Forfatter Bjørn Tore Pettersen sier i dette intervjuet:
"– Jektefarten er det svarteste hullet i norsk kystkultur, mener Bjørn Tore Pedersen, NRK-journalist og forfatter av boka «Jekta – Eventyrets farkost».
For historiene om fraktskutene som fra 1600-tallet gikk fra Nord-Norge og sørover til Bergen med tørrfisk, rogn og tran, ble ikke bevart.
– Det var ingen kultur, i hvert fall ikke her nordpå, for å ta vare på denne type historie. Jekta hadde en utrolig viktig betydning for livet langs kysten i nord, men minnet også folk om blodslit og forlis, sier Pedersen som er fra en gammel jektebygd i Lofoten.
Han husker selv at de gamle i bygda Petvik snakket om jektefartens slutt med en lettelse i stemmen.
– Da dampskipene kom, ble alt så mye enklere. Folk behøvde ikke å ha frykten for forlis hengende over seg til enhver tid. Ikke bare satt mange enker og barn igjen hvis mennene forsvant på havet. De verdifulle varene som gikk ned med jekta, kunne gi hungersnød i bygda den vinteren.
Å samle sammen bitene av denne historien, har tatt tid.»
At bokprosjektet har tatt tid, det har jeg tenkt mye på imens jeg har leste den. Wow; helt utrolig. Jeg så den første gang på biblioteket. Men som jeg sa til bibliotekaren, denne kan jeg ikke låne, den må jeg eie. Boken ble kjøpt og nå er den lest. Den ble utgitt i 2019, og er slik jeg ønsker en faktabok skal være: stappfull med bilder som illustrerer jektefartens historie. Fordelt naturlig sammen med teksten slik at historien den beskriver blir levende. Ikke som for mange faktabøker som utgis har; bilder i midten av boka.
Uten mennesker ingen historie. Synd at det ikke er nedtegnet mer, ikke minst om hvordan jektefarten påvirket lokalsamfunnene, og da tenker jeg også på kvinner og barn. Samtidig kan man klare å tenke at det var tøffe tider for mange.
I dette innlegget skrev jeg:
Etter koronaens tid skal jeg på Jektefartsmuseet i Bodø for å møte Anna Karoline
Vi lever dessverre fortsatt i koronaens tid. Etter å ha lest boken til Bjørn Tore Pedersen vet jeg at jeg bare må dra på dette museet. Jeg tror ikke at man helt kan forestille seg farkosten før man ser en. Fra bokens forord:
«Den dagen Nordlandsmuseet vedtok å bygge museum over Anna Karoline, bestemte jeg meg for å skrive denne boka. Den handler ikke bare om Anna Karoline, men om alle jektene. De som var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år.»
To andre flotte bøker jeg har kjøpt og lest skrevet av Bjørn Tore Pedersen, og som jeg kan anbefale, er:
Biografi: Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen – livet var som en billedbok for han
Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen
«Er det han?»
Morten Dyrnes vred på hodet og fulgte Aylas blikk gjennom glassveggen. Han betraktet mannen i dress ved vanndispenseren.
«Aner ikke,» hvisket han tilbake.
Han ventet litt før han tilføyde: «Jeg har igrunnen aldri sett ham.»
Ayla så undrende opp. «Men du vet vel hvordan han ser ut?»
«Faktisk ikke. Ikke nå lenger, i hvert fall.» Morten forsøkte et smil, men merket at han var for nervøs. I stedet skjøv han trykkblyanten inntil notatboken, kastet et blikk på Erna — som fortsatt utnyttet ventetiden med å lese i papirene sine — og sa:
«Pressen har noen få arkivbilder, men de er helt utdatert, fra en gang rundt århundreskiftet da han visstnok skal ha forsøkt å gjennomføre et mislykket oppkjøpsraid i forlagsbransjen og endt opp som selve symbolet på dotcomboblen. »
«Dot-hvaforno?»
Han stirret oppgitt på henne. Det var ikke første gang. Han var på nippet til å belære henne litt om nyere økonomisk historie, men tok seg i det.
«Det ligger ikke engang noe fotografi av ham på hjemmesiden til Hall Consulting,» sa han i stedet.
«Man han er vel på Facebook?»
Ah, disse purunge andregenerasjonsbroilerne i Unge Høyre, hva slags tid og verden levde de i, egentlig?»
