Jeg var innom biblioteket og skulle hente en bok jeg hadde reservert. Det ble fire bøker etter å ha snakket med en av de ansatte om foredraget Marta Breen holdt der for kort tid siden. Et foredrag jeg hadde planer å dra på. Men slik ble det ikke. Uansett; jeg lånte med meg to tegneseriebøker som er blitt til ved et samarbeid mellom Marta Breen og Jenny Jordahl. Den ene er 60 damer du skulle ha møtt Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Boken ble utgitt i 2016.
Jeg har lest mange bøker om norsk kvinnehistorie. Samtidig forstår jeg ved å lese boken til Breen og Jordahl at jeg bør lese enda flere. For det er en skikkelig teaser, her er det mange spennende kvinner som burde fått en større plass i norsk historie.
Tone H siterer Kritikarboka av Atle Christiansen
04:18, 27. november 2018 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
Og viss ein ønskjer definisjonsmakt og har lyst til å setje standarden for diskusjonen om ei ny bok, er det ein god ting å vere først. Da kan du presentere dei orda og dei perspektiva du meiner boka skal vurderast etter, du kan ramme inn debatten og bestemme ka han skal handle om. Har du først sagt at lesaren ikkje skal tenkje på ein elefant, er det ingen som tenkjer på anna enn elefant etterpå (George Lakoff 2004). Er du førstemann som kjem med sterke og klare råd for korleis ein skal vurdere ei bok, er det dine tankar og meiningar dei andre tenkjer etter. Kjem du en eller to dagar etter dei andre. blir du lett ein etterplaprar.
The Mitford Murders er første roman i en serie, og bok nummer to er gitt ut i 2018 med tittelen Bright Young Dead. Jeg gleder meg til neste bok for jeg synes Mysteriet på Asthall var knakende god underholdning. Det er som bøkene til Agathe Christie, historien har noe tidløst over seg. Spennende historie med mange overraskelser. Jeg tror og håper den får mange lesere. Til alle de som ikke liker løse tråder når en roman slutter: Dette er boken for dere. Samtidig slutter den slik at den gjorde meg nysgjerrig på hva som vil skje fremover i livet med hovedpersonene i fortellingen.
Tone H som svar til Lillevi :
16:24, 19. november 2018 Diskusjon: Tone H om Stiklingen av Auður Ava Ólafsdóttir av Auður Ava Ólafsdóttir
Håper du liker den. Det var innertier for meg.
Det er ikke mange romaner jeg leser i løpet av et år som treffer meg som romanen Stiklingen skrevet av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir. Ved å lese romanen på 266 sider, har jeg vært gjennom det meste av følelsesregisteret. Romanen starter slik:
«Fordi jeg skal forlate landet og ikke vet når jeg kommer tilbake, har den syttisju år gamle faren min tenkt å gjøre det siste måltidet vårt minneverdig, han har planlagt å bruke en oppskrift fra mammas håndskrevne oppskriftsbok, noe mamma kunne ha funnet på å servere ved en liknende anledning.»
Lobbi på 22 år skal reise ut i verden og forlate far, tvillingbroren Jósef som har en diagnose som gjør at han er bor på et omsorgsenter, og datteren som kom til verden ved et uhell; som Lobbi kaller det. Datteren bor sammen med moren sin og ble født samme dag som moren til Lobbi omkom i en bilulykke. Faren vil at sønnen skal studere og mener at sønnen kaster bort talentet sitt. Men Lobbi er ikke til å rikke. Han har fått seg jobb som gartner og forlater Island og familien.
Det er Lobbis reise vi får være med på i denne romanen. Historien virker så enkel i bokomtalen. Jeg ble derfor overrasket over hvilken virkning den hadde på meg. Jeg synes den uttrykker så mye og det er så mange lag i historien. Historien i boken er som livet. Det slutter aldri å overraske.
