Landet som lovet alt

min israelske reise

av (forfatter).

Spartacus 2015 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.33 (45 terningkast.)

98 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra forlaget

"Som liten ville jeg bli indianer eller jøde. Historien til begge disse folkene fascinerte en ung jente på ti år som leste tegneserien om Sølvpilen og Månestråle og som bladde storøyd i farmors Bibel. Snart fant jeg ut at indianerne levde i reservater, mens jødene, de hadde sitt eget land. Dit ville jeg dra bare jeg ble stor nok."


Da Sidsel Wold var 19 år reiste hun ut og bodde på kibbutz i Israel. Hun forelsket seg i landet og folket og ville selv konvertere til jødedommen. Tilbake i Oslo arbeidet hun i flere år for å få frem Israels side i konflikten, men gradvis ble det vanskeligere å forsvare statens handlinger. Landet utviklet seg til å bli noe helt annet enn det de idealistiske sionistene og pionerene hadde drømt om før 1948. I dag styres Israel av politikere fra høyresiden - religiøse og nasjonalistiske partier som ikke har vilje eller evne til å forhandle om fred med palestinerne.

Landet som lovet alt handler om Israels historie og tar for seg statens indre problemer og utfordringer. Boken er også Wolds personlige beretning om sine erfaringer og møter med mennesker som forandret henne - en personlig reise fra kibbutzen til et liv som korrespondent i Midt-Østen.

Sidsel Wold (f. 1959) er forfatter og journalist i NRK med lang erfaring fra Midt-Østen generelt og Israel spesielt, hvor hun har bodd i flere år. Hun har mottatt Ossietzky-prisen for sitt arbeid.

Bokdetaljer

Forlag Spartacus

Utgivelsesår 2015

Format Innbundet

ISBN13 9788243009479

EAN 9788243009479

Genre Personlige beretninger

Omtalt sted Israel

Omtalt person Sidsel Wold

Språk Bokmål

Sider 311

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

20 21 3 1 0 0

Bokomtaler

Interessant om dreiningen i israelsk politikk!

Sidsel Wold (f. 1959) er journalist og forfatter. I årene 2007 til 2011 var hun NRKs korrespondent i Midtøsten. Den 19. oktober i år utga hun sin fjerde bok: "Landet som lovet alt. Min israelske reise." Det var da ni år siden den forrige boka "Checkpoint: En beretning fra Midtøsten".

Sidsel Wold drømte om å bli indianer eller jøde da hun var barn. I 19-årsalderen reiste hun til Israel for å jobbe i kibbutz, og etter hvert lærte hun seg hebraisk. Så sterk var hennes kjærlighet til landet at hun i en periode av sitt liv ønsket å konvertere til jødedommen. Hun fremmet Israels sak og hadde kontakter inn i det jødiske miljøet i Norge. Etter hvert lærte hun seg også arabisk og russisk.

Få i Norge har så inngående kjennskap til hva som egentlig foregår i Midtøsten i dag, som Sidsel Wold. Ikke bare har hun studert og satt seg inn i det som er av litteratur på området, men hun har også vært der både på slutten av 1970-tallet og som korrespondent over flere år. I nesten 40 år har hun fulgt Israel tett. Hun har måttet tåle mye hets for sine synspunkter, særlig etter at hun snudde i sitt syn på Israel. At det i mange miljøer ikke er stuerent å komme med kritikk mot Israel, viser hun til fulle i sin bok.

"Jeg har skrevet denne boken med et ønske om å vise konsekvensene av de store demografiske og politiske endringene som har funnet sted innad i det israelske samfunnet. Hvordan kan det ha seg at den sosialistiske pionerstaten fra 1948, i dag har sin mest nasjonalistiske regjering noensinne? Jeg forsøker å vise hvorfor Israels forhold til det internasjonale samfunnet har endret seg, og da først og fremst forholdet mellom Israel, Europa og USA. For hvordan har Israel mistet det meste av sympatien landet nøt i sine første tiår?" (side 7)

I boka er Sidsel Wold innom temaer som sionismen og det britiske mandatet, opprettelsen av staten Israel og krigene vi kjenner fra historiebøkene. FN vedtok som kjent en delingsplan som gikk ut på at det skulle etableres en arabisk og en jødisk stat. Fordi Jerusalem er en hellig by både for jøder, kristne og muslimer, ble det bestemt at denne byen skulle administreres av FN. Det jødiske samfunnet aksepterte planen, mens den arabiske ligaen avslo. Rett etter opprettelsen av Israel brøt det derfor ut krig. Denne krigen ble kalt selvstendighetskrigen, og et år senere ble det erklært våpenhvile. Midlertidige grenser ble trukket opp, betegnet som "den grønne linje". (Kilde: Wikipedia)

