Bokelskere.no

Nei, det har jeg ikke. Takk for gode boktips. Alle fire bøkene kan leses på Nasjonalbiblioteket.no og trilogien kalles Polstjerne-trilogien når man søker etter den, og bøkene er Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk. Der fant jeg også et intervju med Jon Michelet fra Dagsavisen 27.10.12, der han nevner trilogien om krig og klassekamp som hans litterære forbilde under skrivingen av En sjøens helt- serien. Jeg klarer å lese bøker med et lite sideantall på Nasjonalbiblioteket. Men Ukjent soldat er på over 400 sider, så den kjøper jeg nok. Ser at den ble utgitt i pocket i 2018. Den skal jeg kjøpe gjennom Bokklubben. I går så jeg en film på SVT. En dokumentar fra 2017, Finlands blodiga historia. Veldig bra film synes jeg, der de blant annet intervjuer tidsvitner. Link til filmen Den kan ses til 26. november 2018.

Jeg har lenge tenkt på å lese romanen til den finske forfatteren Kjell Westö: Der vi engang gikk som sitatet over er hentet fra. Helt siden jeg så TV-serien som er basert på boken. Etter at jeg lesten boken Finland 1918 av Morten Jentoft, ble det et must. Nå er romanen lånt og lest, og TV-serien kjøpt. Blir spennende å se den igjen etter å ha lest den gode romanen. Det er den tredje boken jeg har lest av Kjell Westö.

Romanen Der vi en gang gikk er på nesten 500 sider. Den har detaljer jeg fint kunne klart meg uten. Samtidig er det småtterier sammenlignet med hvor god jeg synes at den er.

Finland har for meg vært en taus mystisk slektning som jeg hadde en anelse om hadde opplevd mye som vedkommende ikke ønsket å fortelle noe om. Nabolandet som har et språk jeg ikke forstår et ord av i motsetning til svensk og dansk. Jeg kan godt huske at jeg lærte om faraoene i Egypt i historietimene på barne- og ungdomsskolen. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om den finske borgerkrigen i 1918.

Det var først da jeg så filmatiseringen av Kjell Westös roman Der vi en gang gikk (2006) og jeg leste hans roman Svik 1938 at jeg forstod det var noe ved Finlands historie som jeg burde lære noe om. Derfor har jeg lest faktaboken til Morten Jentoft Finland 1918 Den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den.

Å lese boken til Jentoft er som endelig å ha fått slektningen til å fortelle det vedkommende har opplevd. Jeg har interessert meg for og har lest om og kan mye om engelsk historie. Men historien til nabolandet Finland kunne jeg lite om før jeg har lest boken til Jenstoft. Det er ikke så lite flaut.

Jeg er sjokkert over det jeg har lest om brutale krigen og det som skjedde i Finland etter krigen i 1918. Over bildene som ble tatt av Harald Natvig. En krig der de røde, sosialistene, var i geriljakrig med de hvite, de konservative. Opp mot 37 000 mennesker ble drept under konflikten! Trettisyvtusen! I forordet skriver Morten Jentoft blant annet dette:

«I 1987 skulle jeg lage et program om Finland, som feiret 70 år
som selvstendig nasjon. Jeg dro til Vasa, snakket med forfatteren
Antti Tuuri, og ved en tilfeldighet fikk jeg også høre at det satt en
mann på et gamlehjem som kunne fortelle om 1918, på svensk.
Hvis det ikke hadde vært for Lars Roine, så hadde denne boken
neppe sett dagens lys. Han fortalte meg en historie som jeg aldri
har kunnet slippe. Om hvordan et tilsynelatende velfungerende
land i løpet av måneder gled ut i kaos, krig og til slutt massemord.
Året etter var jeg i Tammerfors på sommerkurs i finsk språk.
Da startet jeg jakten på mer kunnskap, og jeg besøkte det store
minnesmerket på Kalevalakirkegården, ikke langt fra studenthjemmet
jeg bodde på. Jeg fant også bøker med bilder fra en
bykrig vi aldri har sett maken til i Norden, hverken før eller
seinere.
Det tok litt tid før jeg oppdaget at mange av bildene i bøkene
var tatt av en nordmann. Hva gjorde egentlig legen Harald Natvig
i Finland i 1918? På universitetsbiblioteket i Helsingfors kom
jeg for første gang over det store billedverket Fra den finske frihedskrig
1918, som Harald Natvig utga etter at han kom tilbake
fra sitt oppdrag i Finland. Der hadde han vært leder for en av to
norske ambulanser som ble sendt til det borgerkrigsherjede landet.
Hvordan opplevde legene og sykepleierne det som skjedde,
da finnene drepte hverandre for fote denne våren? Jeg visste at
jeg ikke kunne slippe dette temaet. I 2012 ble dette til et TV-program
der jeg fulgte noen av sporene fra det Lars Roine fortalte
meg, og som Harald Natvig hadde dokumentert.»

Etter å ha lest boken har jeg lånt boken til Kjell Westö Der vi en gang gikk, og jeg har kjøpt TV-serien der boken hans er filmatisert for å se den om igjen.

Jeg har vært i Finland noen ganger – sist gang i Åbo. Etter å ha lest boken har jeg fått lyst til å besøke de stedene der det pågikk store kamphandlinger som byen Tammerfors (Tampere) som nesten ble utslettet under krigen i 1918. Uansett; jeg tror ikke boken til Morten Jentoft blir den siste boken jeg leser om finsk historie. Boken jeg har lest er lånt av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Det var etter å ha lest anmeldelsen av romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo her i dette innlegget i Aftenposten i april, at jeg bestemte meg til å lese den. Anmeldelsen har overskriften «Hverken satire eller alvor fungerer spesielt godt i Marit Eikemos nye roman», og anmelder er således ikke positiv som anmelderne som Samlaget siterer fra under omtale av boken. Det trigget meg til å lese romanen; jeg synes en bok er mer spennende å lese dersom anmelderne ikke er samstemte i sin kritikk. Romanen er utgitt i 2018 og er på 221 sider.

Jeg reserverte romanen som den første da den kom inn til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om en annen roman forfatteren har utgitt i dette innlegget: Marit Eikemo: Alt inkludert. Den likte jeg godt.

Jeg ble kjempebegeistret for Gratis og uforpliktende verdivurdering helt til jeg kom sånn ca halvveis. Da kjente jeg at begeistringen dalte litt. I og med at jeg hadde glemt innholdet i anmeldelsen i Aftenposten, søkte jeg den opp igjen for å se om jeg kunne kjenne meg igjen. Men det hadde motsatt effekt: det snudde for meg – jeg befant meg som publikum på et teater. Jøss, tenkte jeg, dette kan bli et teaterstykke. Det var nok på grunn av det anmelder skriver, bl a dette, at jeg kom på den tanken:

«Adressen Lerkeveien gir i seg selv assosiasjoner til Ibsen og Et dukkehjem (Nora blir jo av ektemannen Torvald kalt en lerkefugl.) Disse assosiasjonene sørger forfatteren for å gi ytterligere næring i en passasje litt senere, der Hanne på sengekanten lyver overfor mannen Andreas om hva det er hun leser på laptopen sin: Mens hun egentlig sjekker interiørblogger og Ikea-kjøkken, sier hun til Andreas at hun leser en artikkel om sannhet og løgn hos Ibsen.»

Etter det ble leseopplevelsen enda bedre enn første del av boken. Slutten er forrykende – jeg ble kjempeoverrasket. Det som skjer der så jeg ikke komme.

Romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering handler om jakten på drømmehuset, eneboligen i Lerkevegen 41 som annonseres som «Praktfull familiebustad med utsikt og hage»:

«Ho løftar blikket; - Andreas:
Ho roper igjen, men får ikkje svar. Ho høyrer at dusjen renn, og Andreas si svake nynning frå badet, og ho flyttar blikket ned på skjermen igjen. Bilda av Lerkevegen 41 får henne til å gløyme kor skuffa ho blei då dei tapte førre bodrunde. Etter at dei først hadde oppdaga denne gata, hadde dei venta på at det skulle komme eit hus til sals her. Dei trudde først dei hadde oppdaga ei skjult perle. Det var ein av desse kveldane om hausten då sola stod så lagt på himmelen. Dei kom køyrande forbi fotballbanen, da dei fekk auge på blindvegen til høgre, den hadde dei ikkje lagt merke til for! Skulle dei ta og sjå? Tause køyrde dei inn på vegen, som om dei hadde følgt eit magisk teikn. Her var låge, diskre hus på kvar si side i le for hovudvegen og med utsikt mot byen. Fine, velpleidde hagar i front, samtidig som husa vende inn mot kvarandre. Dette er ei open gate, tenkte Hanne, her er det god kontakt mellom folk. Ho snudde seg mot Andreas og såg på han med oppspilte auge:
Her vil eg bu!»

Med tilbakeblikk på livet til Hanne og Andreas, følger vi dem frem til budrunden starter. Etterhvert som vi gis innblikk i livet deres før annonsen dukker opp forstår jeg at det ligger noe mer bak drømmen: for Hanne er det drømmen om en ny tilværelse. Et nytt liv. Alt skal bli bedre om de får kjøpt huset.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen enn forlaget gjør i sin omtale. Under lesingen forandrer jeg synet på Hanne. Flere ganger. Fra antipati til sympati tilbake til antipati. Romanen har helt klart noen svake sider som anmelder jeg viser til skriver om. Konklusjonen med grunnlag i min leseopplevelse er uansett at romanen er knakende god fordi jeg lar meg engasjere noe veldig. Å så se romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering i et teaterstykke hadde vært gøy.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen

«Dottie flyttet litt på den heklete duken som dekket armlenet på stolen hun satt i. Hun merket motstridende følelser inni seg. Hun hadde vondt av Shelly. Likevel skjønte Dottie ut fra hvordan lyset falt i rommet, at Shelly måtte ha snakket i nesten to timer. Om seg selv. Åh, om Annie og David og døtrene sine, men egentlig hadde hun snakket om seg selv. Hvis Dottie hadde snakket om seg selv så lenge, ville hun ha følt at hun hadde tisset på seg. Dette handlet om ulike kulturer, Dottie visste det, selv om det kjentes som om det hadde tatt henne mange år å lære seg dette. Hun mente at dette med ulike kulturer var et faktum som gikk folk hus forbi i dette landet nå om dagen. Og kultur omfattet klasse, som selvfølgelig ingen snakket om i dette landet, for det var ikke høflig, men Dottie mente også at folk ikke snakket om klasse fordi de ikke egentlig skjønte hva det var. Om folk for eksempel hadde visst at Dottie og broren hennes spiste fra søppelkonteinere da de var små, hva ville de ha syntes om det? Nå hadde broren hennes bodd i et digert, dyrt hus utenfor Chicago i årevis, og drev et airconditionfirma, og Dottie var nett og pen, og rimelig oppdatert på hva som foregikk i verden, og hun drev denne bed & breakfasten kyndig så hva ville folk ha sagt? At hun og broren hennes, Abel var den amerikanske drømmen, og at de som fortsatt spiste fra søppelkonteinere, fortjente å gjøre det? Mange mennesker tenkte dette i sitt stille sinn. Det kunne godt hende at Shelly Small med den store mannen og det tynne håret tenkte slik.»

Det blir feil å skrive at romanen Hva som helst er mulig av Elizabeth Strout er en fortsettelse av romanen som jeg skrev om i innlegget: Jeg heter Lucy Barton (My Name Is Lucy Barton) av Elizabeth Strout

Men Lucy Barton, hennes slektninger og folk som kjente henne og familien da hun vokste opp i byen Amgash som fattigunge, går igjen som en rød tråd i Hva som helst er mulig. Romanen består av ni fortellinger med ledetråder mellom fortellingene. I noen av fortellingene er Lucy Barton kun en perifer person. Dottie, som jeg siterer innledningsvis og broren Abel er slektninger av Lucy Barton. Sitatet er hentet fra Dotties Bed & Breakfast. I fortellingen Søster kommer Lucy Barton og besøker broren som bor i huset til foreldrene. Søsteren Vicky dukker opp og er kritisk til besøket. Det ender med at Lucy Barton får et sammenbrudd av historiene søsknene forteller fra barndommen.

Selv om fortellingene er flettet inn i hverandre, var det å lese romanen som å lese en novellesamling. Personene har ulik bakgrunn, historie og ståsted og historiene gir derfor ulikt inntrykk. Det er mange inntrykk å fordøye og ta inn over seg. Derfor var romanen mer krevende å lese enn de foregående bøkene jeg har lest av henne. Men det var vel verdt å lese Hva som helst er mulig.

Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk i 2018. Den er på 286 sider. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Det var i boken som jeg skrev om i innlegget:

Bokomtale: Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann

jeg leste om og ble inspirert til å kjøpe og lese boken til Nils Christie: Små ord for store spørsmål. Brinkmann skriver at det er en kunst å formidle vanskelig stoff på en enkel og forståelig måte. Det kan jeg skrive under på og opplever ofte i jobben jeg har.

Jeg er tilhenger av gjenbruk av tekst på jobben, noe annet er sløsing med ressurser. Men ofte lar ikke det seg gjennomføre. Særlig når en skriver om tema som nærmest er «upløyd mark». Det kan være ekstra krevende når en har tidsfrister hengende over seg.

Selv om min kringkasting her på bloggen kun er en ubetalt hobby fordi jeg liker å lese og skrive, er jeg ikke alltid like motivert til å skrive innlegg om bøker jeg har lest. Her kan jeg ikke gjenbruke og må være i original hver gang jeg skriver om min leseopplevelse. For ofte opplever jeg å mangle ord for å skrive om leseopplevelsen.

Uansett; bøker om å skrive som kan inspirere, er derfor gull verdt. Boken til Nils Christie Små ord for store spørsmål, omtales slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte den:

«Å forme ord er en storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også skape sperrer.
Målet med denne boken er å utvide det språklige fellesskap, utvide kretsen av mennesker som vil og kan delta i samtalene om liv og samfunnsforhold.
Det gjør vi best ved å bevare respekten for dagliglivets små ord.
Boken gir konkrete råd om skriving, og også om hvordan det ikke bør skrives.
Nils Christie (1928 - 2015) var samfunnsforsker og en av landets mest oversatte faglitterære forfattere. «

Boken der delt opp i syv kapitler og det første er handling som språk som innledes slik:

«Ord er spesialtilfeller av handling. Handlinger er språk, de er meningsbærere, og vi strever hele livet med å lære deres betydning. Et varmt smil når man dukker opp. En stol som gjøres ledig rundt bordet. Men kanskje motsatsen, alle ved bordet må plutselig hjem. Eller ved et tilfeldig møte; en skygge over ansiktet, etterfulgt av ikke-handling. Taushet er ofte et tydelig språk.»

Boken til Christie er i et lite format, men er i den kategorien av bøker med stort innhold. Fra kapitlet 1.3. To typer språkmangler:

«Det finnes to typer mennesker med språklige defekter. Det er på den ene side de ordløse eller de ordsvake. Men så, på den annen side, finner vi ordgyterne, misbrukerne av ord, de som formørker vår forstand og fjerner tankens klarhet ved de tusen ord hvor hundre ville klart seg, eller som bruker hundre ord hvor taushet burde vært svaret.»

I andre kapittel, Ord som farlig redskap, skriver han:

«Ord er sentrale bærere av mening. Selvinnlysende nyttige. Også høyt spesialiserte ord er nødvendige i bestemte sammenhenger. Kirurgens trenger spesialredskap, fort. Snekkeren høyt på stigen roper om redskap som bare andre snekkere kjenner ordet for og hurtig kan bringe. Eller fysikeren trenger ordet, forståelig for de få. Filosofen eller samfunnsforskeren kan mene å ha de samme behov.
Men så vil noen beholde ordene bare for å vise seg frem, spesielt om ordene kan tyde på at brukerne er som fint folk å regne. Eller brukerne blir så vant til spesialordene at de tankeløst anvender dem også utenfor den snevre krets. Det som da skjer er at alle utenom kretsen blir som døve.
Ord kan derfor være farlig redskap.»

