom
det. Ikke så flink til å snakke om følelser.»
Betty forsikrer Edvard at hun ikke skal forlate han. Men da har hun ennå ikke møtt Terry Veneering, en annen engelsk advokat og Edvards fiende og rake motsetning.
Den siste boken i trilogien er Venner til sist.
Sorg er som en glassbit i halsen, sa hun.
Romanen Arr er den første boken jeg leser av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir. Den ga mersmak til å lese flere bøker av forfatteren, og jeg er enig med anmelderne som er positive til romanen og siteres her hos det norske forlaget Pax. Arr ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 og er på 209 sider.
I utgangspunktet er det en tragisk historie vi kan lese om. Den dypsindige historien blir fremstilt med humor. Historiens utgangspunkt er en mann som er så ulykkelig at han vurderer å ta livet av seg. Jónas Ebeneser er en nevenyttig kar på 49 år og har tre Gudrún’er i livet sitt. Gudrún som han er skilt fra. Datteren Gudrún Vatnalilja. Og moren Gudrún som er på sykehjemmet. Han bærer på tunge tanker:
«Vi verden savne meg? Nei. Vil verden bli fattigere uten meg? Nei. Vil verden klare seg uten meg? Ja. Er verden bedre nå enn da jeg ble født inn i den? Nei. Hva har jeg gjort for å forbedre den? Ingen verdens ting.»
På besøk hos moren forsøker Jónas å fortelle at han er ulykkelig. Men moren er i sin egen verden opptatt av sitt – som Napoleon:
«Hun klapper meg på handbaken.
- Vi trues alle av krig, sier hun før hun legger til:
- Napoleon var landsforvist for seg selv. Josephine var ensom i ekteskapet sitt, akkurat som meg.»
Jónas gjør et siste forsøk:
« -Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er ingenting og har ingenting. «
Når Jónas kommer ut av sykehjemmet tenker han om ikke Hemningway skjøt seg med jaktgeværet sitt? Han planlegger å ta livet av seg. Svanur, naboen har en gevær som han ber om å få låne. Men metoden han velger er å reise til utlandet:
«Jeg surfer rundt på nettet på leting etter et egnet reisemål og fokuserer på land på krigenes breddegrader. Ved første øyekast er det sekstitre land og landområder som kan være aktuelle. Hvilket land var det Svanur hadde nevnt i forbindelse med den dokumentarfilmen om kvinner og krig som han hadde sett?
Til slutt velger jeg et land som lenge florerte i nyhetene på grunn av krigshandlinger, men som har forsvunnet fra nyhetsbildet etter at det for noen måneder siden ble inngått våpenhvile og oppmerksomheten flyttet seg videre til noe annet. Situasjonen skal være utrygg, og det er usikkert om våpenhvilen vil holde. Det virker ideelt, jeg kunne bli skutt på et gatehjørne eller kunne tråkke på en landmine. Jeg synes jeg hører Svanurs stemme:
- Hadde du vært kvinne, ville du først blitt voldtatt.
Det blir billett en vei.»
På hotellet Jónas Ebeneser har bestilt rom for en uke, Hotel Silence, skal han bli kjent med mennesker som får han på andre tanker. Mennesker som har større arr enn han har fått.
Romanen Arr er eAuður Ava Ólafsdóttir er en sjelden god bok.
«Fillus de anima. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, barna som blir født to ganger, av én kvinne fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel ble Maria Listru en sen velsignelse for Bomaria Urrais sjel.»
Jeg synes sjelebarn er bedre å bruke for barn som bor sammen med andre foreldre enn de biologiske enn fosterbarn som de benevnes i Norge.
Sitatet over er fra romanen Når tiden er inne av Michela Murgia utgitt på norsk av Pax Forlag i 2018, og jeg synes det er en god bok. Med handling fra et miljø som er ulik fra det norske. Det er det som er så fint med å lese bøker og være åpen for bøker fra ulike kulturer, en kan reise til land og møte mennesker som er helt ulik en selv. Uten å ha forflyttet seg en millimeter.
Romanen ble utgitt i 2009 og ble forfatterens gjennombrudd som hun fikk en pris for. Hun vokste opp på Sardinia der handlingen er hentet fra.