Seksdagerskrigen (5. - 10. juni 1967) førte til at Israel okkuperte store deler av landområdene som FN hadde vedtatt skulle tilhøre den arabiske/palestinske staten. Siden har det vært flere kriger, og forsøk på fredsavtaler, hvorav Oslo-avtalen er den mest kjente. Israel har ført en bosettingspolitikk i de okkuperte områdene, og dette har vanskeliggjort mulighetene for fred. Noe av problemet er at Israel selv mener at de ikke er okkupanter, men frigjørere, og at det dreier seg om landområder som Gud i følge Bibelen ga til sitt utvalgte folk.

"Den eksistensielle angsten er avgjørende for å forstå Israels psyke og politikk. Frykt er ikke synlig, frykt er ikke rasjonell, men den er en sterk drivkraft i Israels politiske valg. Frykt er nødvendig som overlevelsesinstinkt i Israel. I det trygge Europa er vi i liten kontakt med dette instinktet, rett og slett fordi vi ikke føler oss truet. Spørsmålet er om Israel skal kunne drive sin politikk og oppføre seg etter andre regler på grunn av holocaust-syndromet og posttraumatisk stress i flere generasjoner." (side 42)

Gjennom å gå Israels historie og politikk så sterkt i sømmene, viser Sidsel Wold oss hvilken utvikling som har funnet sted i det en gang så lovede landet, hvor pionérånden en gang var så sterk. Hva skjedde egentlig underveis? På den ene siden har de jødiske bosettingene blitt et stadig økende problem, som står i veien for fred. På den annen side har folkene som har kommet til Israel påvirket landets politikk i en stadig mer høyrevridd retning. Ikke minst har det hatt mye å si at sånn ca. 1 million russiske jøder immigrerte til Israel i løpet av noen få år. Det som kjennetegner denne gruppen er blant annet at de ikke har noen forhistorie med palestinerne, og derfor ikke synes å bry seg om dem i særlig grad.

"Bosetterbefolkningen er sammensatt. Blant dem finner du helt sekulære barnefamilier som vil ha romsligere boliger enn det de hadde hatt råd til inne i selve Israel. Det er familier som trives med barnevennlig miljø og den fordelen det er å bo i billige og subsidierte samfunn. Mange russiske immigranter bor i bosetterbyen Ariel, som har fått sitt eget universitet og teater. Bosetterne som bor i Øst-Jerusalem, tenker sjelden på at de er bosettere. Andre igjen er ideologiske bosettere som Israel Harel. Den gruppen som gjør mest av seg, er de ekstreme og voldelige bosetterne som går løs på palestinsk eiendom og setter fyr på kirker og moskeer.

På Vestbredden bor de jødiske bosetterne under én type lov og regler, mens palestinerne er underlagt militære lover og det som litt misvisende heter The Civil Administration, som er en del av IDE. Enkelt sagt har bosetterne alle rettigheter, mens palestinerne er uten rettigheter under israelsk okkupasjon. De ideologiske bosetterne mener at slik må det være, siden "palestinere ikke hører til her"." (side 86-87)

Mens det fra israelsk side ropes opp om antisemittisme når kritikken mot landet blir for krass, handler det for resten av verden om en ulovlig okkupasjon som bryter med folkeretten, dvs. Genevekonvensjonen. Men så lenge kritikken kun er verbal og ikke følges opp med sanksjoner, skjer det ingenting. Sidsel Wold kommer inn på det i boka - etter at jeg selv hadde tenkt det selv: - når resten av verden ikke gjør noen ting, står dette i grell kontrast til hvordan verden forholder seg til Putins okkupasjon av Krim-halvøya. Egentlig handler det om det samme, dvs. okkupasjon av andre lands territorier. Krim-halvøya var opprinnelig sovjetisk, uten at dette gjør det mer legitimt å hente dette landområdet tilbake fra ukrainerne. Tilsvarende kan man si om Vestbredden o.l.

Israel har alltid hatt tette bånd til USA, men selv her skranter støtten. Da Obama besøkte Israel i 2013, uttalte han følgende:

"Israelerne må innse at fortsatt bygging i bosettingene er kontraproduktivt for fred og mot sin hensikt om palestinerne skal få en levedyktig selvstendig stat som krever at reelle grenser må trekkes opp."