Det er helt tilfeldig at jeg har lest boken Jakten på El Chapo denne uken som rettsaken mot narkobaronen Joaquin «El Chapo» Guzman ble innledet mandag i New York. Men tro ikke at det mexicanske narkokartellet han ledet, Sinaloa, er nedlagt. For nå er det sønnene hans som leder kartellet: Politiet: Sønnene til «El Chapo» styrer narkokartellet med jernhånd
Boken jeg har lest ble utgitt i 2018 og er skrevet av Andrew Hogan og Douglas Century. Selv om utfallet av jakten er kjent, var det spennende å lese denne historien. Jeg tenker at krimforfattere kan få ideer av å lese boken. Samtidig er det deprimerende å lese den når jeg tenker på at grunnen til at slike narkokarteller eksisterer, er først og fremst er at det er en stor etterspørsel etter narkotika. At kartellene får eksistere i Mexico, er pga korrupsjonen som er i fengslene, i politiet, i det militære, ja rett og slett overalt. Det er en brutalitet i kjølevannet av narkoindustrien som er grusomt å lese om. Heldigvis er ikke alle kjeltringer og det medførte at DEA-agenten kan fortelle oss denne historien.
I romanen Rettstridig forføyning En roman om kjærlighet av Lena Andersson er hovedpersonen Ester Nilsson. Romanen om Ester Nilsson er blitt teater. I går, 8. november, var det premiere på forestillingen som spilles på Det norske Centralteateret som beskriver forestillingen slik:
«En enestående og humoristisk fortelling om forelskelsens systematiske selvbedrag. Vi møter den fornuftige forfatteren Ester Nilsson som skal holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Fra det øyeblikket hun møter ham snus hennes tilværelse av et altoppslukende begjær. Den kjærlighetshistorien de innleder er gjenkjennelig for alle som har vært forelsket i noen som ikke gjengjelder dine følelser.
Lena Anderssons roman om kjærlighetens vesen har tatt Sverige med storm og vant den prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen. I november blir det norgespremiere for dramatiseringen av suksessromanen.»
Nå har jeg lest romanen utgitt i 2013 , og ja, handlingen i romanen er som skapt for teater synes jeg. Slik starter den:
«Ester Nilsson het et menneske. Hun var lyriker og essayist med åtte tettskrevne pamfletter bak seg da hun var trettien. Egenrådige ifølge noen, morsomme ifølge andre, de fleste hadde ikke hørt navnet hennes.
Med knusende presisjon fornemmet hun virkeligheten inne fra sin bevissthet og levde etter den ambisjon at verden var slik hun opplevde den. Eller rettere sagt at menneskene var skapt slik at de erfarte verden slik den var, hvis de bare var oppmerksomme og ikke løy for seg selv. Det subjektive var det objektive, og det objektive det subjektive. Slik så i hvert fall hennes streben ut.»
Ester lever et tilbaketrukket liv:
«Fra den dagen da hun fant språket og ideene og innså hva hennes oppgave var, ga hun avkall på dyre vaner, spiste billig, var nøye med prevensjonsmidlene, reiste rasjonelt, hadde aldri stått i gjeld til hverken banken eller privatpersoner og hensatte seg ikke i situasjoner som tvang henne bort fra det hun ville bruke tiden på, å lese, tenke, skrive og samtale.
I tretten år hadde hun levd slik, mer enn halvparten av tiden i et harmonisk og rolig forhold til en mann som både lot henne være i fred og tilfredsstilte fysiske og mentale behov."
En telefonoppringning skal endre livet til Ester:
«Mannen i den andre enden spurte om hun ville holde et foredrag siste helg i oktober om kunstneren Hugo Rask. Han arbeidet med levende bilder og tekst i en kombinasjon som ble ansett som både storslagen og særegen. Dessuten ble han verdsatt for sin moralske patos i en overfladisk tid. Mens andre snakket om seg selv, snakket han om ansvar og solidaritet, pleide tilhengerne å si.
Tretti minutters innlegg, det vanlige honoraret.
Ester var ved Sankt Eriksplan da samtalen kom. Det var sent på ettermiddagen, og solen glødet intenst og lavt og stakk henne i øynene. Da hun kom hjem, fortalte hun stolt om oppdraget til mannen hun bodde sammen med, hvis navn var Per. Hugo Rask var en kunstner begge to betraktet med skjerpet oppmerksomhet.»