Helt til slutt i boken, i kapittelet Råd om skrift og tale, gir han 20 råd og skrive innledningsvis:

«De fleste av radene springer ut fra egne erfaringer gjennom et liv i skrift og tale. Universitetet har vært mitt tilholdssted - det preger nok rådene. Men mitt håp, og litt min tro, er at folk flest kan finne litt skrivehjelp i hva som her følger. Mange vil sikkert ha andre og flere råd i tankene, eller slett ikke like mine råd. Skriving er en farlig ferd.»

Råd nummer to er Ikke skynd deg til biblioteket:

«Gå først til deg selv. Til det du selv vet, har erfart.
Senere skal du selvfølgelig også gå til andre kilder som bibliotek, venner, eksperter med erfaring. Med dette skal du supplere og korrigere. Men om du starter i biblioteket, mister du lett det perspektiv som kanskje du kunne bidra med. Du suges inn i hovedtradisjoner, og bidrar ikke til å øke spennvidden i tenkemåten om akkurat det problemet du behandler.»

Boken til Nils Christie er en gjenbruksbok i den forstand at den kan tas ut av bokhylla og leses mange ganger. Helt klart en bok for folk flest. Det eneste som er negativt med boken er det kjedelige bokomslaget.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Romanen Vi bare kjører, så ser vi utgitt i 2018 er Hilde Stålskjærs debutroman.

Her i et intervju sier forfatteren:

«– Jeg ble sendt ut til et lite tettsted på en research-jobb til en film som skulle handle om ungdom og «råning». I møte med disse ungdommene oppdaget jeg at flere av dem virket å begrense drømmene sine til de mulighetene stedet ga dem. Deres fremtid var altså i svært stor grad bestemt av hvor de tilfeldigvis var født, og det å forlate bygda virket ikke som en mulighet de vurderte, forteller Hilde Stålskjær Osen.»

Romanen gir bare et lite blikk inn i livet til hovedpersonen som er fortellerstemmen. «Generasjon prestasjon» er fraværende i romanen, og den har en åpen slutt. Jeg lånte tilfeldig boken på biblioteket og jeg likte den godt. Den er bare på 98 sider og er som en ekstra lang novelle.

Romanen Skyggene og regnet av Håkan Nesser ble utgitt så langt tilbake som 2004. På bokomslaget står det at fikk en fantastisk mottakelse i Sverige og ble av flere anmeldere utrop til Nessers beste. Etter det har han skrevet og utgitt flere bøker, blant annet Barbarotti-serien.

Skyggene og regnet på 241 sider er god roman synes jeg etter å ha lest den. Det jeg savnet i den, er den lune humoren jeg har funnet i andre bøker som jeg har lest av Håkan Nesser. Eller så kan der være at jeg ikke evnet å finne den denne gangen.

Daglig er tema i media om problemer som oppstår på grunn av manglende integrering av innvandrere og flyktninger. Politikerne hankes inn for å svare på hvordan de mener dette skal løses. Jeg, som er amatør på området, forsøker å lese og lytte til det som blir sagt. Men grunntanken min har alltid vært at politikken som føres som må sette det svakeste leddet først: barna. Og for å få dette til må en ha mødrene med på laget.

Det er sikker derfor å lese boken til Azra & Maria Gilani, En muslimsk mors kamp, har gjort så sterkt inntrykk på meg. Det var som jeg barndommen leste Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe – jeg ble like oppglødd - yes – her er en dame med superkrefter! Et forbilde for oss damer!

Ikke bare forteller boken om Azra Gilanis historie. Det er også en fortelling om norsk historie. Jeg synes at boken er så viktig at Erna (statsminister), som bruker å kjøpe bøker i julegave, bør dele ut denne boken til regjeringsmedlemmene og gjerne hele Stortinget. Til andre lesere: kjøp eller lån boken; uansett les den. Fremsnakk boken!

I kapittelet «Slik ble boken til» skriver Maria Gilani at hun ble kjent med moren Azra Gilanis livshistorie da moren besøkte datteren i Geneve i 2007.

«Vi diskuterte utfordringene ved å være innvandrer i Norge, og de positive sidene ved å komme til et nytt land og oppdra barn i en kultur helt annerledes enn kulturen i sitt opprinnelsesland. Hva gir man slipp på, og hvilke verdier er viktige å ta til seg på denne reisen? Etter hvert som jeg skrev ned min mors erfaringer, dukket det opp flere spørsmål. Hvorfor tok hun de valgene i livet som hun gjorde? Hvor kom motet fra? Hva har det kostet henne underveis, og hvor fikk hun fryktløsheten sin fra? Historien viste seg å være sterkere enn jeg hadde forutsett. Flere mente at en slik bok kunne hjelpe andre innvandrerforeldre som står overfor vanskelige valg, og som trenger å høre fra en muslimsk mor som har tatt egne selvstendige valg, og gått mot strømmen for å beskytte sine barn fra ukultur og utdaterte patriarkalske strukturer.»

Prosjektet ble skrinlagt helt til kronikken til Azra Gilani i Aftenposten i 2016:
Muslimske mødre, nå må dere våkne!

«Hun ble kontaktet av folk rundt i hele landet som ønsket å dele sin historie, og som ville vite mer om henne. De hadde ikke hørt en kvinne med hennes bakgrunn, fra hennes generasjon, ytre seg i den offentlige debatten om sosial kontroll, æreskultur og utfordringer tilknyttet oppdragelsen av flerkulturelle barn i Norge. De ville vite hennes historie, hennes bakgrunn, og de ville høre om hennes erfaringer. Dermed gjenopptok vi skriveprosjektet.»

Skriveprosjektet er blitt til boken En muslimsk mors kamp utgitt i 2018 på forlaget Vigmostad & Bjørke som beskriver boken slik:

«I denne boken forteller Azra Gilani sin historie. Hun kom til Norge som en av de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan på 1970-tallet og gjorde sitt beste for tilpasse deg det norske samfunnet. Hun opplevde mange forsøk på å begrense hennes og barnas frihet, men bestemte seg for å stå imot.
Dette er den sterke historien om en firbarnsmor som kjempet små og store kamper for barna hennes skulle slippe dem.»

Her i denne artikkelen i DN om boken er det et fint bilde av forfatterne og med overskriften at boken er en facinerende fortelling og: «Azra Gilani er venninnen med bein i nesa og begge føttene på jorden som alle skulle ønske at de hadde.»

Helt enig – tenk å ha en mor, søster eller venninne som Azra Gilani! Du kan også se forfatterne i levende live her i programmet Lindmo på NRK;

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

«Etter 33 år i isen føres Andrés, Strindbergs og Frænkels levninger tilbake til sivilisasjonen. Utrustningen deres fraktes hjem. Hundrevis av gjenstander som de i månedsvis har slept over isen, og som siden 1897 har ligget nedfrosset på Svalbards mest avsidesliggende øy. Fulltegnede dagbøker fra ekspedisjonen, der det fremgår at de har drevet på isflaket med understrømmene rundt hele breøya og til slutt kommet frem til den eneste stranden på sørspissen av øya der det faktisk går an å ta seg i land...»

Sitatet over er fra boken fra 2014 som jeg skrev om i innlegget: Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie - nærmere historien om Andrées ballongferd kommer man neppe

På baksiden til Bea Uusma står det at Ingeniør Andrés polarekspedisjon er verdens med mislykkede ekspedisjon. En utrolig historie er det uansett – enda mer utrolig etter å ha lest boken til Per Olof Sundman: Ingeniør Andrées luftferd. Jeg har fått mer forståelse for hva som var drivkraften bak ekspedisjonen. Det er enkelt i 2018 å tenke at dette var ren galskap. Men dengang var det et vilt kappløp mot polene. Heder og ære fulgte slike ekspedisjoner. Ingeniør Andrés polarekspedisjon endte i en tragedie.