«I Soreni forsto man bare så altfor godt hvorfor Anna Teresa Listru hadde gitt sin yngste datter til den gamle kvinnen. På tross av familiens råd hadde hun giftet seg med feil mann, og følgelig brukt de neste femten årene til å jamre seg over ham, som bare dugde til en ting. Anna Teresa Listru yndet å beklage seg til nabokonene om hvordan hennes mann ikke engang hadde klart å gjøre litt nytte for seg i døden, ved for eksempel å falle i krigen og la henne sitte igjen med en pensjon. Ja, for Sisinnio Listru, som var blitt vraket på grunn av sin udyktighet, hadde endt sitt liv like tåpelig som han hadde levd, klemt flat som en drue i en druepresse under traktoren til Boreddu Arresi, som han iblant arbeidet for som daglønner. Som enke med fire døtre hadde Anna Teresa Listru gått fra å være fattig til å bli enda fattigere, og hun hadde lært seg å koke suppe - som hun uttrykte det – på skyggen av klokketårnet. Nå som Tzia Bonaria hadde bedt om å få Maria til datter, trodde hun nesten ikke det var sant at hun hver dag også kunne putte et par poteter fra Urrais jord i suppen. Hvis jentungen var prisen å betale, fikk det så være; hun hadde fremdeles tre igjen.»
Tzia Bonaria:
«Hvor gammel Tzia Bonaria var den gangen, er ikke godt å si, for hun lot ikke til å ha blitt eldre på mange år; det var som om hun av egen fri vilje brått hadde blitt gammel for tiden og nå ventet tålmodig på at årene skulle innhente henne. Maria, derimot, hadde kommet for sent, også til sin mors mage, og hun hadde fra første stund blitt vant til å være den man bekymret seg minst for i en familie som hadde bekymringer nok fra før. Hos denne kvinnen opplevde hun derimot det uvante ved å være betydningsfull. Når hun om morgenen gikk til skolen med leseboken trykket mot brystet, var det med vissheten om at hun, dersom hun snudde seg, ville se Tzia Bonaria stå og holde øye med henne, lent opp mot dørkarmen som for å holde hengslene på plass.»
Å oppleve skogens mystikk krever ikke strabasiøse turer med dyre fjellsko og svett rygg. Skogens opplevelser krever bare nærvær, og dukker opp så snart trærne har tatt imot deg, og du befinner deg blant stubber, lyng, bregner og mose.
Du behøver ikke å gå langt. Tre inn i nærmeste skogholt, så åpenbarer mystikken seg – ekornunger som jager mellom greiner og bar, en tørrkvist som knekker idet et rådyr forsvinner bak en mosegrodd rabbe, solstråler som leiker med edderkoppspinn ned gjennom mørke trekroner.»
Jeg har allerede opplevd at boken jeg siterer fra over: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen, er blitt en øyeåpner for den fantastiske skogen som ligger rett utenfor stuedøra.
Selv om jeg vokste opp langt nord i Norge på øya som kalles den «grønne øya i vest» og bare hadde busker som var i knehøyde, har jeg bodd noen år i områder i Norge med mye skog. Jeg går tur på skogstier daglig og året rundt, og er ikke analfabet om det som befinner seg ser. Men det som jeg har lært ved å lese Den fantastiske skogen, er noe helt annet.
Boken på 268 sider er rikt illustrert med bilder. Etter innledningen som sitatet over er hentet fra, Å oppleve skogen, er innholdet fordelt på kapitler med overskrifter som Sansenes katedral og sinnets ro, World Wide Web – internettet under overflata, Mystikk og overtro, Mat og medisin; i alt 14 kapitler. Til slutt er det er det en lister over sitater, en oversikt over anvendt og anbefalt litteratur og register.
Som jeg skrev om i et tidligere innlegg; selvsagt innledes boken med et dikt av Hans Børli som er skogens dikter. Kapittel 3, Blåbær- skogens råtass innledes med et vers fra Alf Prøysens Blåbærtur. Kapittel 1 Sansenes katedral og sinnets ro innledes med utdrag av et dikt av André Bjerke for deretter:
«I naturen finnes det naturlige mønstre som virker beroligende på mennesker. Greiner som vaier i vind, bølger som bryter mot en strand, snøfnugg som sakte daler ned mot marka, et bål som flammer. Kanskje er det derfor vi følger ro inne blant trær? Slike mønstre kalles fraktaler og skaper en følelse av harmoni, en fornemmelse av noe som er større og mer varig enn en liten menneskesjel.»