Det er syv år siden jeg leste og skrev om roman nummer en i trilogien om Finansakrobaten Christian von der Hall som:
Wonderboy av Henrik H. Langeland
Wonderboy ble utgitt i 2003. Antakeligvis leste jeg den fordi roman nummer to Fyrsten ble utgitt i 2013. Fyrsten har av en eller annen grunn gått i glemmeboka. Jeg ble påminnet på det i 2020 da roman nummer tre i trilogien; Showtime, ble utgitt. Fyrsten synes jeg er minst like god som Wonderboy, utrolig underholdende.
Christian von der Hall er nå i en ny bransje: kommunikasjon og rådgiving. Han er på veg mot toppen i bransjen etter konkursen, og sikter seg inn som rådgiver for Høyre. Han er skilt fra Tessa, og barna Sara og Hans Christian er blitt tenåringer. I innledningen til romanen er det to personer som kommer til å få betydning for det som skjer fremover, Morten Dyrnes og Ayla. Men de er ikke de eneste. Du verden, her skjer det noe hele tiden, ikke et dødpunkt. Det er sjelden en roman på over 400 sider klarer å holde på interessen min fra første til siste side.
I omtalen til forlaget står det at bransjen han er gått inn i er for de smarteste. Vel, det er vel det de som er der liker å se seg selv som. Det vi leser om; om det ikke er tett opp til virkeligheten, så er det ikke milevis fra, tilsier at det er mange typer intelligens. Det er ikke mennesker av typen «hel ved» vi leser om. Men det de gjør skaper god underholdning. Heldigvis ikke så ufyselig som i NRK serien Exit. Litt mer spiselig med en mann som er treningsgal enn de ligger under for narkotika.
Omtalen er kopi av dette blogginnlegget
«Hvem sier at man må? Hvem bestemmer det? Jeg vil ikke ha denne ungdomstida. Jeg tror den vil få det bedre hos noen andre. Den står og ser på meg som en engelsk, tjukk bulldog, med sikkel ut av kjeften og forventningsfulle øyne: «Kan vi gå tur? Kan vi gå på morsom tur? Skjer det noe snart? Skal det ikke skje noe snart?»
Nei, det gjør ikke det. Det skjer ikke en dritt. Telefonen min ringer ikke, klokken står stille og helgen er en seig, stillestående masse.»
Herlige Linn Skåber utga boken Til ungdommen illustrert av Lisa Aisato i 2018. Den sammensetningen måtte bli et flott produkt. Jeg kan love etter å ha kjøpt og lest boken med Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner, at har leseren et åpent sinn kan boken passe for alle aldre, fra tenåringen til besteforeldre. Alle har vi vært gjennom ungdomstiden. Noen sklei enkelt gjennom den, for andre var den grusom. Og for de som er midt i denne tiden, kan boken være en trøst: de er ikke alene. Som Linn Skåber skriver i innledningen:
«Noen ungdommer synes ungdomstiden er fylt av nysgjerrighet, action, kjærlighet, humor, spenning, venner, fester og latterkramper så det halve kunne vært nok. For andre kan det overhodet ikke bli nok.
Enkelte får for mye av hele ungdomstiden før den har begynt, og beskriver denne tiden med ord som ensomhet, angst, sårbarhet, redsel, sorg og uforståelighet.
Ofte er det en god blanding.
Og de voksne kaller det som regel en interessant tid, men det er lett å si når du står på den andre siden og har bedre oversikt.»
Boken er skrevet med innlevelse, som er Linn Skåbers varemerke. Den er delt opp i kapitler, sitatet over er fra kapittel 27 Jeg vil ikke mer. Temaene er mange, fra det triste til det morsomme. Løp og kjøp og les!
Hadde det ikke vært for at jeg tidligere har lest og likt romanene Omriss og Transitt i trilogien, der Kudos er siste roman, vet jeg ikke om jeg hadde lest slutten. For mange av historiene hovedpersonen Faye blir fortalt av mennesker hun møter, synes jeg var tunge og lite interessante. I tillegg er Faye så å si anonym i romanen. Faktisk mer enn i Omriss. Da hjelper det ikke at forfatteren skriver godt. Å lese romanen ble derfor delvis en skuffelse, og særlig fordi jeg hadde høye forventninger til den etter å ha lest Omriss og Transitt. Kudos kunne like gjerne vært utgitt som en novellesamling synes jeg,
Romanen starter med at Faye sitter i flyet på vei til en litteraturfestival. Han som sitter ved siden av henne har lange bein som havner ut i midtgangen til irritasjon for flyvertinnen. Etter hvert begynner han å fortelle utdrag fra livet sitt som han avslutter med at han graver ned hunden sin etter at en dyrlege har avlivet den. For meg ble denne personen etter hvert et usympatisk menneske. Ikke for det siste han forteller om, hunden var syk og ville dødd uansett. Men det er holdningen hans jeg leser ut av det han forteller som jeg misliker.