Sundmans bok ble utgitt i 1967, og i 1968 fikk forfatteren Nordisk Råds Litteraturpris for boken. Jeg har lest en oversettelse fra 1968. Siste gang boken ble utgitt på norsk var i 2007 og da ble innholdet beskrevet slik:

«I 1897 ønsker ingeniør Salomon August Andrée å bli førstemann til Nordpolen i luftballong. Med seg på ferden har han Knut Frænkel og Nils Strindberg. Ballongen tok av fra Danskeøya 1. juli og de tre møtte døden i isen tre måneder etter avreise. I 1930 finner en norsk fangstskute restene av ekspedisjonene, blant annet dagboknotatene til Andreé og Strindberg. I denne boken oppnår forfatteren dikterisk frihet ved å la Frænkel fortelle historien, samtidig som boken bygger på et stort kildemateriale.»

Boken til Per Olof Sundman er på 318 sider og i fem deler: Stockholm høsten 1968, Paris våren 1897, Spitsbergen, Ballongferden, Isen og Overvintringen. Den siste delen er kortest og årsaken er at dette er det store mysteriet: Hva skjedde etter at de kom frem til Kvitøya - hvorfor døde de. Per Olof Sundman har valgt sin versjon.

Knut Frænkel overtok etter Nils Ekholm som hoppet av etter forsøket i 1896.

«Den 21. august var den store norske polarekspedisjonen blitt avsluttet. I tre år hadde Fram ligger innefrosset i drivisen. Nå hadde den ankret opp på Tromsø havn, og denne dagen, den 21. august, hadde Fridtjof Nansen igjen satt foten på fartøyets dekk etter hans og løytnant Johansens femten måneder lange isvandring og overvintring.
Den 24. august, noen minutter over klokken tolv, hadde nok et fartøy ankret i Tromsø, nemlig Virgo av Gøteborg. Og om bord på Virgo var Andree, Strindberg og Ekholm og deres istykkerklipte, nedpakkede ballong. Fire dager tidligere var de blitt nødt til å forlate sin base på Danskøya ved Spitsbergen.
- Nansen ble hyllet som helt i alle verdens aviser, sa jeg. Hans arktiske ekspedisjon er den merkeligste og heldigste som noen gang er blitt gjennomført — nest etter Nordenskiöld og nordostpassasjen. Studentene i Kristiania var fulle som alker tre dager til ende, de toget rundt i gatene, sang nasjonale Sanger og krevde at unionen med Sverige skulle oppløses; vel å merke ikke før kong Oscar hadde adlet Nansen og opphøyet ham til greve eller jarl.
Annerledes med Andree, sa jeg. Han hadde planlagt og påbegynt den dristigste av alle ishavsekspedisjoner: å seile til Nordpolen med ballong. Da han reiste med nattoget til Gøteborg om kvelden, hadde stockholmerne hyllet ham som helt, og som helt ble han hyllet av gøteborgerne da han om formiddagen den 7. juni hadde forlatt havnen for å reise til Spitsbergen.
På Danskøya hadde han latt oppføre ballonghuset, fylt ballongen med vannstoffgass, og gitt seg til å vente på den sydlige vinden som han var avhengig av. Ballongen var den mest fullkomne som noen gang var konstruert, alt var planlagt og forberedt i minste detalj. En hel verden ventet i spenning. Tyske, norske og engelske fartøyer hadde søkt inn til Spitsbergen og Danskøya for at turistene om bord skulle få en mulighet til å overvære avreisen.
Men alt var forgjeves, sa jeg.
Selv ikke den mest begavede ingeniør behersker naturkreftene og kan formå å få lufthavets vinder til å blåse i riktig retning. Den arktiske sommeren er kort. Dertil kom at Virgos assuransepapirer var slik utformet at fartøyet måtte forlate Spitsbergen senest den 20. august.»

På neste forsøk skal de ha med en reserve, som boken jeg skrev om i innlegget: Bokomtale: Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen

Strindberg forteller om tilbaketoget etter forsøket i 1986:

«Vi var allerede verdensberømte, ikke for noe vi hadde gjort, men for det vi hadde satt oss fore å gjøre.
Den 15. august lot Andree slipe de store saksene som skulle brukes til å klippe opp ballongen. Fire dager senere var den oppstykkede ballongen behørig emballert og stuet i lasterommet på Virgo sammen med gondol, slepeliner, nett, seil og mavebelte.
Den 20. august begynte vårt ynkelige tilbaketog.
Det var samme dag som avisenes løpesedler verden rundt kunne fortelle at Fram og Nansen var kommet tilbake etter sin lange og vellykkede reise gjennom og over polarisen.
Vi ankom til Tromsø. Ingen la merke til oss, for der var Nansen og Fram. Vi dampet sydover langs norskekysten, der hver by og hvert lite fiskevær ventet utålmodig på Nansen. Vi kom til Gøteborg, der vi ble mott av en liten flokk. Avisene var fulle av bilder og reportasjer om Nansens reise.
Kvelden for vi reiste fra Stockholm, hadde vi vært i audiens hos kong Oscar. Da vi kom tilbake til Stockholm, hadde kongen reist til Kristiania for å hylle Nansen og hans menn.
Stundom tror jeg at Andre'e hater Nansen, sa Strindberg. Hvis han i det hele tatt er i stand til å hate noen. Men akkurat da hadde han grunn til å være takknemlig, for vår fiasko ble skjult i Nansens triumf.
Nå, et par måneder senere, er Nansen-feberen over, sa Strindberg. Nå er folk igjen blitt oppmerksomme på at Nordpolen fremdeles er ubeseiret. Og de vet at vært nye forsøk til sommeren er økonomisk sikret gjennom bidragene fra Alfred Nobel, Dickson i Gøteborg og en direktør Burman som jeg ikke kjenner.
Svenskene er igjen oppmerksomme på at vi har en mulighet for å lykkes der nordmennene mislyktes.
— Jeg skal forsøke å venne meg til min berømmelse på forskudd, sa jeg.»
Nansen mente at ekspedisjonslederen var dum og uvitende. Samtidig kan jeg ikke unngå å tenke på det jeg har lest om turen som Nansen på dette tidspunkt hylles for: hadde det ikke vært for Hjalmar Johansen hadde Nansen neppe vært i live.
På neste forsøk skal de ha med en reserve, som boken jeg skrev om i innlegget: Bokomtale: Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen handler om. Jeg var spent på hvordan reserven Vilhelm Swedenborg ble beskrevet i boken til Sundman. Her er fra en reise i Paris dit Swedenborg reiser sammen med Frænkel for blant annet å besøke han som laget nordpolballongen:
«Ved alle mer eller mindre offisielle sammenkomster og arrangementer, ved besøk i fabrikker og militære ballonganlegg, ved forskjellige slags såkalte mottakelser, ved alle møter med representanter for aeronautiske selskap, dagsaviser og fagtidsskrifter, berettet han om I'expedition polaire d'Andree som noe som angikk Andree, ingeniør Frænkel og løytnant Swedenborg.
Jeg tror jeg forsto ham.
Det var i Paris han opplevde sitt livs høydepunkt. Det var i Paris han påbegynte, gjennomførte og avsluttet sin faktiske deltakelse i Andrees ferd mot Nordpolen. På Spitsbergen var han bare reserven.»

Det er noen år siden boken ble utgitt. Jeg synes den fortsatt er lesbar. Boken er lettlest. Spennende selv om jeg kjente til hovedtrekkene i historien. For meg er særlig isvandringen skremmende. At boken vant Nordisk Råds Litteraturpris er forståelig. Jeg kommer 100 % sikkert til å lese bøken til Bea Uusma om igjen etter å ha lest boken til Per Olof Sundman.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Om Odd Børretzen (1926-2012) tenkte tilbake på sin barndom som spesielt lykkelig er ikke godt å si. Men han har skrevet om den på en humoristisk og lun måte i Min barndoms verden som finnes i boken Børretzens beste om jeg har hatt en del år og tar frem med jevne mellomrom når jeg har behov for å lese noe som får meg til å le. 70 sider inkl tegninger. Film er det blitt av boken, og den har jeg sett flere ganger. Tittelen på filmen er Da jeg traff Jesus med sprettert.