Allerede imens hun jobber med foredraget syder og koker det i henne:
«For hver dag hun skrev på foredraget, vokste følelsen av slektskap med objektet. Følelsen gikk fra respekt søndag til ærefrykt tirsdag, og henimot torsdagen en verkende lengsel, og fredagen tn tung savn. «
Og Hugo Rask liker foredraget og Esters besettende forelskelse er i gang:
«Under foredraget satt han intensivt oppmerksom på første benk. Konsentrasjonen i rommet var sterk hos de hundre og femti betalende. Etterpå gikk han frem til Ester med strålende ansikt og takket ved å ta begge hendene hennes i sine og kysse henne på kinnene.
- Aldri har noen utenforstående forstått meg så dypt og med en slik presisjon.
Det suste og bruste i henne, og hun klarte knapt nok å følge med på innslagene som fulgte. Alt hun tenkte på, var den takknemligheten hun hadde sett i ansiktet hans.
Da programmet var slutt klokken fem, holdt hun seg i nærheten av ham og forsøkte å se ut på en annen måte enn hun kjente seg. Kunstnerens sønn var der, en ung mann med skjegg, strikkelue og en direkte og spontan måte å oppføre seg på. Han roste foredraget hennes og sa at de burde gå og ta seg et glass alle tre. Det var det eneste i verden og hinsides den Ester Nilsson ville gjøre. Hvis hun hadde kunnet gå og drikke øl med Hugo Rask denne kvelden, hadde livet hennes vært fullkomment.
Men hun måtte hjem.»
Ester er som Carola synger - hun er Fångad av en stormvind:
«Frank var saklig i ordets opprinnelige retoriske forstand - han var drevet av saken. Og vi lever i en tid som er usaklig. Han brukte ikke saken for å fremme seg selv, men brukte seg selv for å fremme saken. I sin formidling var han nysgjerrig og drevet av gleden over kunnskap. Han lot seg fascinere av alle de interessante tingene i verden. Og dersom han mente noe var interessant, måtte det være det for alle andre også. Det er definisjonen på en god retoriker. En som brenner for saken og dermed setter fyr på andre. Frank visste verdien av den gode historien, men også av å gi noe av seg selv. Om du ser på måten han formidler på, ser du en mann som vil noe. Det er et menneske bak. Frank var aldri kjedelig og alltid til stede i sin egen fortelling.»
Sitatet over er fra boken Frank Aarebrot Hele Norges professor av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth. Det er Jens Kjeldsen, professor i retorikk ved Universitet i Bergen (UiB) som siteres. «Det er et menneske bak»; det er nettopp det jeg tenker at han var. Derfor er det så rart at Frank Aarebrot er død, han var så levende. Jeg har bare sett han på TV og det sprutet livsvilje ut av han. I boken er sangen Kine Hellebust er mest kjent for: Det hainnle om å leve. Budskapet i sangen passer så godt til Frank Aarebrot.
Jeg lot meg begeistre av boken skrevet av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth. Det var så godt å lese en biografi som traff etter å ha startet å lese flere store biografier som halvveis opplevdes drepende kjedelig og måtte avbrytes. I boken blir leseren kjent med Frank Aarebrot, hele Norges professor, valgekspert og bergenser fra han ble født i 1947 til han døde. Et liv i høyt tempo. Som alle oss andre hadde han sterke og svake sider.
Boken og forfatterne beskrives slik av forlaget Vigmostad & Bjørke:
«Frank Aarebrot etterlot seg et tomrom i norsk offentlighet da han døde i 2017. Hvordan ble han den unike formidleren har var?
«Franken» drevet av stor nysgjerrighet og glede over å formidle kunnskap. Studentene elsket ham, og han ble nasjonalt kjent og hyllet gjennom valgsendinger og seersuksesser som «200 år på 200 minutter». Han var respektert i politiske kretser fordi han alltid sa sin ærlige, uavhengige mening.
Basert på over 100 intervjuer med folk som kjente Frank, deriblant hans nærmeste familie og venner, statsministeren og andre samfunnstopper.
Liv Skotheim (f. 1977) er journalist og debattleder i Bergens Tidende. Hun er utdannet medieviter fra Universitetet i Oslo, og har jobbet i Aftenposten og BT siden 2005. Skotheim samarbeidet med Frank Aarebrot i forbindelse med en rekke debatter.
Martin Larsen Hirth (f. 1984) er energianalytiker i Greensight. Han var tidligere journalist i Sysla og arrangementsansvarlig i Bergens Tidende. Hirth er master i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen og var i 2009 leder for Sampolkonferansen.»