Det andre møtet er med forleggeren til Faye i baren på hotellet der hun bor. Denne samtalen, som starter med hvilket bilde forleggeren har valgt på omslaget til Fayes bok, er både morsom og interessant. Ikke minst når forfatteren Linda forteller om skrivestuen hun har deltatt på i Italia,
Etter å ha sett serien Normal People som har gått og fortsatt er tilgjengelig på NRK, og som baserer seg på en bok med samme navn og som har fått tittelen Alle andre på norsk, skrevet av den irske forfatteren Sally Rooney, bare måtte jeg lese debutromanen Conversations with Friends. Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk har den fått tittelen Samtaler med venner. Jeg har ikke lest romanen Alle andre.
Jeg ble oppmerksom på romanen Samtaler med venner etter at jeg leste at den også skal filmes:
"Etter suksessen med Normal People, har BBC startet arbeidet med å gjøre Sally Rooneys debutroman om til TV-serie."
Det er likheter og ulikheter mellom historiene. Normal People hadde handling over en tidsperiode på flere år, Samtaler med venner foregår over en kort tidsperiode. Likheten er at historien handler om unge mennesker, studentliv i Dublin.
Jeg likte romanen. Befriende å lese etter å ha lest den omfattende biografien om Erik Bye. Det var en periode midtveis jeg synes det ble stillstand i handlingen, men så tok den seg opp på slutten. Jeg håper filmatiseringen blir samme suksess som Normal People er blitt. Ufattelig kjedelig bokomslag synes jeg.
«Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.
Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den, vi får drømme at Han leter mer i morgen
... og håpe at Han finner oss igjen.»
Fra Vårherres klinkekule
Sju år tok det Asbjørn Bakke å skrive biografien om Erik Bye skriver han i etterordet. Etter å ha lest den er ikke det merkelig. For han har gått grundig til verks for å få med seg Erik Bye sitt turboliv. En veldig god biografi er det blitt, og anmelderne var begeistret da den ble utgitt i 2017.
Erik Bye ble født i Brooklyn, USA i 1926 og døde hjemme i Asker i 2004. Erik Bye var superkjendis. Kjent ble han først gjennom radioprogrammer. Etter hvert ble han motvillig med inn i fjernsynet. Biografien tar for seg livshistorien til Erik Bye på godt og vondt. En spennende og interessant historie. Indirekte får man med seg norsk historie i den tiden han levde. Men først og fremst får biografien frem medmennesket Erik Bye. Helt på slutten siteres en politimanns beskrivelse av Erik Bye, mange vil mene det samme:
«Han var en stor mann. Erik Bye har betydd veldig mye for veldig mange.»
Biografien får frem at Erik Bye hadde mange å takke for at han fikk brukt livet sitt slik han ønsket, gode medarbeidere i NRK som stod han last og brast. Men aller mest familien og da først og fremst kona Tove. Samtidig kan mange takke for at de fikk delta i hans eventyrlige liv. Det var neppe særlig mange dødpunkt med han rundt seg. Det er som forlagets omtale av boken avslutter: Erik Bye var et bemerkelsesverdig menneske.
Biografien er oversiktlig. År for år ledes vi gjennom livet til Erik Bye. Til slutt er det et register. Blant annet over bøkene og platene han ga ut. Erik Bye så på seg selv som en middelmådig kunstner. Men det han etterlot seg viser noe annet. Vårherres klinkekule som eksempel og som jeg har sitert fra innledningsvis, det er et tidløst budskap. Slik er mye av det han diktet frem Erik Bye hadde en kapasitet som var utrolig.