Jødene er et sammensatt folk som kommer fra mange steder i verden. Det finnes irakiske jøder, nord-afrikanske jøder, iranske jøder, russiske jøder, polske og tyske jøder osv. - og fremfor alt arabiske jøder. Men å koble sammen arabisk og jøde er tabu.

"Så mange ord er politisk betente. Under et foredrag i 2014 hørte jeg for første gang en israeler si at jødene fra Midtøsten og Nord-Afrika er arabere. Med ett falt en stor bit på plass. For det er vanskelig, av og til helt umulig, å se forskjellen på en jøde fra Irak eller Marokko og en arabisk israeler (altså en palestiner med israelsk statsborgerskap). Det gikk plutselig opp for meg at det ikke er noen forskjell, bortsett fra religionen. Begge grupper er arabere. Noen er kristne arabere, noen er muslimske arabere, og mange er jødiske arabere. Men i Israel er dette en av fornektelsene, en av fortielsene, en av de mange elefantene i det nasjonale rommet." (side 114)

Den som engasjerer seg i Israel-Palestina-konflikten, blir merket for livet, mener Sidsel Wold. Men hvorfor får denne konflikten så mye mer oppmerksomhet enn alle andre konflikter? Det dør jo langt flere mennesker i andre kriger? Stikkord som religion, Bibelen, jødenes historie, okkupasjon, frigjøringskamp, rettferdighet etc. har nok mye å si. Hele den kristne verden har et forhold til Jødeland. Og nettopp derfor er f.eks. kristensionistene så opptatt av at jødene må få komme hjem - også til de delene av landområdene som ikke var omfattet av FNs resolusjon. For når så skjer, vet vi at endetiden er nær og at Messias skal komme tilbake. Akkurat dette handler blant annet Dag Hoels bok "Armageddon Halleluja!" om (linken går til min bokomtale).

"Politisk sett utmerker russerne seg negativt. Deres holdninger til demografti, demokratiske institusjoner og håndhevelse av loven står lavt i kurs i følge meningsmålinger. Spørreundersøkelser viser også at russerne står for sterkt rasistiske holdninger overfor både arabere og mizrahim, sier forfatteren av The Million that Changed the Middle East. Russerne kom fra et land der bruk av makt, også militær makt, hadde en verdi i seg selv. I tiden etter 1996 oppdaget israelske ledere at de kunne hente støtte fra en million russisktalende innbyggere om de ville bruke rå makt mot palestinere eller mot Libanon. I dag har hele det israelske samfunnet beveget seg mot høyre, russerne er ikke lenger de eneste." (side 137)

Samtidig som vi reagerer sterkt når Holocaust benektes, burde kunnskapen om det som skjedde i 1948 føre til at heller ikke al-Nakba benektes. Det var aldri FNs intensjon at de palestinerne som bodde i landet Israel skulle fordrives, men det var nettopp det som likevel skjedde flere steder. Dette skriver den israelske forfatteren S. Yitzhar om i romanen "Khirbet Khizah" (linken går til min omtale av denne boka).

"Etter 1948-krigen viser statistikken at jødene utgjorde 82 prosent av befolkningen og ikke-jødene bare 18 prosent i området som ble til Israel. Tallene forteller den dramatiske historien om al-Nakba, fordrivelsen og katastrofen. Det nye Israel skulle være for jøder. Det israelerne kaller frigjøringskrigen og selvstendighetskrigen, er katastrofen for palestsinerne. Flere hundre palestinske landsbyer sto tomme igjen eller var jevnet med jorden etter at de israelske styrkene hadde tvunget innbyggerne på flukt." (side 143)

Begrepet al-Nakba har etter hvert vunnet anerkjennelse også i den israelske bevisstheten. I Benny Morris´ The Birth of the Palestinian Refugee Problem 1947-1949 (1988) og Ilan Pappés The Etnic Clensing of Palestine (2006) tas det et oppgjør med sionistenes narrativ om at rundt 750 000 palestinere forlot sine landsbyer frivillig i 1948, fordi deres arabiske ledere ba dem dra. Sannheten er at de ble fordrevet med makt og våpen.

Det er imidlertid ikke bare mellom israelere og palestinere det er konflikter. Også innad i Israel er det konflikter mellom de ultraortodokse (haredim), som ikke jobber eller deltar i militærtjeneste, og resten av befolkningen. Denne gruppen føder mange flere barn enn resten av den mer sekulære delen av befolkningen, og de lever på det vi i Norge kanskje ville ha kalt sosialhjelp - uten at det kreves noe av dem. Deres tid går til studier av Toraen og andre hellige skrifter. Fordi de er så mange, representerer de mye makt i Israel. Akkurat hvor sammensatt Israel er, skriver blant annet Hanne Eggen Røislien om i sin bok "Israelerne - Kampen om å høre til" (linken går til min bokomtale).