Etter et forord av Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt ord, starter boken med kapittelet Da professoren slo Gullrekka:
Fredag kveld 28. februar 2014 er temperaturen ute i ferd med
å falle, men i storsalen på studentstedet Det Akademiske Kvarter
i Bergen nærmer stemningen seg kokepunktet.
Salen er fylt til randen av forventningsfulle publikummere.
Like før har køen start femti meter nedover Olav Kyrres gate og
bortover Håkonsgaten. Studenter, bestemødre, familiefedre og
tenåringer har funnet veien til Kvarteret.
«Du Frank, dette her er liksom som rett for et maratonløp.
Startskuddet går snart, og du skal prestere i 200 minutter?»
Frank står og prater med NRK-journalist Steinar Birkeland.
«Vel, det er vanskelig å si om det er en sprint eller et maraton,
det er mye stoff vi skal gjennom», svarer Frank med sigaretten
i hånden.
I tre timer og tyve minutter skal han lose publikum og TVseere
gjennom 200 år med norgeshistorie.
«Blir dette din lange akademiske hyllest av Grunnloven?»
«Jeg kommer vel ikke til å være så snill med Grunnloven. Jeg
er mer interessert i utviklingen som har skapt landet vi har nå.»
Om det at ikke alle av Frank Aarebrot foredrag ikke holdt høy faglig kvalitet, at han av og til ble tatt faktafeil, skriver Åmås i forordet:
«Det gjorde ikke alle Frank Aarebrots offentlige bidrag, medieopptredener og intervjuer. Det var så uendelig mange av dem at det gikk litt fort av og til. Han kunne både nå og da tas i faktafeil. Han bidro da også i så utrolig mange sammenhenger. Og han mente (som nok riktig er) at det ikke kan stilles samme krav til presisjon i et medieintervju som i en akademisk kontektst. Den innstillingen ble det en del slurv, snarveier og lettvintheter av, «uten filter» som han var. Men det finnes sannelig nok av dem som har så tette filtre at det de meddeler, blir både kjedelig og uinteressant.
Han var så tydelig at han var lett å kritisere og argumentere mot, og det virker ikke som om han tok hensyn til om han ville bli likt eller få skryt. Også slik var Frank Aarebrot uten filter, men med betydelig integritet. Det er slett ingen selvfølge i dagens offentlighet. Det er heller ingen selvfølge at en fagmann liker bedre å snakke til brede offentligheter enn til grupper av «ususal suspects», sånne godartede faglige og sosiale ekkokamre som Norge er så full av. Slik sett var han en legemliggjøring av ideen om de store, inkluderende fellesarenaene som selv et høyt spesialisert og svært fragmentert samfunn fortsatt trenger. Ja, særlig et slikt samfunn.»
Det var noen smakebiter fra boken jeg lot meg begeistre av. En interessant bok om et spennende menneske.
Tone H som svar til Lillevi :
19:27, 30. oktober 2018 Diskusjon: Tone H om De som fortjener det av Peter Swanson av Peter Swanson
Som 7-8 åring leste jeg Hardyguttene og elsket spenningen. Jeg leste Jalna-serien da jeg var veldig ung. 10-11 år. Jeg hadde venner som på samme alder leste Ole Brum og Torbjørn Egner; bøker jeg synes var skrekkelig kjedelig. Husker jeg leste Dracula, mulig det var rundt 13 års alder, og var så redd at jeg ikke turte å ha boken på nattbordet når jeg sov. Husker ikke når jeg begynte å lese krim. Men jeg kan godt tenke meg at jeg ville likt å lese boken til Swanson som 14 åring. Så jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal svare.
«Ut dette kalenderåret, forteller de ham, etter det er det over. Og det er så fortvilt, noe med penger eller nedskjæringer, de har ikke mulighet til å beholde ham lenger. Det er det han får vite. At denne gangen er det ingenting de kan gjøre. Faren min forsøker å minne seg selv på at han ikke er lett å skake, at han har sparket det fremfor seg lenge, men det hjelper ikke, enda han aldri har vært i tvil om at det ville skje, blir han forbauset da han får beskjed. Enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Når det forventede kommer, kommer det overraskende. Og det nytter ikke å forklare, får ikke plass i noen fornuft, det finnes ikke herberge for ensomheten som oppstår. Tiden det tross alt tar å overlevere de erfaringene, all den kunnskapen samlet i hodet hans, som et oppslagsverk de nå bare klapper sammen. Han er en eske de trykker lokket over og stuer bort i et kott. Moren min sier at nå kan de i alle fall bare glemme å ringe.»
