En muslimsk mors kamp

av (forfatter) og Maria Gilani (medforfatter).

Vigmostad Bjørke 2018 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.71 (17 terningkast.)

40 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra forlaget

Dette er en unik fortelling fra innsiden av det pakistanske miljøet i Norge. Azra Gilani (67) var blant de første arbeidsinnvandrerne som kom til Norge, og forteller nådeløst ærlig om oppturer, nedturer og utfordringer. Hun mener blant annet at nøkkelen til god integrering starter hos kvinnene. Denne boken er både en sterk leseopplevelse samtidig som det er en brannfakkel inn i den norske integreringsdebatten. **Boken du bør lese etter "To søstre"! «Azra Gilanis historie om sitt liv er også en viktig bok om Norges vei til å bli et flerkulturelt samfunn» TERNINGKAST FEM av Marius Wulfsberg i Dagbladet

Bokdetaljer

Forlag Vigmostad Bjørke

Utgivelsesår 2018

Format Innbundet

ISBN13 9788241914713

EAN 9788241914713

Genre Biografisk litteratur

Omtalt sted Oslo Pakistan

Omtalt person Azra Gilani

Språk Bokmål

Sider 207

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

0 14 3 1 0 0

Bokomtaler

Viktig bok om kampen mot æreskulturen!

Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. Så engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp".

Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne".

Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands.

Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med.

Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem:

"Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44)

Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje?

Som Azra skriver på side 200 i boka:

"Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen."

Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning.

Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv.

Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av.

Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring.

"Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske.

De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202)

Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor.

Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ...

Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere.

Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer!

Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka!

Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Daglig er tema i media om problemer som oppstår på grunn av manglende integrering av innvandrere og flyktninger. Politikerne hankes inn for å svare på hvordan de mener dette skal løses. Jeg, som er amatør på området, forsøker å lese og lytte til det som blir sagt. Men grunntanken min har alltid vært at politikken som føres som må sette det svakeste leddet først: barna. Og for å få dette til må en ha mødrene med på laget.

Det er sikker derfor å lese boken til Azra & Maria Gilani, En muslimsk mors kamp, har gjort så sterkt inntrykk på meg. Det var som jeg barndommen leste Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe – jeg ble like oppglødd - yes – her er en dame med superkrefter! Et forbilde for oss damer!

Ikke bare forteller boken om Azra Gilanis historie. Det er også en fortelling om norsk historie. Jeg synes at boken er så viktig at Erna (statsminister), som bruker å kjøpe bøker i julegave, bør dele ut denne boken til regjeringsmedlemmene og gjerne hele Stortinget. Til andre lesere: kjøp eller lån boken; uansett les den. Fremsnakk boken!

I kapittelet «Slik ble boken til» skriver Maria Gilani at hun ble kjent med moren Azra Gilanis livshistorie da moren besøkte datteren i Geneve i 2007.

«Vi diskuterte utfordringene ved å være innvandrer i Norge, og de positive sidene ved å komme til et nytt land og oppdra barn i en kultur helt annerledes enn kulturen i sitt opprinnelsesland. Hva gir man slipp på, og hvilke verdier er viktige å ta til seg på denne reisen? Etter hvert som jeg skrev ned min mors erfaringer, dukket det opp flere spørsmål. Hvorfor tok hun de valgene i livet som hun gjorde? Hvor kom motet fra? Hva har det kostet henne underveis, og hvor fikk hun fryktløsheten sin fra? Historien viste seg å være sterkere enn jeg hadde forutsett. Flere mente at en slik bok kunne hjelpe andre innvandrerforeldre som står overfor vanskelige valg, og som trenger å høre fra en muslimsk mor som har tatt egne selvstendige valg, og gått mot strømmen for å beskytte sine barn fra ukultur og utdaterte patriarkalske strukturer.»

Prosjektet ble skrinlagt helt til kronikken til Azra Gilani i Aftenposten i 2016:
Muslimske mødre, nå må dere våkne!

«Hun ble kontaktet av folk rundt i hele landet som ønsket å dele sin historie, og som ville vite mer om henne. De hadde ikke hørt en kvinne med hennes bakgrunn, fra hennes generasjon, ytre seg i den offentlige debatten om sosial kontroll, æreskultur og utfordringer tilknyttet oppdragelsen av flerkulturelle barn i Norge. De ville vite hennes historie, hennes bakgrunn, og de ville høre om hennes erfaringer. Dermed gjenopptok vi skriveprosjektet.»