I samme kapittel kan man lese om skogsterapibevegelsen:
«I Japan og Korea er det å være i skogen og puste inn skogens atmosfære en viktig øvelse i forebyggende helsearbeid. Det kalles «skogsluftbading», Shinrin-yoku, og flere studier har vist at skogsluft gir betydelige helsegevinster, som redusert risiko for hjerte-karsykdommer, redusert blodsukkernivå og økt aktivitet av såkalte NK-celler — kroppens naturlige dreperceller - noe som er viktig i vårt medfødte immunforsvar, førstelinjeforsvarere mot virusinfiserte celler og kreftceller. Den japanske regjeringen har innsett dette og støtter opp under fenomenet Shinrin-yoku for avslapning og stressmestring. Nå har skogsterapibevegelsen spredt seg og vinner stor oppslutning verden over.»
I kapittel 2 kan man lese om sopp som er budbringer og vareleverandør og står for logistikken i et underjordisk univers av avansert kommunikasjon, i et merkelig samspill som forskerne har begynt å kalle World Wide Web, internettet under overflate.
Det var noen smakebiter fra boken Den fantastiske skogen, og jeg kommer 100 % sikkert tilbake til den i senere innlegg. Etter at jeg begynte å lese den, ser jeg på kjente stier trær og planter på en helt annen måte. Jeg ser f. eks på bladverk for å kategorisere trærne. Senest i dag så jeg for første gang hasseltre med nøtter like ved her jeg bor. Tidligere har jeg bare sett masse trær i samme skogholt.
Tone H som svar til Marit Håverstad :
22:02, 26. juni 2018 Diskusjon: Tone H om En ulastelig mann av Jane Gardam av Jane Gardam
Så fint å lese det du skriver. Gleder meg til å lese nummer to. Men skal ta en liten pause og lese en annen bok før jeg starter på den.
Jeg fant romanen En trofast hustru av Jane Gardam i hylla for nyankomne bøker på biblioteket. På bokomslaget stod det at det var roman nummer to i en trilogi og at den første er En ulastelig mann som ble utgitt i 2004 og på norsk i 2017 av forlaget Gyldendal. Jeg lånte begge bøkene, og nå er En ulastelig mann lest.
På bokomslaget står det at Jane Gardam er England best bevarte hemmelighet! Det er jeg enig i – romanen var en positiv overraskelse. En skikkelig godbit av en bok. Elegant tar hun oss med i inn i livshistorien til hovedpersonen- nåtid og fortid. Jeg gleder meg til å lese neste bok i trilogien.
«Når noen er borte, merker man for alvor hvilken plass det mennesket har hatt. Sorg gir livet vårt en bråstopp. Samtidig dytter hverdagen nådeløst i oss og maser for å få fortsette, med sorgen hengende på slep.»
Sitatet er fra boken Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl. Boken ble utgitt i 2018 på forlaget Cappelen Damm og er en dokumentarisk bok der hovedpersonen Betzy Rosenberg. Å knytte historien til et menneskes historie gjør inntrykk. Det er en viktig bok for unge som for eldre lesere mener jeg. Tankevekkende er den også opp mot verden i dag.
Betzty ble født i 1919 og var 20 år da andre verdenskrig brøt ut.
«Alt startet og sluttet i Trondheim. Byen hadde alltid vært hennes. Her var hun født. Her hadde hun utforsket omgivelsene, gjort dem til sine. Her hørte hun til. Hele barndommen hennes lå forankret her – i gatene, i skolegården, i synagogen. Og ikke minst i morfars klesbutikk. Betzys store, jødiske familie gjorden hverdagen hennes trygg og meningsfull.»
Men en ubetydelig liten fyr med navnet Adolf Hitler ville det annerledes. Han klarte også å få «gode nordmenn» til å tro at jødene var verdens store fiende. Men frykten for jødene var til stede i Norge lenge før det. Etter fjerning av Jødeparagrafen i 1851:
«Noen fryktet at jøder ville strømme i hopetall inn i Norge. En stortingsrepresentant hevdet at det i Gøteborg lå en flåte med jøder som bare ventet på at forbudet skulle bli opphevet. Nå kom landet til å bli invadert!»
Men til tross for dette skrekkscenariet, bodde det bare ca 2000 jøder i Norge da andre verdenskrigkrig brøt ut. Og en av dem var Betzy. Da den var over var de fleste utslettet. Betzy overlevde, og slik begynner boken:
«Betzy sitter inne i veggen. Sammenkrøpet på gulvet, med beina godt trukket opp under seg. Noen ganger må hun sitte slik i flere timer. Helt, helt stille. Det verker overalt i kroppen, og hun får ikke rørt på en eneste muskel. Helt nummen støtter hun seg mot veggen.