«Eiendomsmegleren virket litt satt ut av det jeg sa. Han hadde ikke ment å insinuere, sa han, at jeg burde marginaliseres. Han mente bare at jeg ville få mer for pengene, og få det litt lettere, i et litt mindre overopphetet strøk. Han skjønte at jeg befant meg i en sårbar situasjon. Og en fatalistisk holdning som min var sjelden i den verdenen han jobbet i. Men hvis jeg hadde bestemt meg for å følge strømmen, så hadde han faktisk noe å vise meg. Han hadde prospektet rett foran seg: Det var blitt lagt ut på markedet igjen samme morgen, siden det ikke var blitt noe av det forrige salget. Huset var eid av kommunen: De var ivrige etter å finne en ny kjøper så fort som mulig, og det gjenspeilte seg i prisen. Som jeg kunne se, sa han, var det i temmelig dårlig stand — det var faktisk så å si ubeboelig. De fleste kundene hans ville aldri i verden ha nærmet seg det, uansett hvor sultne de var. Det var hinsides de fleste menneskers fantasi, hvis jeg ville tillate at han brukte et slikt ord, enda det riktignok lå i et attraktivt område. Men med tanke på min situasjon, kunne han ikke med god samvittighet oppmuntre meg. Det var en jobb for en eiendomsutvikler eller en håndverker, noen som kunne se upersonlig på det; problemet var at profitten var altfor liten til at sånne folk ville være interessert. Han møtte blikket mitt for første gang. Det er åpenbart ikke et sted, sa han, hvor du vil la barn bo.»
Forfatteren jeg kan sammenligne med Rachel Cusk er Karl Ove Knausgård hva angår min leseopplevelse. Hun skriver gnistrende godt. Det er betraktninger i romanen som jeg ikke forstår poenget med eller blir for høytflyvende for meg. Men det som treffer meg er veldig bra. En formuleringsevne som få forfattere har.
I romanen Transitt som er fortsettelse av romanen Omriss kommer hovedpersonen Faye mer frem i lyset. Sitatet over er fra første kapittel der hun er hos en eiendomsmegler for å kjøpe bolig i London for seg selv og guttene. Boligen hun kjøper kaller snekkeren for et ormebol. Det verste er eierne av første etasje som hun etter hvert benevner ondskapsfulle troll. Innimellom det som skjer under oppussingen blir vi kjente med snekkere, tidligere kjæreste, venner, frisør og flere aktører. Ulike livsskjebner. Tenkte på disse forferdelige beboerne i etasjen under og Covid 19. Dette er typisk mennesker som ikke har en sjanse mot viruset. Dette er også England som er jeg ser glad i, det er jeg sørgelig klar over.
Det siste kapitlet i Transitt ble en innertier. Den er etter min mening grunnlag for et teaterstykke, og starter slik:
«Fredag kveld kjørte jeg vestover ut av London for å hilse på Lawrence, fetteren min, som nylig hadde flyttet fordi han hadde forlatt Susie til fordel for en kvinne ved navn Eloise, og i den forbindelse blitt tvunget til å flytte fra en landsby i Wiltshire til en annen av samme størrelse og type noen kilometer unna. Disse begivenhetene hadde vakt harme og bestyrtelse blant både slekt og venner, men hadde knapt satt noe preg på de ytre omstendighetene i Lawrences liv, som stort sett så ut til å fortsette som før. Den nye landsbyen, sa Lawrence, var enda mer attraktiv og pittoresk enn den forrige, siden den lå nærmere Cotswolds og var mer autentisk. Den nye husholdningen besto av Lawrence og Eloises to barn, og Lawrences lille datter som pendlet fram og tilbake mellom foreldrene.»
Når Faye kommer frem møter hun fetteren Lawrence som røyker og kan fortelle han røykingen får Eloise til å føle at livet deres er i krise. Vel; den som leser forstår raskt at her er i vi havnet inn i et drama av de sjeldne. Fasadene hun først møter rakner etter hvert som et dårlig festet strikketøy. Det blir nærmest en farse. Kapitlet alene gjør det verdt å lese boken. Rachel Cusk har med Transit forsterket mitt inntrykk av en god forfatter, og jeg gleder meg til å lese Kudos.
Omtale er fra dette blogginnlegget
«Den tiende april 2016 gikk Lotte Bøk fra sitt gamle hus ved Akerselva til sin arbeidsplass på Kunsthøgskolen, uten en anelse om hvordan hennes liv skulle komme til å endre seg i løpet av de nærmeste ukene. Og det på grunn av noe som for andre muligens ville kunne fortone seg som tilfeldigheter.»
I Vigdis Hjorts roman Lærerinnens sang utgitt i 2018 møter vi Lotte Bøk som er 57 år og er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo. Lotte Bøk bor alene, hun er skilt og har en datter og barnebarn som bor i Australia.