«Jeg bodde i annen etasje i våningshuset på en gård ved Bergensveien på Grorud, en mil nordover fra Stortorvet i Oslo...
Jeg bodde naturligvis ikke alene der i annen etasje. Jeg bodde sammen med mor, far og broren min. Mor var rund og myk og så aldri helt glad ut. Far var ute og reiste, stort sett, men han skulle alltid snart komme hjem. Broren min gikk på skolen og opplevde fantastiske ting på skoleveien. Han visste alt og kunne klare alt, hvis han bare ville. Min barndoms verden var en uforanderlig verden.»

I maktpyramiden i hans barndoms verden var mor og far øverst. Deretter var det i denne rekkefølgen: Gud og Jesus som befant seg i kirken og på søndagsskolen, politiet kunne sende slemme gutter til Bastøy, så kom broren og helt nederst var Odd.

«Jeg hadde ingen tanker om at dette systemet burde forandres. At det var noe urimelig med det. Jeg synes at det var sånn det skulle være, for sånn hadde det alltid vært og sånn skulle det forbli til evig tid. Uforanderlig.»

Hvem har ikke drømt om en slik hytte som barn, det gjorde også Odd:

Men barndommen var full av skumle ting. En av dem er heksen som bodde i huset ved siden av, og som Odd ser fare forbi på kosteskaftet på mørke kvelder. Heks er hun for det har han hørt moren si til faren:

«Der kommer den forferdelige fru Hansen fra byen. Hun er en heks.
Senere, når jeg så moren til Kristian komme løpende bortover veien, kunne jeg jo se at hun var en heks. Jeg hadde bare ikke lagt merke til det før. Moren til Kristian gikk ikke på veien sånn som andre voksne. Hun løp så hår og skjørt og aviser og paraplyer og pakker viftet rundt henne som flagg. Hun hadde hekserødt hår, og en gang jeg så henne komme flagrende i halvmørket, kunne jeg se at øynene hennes lyste som på katter.»

Gud og Jesus var tilstede i hans barndoms verden. Særlig når bestemor var på besøk.

«En gang, på veien fra Ådneram til Lunde i Sirdal (hun bodde i Lunde i Sirdal) hadde hun sett Jesus. Bestemor lærte meg at det er synd å plystre. Hun sa at plystring var Djevelens fiolin. Når noen plystret, gråt Jesus, sa hun. Jeg vet ikke hvor hun hadde det fra. Kanskje Jesus hadde sagt det til henne den gangen på veien?
Jeg skulle gjerne ha sett Jesus jeg også. Jeg skulle gjerne ha sett Ivar Ballangrud og Roald Amundsen også. Men særlig Jesus. Jeg visste hvordan han så ut, for jeg hadde sett masse bilder av ham. Jeg visste at han var overalt. I hvert fall der hvor det var spurver. For det faller aldri en spurv til jorden uten at Jesus ser det.
Det var masse spurver på Grorud den gangen. Jeg tenkte at hvis jeg en gang så en spurv falle til jorden, ville jeg se Jesus i nærheten. Jeg holdt øye med spurvene, men enten flakset de rundt i lufta eller de spiste hestemøkk på veien.
De falt aldri til jorden.»

Av og til dukker det opp noen minner fra barndommen som kjennes veldig nært. Det kan være lukter, lyder, smak osv som bringer det frem. Og jeg skulle ønske jeg var tilbake i egen barndom bare for en kort stund. Hva tenker Odd Børretzen om å gå tilbake til sin barndoms verden:

«Jeg er ikke sikker på om jeg ville besøkt min barndom verden, hvis jeg kunne. Hva skulle jeg gjort der nå, i min alder? Jeg ville ikke hatt noen glede av å lete etter gull i Grorudbekken, eller stå ved et tre som om jeg aldri hadde sett et tre før. Nå har jeg jo sett mange trær, og dertil så mye annet; Tower Bridge, Markusplassen i Venezia, osv. Dessuten er det ganske mye jeg har vent meg til å ha tilgjengelig, som ikke fantes i min barndoms verden. Do, for eksempel. Det var jo do i min barndoms verden, men den lå ved siden av låven ute i mørket og kulden.
Min barndoms verden var, naturligvis, en enestående verden. Full av undre og mystikk. Men den var også full av farer og redsler. I min barndoms verden pustet mørket sånn at du kunne høre det. Jeg ville altså ikke dratt tilbake dit, selv om jeg kunne. Men saken er er dessuten at jeg ikke kan. Min barndoms verden døde samtidig med min barndom.
Det er rart å tenke på.»

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen min - link

Jeg har gruet meg litt til å lese boken til den danske forfatteren Naja Marie Aidt som har fått den norske tittelen Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok. Men etter å ha lest om den flere ganger bare måtte jeg lese den. Det angrer jeg ikke på. Sterkt å lese ja, men det hun skriver om er den del av livet.

Boken ble gitt ut i 2017 og på norsk i 2018. Boken er om livet etter at døden tok fra henne sønnen Carl i 2015. Han var 25 år og hoppet naken ut av et vindu i femte etasje etter å ha blitt psykotisk på grunn av inntak av hallusinerende sopp.

du fløy inn i døden
du var naken da du
fløy inn i døden
det var den 14. mars klokken 23.13

Et sorgens kapittel er det vi får et innsyn i. Hun får frem som hun sier at «sorgen er et jævla fengsel»

Formen hun har valgt gjør boken på 156 sider ekstra sterk å lese. Hun beskriver sjokket, sorgen, raseriet, redselen og skyld. Formen er poetisk samtidig som den er faktabasert. Faktabasert der hun skriver om hva som skjedde fra da hun fikk telefonen om at Carl lå på sykehuset og frem til respiratoren ble slått av. Om livet med Carl som dette:

«Jeg skrev til deg den 13. januar 2015, to måneder og tre dager før du døde:
Hei vennen min
Hvordan har du det? Jeg drømte om deg i natt, du falt å slo deg og gråt. Jeg ble så lei meg i drømmen. Jeg våknet av at jeg gråt.
Du skrev tilbake med en gang:
Ha, ha! Jeg har det bra! Jeg sitter og klipper. Jeg tror det blir en god film.»

I raseri og med store bokstaver skriver hun dette:

«JEG TROR IKKE PÅ NOE, IKKE PÅ HIMMELEN, HELVETE, GUD, HEALING, TIDLIGERE LIV, JEG SPYTTER PÅ ALLE TÅPELIGE FORESTILLINGER, JEG TROR IKKE PÅ HADES, KARMALOV, LIV ETTER DØDEN, SJELEVANDRING, JEG SPYTTER PÅ ALT SAMMEN I DEN DYPESTE FORAKT, JEG TROR IKKE PÅ SJEBNE, ASTROLOGI, KONTAKT MED DE DØDE, SPØKELSER, ENGLER, JEG SPYR AV DET, JEG RASER FULL AV DEN DYPESTE FORAKT, JEG SIER JÆVLA DRITT, DET ER BARE LIVET OG DØDEN, LIVET OG DØDEN, JEG TROR BARE PÅ VARSOMHETEN NÅR VI TAR OSS AV DEN DØDE KROPPEN, TVINGES TIL Å TA AVSKJED, FELLESSKAPET»

Det var noen smakebiter fra boken Jeg har lånt eksemplarer jeg har lest av biblioteket.

Kopi fra omtale på bloggen min her - link

Helt utrolig at boken til Bjørn Olaf Johannessen Reservisten (2017) har gått meg «hus forbi» før jeg fant den på biblioteket da jeg var innom der på torsdag. Utrolig fordi jeg ble så betatt av boken jeg leste i 2015 og skriver om i innlegget:
Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie - nærmere historien om Andrées ballongferd kommer man neppe

Boken til Bea Uusma kjøpte jeg etterpå - så fascinert ble jeg av prosjektet hennes og historien.