"Antall israelske jøder som mener det er like viktig at Israel forblir en demokratisk stat som en jødisk stat, har sunket dramatisk de siste tre årene. I 2010 mente neste halvparten av de spurte at Israel må være demokratisk og jødisk, men i 2014 var antallet halvert. Bare hver fjerde jøde i Israel (24 prosent) mener de to verdiene er like viktige. ... Blant dem som mener at det er viktigere at Israel er jødisk enn demokratisk, finner vi nasjonalistene blant bosetterne og russerne. Men også den ultraortodokse befolkningen er sterkt representert her. Demokratiet blir stadig mindre viktig." (side 162)

Når et folk er kjørt så langt ned at det ikke lenger har noe å tape, blir det å sprenge seg selv i luften en siste utvei. Ser man ikke desperasjonen som ligger i en slik handling? Det går ikke an å holde et helt folk under støvelen og samtidig hevde at man selv representerer det eneste demokratiet i Midtøsten. Sidsel Wold har selv erfart hvordan ytringsfriheten i Israel arter seg i praksis. Hvordan man blir redd for å ytre seg fordi det kan skape vanskeligheter med å opptre som journalist i det samme området. Dette har ikke minst legen og forfatteren Erik Fosse fått erfare (forfatteren bak bl.a. boka "Øyne i Gaza" - linken går til min bokomtale).

"- Folk har ikke peiling på hva som foregår, og så spør de hvorfor det finnes terror?" (side 176)

Sidsel Wold trekker opp noen historiske linjer fra 1970-tallet og frem til i dag. Den gangen forbandt alle palestinerne med terrorister. Vi hørte om flykapringer og terrorhandlinger og visste lite eller ingenting om det palestinske folket. I dag vet vi mye mer, og nå er sympatien tippet over til palestinerne og deres skjebne.

"Seksdagerskrigen hadde gjort lille David til okkupant. Mens kartene før 1967 viste Israel som et knøttlite område omringet av store, fiendtlige araberland, viste kartene etter 1967 et stort Israel med de erobrede områdene Vestbredden, Golan, Sinai og Gaza. Med sin effektive hær hadde Israel tredoblet arealet sitt på mindre enn en uke. Det 19 år unge landet viste seg som en militær stormakt, og selvtilliten var det ingenting å si på. Seksdagerskrigen forvandlet israelerne fra å være "pionerer" til å "okkupanter". Israel var blitt den fryktinngytende Goliat som sto overfor hjemløse palestinske flyktninger." (side 205-206)

side 209 i boka skriver Sidsel Wold om forfatteren Edward Said, mannen bak verket "Orientalismen". Dette verket skulle påvirke amerikanernes syn på Palestina-konflikten, først og fremst ved å tegne et riktigere og mer nyansert bilde av det arabiske samfunnet. Tidligere hadde vesten behandlet araberne som en ensartet gruppe og skåret alle over en og samme kam. Denne folkegruppen ble fremstilt som aggressive, ville, uvitende og enkle mennesker - med andre ord ikke rent lite rasistisk betont. Å være orientaler var et negativt ladet ord. Men det var ikke bare Saids nye fremstilling som fikk betydning for hvordan amerikanerne så på Palestina-konflikten. Israels aggressive politikk bidro i seg selv til å endre den internasjonale opinionens syn på landet. Etter hvert begynte også jødiske intellektuelle og forfattere å stille ubehagelige spørsmål. I den forbindelse er det nærliggende å trekke frem Amos Oz, forfatteren bak boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (linken fører til min bokomtale).

"Noe skjedde med oss vestlige pressefolk som dekket Gaza-krigen i 2008-09. Og noe skjedde med forholdet vårt til israelere som ikke ante hva som foregikk i Gaza. Vi hadde sett en avgrunn. Og vi hadde sett folk som var flyktninger i 1948, bli hjemløse igjen. På nytt fikk de utdelt et hvitt telt og ulltepper. Enda en gang satt de i en teltleir uten håp. Med israelere flest ante ingenting om dette, for israelske pressefolk hadde forbud mot å reise inn i Gaza, og kunne i liten grad rapportere derfra." (side 220) (En bok jeg ønsker å trekke frem er Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza", som viser hvor sammensatt konflikten er.)