Gulvflaten er 50 x 65 centimeter. Selv ei spedbygd ungjente som Betzy er for høy til å stå oppreist. Hun kan stenge døren innenfra ved å trekke den til seg ved hjelp av to hemper, slik at ingenting avsløres fra utsiden. En person som står i soverommet på den andre siden av veggen, vil forhåpentligvis ikke oppfatte at panelet skjuler et hemmelig rom.
Selv om kroppen har dovnet bort, merker hun smerten godt. Betzy aner ikke hvor lenge hun må holde ut denne gangen heller.
Mens Betzy skjuler seg i mørket, raser en krig som hun ikke kjenner rekkevidden av. At familien har forsvunnet, skremmer henne voldsomt. Men ikke bare foreldrene, broren, bestefaren, tantene og onkelen er arrestert. De aller fleste jødene i byen er tatt, og ingen vet hvor de sendes. Betzy kom seg unna da politiet var hjemme hos dem, men hun er ikke trygg. Ikke nå lenger. Hun er så sliten av alltid å være redd, men angsten skjerper også instinktene. Når hun må, er hun kjapp til å gjemme seg. Rommet i veggen har vært redningen flere ganger allerede.»
Betzy overlevde takket være modige mennesker som satte sitt eget liv i fare. Det gjorde ikke jenta som jeg leste om i en annen bok og som jeg skriver om i innlegget:
Biografi: Kathe, alltid vært i Norge - av Espen Søbye
Men å lese boken Jenta i veggen var like gripende. Selv om jeg på forhånd visste at Betzy overlevde, var den like spennende som en spenningsroman. Da skulle man tro at jeg var jublende glad da boken kom til det punkt at krigen var over. Men jeg forstod underveis at det ville bli like gripende å lese slutten. Det ble det. For ingen av oss som ikke har opplevd det som Betzy gikk gjennom og det hun fikk vite om familiens skjebne etter at krigen var over, vet hvilken sorg hun hadde hengende på slep resten av sitt liv.
Fortellingen om Betzy Rosenberg skrevet av Lena Lindahl er ikke bare for unge lesere. Jeg mener den er minst like viktig å lese for de av oss som tok farvel for ungdomsskolen for mange år tilbake.
Boken Sepp En biografi om Leonhard Seppala skrevet av Nina Kristin Nilsen, var helt ukjent for meg før jeg så den utstilt på biblioteket på en hylle over nye biografier. Biografien ble utgitt i 2017. Jeg hadde hørt om Leonhard Seppala før jeg leste boken, og det må ha vært ved se filmen som finnes på NRK.no: Balto – helten fra Alaska. Det er filmen om det som på Wikipedia kalles Serumløpet til Nome.
Cappelen Damm som har gitt ut boken omtaler den slik:
«Historien om en av de mest spennende skjebner i norsk utvandringshistorie. Leonhard Seppala utvandret fra Nord-Troms til USA i 1900 under gullrushet i Alaska. Boken forteller om denne tiden, om gullgravere, immigranter og polarliv på en måte som tar pusten fra leseren. Men Seppalas enorme berømmelse (i sin tid en av Amerikas best kjente personer) kom ikke fra gullgraving, men fra hundekjøring.»
Fra forfatterens forord:
«Historien om norskamerikaneren Leonhard Seppala (1877-1967) forener norsk polar- og utvandrerhistorie. Han reiste fra Norge i 1900 for å være med på gullrushet i Alaska, ble hundekjører takket være Roald Amundsens avlyste nordpolplaner, og huskes ennå for serumsstafetten i 1925, da livsviktig medisin ble hastet med hundespann tvers over Alaska til difterirammede barn i Nome. Og fordi man ikke kan styre sitt eget ettermæle, er minnet hans fortsatt knyttet til hunden Balto.»
Leonhard Seppala vokste opp i Skjervøy i Troms. Han var av kvensk avstamming. I 1897 reiste han til Kristiania med en ønske om å bli damskipmaskinist. Men ingen ville ansette en ukjent læregutt fra Nord-Norge og drømmen svant bittert hen. Han tok seg jobb hos en smed i Vika. Men der ble han holdt nede av byguttene som hermet etter dialekten hans, han ble mobbet fordi han var liten av vekst og de sa at han stinket fisk.