Tiden Norsk Forlag beskriver Reservisten slik:

«Sommeren 1897 forsøker den svenske vitenskapsmannen Salomon August Andrée å nå Nordpolen med en hydrogenballong. Utgangspunktet er Danskeøya, nordvest på Svalbard. Med til Danskeøya er også Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservist. Hvis en av de tre faste ekspedisjonsdeltagerne faller fra, er det han som skal overta.
Vilhelm skriver dagbok, og gjennom den kommer vi tett på hans lengsel etter å bli del av Andrées store visjon om å komme først til Nordpolen. Men etter hvert vekkes tvilen om ballongferden i det hele tatt lar seg gjennomføre. Er det en dødsferd han kjemper om å få delta i? Og hvor mye er man villig til å risikere for å bli en betydningsfull person?»

Det første jeg måtte finne ut av, var om boken til Bjørn Olaf Johannessen var fiksjon eller om dagboken var reell. Vilhelm Swedenborgs rolle er ikke fiksjon. Det fant jeg ut her på Wikipedia. I et intervju her i tilknytning til radioprogrammet Studio 2-P2. forteller Bjørn Olaf Johannessen, som er manusforfatter for film og TV, at rammene rundt historien er fakta, men at resten er fiksjon – herunder dagboken. Han viser også til Bea Uusmas bok, og det er som han sier, det eneste som er skrevet om Swedenborg i boken til Uusma er en setning. Setningen finnes i dette avsnittet:

«Det er på tide å dra nå. Andrée, Strindberg og Frænkel: Alle de tre ekspedisjonsmedlemmene tar en enstemmig beslutning. De siste ukenes venting blir umiddelbart erstattet av full aktivitet. Mannskapet klatrer opp i stillaset i ballonghuset og skynder seg å løsne alle veggplatene som vender mot nord. Bjelker og treplanker knuses mot steinene på stranden. Den 434 kilo tunge gondolen slepes frem til midten av ballonghuset og festes på plass. De siste private eiendelene pakkes ned. I all hast skriver de noen avskjedstelegrammer, ett til kong Oscar og ett til Aftonbladet, og leverer dem til dem som blir igjen. Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservemann, som reiste med dem fra Stockholm, og som hele tiden har ventet på å få bli med hvis noen av de andre deltagerne skulle hoppe av, trekker et sukk av skuffelse - eller kanskje av lettelse.»

Den fiktive dagboken gir inntrykk av at Swedenborg lever i et evig håp om at noe skal skje med Strindberg og Frænkel slik at han er den som blir tatt med. En får ikke et særlig godt inntrykk av Swedenborg som person gjennom dagboknotatene som er ment for kona hjemme i Sverige. Det er notater fra de forlater Sverige 18. mai og til han er tilbake i Sverige 22.juli. Her er et eksempel der han nedsnakker Strindberg og Frænkel og forsøker å fremheve seg selv overfor Andrée. Her fra 22. mai:

«Vi holder god fart opp langs kysten av Norge. Landet ligger for det meste i tåke, så vi bare nå og da kan skimte den stenete kysten og de spisse fjellene. Frænkel og Strindberg er begge svake til sjøs og ligger utstrakt i køyene. Selv vandrer jeg omkring, konverserer mannskapet og drøfter det ene og det annet med Andree. Av oss fire er det bare Andree og jeg som tåler bølgene, og det gir oss rikelig anledning til å lære hverandre bedre å kjenne. Min stilling er litt delikat. Man kan tenke at jeg fremmer mitt kandidatur nå som de to andre er slått ut. Jeg farer derfor stille frem. Andree er dog for det meste dypt i tanker, og dette farefulle som venter oss, tynger ham nok en hel del. Jeg lar ham i fred, kommer med små oppmuntringer når jeg kan. Tidvis spor han om råd, og jeg svarer etter beste evne. Jeg har inntrykk av at han har stor tillit til meg.»

Selv om jeg nå vet at dagboken er fiktiv, lurer jeg jo på hva som er faktiske mellommenneskelige hendelser og hva som er fiktivt. Swedenborg hadde en rolle som ikke kunne være enkel å være ha. Det er en del å le av og noe synes jeg er overdrevet. Samtidig har jeg i minne NRK serien Den glemte polarhelt om Carsten Borchgrevink, men også bøker jeg har lest om kjente ekspedisjoner til polare områder, der forholdet mellom ekspedisjonsdeltakerne ikke alltid var av det beste. Det mellommenneskelige ble nok utfordret på slike ekspedisjoner slik at de verste sidene ved et menneske lett kom frem.

Alt i alt synes jeg boken til Bjørn Olaf Johannessen på 123 sider var verdt å lese. Reservisten satte i gang tanker om forhold rundt ekspedisjonen jeg ikke har tenkt kunne være problematisk. Den har også inspirert meg til å lese flere bøker om ekspedisjonen. Den neste boken jeg skal lese er en prisbelønt bok fra 1968 som er omtalt i en anmeldelse av boken til Bjørn Olaf Johannessen her i Stavanger Aftenblad.

«I 1968 ble svenske Per Olof Sundman tildelt Nordisk Råds litteraturpris for «Ingenjör Andrées luftfärd», en roman om den famøse polarekspedisjonen som trekløveret Salomon August Andrée, Nils Strindberg og Knut Fränkel ikke skulle overleve da de 11. juli 1887, på Svalbard, omsider entret korgen under en diger hydrogenballong i håp om å skulle bli de første som nådde Nordpolen.
Dit kom de aldri, noe den dokumentarisk orienterte prisromanen understreker til fulle. Dermed oppsto det som er blitt kalt et nasjonalt, svensk traume, og som også ligger til grunn for den sundmansinspirerte filmen «Ingenjör Andrées luftfärd» som regissøren Jan Troell ble oscarnominert for i 1982.»

Omtalen er kopi av dette innlegget på bloggen min

«Han er – som deg – en fyr som gjør seg tanker om hvordan vi lever livene våre. Svend Brinkmann er professor i psykologi. Han er dansk. Og han er en svært tydelig stemme i det offentlige ordskiftet i Danmark. Svend Brinkmann tar til ordet mot selvrealiseringsmaset og det evinnelige kravet om å bli mer effektive mennesker. Nå er han aktuell med en ny bok som kort og godt handler om at vi må lære oss begrensningens kunst, og at vi må lære oss å sette pris på å gå glipp av ting.»

Sitatet over er slik Anne Lindmo introduserte Svend Brinkmann da han var gjest her i programmet Lindmo 24. mars 2018. Yess, tenkte jeg etter å ha hørt han snakke om tema– den boken må jeg lese. Boken Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann er nå lest og den kan jeg anbefale. Jeg syntes det var et viktig tema før jeg leste boken. Enda mer viktig synes jeg det er det etter å ha lest den.

Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av Forlaget press som presenterer bokens innhold slik:

«Gå glipp handler om begrensningens kunst og verdien av å avstå fra noe. Denne livskunsten er viktig for oss både som samfunn og som mennesker. Brinkmann hevder at det i seg selv er verdifullt å lære «å nøye seg med» fremfor hele tiden å ville ha alt. Vår samtid fylles opp med mer av alt i et stadig økende tempo, med et voksende krav om flere opplevelser. Det å gi avkall på noe må ifølge Brinkmann derfor betraktes som en aktiv handling. Å «gå glipp» av noe krever en innsats. Det er ikke nødvendigvis så enkelt, men ikke desto mindre en eksistensiell, etisk og psykologisk nødvendighet."

I innledningen skriver Svend Brinkmann at spørsmålet er hvordan vi skal klare å fokusere i en verden full av muligheter og fristelser. At vi ikke skoleres i tilstrekkelig grad til å gå glipp av noe, og at boken handler om nødvendigheten av å gå glipp for både individet og samfunnet, og at den råder leseren til å gjøre nødvendigheten til en dyd, og rett og slett øve på å gjøre det å gå glipp av noe til en kunst.

«Når måtehold og avhold diskuteres i moderne psykologi, skjer det gjerne under overskriften selvkontroll. Selvkontroll er ikke uviktig, men i denne boka behandles den psykologiske dimensjonen ved det å gå glipp av noe bare som en blant flere relevante dimensjoner. Jeg skal ta for meg fem slike, formulert som overordnede argumenter som utgjør bokas kapitler.»