Romanen som sitatet over er hentet fra, Engelsk tåke av Frederik Svindland, ble utgitt i 2018, og stod i hylla for nye bøker på biblioteket. 90 sider, og en passe bok å lese når jeg ikke er i det helt store lesemodus.
Poetisk og lavmælt om livet og det hverdagslige. Jeg likte formen og tema selv om jeg ikke alltid følger forfatteren med hva han vil med enkelte setninger/avsnitt. Samtidig er det jeg synes er bra, det synes jeg er knallbra. Det som er hovedtema, foreldre som blir eldre og en far som ikke lenger får jobbe som lege på grunn av alder og ringvirkningene det har for familien fra sønnens ståsted. Og det er det som er, enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Forandringer i livet som en ikke kan styre selv kan oppleves som en flodbølge skylder over en selv om en vet at forandringen kommer.
Tone H siterer André Bjerke av Peter Normann Waage
08:53, 20. oktober 2018 Ingen har det som favoritt.
Fra André Bjerkes essaysamling Å kunne eller ikke kunne (1970):
"Jeg gikk i gymnasiet da Friedells kulturhistorie første gang utkom på norsk. Jeg var i den alder da man er så lykkelig å vite alt fordi man foreløpig ingenting har lært. Blant annet visste jeg eksakt hvordan det egentlig hang sammen med verdenshistorien; ..."
Tone H siterer Sommerlys, og så kommer natten av Jón Kalman Stefánsson
21:20, 19. oktober 2018 Ingen har det som favoritt.
Livet derimot, er alltid i bevegelse, det samler ikke støv – en dag har alt forvandlet seg til et minne, og du er død.
Tone H siterer Sommerlys, og så kommer natten av Jón Kalman Stefánsson
09:06, 14. oktober 2018 Ingen har det som favoritt.
Det finnes fremdeles dem som utsetter seg for det å skrive brev. Og da mener vi på den gamle måten: skriver ordene ned på papir, eller taster dem inn på datamaskinen og så printer dem ut, legger dem ned i konvolutten, går på posthuset med dem, og det selv om mottageren ikke får brevet før tidligst dagen etter, ofte mye senere. Er ikke dette å tviholde på en tapt verden, å være bakstreversk, blåse på utbrente glør? Vi har vennet oss til hastigheten, man taster inn ord på datamaskinen, trykker på en tast, og dermed er de fremme ved bestemmelsesstedet. Det kaller vi å være rask og ivrig. Og hvorfor skal vi da sende brev med posten, vi har knapt nok tålmodighet til en slik sneglefart - eller hvorfor bruke hest og kjerre når man har bil? Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne, bli til ingenting, bli stengt inne i gamle dataprogram, tørke ut når datamaskinen krasjer og tankene våre og reaksjonene blir til luft; etter hundre år, for ikke å snakke om tusen, aner ingen at vi noensinne har eksistert. Det burde naturligvis være oss fullstendig likegyldig, vi lever her og nå, og ikke om hundre år, men en dag kommer vi over noen gamle brev, et eller annet faenskap begynner å bevege seg inni oss, vi synes vi føler et bånd som går fra oss og forsvinner inn i fortiden, det er båndet som binder tidsperiodene sammen.
I noen lesetimer flyttet jeg inn hos familien på Jalna. Mitt nostalgiprosjekt. I juli 2017 leste jeg bok nr.6 i serien: Gull og kjærlighet. Etter det hadde vi et oppussingsprosjekt her i huset der jeg fikk en ide: gi bort alle Jalna-bøkene. Etter å ha lest nr. 7 i serien Hans brors hustru er jeg glad for at dette kun var en tanke som kom i kaoset med blant annet å flytte på bøker.