Sidsel Wold hadde i mange år vært mest opptatt av det vakre og gode Israel, og lenge mente hun at bildet av det stygge Israel var overdrevent og at folk som ville landet ondt, snakket om okkupasjon hele tiden. Etter å ha sett okkupasjonen selv, og blitt meget opprørt over det hun så, oppdaget hun et styggere Israel. Som journalist mener Sidsel Wold at det er hennes oppgave å vise urett. Det ble vanskelig å balansere mellom det gode og det stygge Israel, og spørsmålet hun stiller er om det finnes et klart skille ... (side 222)

Noe av problemet er at ordet okkupasjon ikke er en del av den israelske dagligtalen. Det er faktisk et tabuord. Israelske politikere snakker derimot om frigjøring, og motparten i konflikten betegnes som terrorister. Israelerne lurer på hvorfor Norge ikke liker Israel. Når svaret er kombinasjonen av okkupasjon, arroganse, bygging av bosettinger og mangel på troverdig vilje til å skape fred, og dette blir møtt med "hvilken okkupasjon?", er det i følge Sidsel Wold vanskelig å komme videre i samtalen. Det at man oppfatter konflikten så grunnleggende forskjellig, er i seg selv et hovedproblem.

"Hva er det å være anti- eller pro-israelsk? Journalisten Gideon Levy sier at om du er en venn av Israel i dag, da er du også en venn av okkupasjonen. Å være pro-israelsk på 1970-tallet hadde en helt annen betydning enn å være pro-Israelsk i 2015, i en tid da landet styres av den mest nasjonalistiske regjeringen noensinne. Begrepene antisemitt, antisionist og Anti-Israel skifter innhold og mening alt etter hvordan politikken og hasbaren utvikler seg. Begrepene brukes om hverandre for å stemple motstandere og bidrar til økt forvirring i et allerede komplisert landskap." (side 321)

Breaking the Silence ble stiftet i mars 2004, og israelske soldater står bak denne organisasjonen. De har samlet inn vitnesbyrd fra mange soldater om overgep mot palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans.

"Gjennombruddet fikk Breaking the Silence med utstillingen Bringing Hebron to Tel Aviv sommeren 2004. Publikum ble invitert inn i okkupasjonen. De fikk se bilder og høre vitnesbyrd som skulle hjelpe dem å sette seg inn i okkupasjonens system og tankesett. Interessen var enorm. Nå trykket avisene både vitnesbyrd og bilder. Hele 7000 mennesker besøkte utstillingen. Blant dem var Yehuda Shauls far.
- Han ropte fra den ene delen av utstillingslokalet til den andre:
"Yehuda, is this what you did?" Militærpolitiet brøt seg inn i utstillingen. Senere den dagen besøkte jeg familien. Ingen sa noe. Det sto tusen elefanter i rommet!" (side 238)

Da Sidsel Wold oppsøkte Yehuda Shaul tre år etter utstillingen, kunne han fortelle at mange soldater ikke ønsket å stå frem med fullt navn av frykt for at de kunne få problemer som anmerkninger i rullebladet. Det forhold at mange av vitnesbyrdene er anonyme har organisasjonen Breaking the Silence fått kritikk for. Like fullt hadde til sammen tusen soldater stått frem og fortalt sine historier. I dag står organisasjonen bak filmer, hefter og rapporter, og de inviteres verden over. Prisen Shaul har betalt for suksessen er at han har blitt utskjelt og arrestert flere ganger, og at han er høyresidens og bosetternes folkefiende.

"Det er Israel som okkuperer og som sitter med de fleste kortene. Israel er parten som må gi fra seg land for fred, men etter som folket dreier mot høyre, er stadig færre velgere villige til å gi avkall på land for å avslutte konflikten med palestinerne. Trolig hadde bare ledere som Yitzhak Rabin og Ariel Sharon, begge generaler i IDF, format til å få velgerne med på en så kostbar fredsavtale. Netanyahu har verken samme styrke eller vilje til å gjøre det. Så lenge Israel deltar i noe som ligner samtaler, kan regjeringen slippe unna isolasjon og boikott-trusler. Forhandlinger som politisk skuespill blir som å sette fyr på et hus for å varme seg på flammene. Kulden kommer når huset ligger i aske." (side 240)