«Denne dagen skulle hun undervise førsteårsstudentene på skuespillerlinja i Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan, et stykke de etter alt å dømme ville komme til å spille i, i løpet av sin karriere. Utfordringen var å få dem til å forstå realismen og relevansen i det. Førsteårsstuden tene på skuespillerlinja var svært ambisiøse, nesten krigerske i sine ambisjoner, og det var vanskelig å få dem til å engasjere seg i samfunnsmekanismer som ved første øyekast ikke så ut til å angå dem selv direkte. Det var målet hennes, å få dem til å se utover seg selv, å innse hvilken samfunnssammenheng de inngikk i, og dermed hvilket ansvar de hadde. Hun var godt forberedt, fant fram sine notater og skulle gå mot seminarrommet i den andre enden av bygget da en ung mann passet henne opp og presenterte seg. Hun fikk ikke navnet med seg og kunne ikke huske å ha sett ham før, men det var nærmere fem hundre elever på skolen, og hun forholdt seg i hovedsak til de som studerte teater. Han gikk på Kunstakademiet, fortalte han, og arbeidet med video, og det nye prosjektet hans handlet om noen sentrale lærere på Kunsthøgskolen. Han ville filme undervisningen deres, men også, håpet han, deres hverdag utenfor undervisningssituasjonen og institusjonen, fordi prosjektets tese var at det måtte være sterke sammenhenger mellom liv og undervisning. Dette ville han undersøke nærmere. Ville Lotte Bøk være med? Han ga henne en prosjektbeskrivelse og kontaktinformasjon, hun tok imot og sa hun skulle tenke på det, før hun fortsatte til sitt seminarrom.»
Etter å ha rådført seg med en kollega, sier hun ja til å delta i Tage Basts prosjekt. Et prosjekt som har sitt grunnlag i å se sammenhengen mellom Lotte Bøks undervisning og hvordan hun lever sitt liv. Deltakelsen medfører at Lotte Bøk kjenner på at det rettes et kritisk blikk mot henne, hun begynner å stille spørsmål ved seg selv, og selvforståelsen hun har hatt smuldrer opp. Et helt klart tidsaktuelt tema for den tiden vi lever i der fasaden, men kun smørsida, eksponeres på sosiale media.
«Tage Bast sto ved hovedinngangen. Lotte var ikke i humør til å bli filmet. Hun prøvde å ignorere kameraet slik hun hadde ignorert den indignerte kvinnen. Hun prøvde å sette seg i forelesningsmodus. Hun hadde trening i å sette seg i forelesningsmodus. Antagelig ville det synes på filmen, og det ville kunne være interessant, å se forandringen fra den lett opprørte stemningen hun var i etter møtet med bomsen og den indignerte damen, til det konsentrerte undervisningsmoduset. Bare av den grunn ville videoverket være interessant, tenkte hun. Ah! Hvorfor kunne hun ikke gi faen. Fordi, fordi hun åpenbart fryktet at hun løy for seg selv og at nå skulle selvløgnen komme for dagen? Det var ikke først og fremst det at studentene eller de ansatte på Kunsthøgskolen skulle finne filmen om henne uinteressant, hun fryktet, forsto hun, selv om det sikkert kunne være ubehagelig nok å bli framstilt som politisk korrekt og kjedelig, rett og slett konvensjonell, hun fryktet at hun skulle forstå noe om seg selv som ville måtte få konsekvenser. At hennes selvinnbilninger skulle avsløres, ikke for andre, men for henne selv. Og bare det at hun fryktet dette, var et slags bevis på selvinnbilningenes eksistens. Hva besto de i?»
Jeg er fan av Vigdis Hjorth selv om jeg ikke har lest alle bøkene hun har skrevet. Av de jeg har lest er det ikke alle jeg var like begeistret for. Jeg synes alltid er interessant å se og høre Vigdis Hjorth snakke om bøkene sine og om litteratur generelt. Om Lærerinnens sang kan du se henne fortelle om romanen her på Brenner Live 18. november 2018. Jeg likte romanen og synes tema i romanen er interessant.
Jeg har søkt og funnet en del innslag med Vigdis Hjorth på NRK. Her er en ung Vigdis Hjorth (desember 1990) som viser temperament når hun for kommentarer om at hun skriver om erotikk. I lærerinnens sang er erotikk fraværende.