Argumentene han viser til er det politiske, eksistensielle, etiske, psykologiske og estetiske. Brinkmann avslutter innledningen til boken slik:

«Samlet er disse argumentene tenkt å vise at det både ligger en politisk nødvendighet bak begrensningens kunst, en eksistensiell dybde i begrensningen, et etisk potensial, en psykologisk gevinst og en estetisk kvalitet i det å gå glipp av noe. Denne oppdelingen i domener må ikke tolkes som den eneste mulige, for det finnes ingen skarpe grenser mellom for eksempel eksistens og psykologi, eller politikk og etikk. Kapitlene overlapper hverandre, men kan også leses uavhengig av hverandre. Jeg har ingen illusjoner om at leserne vil være enige i alle de fem argumentene, men det er da forhåpentlig heller ikke en forutsetning for å få utbytte av boka. Noen vil kanskje legge vekt på det psykologiske, men avvise det politiske - andre vil se det stikk motsatt. Mitt eget mål med boka er å vise, gjennom analyser av tilværelsens mange sider, at det har en grunnleggende verdi å gå glipp av mer enn de fleste av oss har vennet seg til å gjøre. Vi kan alle øve oss på å fokusere, å velge bort, å være tilfreds med mindre av det uvesentlige - og dermed forhåpentlig få mer tid til det vesentlige. «Do less, more thoroughly», var rådet antropologen Harry Wolcott ga studentene når de skulle skrive avhandlinger, med ham som veileder. Kanskje flere av oss kunne hatt godt av å ta til oss dette rådet om å gjøre mindre – men gjøre det grundigere. Ikke bare som studenter, men i livet i det hele tatt. Men forutsetningen er altså at vi våger å gå glipp av mer. Dette krever mot til å forplikte seg til noe bestemt. Denne bokas ærend er å fremheve det å gå glipp av noe som en kunst, en kunst som kan begrunnes politisk, eksistensielt, etisk, psykologisk og estetisk.»

Det er mye han skriver om jeg ønsker å trekke frem. Men det er som han skriver i innledningen, leserne vil oppleve det han skriver om ulikt. Fordi vi er forskjellige og lever forskjellige liv. Men en ting som jeg tror mange som leser denne boken vil være enige om er det han skriver her og som jeg ønsker å trekke frem:

«Analysen ut fra denne boka vil være at Trump er et produkt av en grenseløs kultur som risikerer å skape mennesker uten sans for kunsten å gå glipp av noe. Trump er symbolet på mentaliteten som vil ha alt – nå!»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

«Og jeg tenkte at tiden er en tyv; den tar fra oss alt. Først gir den oss alt, men så må vi gi det tilbake. Mennesker, møter, øyeblikk. Så enkelt er det. Så grusomt er det.»

Det er ingen fordel å være boken jeg leser etter å ha lest en bok av Håkan Nesser. Heller ikke boken som kommer etter romanen og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla. Det er som Björn Skifs synger: «Härligt härligt, men farligt farligt» - herlige bøker å lese, men farlige konkurrenter for andre bøker.

Romanen er en av tre bøker av Nesser jeg lånte med meg sist jeg var innom biblioteket. Den var ikke plassert i området for krimbøker. Det er det som er så fint og så vanskelig med bøkene til Nesser. De kan fint plasseres under «vanlig» skjønnlitteratur selv om de som alltid inneholder et kriminelt element. Det gjorde også og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla utgitt i 2005. Det kriminelle element har jeg illustrert med et bilde jeg tok i katadralen i Salisbury i 2017.

Samtidig er boken også en morsom oppvekstroman. En roman det må ha vært moro å skrive.

«Man må forstå sin storhet, men også sin begrensning. Jeg tror at jeg, på nåværende tidspunkt hadde begynt å akseptere at jeg hadde fått hovedrollen i fortellingen om mitt liv – i mangel av andre interesserte skuespillere, sannsynligvis - men å innbille seg at jeg var noe annet enn en bifigur i det store skjebnedramaet som utspilte seg på den andre siden av veien i løpet av sommeren og høsten, det ville vært å overdrive.»

Innholdet i roman omtales slik her hos Bokkilden.no:

*«Året er 1967, det er sommer i Kumla og 17 år gamle Mauritz lengter ut i verden. Det er kjærlighetens sommer, men ikke bare kjærlighetens. Mystiske og skremmende ting hender i Lundbom-huset. Først trettifem år seinere får man vite hva som egentlig skjedde.

Og som tenåringer flest er han «eplekjekk» i samtale med andre, men også i sin tankevirksomhet.

«Det gjaldt å leve som bare faen frem til femogtyve-tredve, så flatet det ut liksom. Man ble mer og mer som en grønnsak eller et møbel jo eldre man ble.»*

Nabojenta Signhild tenker han mye på:

«Å la være å tenke på Signhild var en beskjeftigelse jeg hadde lagt ned en del energi i denne våren. Hun hadde i stadig større grad begynt å legge beslag på både tankevirksomheten og den indre lengselen min, som en slags feber eller virus, nesten, og det gikk jo ikke an å bruke all sin fantasi og tankekraft bare på dette. Da de flyttet inn i Lundbom-huset, familien Kekkonen-Bolego, for drøyt seks år siden, hadde Signhild vært en mager tiåring med skjeve fletter og for store føtter, men det var få unger i kvartalet og vi hadde funnet hverandre uten problemer. Vi var like gamle - bortsett fra tre dager i min favør, og med tiden hadde kroppen hennes tatt igjen føttene. Flettene forsvant og voksne mennesker, slike som faren min og andre flittige besøkende konstaterte ofte at Signhild hadde arvet håret til moren sin. Tykt, kastanjefarget og herlig bølgende. Som en naturkraft, nesten. Til å gå seg vill i.»

Men så skjer det dramatiske en dag Signhild kommer hjem for å spise formiddagsmat:

«Hun åpnet døren og gikk inn. Eller ble snarere stående på terskelen, for synet som møtte henne, stanset henne der. Naglet henne fast.
I den salryggede sengen under vinduet lå faren hennes, Kalevi Oskari Kekkonen, født og oppvokst i Kotka, urmaker borte hos Didriksen i Stenevàgen, enogfemti år gammel, hundre og tolv kilo tung, og han var mer død enn en Biedermeier-klokke uten lodd.
Det tok bare brøkdelen av et sekund før datteren hans å innse dette, for den urmakeren er ikke født som ikke dør hvis man hugger hodet av ham.
Det lå på nattbordet, dette blodige hodet, det var snudd opp ned og det stakk et sammenrullet papir opp fra halsen på det.
At Signhild ikke besvimte da hun så dette, er en gåte.
At onkel William gjorde det, er den naturligste ting av verden.»

Det store spørsmålet er hvem som drepte Kalevi Oskari Kekkonen. Det får leseren vite helt på slutten av romanen. Selv om jeg tenkte tanken underveis, var det likevel overraskende og en snedig avslutning. Fin, fin roman igjen av Nesser.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen - link

«Hun blir funnet død og forbrent på et vanskelig tilgjengelig og bortgjemt sted i utkanten av Bergen en tåkefull dag i november 1970. Det er et uhyggelig funn. Merkelapper er fjernet fra eiendeler. En «hemmelig kode» blir oppdaget. Kvinnen brukte forskjellige parykker. Hun byttet mellom ulike navn. Vitner som hadde sett henne, ga næring til konspirasjonsteorier. Pressen slo mysteriet stort opp.
Navnet Isdalen gir i seg selv frysninger. I årenes løp hadde det skjedd tragiske ulykker mellom de bratte dalsidene. Området der kvinnen ble funnet, hadde derfor på folkemunne fått det enda mer uhyggelige navnet Dødsdalen. Få kriminalsaker i Norge er blitt så omspunnet av myter og gåter som denne. Ingen visste hvem hun var. Ingen visste hvor hun kom fra. Ingen visste hva hun gjorde, og ingen hadde meldt henne savnet. Vitner observerte henne med ukjente menn. En mystisk drosjesjåfør, som var blant de siste som så henne i live, skal aldri ha blitt oppsporet. I løpet av kort tid ble etterforskningen utvidet tildet meste av Europa. Selv om ryktene gikk, benektet politiet i mange år at Politiets overvåkingstjeneste var involvert i saken.
Etterforskningen viste at liket var brent med bensin. Spor av noe bål ble ikke funnet, men politimesteren i Bergen konkluderte med selvmord mindre enn en måned etter at funnet ble stadfestet. En ulykke ble også antydet. Fra flere hold ble det hevdet at politiet la lokk på saken. Så sent som i 2002 uttalte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste i Bergen: «I Isdalsaken blir det ikke gitt noen kommentarer. Jeg kan ikke engang svare på hvorfor vi ikke vil kommentere den.»