Kan Israel regne med en fortsatt støtte fra USA i fremtiden? I 1980 utgjorde 80 % av USAs befolkning hvite mennesker. I 2060 vil godt under halvparten av USAs befolkning være hvit. Endringen i befolkningssammensetningen vil påvirke hva flertallet i USA kommer til å stemme. De gruppene som vil tippe balansen i befolkningssammensetningen, er de samme som er mest kritisk til Netanyahus politikk, og som ikke vil tolerere fortsatt okkupasjon og undertrykkelse. En annen sak er at flere og flere jødiske amerikanere tar avstand fra Israels politikk, og blir kraftig provosert hver gang Netanyahu uttaler seg "på vegne av alle verdens jøder". Det Netanyahu samtidig gjør, er å nøre opp under et jødehat som eksisterer særlig blant konspiratorikere, som hevder at jødene har en plan om å overta verdensherredømmet. (Dette er det skrevet mye om i litteraturen, og John Færseth berører blant annet dette temaet i sin bok "KonspiraNorge". Linken fører til min bokomtale.)

"I kraft av sin stilling som statsminister i Israel inkluderer Netanyahu hele det jødiske folket når han snakker til verden. Han snakker altså på vegne av folk som er statsborgere av Frankrike, Danmark og USA, enten de vil eller ikke. Han inkluderer dem i det sionistiske prosjektet og gjør dem indirekte ansvarlig for israelsk politikk - og okkupasjon. Det finnes mange jøder som er dypt ulykkelige over Israels politikk av i dag, men som ikke vil si noe utad av frykt for å fremstå som illojale. I uker med Gaza-krig, der folk i Europa er i opprør, blir dette en umulig situasjon for jøder som synes angrepene mot sivile er forferdelige, men som ikke tør å protestere fordi det kan være vanskelig å ytre seg offentlig. Redselen for å bli angrepet av antiisraelske mobber i Europa er reell." (side 260-261)

I tillegg bidrar Netanyahu til å så tvil om hvor europeiske jøder har sin lojalitet. Dette kan skade jøder i tider med sterke antiisraelske følelser. Det er nemlig liten tvil om at antisemittismen i Europa har økt, og at dette har sammenheng med Israels politikk. Dette står i sterk kontrast til at jøder utenfor Israel er blitt mer kritiske til Israel og landets politikk.

Israels jødiske befolkning aner ikke hva det militære utsetter palestinerne for. Årsaken er at det ikke skrives noe om dette i israelske aviser.

I bokas nest siste kapittel skriver Sidsel Wold om sine opplevelser som journalist. Hun har blitt utskjelt og beskyldt for å hate jøder når hun har laget reportasjer om Israel-Palestina-konflikten. Blant dem som har kritisert henne hardest, er kristensionistene verst. Det er selvsagt mange nyanser i konflikten, men dette er det vanskelig å få frem i korte TV-innslag av et par minutters varighet. For å forklare de store linjene, må det bøker til, påpeker hun. (side 279)

Sidsel Wolds bok "Landet som lovet alt" inneholder alt man trenger å vite for virkelig å forstå Israel-Palestina-konflikten. Jeg er selvsagt innforstått med at dersom man er kritisk til hennes tankegods, vil mange av påstandene og historiene kanskje være vanskelig å svelge. Samtidig er det viktig å understreke at forfatteren har elsket landet Israel i flere år av sitt liv, enn hun har vært kritisk. Hun har gått svært langt i forsvare det hun oppfattet som en nødvendig politikk mot terrorisme. Da hun skjønte at hun ikke satt med hele bildet av konflikten, reiste hun ut og undersøkte dette nærmere. Det hun ble vitne til var så hjerteskjærende at det var vanskelig å forsvare Israels politikk etterpå. Det hele bunner i en aggressiv okkupasjonspolitikk, hvor det er gjort en del valg (jf. bosettings-politikken) som gjør det vanskelig å tenke seg varig fred i dette området. Samtidig har befolkningssammensetningen i Israel endret seg betydelig i årenes løp, og dette har medvirket til den uforsonlige linjen overfor palestinerne samt en stadig sterkere grad av nasjonalisme av den usunne sorten.

Det jeg fant aller mest spennende med Sidsel Wolds bok er redegjørelsen for hva dreiningen fra venstre- til høyresiden i politikken egentlig skyldes. Alt det andre - overgrepene i Gaza, okkupasjonen(e), kristensionistene og deres rolle, forholdet mellom Israel og USA og ikke minst den gryende antisemittismen i Europa - kjente jeg til fra før av. Boka ga meg lyst til å grave mer i Israels politikk, og noen av litteraturhenvisningene fikk jeg også lyst til å forfølge videre.