Skriveprosjektet er blitt til boken En muslimsk mors kamp utgitt i 2018 på forlaget Vigmostad & Bjørke som beskriver boken slik:

«I denne boken forteller Azra Gilani sin historie. Hun kom til Norge som en av de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan på 1970-tallet og gjorde sitt beste for tilpasse deg det norske samfunnet. Hun opplevde mange forsøk på å begrense hennes og barnas frihet, men bestemte seg for å stå imot.
Dette er den sterke historien om en firbarnsmor som kjempet små og store kamper for barna hennes skulle slippe dem.»

Her i denne artikkelen i DN om boken er det et fint bilde av forfatterne og med overskriften at boken er en facinerende fortelling og: «Azra Gilani er venninnen med bein i nesa og begge føttene på jorden som alle skulle ønske at de hadde.»

Helt enig – tenk å ha en mor, søster eller venninne som Azra Gilani! Du kan også se forfatterne i levende live her i programmet Lindmo på NRK;

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Litt synd at denne er enkelt skrevet - for historien, tankene og meningene er så viktige.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Det er oppriktig synd at noen av de som får muligheten til å lære norsk i dag, ikke benytter seg av den. Språk er inngangen til integrering. Snakker du samme språk som majoritetsbefolkningen, forteller det at du er en av dem. Og om du ikke snakker språket flytende, så har du i alle fall vist at du er nysgjerrig, og at du er villig til å lære. Det er synonymt med at du ønsker å bli en del av fellesskapet. Språk er makt. Når du forstår samfunnet, og folk i landet du bor i, forstår deg, har du makt til å ta avgjørelser, være med på å bestemme, si fra og ha en mening. Du har bedre kontroll over det som skjer rundt deg, både i hverdagslivet, i samfunnet og i politikken. Alt som kan ha konsekvenser for ditt og dine barns liv.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Vi kan ikke lenger akseptere at barna våre blir fremstilt og behandles ut fra et oppkonstruert begrep om ære, som skal måle en kvinnes dydighet. Vi må slutte å seksualisere jentene våre.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ubi bene, ibi patria - Mitt hjem er der hvor jeg har det bra

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Noe av det viktigste jeg lærte den dagen, var at Norge er et land hvor en kvinne kan gjøre det meste alene, uten å være avhengig av en mann. Jeg trengte ingen mannlig verge til å følge meg til sykehuset eller fødeklinikken, eller til å fylle ut dokumenter eller "ta vare på meg". Her kunne det meste ordnes og gjennomføres av en kvinne - helt alene. Denne opplevelsen viste meg en ny side ved Norge som jeg lærte å sette pris på.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

De fleste norske barn får en oppdragelse med grenser og kontroll. I Norge er det ofte slik at grensene er strengest når barna er små, og så mykner de gradvis opp. Til slutt er barna så trygge på seg selv at de kan forlate hjemmet og begynne sitt voksne liv på egen hånd. I mange muslimske miljøer, det pakistanske inkludert, er det ofte omvendt. Barna nyter stor frihet når de er små, og så kommer kontrollen i puberteten, når de er i ferd med å bli voksne. Da skal plutselig de voksne bestemme over barna sine. Da kommer den sosiale kontrollen med blant annet tvangsekteskap og æresrelatert vold. En kontroll i form av streng og til tider nådeløs maktutøvelse.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Du vil kanskje også like

  • "Det jenter er lagd av" av Elana K. Arnold
  • "Beveren" av Mohammed Hasan Alwan
  • "Det store sviket - æresvold og æresdrap i Norge" av Wenche Fuglehaug
  • "Saudi-Arabia - sverdet og stemmene" av Ina Tin
  • "Levepistolen - dikt" av Hege Susanne Bergan
  • "Balkanisering av Europa - hvordan populisme og innvandring splitter oss" av Sylo Taraku
  • "Om vi heftes underveis - krigsseilerne og deres familier" av Kristine Storli Henningsen
  • "Skeivt ut - reiser i homofobiens land" av Pål Vegard Hagesæther
  • "Jomfruhinner og hijab - hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon" av Mona Eltahawy
  • "De udødelige" av Chloe Benjamin
  • "Den siste jenta - historien om mitt fangenskap og min kamp mot Den islamske staten" av Nadia Murad
  • "Norsk islam - hvordan elske Norge og Koranen samtidig" av Mohammad Usman Rana
Alle bokanbefalinger for dette verket

Andre utgaver