Det er i utgangspunktet skummelt å lese bøker om igjen som det knytter seg minner til. For risikoen for at jeg skulle synes at historien som Mazo de la Roche skapte med serien om familien på Jalna var banal, var høyst til stede da jeg kjøpte serien og startet å lese den om igjen i 2013. Men jeg storkoser meg fortsatt.
«En fødsel skal være en gledens dag. Men da den lille jenta kom til verden, i oktober 1979 på et sykehus i Liverpool, ble moren kastet ut på en lang og smertefull ferd mot døden.
Foreldrene til den lille var begge leger, hun patolog og han psykiater. Han hadde møtt henne for et drøyt år siden hjemme i India, etter å ha sett en slående vakker kvinne i en avisannonse som koblet gifteklare kvinner med menn. De møttes én gang, giftet seg, pakket sakene og flyttet til England for et bedre liv.
Nå var de her alle tre, en fersk og lykkelig familie.
Bare noen uker senere fikk moren sterke smerter i fingrene. Ved juletider var de blitt så voldsomme at hun ikke lenger klarte å løfte opp datteren når hun gråt.
Derfra ble alt mye verre.»
Sitatet over er fra A-magasinet 21.september i år:
Moren døde da hun var 13 år. Siden har lege Anita Kåss jaktet på en ny behandling for sykdommen som preget oppveksten.
Boken Mamma er en gåte Når kroppen angriper seg selv av Anita Kåss og som er utgitt i 2018, er fortellingen om Anita Kåss fra hun ble født i 1979 til hun som lege og forsker på et sykehus i Norge oppdaget et behandlingsprinsipp som ble solgt i 2017 for 800 millioner. En sum legen og forskeren ikke vil skal være i fokus. Som hun sier i intervjuet med A-magasinet:
«I all medieomtalen om den potensielle totalsummen på 800 millioner kroner – som i motsetning til det enkelte ser ut til å tro, ikke går direkte til forskeren – synes hun det var leit at det var så lite fokus på pasientene. Hun understreker at hun ikke vil gi for store forventninger til folk med autoimmune sykdommer. Etter opptreden på Skavlan har hun fått henvendelser fra over 1000 pasienter.»
Boken er interessant på mange måter, ikke minst hvordan det er å være en ung og engasjert lege og forsker:
«Selvsagt var jeg klar over at forskere ofte må ta strategiske valg for å nå opp i konkurransen om forskerstillinger og forskningsmidler. Samtidig var jeg ukomfortabei med den delen av det akademiske liv. Da jeg begynte å grave meg ned i alle de ubesvarte spørsmålene om leddgikt, var jeg som et barn. Det var ingen fordommer, ingen meninger å forsvare, ingen forskningsbevilgninger jeg måtte vinne i konkurranse med andre. Hvis drivkraften er suksess og penger, legger du kreativiteten på blokka. Da oppstår frykten for å feile, og man ender opp med å gjøre det samme som alle andre. Det blir en tvangstrøye. Jeg måtte omfavne friheten jeg elsket som barn, da jeg forfulgte min egen nysgjerrighet. Små barn er ikke redde for å dumme seg ut. Det er først som voksne vi kjenner skam over å ta feil.»
Spørsmålet Anita Kåss fortsatt søker svar på er kort:
«Hvordan har det seg at immunforsvaret kan bli vår verste fiende? Hvorfor rammer autoimmune sykdommer stadig flere mennesker? Ligger svaret i genene våre eller i miljøet vi vokser opp i? Og kan et bitte lite hormon i hjernen – selve hormonet som holder mennesket i gang – være en avgjørende brikke i puslespillet?»
Etter å ha lest boken mener jeg at det eneste man må ha for å få utbytte av å lese boken, er nysgjerrighet og samfunnsinteresse.
Tone H siterer Det er greit for meg av Per Petterson
08:13, 22. september 2018 Ingen har det som favoritt.
Du kan kanskje lese leksa høyt for oss? Jeg synes han skarrer ekstra i dag. Jeg ser bedende på han, men han gliser og slår ut med handa. Helvete, jeg leser. Jeg leser hele sida og slutter med den setninga, bestemora gir meg klump i halsen, stemmen sprekker og alle snur seg og ser på meg. Jeg er liksom den tøffeste i klassen, sterkest, best i gym og ellers er jeg sur som faen. Det bare blir sånn, jeg veit ikke hvorfor. Jeg stirrer tilbake, de syns jeg er rar, det er greit for meg, de er ikke annet enn tåke, ansiktene til Arvid og Venke er de eneste jeg ser. Venke er blank i øya.