I 1899 treffer Leonhard på gullmillionæren Jafet Lindeberg som er på besøk i hjembygda. Jafet og Leonhard jobbet sammen på linefiske på Finnmarka. Jafet tilbyr Leonhard jobb hos seg i Alaska og forskutterer reisepengene på trehundre dollar. Leonhard reiser til Alaska i 1900, men er nær ved å avslutte arbeidsforholdet. Han er vant med å jobbe hardt på vinterfiske og i farens grovsmie. Men arbeidet han må utføre i Nome anser han som ren slavedrift. Jafet tilbyr han andre arbeidsoppgaver, og Leonhard blir i Nome. Selv om han ikke blir rik på gullgraving, gir Alaska han de muligheter han neppe ville fått i Norge. Det er fortellingen om den seige og viljesterke Leonhard Seppala og hans liv frem til han dør i 1967 boken til Nina Kristin Nilsen handler om. Interessant historie å lese om og epilogen ble en fin avslutning på boken.
Seppala mente at hunden Balto fikk ufortjent oppmerksomhet etter serum-stafetten, til og med en statue i Central Park i New York. Det var hans lederhund Togo som burde fått den hederen. Det kan man også lese om her på siden til Seppala-løpet: Beretningen om Leonhard Seppala og lederhunden Togo
Tone H siterer Jeg ville fange en fugl. Dikt av Hans BØRLI
21:50, 15. juni 2018 Ingen har det som favoritt.
Trær:
Når store trær
står stille i midnattstimen
og sover med lauvet,
da er de fylt av et mørke
større enn natta,
en stillhet
som gjør hjertet lavmælt.
De er som skyggen av Gud.
Da Fuglekikkeren skrevet av William Shaw kom inn til biblioteket, klarte jeg merkelig nok å komme først i køen. Nå er den lest og det er krim som jeg liker å lese.
Fuglekikkeren ble utgitt i 2016, på norsk av Goliat Forlag i 2018 og er på 304 sider. Dette er første bok i en ny serie. Neste bok i serien lanseres høsten 2018.
Boken begynner slik:
«Det var to grunner til at William South ikke ville være en del av mordetterforskningsteamet. Den ene var at det var oktober. Trekkfuglene hadde begynt å komme inn ute ved kysten. Den andre var at selv om ingen visste det, sa var han en morder selv.
Dette var ikke de grunnene han oppga til skiftlederen. I stedet sto han foran skrivebordet hans og argumenterte. «Herregud, jeg har en bunke vitneforklaringer høy som så, som jeg må gjennomgå innen torsdag, for ikke å snakke om Nabolagsmøtet som nærmer seg. Jeg har ikke tid.»
«Nei, men du sier ikke det», sa overkonstabelen rolig.
«Jeg skjønner uansett ikke hvorfor det må bli meg. Konstabelen kan ta det.»
Skiftlederen var en pen mann som blunket når han snakket.
«Spør assisterende førstebetjent McAdam på kriminalenheten. Det var han som sa det måtte bli deg. Beklager, kompis.»
Da South ikke rørte på seg, så han seg om til høyre og til venstre for å sjekke om noen lyttet, og senket stemmen. «Hør her, kompis. Den nye kriminalbetjenten er ikke herfra. Hun trenger veiledning. Du er den lokale distriktslederen, og derfor har McAdam bestemt at du skal være en del av teamet for å støtte henne og sørge for kontakten med lokalsamfunnet. jeg kan ikke noe for det.»
Inn på banen kommer den nye kriminalbetjenten Alexandra Cupidi:
«William South stoppet før han gikk gjennom glassdøra på fremsiden av stasjonen. Utenfor var den blå Ford Focusen parkert med motoren i gang. Bak rattet satt den nye politikvinnen, og bare synet av henne gjorde ham nervøs med det samme.
I slutten av trettiårene, gjettet han, glatt, brunaktig hår, nyklipt:en kvinne som begynte i ny jobb. Fingrene trommet utålmodig på rattet. Hun skulle ha ansvar for de eksterne undersøkelsene i etterforskningen, nyankommet, første sak i ny stilling, ivrig etter å komme i gang, gjøre en jobb. Mye å bevise.»
Alexandra Cupidi viser seg å være en god etterforsker og langt mindre glamorøs enn førsteinntrykket William South får. Men han blir overrasket over hvem den drepte er: naboen og hans venn Bob Rayner.