Jeg fikk frysninger innimellom når jeg leste boken til Dennis Zacher Aske: Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte. Sitatet over er fra bokens innledning. Det er bare å innrømme; jeg kunne lite om krimgåten før jeg leste boken. Etter å ha lest boken er det bare å si at det er en utrolig historie. En bok for krimhungrige nordmenn.

Det har vært skummelt å gå ut i mørke om kvelden de siste dagene. Selv er jeg vokst opp med en forsvinningssak i nabolaget som aldri ble oppklart. Spørsmålet om vedkommende hadde reist hjemmefra av egen fri vilje eller ble drept har aldri blitt besvart. Når historien under oppveksten innimellom dukket opp i ukeblader, ble uhyggen rundt saken forsterket. Jeg kjente på denne uhyggen under lesingen av boken til Dennis Zacher Aske som er utgitt i 2018. Litt for mye gjentakelser synes jeg, men forfatteren skriver i innledningen at dette har han gjort bevisst for å gjøre det enklere for leseren å holde oversikten.

Kapittel 1-15 i boken er presentasjon av etterforskningen. De siste kapitlene er forfatterens egen etterforskning, spørsmål og synspunkter. Etter å ha lest boken stiller jeg et stort spørsmål ved at kvinnen begikk selvmord.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Daniel Coles roman som har fått den norske tittelen Åte har i utgangspunktet ingrediensene som jeg liker: Godt skrevet. En kvinnelig etterforsker som jobber i Metropolitan Police i London. Hun er enslig kvinne og har problemer med å slå seg til ro med en kjæreste. Utslitt av jobben. Tøff når det trengs. Blir en del av et team med etterforskere fra FBI og CIA som bringer henne til New York. Men i en krim er det et kriminelt element. Det må også falle i smak.

I Åte som er roman i en trilogi der den første romanen var Filledokka, ble det kriminelle elementet i historien i romanen «too much» for meg. For meg ble historien så heseblesende at den mistet sin troverdighet. 424 sider ble et slit å komme gjennom. Forfatteren kunne fint ha kuttet ned 100 sider og jeg tror det hadde blitt en bedre historie.

«Hjelper det med de der små pillene, sa Annika tvilende. Ja da, forsikrer Pippi. – Men de må tas i mørke, og så må man si dette her: ’Fine lille krummelur jeg vil ikke blive stur.’ Stor mener du vel, sa Tommy. Har jeg sagt stur, så mener jeg stur sa Pippi. Det er det som er vitsen, skjønner du.»

Gi den svenske forfatteren Håkan Nesser (f. 1950) en av Pippis krummelurepille slik at han fortsetter å skrive bøker i mange år fremover, tenker jeg. Flere bøker slik romanen jeg nå har lest. Bøker slik jeg har lest av han tidligere. Her hos Gyldendal er Håkan Nesser presentert, bøker han har skrevet, priser/utmerkelser og filmatiseringer av bøkene.

528 oversatte sider er romanen Eugen Kallmanns øyne fra 2016 oversatt til norsk i 2018 av forlaget Gyldendal. Ikke et kjedelig parti som jeg kunne vært foruten. En roman som jeg tenker kan være grunnlag for en TV-serie.

Romanen er en spenningsroman, en klassisk spenningsroman kategoriserer Gyldendal den som. Det er en ro over fremstillingen av historien og karakterene som gir handlingen troverdighet. Det vil alltid være løse tråder for andre rundt et menneskes liv. Hva vi tenker og hvorfor vi tar de valg vi tar. For andre mennesker er vi en spenningsroman.

Humor og godt språk er en annen kvalitet i Nessers roman. Det at han gir fortellerstemmen til flere personer, den yngste er femten år, gir fortellingen ulike perspektiv på det som skjer og har skjedd, og vi får sidehistorier. Jeg finner ingen ting som trekker ned. Leveranser er rett og slett prima vare igjen.

«Det var Ludmilla Kovacs som hadde fortalt meg om den ledige stillingen. Da vi møttes på denne doktormiddagen, hadde vi ikke sett hverandre på tjue år, og hvis hun ikke hadde kommet bort og presentert seg, ville jeg ikke ha kjent henne igjen. Selvfølgelig ikke. I de årene vi gikk på lærerhøyskolen sammen, var hun noe av en venstreorientert furie med viltvoksende, mørkerød hårmange og en schæfer som het Oktober. Hun pleide å slepe med seg bikkja til undervisningstimene, det var sånn på den tiden.»

I Eugen Kallmanns øyne foregår handlingen i byen K, nord i Sverige. Leon Berger kommer til byen i 1995 for å begynne å jobbe som lærer ved en ungdomsskole. Det er syv måneder siden konen og datteren forsvant. De var på en ferge som forliste i en storm i Afrika. Datteren er fortsatt savnet.

«I begynnelsen visste jeg ingenting om hva som hadde skjedd med min forgjenger på Bergtunaskolan - grunnen til at stillingen var blitt ledig - men da de første opplysningene kom sivende i juni, var det for sent å ombestemme seg. Båndene til Lidingø og Stockholm var kuttet, og mitt dystre liv rettet mot et nytt og ukjent kapittel. Foreldrene mine døde like etter at de hadde fylt sytti, men det kan jo faktisk hende at man bare er halvveis i sin vandring på jorden når man ennå ikke har fylt førtifem. Kanskje var det slik jeg resonnerte. Livet er seigt og varer så lenge det varer.»

Mysteriet i romanen er hva som skjedde med Eugen Kallemann.

«Alle visste hvem han var, og ingen kjente ham. Han kom til K- og Bergtuna høsten 1979, overtok etter en lærer ved navn Polter, som døde av kreft til tross for at han ikke var mer enn drøyt femti. En usedvanlig trist herre, denne Polter, og nå er altså etterfølgeren hans også borte.
Jeg vet egentlig ingenting om Kallmanns bakgrunn, ikke engang hvor han kom fra, men det er det selvsagt mulig å finne ut av hvis man bare vil. Jeg har tenkt mye på Kallmann i løpet av sommeren, det har nok alle. Hvilket merkverdig menneske han var, og likevel en så utmerket lærer. Kanskje er det slik at en god pedagog trenger å ha en dose særegenheter i bagasjen, men dersom jeg har antydet at Eugen Kallmann var min venn, er det i så fall en sannhet med modifikasjoner. Han holdt seg ikke med venner, det trengte han ikke. Jeg mener ikke dette som noen kritikk, enkelte mennesker verner om ensomheten på samme måte som andre verner om golfkøllene eller familien, og del har de naturligvis all verdens rett til. Kallmann hadde sine vaner, noen betraktet ham som en særling, men den generelle oppfatningen etter hans død var nok tross alt at han hadde vært et godt og intelligent menneske med sterk integritet.»

Det er en annen forteller, Igor, som har ordet over. Kallmann falt ned en trapp et hus kalt Tyskerhuset og brakk nakken midt på natten en gang i mai. Politiet, ledet av en slapp etterforsker, har ikke funnet noe som mistenkelig med dødsfallet. Saken er henlagt. Saken er derimot ikke henlagt av de som kjente Kallmann, de lurer fortsatt hva det var som egentlig skjedde den natten. Når Leon Berger finner noen dagbøker i en skuff skrivebordet han har fått etter Kallemann, blir mistankene om at det som skjedde kan ha andre årsaker enn en ulykke, forsterket. Det er overraskelser til siste slutt.

Kopi fra omtalen på bloggen min her - link