- Det va'kje dumt det der, sier Rønning.
- Glem det, sier jeg
Tone H siterer Det suser i sivet, eller Hr. Padda fra Paddeborg og vennene hans av Kenneth Grahame
06:09, 21. september 2018 Ingen har det som favoritt.
I neste øyeblikk satt han ved rattet, han ante ikke hvordan han var kommet dit. Og nå kunne han ikke styre seg lenger. Han tråkket på pedalen, svingte på rattet, tutet med hornet og fòr av sted. Han tenkte ikke på hva som var rett og galt, han satte farten opp. Gatene forsvant under ham, han var ute på landeveien! Han følte han var Padda, Padda som kjørte bil, Landeveiens skrekk. Fartens konge og Motorens helt! De som ikke flyttet seg, fikk angre det! Han sang av glede, og bilen svarte han, syntes han. Milene ble borte, han visste ikke hvor han kjørte hen, han visste bare at han gjorde hva han måtte, og han brydde seg ikke om hva som skjedde etterpå.
Tone H siterer Det suser i sivet, eller Hr. Padda fra Paddeborg og vennene hans av Kenneth Grahame
06:06, 21. september 2018 Ingen har det som favoritt.
Det bor svært mange i Ville Skogen nå. Det er slik som over alt ellers, noen er snille og andre er nokså slemme, og noen er midt imellom. Jeg nevner ikke noe navn. Det skal alle slags folk for å skape en verden. Men jeg skulle anta at du vet litt om det selv nå.
«Nå har vi sett hvor mange hersketeknikker som kan tas i bruk. Vi kan mistenkeliggjøre hverandre, sette andre i bås, tillegge dem meninger og tolke dem vrangt. Listen over hersketeknikker er lang. For lang kanskje? Skal alt stemples som hersketeknikker? Mange av eksemplene i denne boka er flertydige, de kan oppfattes ulikt. Sånn er det i virkeligheten og. Alle handlinger tolkes ut fra hvem som utøver dem, hvem som er mottaker og hva som er omstendighetene.
I noen av eksemplene er det lett å se hva man kan tjene på hersketeknikken. Man får en fordel, vinner en debatt eller får overtaket. Andre ganger er det vanskelig å se hvorfor noen skal ønske å ydmyke andre, det gir kanskje ingen gevinst. I noen tilfeller er andres nederlag bare en uønsket konsekvens. Men ikke alltid. Noen mennesker beruses av maktfølelsen som andres fall og avmakt kan gi.
Hersketeknikkene kan dukke opp overalt - i butikken, på bar eller på trening. Men i noen situasjoner og på noen arenaer dukker de kanskje opp oftere enn ellers.»
Sitatet er innledningen til Del 2 i Sigrid Sollunds bok Hersketeknikker Nyttige og nådeløse. Boken som ble utgitt Kagge Forlag i 2017. Jeg synes at Sigrid Sollund er en flink programleder i programmet Dagsnytt 18 på NRK som jeg hører eller ser på så ofte jeg har anledning. Og boken var verdt å kjøpe og å lese.
Forlaget skriver i innledningen til omtalen:
«Lær deg hersketeknikkene, så slipper du å bli tråkket på.»
Jeg mener at den også kan leses for å vurdere om det er hersketeknikker som en selv bruker som bør avlæres. For hersketeknikker som tenderer mot mobbing er rett og slett ufyselig. Og; det er som sitatet over nevner, jeg synes ikke alt skal stemples som hersketeknikk. Men hvilke det er mv; her vil det helt klart være delte meninger.
Det har tatt meg over en uke å lese romanen Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh (1903-1966) som avsnittet over er hentet fra. Den ble utgitt i 1945 og utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2017. Romanen er forfatterens mest kjente roman. Det er laget TV-serie av romanen (1981) og film (2008). Serien var veldig populær og fikk mange priser. Etter at jeg startet på romanen, har jeg kjøpt TV-serien som jeg skal lese i de kalde, mørke og ufyselige vintermånedene som er foran oss.
Sist sett