Fuglekikkeren er en roman som ga meg god-følelsen jeg hadde da jeg leste mye engelsk krim. Troverdige karakterer i et troverdig miljø. Kriminelle handlinger kan ikke forsvares, men er sjelden svarthvit. Det er det heller ikke i Fuglekikkeren. Slutten ble en thriller. Jeg har tro på at den kan treffe mange lesere. Håper det. For noen er den helt sikkert ikke spektakulær nok. Jeg er lei av spenningsbøker der det kriminelle element er usannsynlige drapsorgier. Drapsmaskiner på to ben. Fuglekikkeren ble en opptur. Jeg ble engasjert i handlingen. Både historien i nåtid og det som skjedde i William South vokste opp i Nord –Irland. Jeg venter i spenning på neste bok i serien.
Otto Sverdrup (f. 1854 d. 1930), eller Otto Neumann Knoph Sverdrup som var hans fulle navn, bidro i nasjonsbyggingen av Norge som skipsfører og polarforsker, men han levde i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Han hadde ikke evnene som Nansen og Amundsen hadde, han klarte ikke å selge seg selv. Navnet var kjent fra andre bøker jeg har lest om polferder. Men hvem han var, det har jeg først fått vite etter å ha kjøpt og lest biografien skrevet av Alexander Wisting som ble utgitt i 2017.
Fra forordet:
«Sverdrup ble født i 1854 i Bindalen. Han ble formet av en tradisjonsrik norsk kystkultur, et liv som betød å leve med og lære av naturelementene. Fra en omskiftende tilværelse som sjømann og skogsarbeider, ble han på kort tid en av pionerene innen arktisk ferdsel. Først som deltaker, deretter som ekspedisjonsleder. To ganger styrte han polarskuta Fram gjennom svært risikofylte ekspedisjoner i et beinhardt klima. Disse ferdene ble til skjellsettende forskningsarbeid og tidenes norske landoppdagelser. De var også ekstreme overlevelseseksperimenter der ledere og mannskap ble satt på store psykiske prøver. Ingen gikk umerket ut av dette, heller ikke Sverdrup.
Til tross for sine prestasjoner havnet Otto Sverdrup i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Han opplevde å bli presset ut av konkurransen om tidenes polarmål: Antarktis. Ekspedisjonene i polarisen ga liten uttelling, og etter suksess fulgte nederlag. I stedet for å høste av sin status som nasjonalhelt, ble Sverdrups liv preget av kampen for å overleve økonomisk. Men gang på gang reiste han seg og kom tilbake, enten som oppdager eller redningsmann for skipbrudne i Arktis under verdenskrig og revolusjonstid.»
Fem hundre sider med fakta om Otto Sverdrup og hans liv har tatt tid å lese. Underveis har jeg gått lei. Men så leser jeg noe som er mer interessant og når siste side har lest er jeg fornøyd med meg selv og kjenner at det å lese boken er verdt tiden det har tatt. Noe av det jeg har lest, har jeg lest før i andre bøker. Men det meste er nytt. Selv om kvaliteten på bildene ikke var det beste, likte jeg at de er fordelt slik at de passer inn i historien. Historien om et ekstraordinært menneske som fortjener å komme ut av skyggen til Nansen og Amundsen blir mer levende slik. Konklusjonen er enkel: god bok og en del av historien det er verdt å kjenne til.
Tone H som svar til Geir Sundet :
07:50, 10. juni 2018 Diskusjon: Tone H om Finland 1918 den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den av Morten Jentoft av Morten Jentoft
Takk for det. Og tusen takk for et interessant innlegg med dine opplevelser mv. Og takk for boktips. Husker fra barndommen oppe i nord, arbeidere fra Finland som helst ikke ville snakke svensk. Vi forstod ikke hvorfor de ikke ville. Vi syntes de var sære. Men jeg forstår det bedre nå. Jeg blir mer og mer interessert i å lese mer om tema Finland jo mer jeg leser. Jeg har lest de fem første bøkene i trilogien til Britt Karin Larsen om skogfinnene. Flotte bøker. Nå må jeg bare lese de siste i serien. Svik 1939 til Kjell Westø er også en god bok. Ukjent soldat skal jeg kjøpe. Sommerboken til Tove Jansson har jeg jeg lest og kan fint leses flere ganger. En bok jeg kan nevne er biografien som Tuula Karjalainen har skrevet om Tove Jansson: Arbeide og elske. Den skal jeg lese om igjen etter å ha lært mer om Finlands historie. Til deg også: i går så jeg en dokumentar fra 2017 på SVT:Finlands blodiga historia. Anbefales. Link til filmen. De kan ses til 26 november 2018 og her har de intervjuet tidsvitner.
Sist sett