Sidsel Wold skriver både godt og levende, og det var interessant å bli mer kjent med hennes egne beveggrunner for å endre holdningene til denne vanskelige konflikten. Ingen bør etter å ha lest hennes bok, være i tvil om at hun kan mer enn de aller fleste om Israel-Palestina-konflikten, og at hun mer enn de aller fleste har sett følgene av konflikten på nært hold. Jeg opplevde fremstillingen som svært balansert, helt til på slutten av boka, der man kan merke hennes fortvilelse og oppgitthet over holdningene hun har møtt i ulike miljøer - både i Israel og i Norge - når konflikten er et tema. Det må være lov, tenker jeg. Som hun selv sier flere ganger i boka: dette er en konflikt som mer enn noen annen konflikt griper tak i den som først har gått inn i den. Det er sterke følelser i sving! For Sidsel Wold handler dette om en stor skuffelse overfor et land hun har elsket store deler av sitt liv. Men det var pioner-staten Israel hun elsket - ikke okkupant-staten Israel.

Det kommer ut utrolig mye bra norsk sakprosa, men dette er likevel noe av det bedre jeg har lest! Boka er den reneste page-turner for den som interesserer seg for Israel-Palestina-konflikten!

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste! Jeg håper også at de som ikke nødvendigvis deler Sidsel Wolds syn på konflikten, leser boka. Om ikke annet så i alle fall for å forstå også den andre siden i konflikten!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

En fantastisk informativ og altoppslukende bok som bør leses av alle. Den gir et innblikk den politiske utviklingen i Israel, samtidig som bikket for menneskene i landet alltid er til stede. Sidsel Wold klarer å formidle historiens kontinuitet og brudd på en forståelig måte, og hun løfter fram hvordan kunnskap alene kan endre hvordan man ser den verden man lever i. Dette er ei bok jeg kommer til å lese igjen.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

«Å reise tilbake til min gamle kibbutz Ayelet Hashahar var noe jeg ofte tenkte på, men ikke hadde våget å gjennomføre. Skjebnen ville det derimot slik at jeg ble kjent med en israeler som hadde venner der, og som tok meg med nordover. På forhånd hadde jeg snakket med Shimon fra tefeten, som ble glad for å høre fra meg. Å kjøre opp bakkene fra Genesaretsjøen, som jeg kjente så godt fra min ungdom, var sterkt. Å passere åkrene, se utsikten mot Golanhøydene og Hermonfjellet, som lå innhyllet i dis, brakte frem et vell av følelser. Så lykkelig jeg hadde vært her, i disse omgivelsene. Så lett jeg levde med israelerne den gang, og så uskyldig alt virket sammenlignet med nå. Da jeg kjente lukten av jordene og gresset, gikk tankene mine til Israels pionertid, da jødene kjempet for sitt lovede land og var helter...
.
..Vi tok farvel. Ingenting kunne bringe vår felles fortid tilbake. Det var et godt besøk, men fremfor alt et sårt besøk. Kanskje var Shimon, Raya og Durra de samme – men jeg hadde reist så langt, både geografisk, politisk og mentalt.»

Det er reisen til Sidsel Wold vi får være med på i boken Landet som lovet alt – Min israelske reise. En bok som ble utgitt i 2015, som jeg har kjøpt og nå lest. Boken er på 311 sider inkl. noter mv og oppdelt i 27 kapitler.

I bokprogrammet Faktasjekken ble det sagt at i og med at verden stort sett er oppdaget, stilles det større krav til faktabøkene, både språk og til den gode historien. Oppramsing av fakta har liten verdi. Det er jeg enig, i og det er der Sidsel Wold scorer høyt.

Sidsel Wold har en god historie å fortelle og hun skriver godt. Selv om jeg har lest en del bøker tidligere om temaene hun skriver om, var det mye nytt å lære.

Bøker jeg skrev om i mars 2014 og februar 2013 – link til innleggene:

Spillet om Gaza av Åshild Eidem

Israelerne - kampen for å høre til av Hanne Eggen Røislien

Sidsel Wold er engasjert og personlig. At jeg synes det helt på slutten ble litt gjentakelser, blir mikroskopisk i den store sammenheng.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Gudene skal vite at jeg ikke er Sidsel Wold. Jeg forstår nesten ikke at det kan være mulig å forgape seg så fullstendig i jødenes historie at man får lyst til å bli jøde allerede som 9-åring. Og dersom et barn har en uforståelig trang i den retning, hvordan det da er mulig å forfølge denne lysten så intenst at hun ville konvertere som 19-åring, levde etter jødiske praksiser i en årrekke, lærte seg hebraisk, bodde i Israel, knyttet kun jødiske vennskapsbånd og bare ville, ville, ville bli jøde. Og jeg har overhode ingen ting imot jøder som sådan. Selv om jeg ikke forstår meg på Sidsel Wold, forstår jeg konflikten mellom Israel og Palestina mye bedre etter å ha lest boka. Så skal det sies at jeg ikke kunne så veldig mye fra før. Det er en såpass kompleks konflikt at det vil være arrogant av meg selv å skulle ha en bastant mening, men genrelt sett fremstår det som konfliktskapende at en gruppe mennesker skal tilegne seg rettigheter og land som kun baseres på en religiøs identitet. Israel er jødenes land og det er ekskluderende i seg selv. Når de breier seg ut kan det bli stygt, selv om alt kan begrunnes (religiøst). Og for en reise Sidsel Wold tar. Virkeligheten har reversert hennes jødiske kall og tatt med seg hennes jødiske venner i samme slengen. Terningkast 6 fra meg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Bosetterne har dannet en stat i staten, de jobber for sine interesser i regjeringen og i regjeringskontorene, og de har gjort en aktiv innsats for å komme sig inn i embetsverket, hæren og diplomatiet. Og de har vunnet frem.
Med bosetterne er den grønne linjen visket bort. Både israelere og palestinere, jøder og muslimer beveger seg i en retning: mot en felles stat med ett system for en etnisk gruppe, og et annet og undertrykkende system for andre. Og om 10-15 år vil et mindretall jøder som har alle rettigheter, styre og kontrollere et flertall palestinere med langt færre rettigheter. Sør-Afrika forkastet apartheid i 1990 fordi verden ikke lenger aksepterte det ut fra et moralsk, menneskelig og demokratisk synspunkt. Tiden har gått fra dette tankegodset, likevel er israelerne på vei inn i et lignende system.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Ariel Sharon ville vende befolkningen mot Hamas, som hadde dannet regjering med hovedsete i Gaza by. Sharons oppskrift var å redusere innførselen av mat og andre nødvendige varer. Israelerne kalkulerte med at folk ville skylde på Hamas-regjeringen når viktige varer uteble og det ble vanskeligere å leve. "Vi skal sette palestinerne på slankekur, men ikke la dem dø av sult," forklarte Sharons nære rådgiver Don Weissglass i 2006.

Godt sagt! (4) Varsle Svar
  • jeg mener det er en katastrofe, sier Margalit, og fortsetter: - Offerrolledyrkingen begynte på 1970-tallet under statsminister Golde Meir, som formulerte seg slik: " Jeg vil aldri tilgi palestinerne for at de tvinger oss til å drepe deres barn." Vi er ofre uansett hva vi gjør, selv om vi bomber, ja om vi legger Gaza helt i grus, er vi ofre fordi de tvang oss til å gjøre det.
Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det som må være kompasset i NRKs dekning, er folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. Vi kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Israel har to ansikter. Det ene er det moderne, sekulære Tel Aviv og Israel som et fungerende demokrati for de fleste. Det andre ansiktet er en brutal okkupasjon og undertrykkelse av tre millioner palestinere for å sørge for at en halv million bosettere får bo i sikkerhet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Her er en oversikt over bøker jeg har lest i 2016. Bøkene legges kronologisk inn etter lesedato.


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Lest 2016


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bøker lest i 2016, listen oppdateres fortløpende.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Siste jul i Kairo - en fortelling om de kristne i Midtøsten" av Lars Akerhaug
  • "Arabisk høst - korrespondentbrev 2011-2016" av Sigurd Falkenberg Mikkelsen
  • "De skyldige - Israel og Palestina - krigen, menneskene, spillet" av Odd Karsten Tveit
  • "Angela Merkel - et europeisk drama" av Ingrid Brekke
  • "Israelerne - kampen for å høre til" av Hanne Eggen Røislien
  • "Fryktens makt - frihet eller taushet i terrorens tid" av Vebjørn Kroll Selbekk
  • "Terrorens rike - hvordan en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam" av Carl Schiøtz Wibye
  • "Reformasjonen - den store historien" av Frank Aarebrot
  • "Syria - en stor krig i en liten verden" av Cecilie Hellestveit
  • "Reiulf Steen - historien, triumfene og tragediene" av Hans Olav Lahlum
  • "Hellig vrede - min reise gjennom Pakistan" av Laila Bokhari
  • "Europeere" av Simen Ekern
Alle bokanbefalinger for dette verket