«Hvor mye husker jeg fra mine egne første leveår? En hel del. En trygg oppvekst på 1970- og 1980-tallet, i en moderne trebarnsfamilie der også mamma var yrkesaktiv. Likevel var familiestrukturen overraskende tradisjonell. Alt av husarbeid og omsorg for barna var det mamma som tok seg av. Pappa kom hjem til rent hus og ferdiglaget middag. Mine to brødre og meg viet han oppmerksomhet i form av samtaler og diskusjoner, men først vi var blitt eldre. Fysisk kontakt lå ikke for ham. Han visste ikke hvordan man gjorde det. Et lett klapp på hodet etterfulgt av kjælenavnet Ninotschka Petrotschka — det var så langt han klarte å strekke seg. Aldri sitte i armkroken og lese bok, ligge sammen på gulvet for å bygge lego eller klemme hverandre ved gjensyn eller farvel. Dette var ting det tok ham noen tiår å lære, som kom først da vi barna var blitt store nok til å insistere på nærhet. Pappa var nærværende på et intellektuelt plan, men emosjonelt holdt han avstand. Temperamentet hans var uforutsigbart og overveldende, slik små barn alltid vil oppleve en fullvoksen mann ute av kontroll, men vi visste at sinnet hans var rettet innover, mot ham selv. Han bar på en fortvilelse så stor at det kunne få ham til å si ting han ikke mente, for deretter å stryke på dør.»
Jeg mener å huske at det var i en nyhetssending jeg hørte om boken til Nina Grünfeld Frida min ukjente farmors krig første gang. Sitatet er fra boken, og det er faren Berthold Grünfeld (1932 -2007) hun beskriver. Før jeg leste boken så jeg filmen Ninas barn som baserer seg på en bok hun hun har skrevet og som ble utgitt i 2015:
«Dokumentarfilmen "Ninas barn" forteller historien om den tysk-russiske barnepsykologen Nina Hasvoll, og hvordan hun reddet jødiske barnehjemsbarn i Oslo fra å bli drept av nazistene under Den andre verdenskrig.»
Filmen kan ses på Filmbib. Et av barna som ble reddet var Berthold Grünfeld Fra STORE NORSKE LEKSIKON
«Berthold Grünfeld var kjent som rettspsykiater, sosialmedisiner og sexolog. Han markerte seg som en engasjert og interessert samfunnsdebattant omkring disse emner, men huskes kanskje først og fremst for sine innlegg om seksualitet, familieplanlegging, abort og moderne reproduksjonsteknologi.»
Etter å ha lest boken Frida min ukjente farmors krig, og med mindre jeg har oversett noe, kan jeg ikke forstå annet enn at det som står om faren til Berthold Grünfeld, er feil. Uansett, boken omhandler ikke bare farmorens skjebne, men barndommen til Berthold Grünfeld. Det å få denne mørke skampletten i historien knyttet til enkeltmennesker gjør den mer rystende å lese om. Etter å ha lest historien om Frida kan jeg ikke annet enn å tenke at det var flaks for Berthold at han ble satt bort. Samtidig er det ikke til å undres over at hans psyke ble påvirket av opplevelser i barndommen.
Frida min ukjente farmors krig, som jeg har lånt av biblioteket, er en tankevekkende bok om hendelser vi aldri må glemme selv hvor dystre de er å lese om. Vi trenger å bli påminnet om at det skal bare et menneske til for å sette en verden i brann. Boken som ble utgitt i 2020 har jeg lånt av biblioteket.
På andre forsøk ble det en god opplevelse å lese romanen Omriss (2014) av Rachel Cusk. Jeg har tidligere lest første kapittel, men ikke funnet det jeg leste interessant og derfor avsluttet lesingen. Men bestemte meg får å gi den en ny sjanse etter at jeg leste gode anmeldelser på Kudos. Det er jeg glad for nå. Når jeg kom meg videre til andre kapittel ble det en god roman å lese.
Da var siste bind i trilogien til Toril Brekkes Klangen av frihet utgitt i 2020 lest og levert tilbake til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om:
Alle elsket moren din – en god oppvekstroman av Toril Brekke – gleder meg til å lese fortsettelsen i romanen Kobrahjerte
Kobrahjerte av Toril Brekke – bok nummer to innfridde nesten
Dette skal jeg gjøre kort. Det var greit å få med seg avslutningen av trilogien selv om hvem som var far til Agathe og Morten, det gjettet jeg riktig i løpet av Kobrahjerte. Grei avslutning. Samtidig jeg merker at jeg ennå har Lars Saabyes roman, som jeg leste før romanen til Toril Brekke, i hodet og sammenligningen er der enten jeg vil eller ikke. Derfor ble ikke romanen til Toril Brekke den helt store leseopplevelsen. Begynnelsen var best, og starten var rå. Men så kjente jeg at det flatet ut på slutten. Men for all del, de som ikke har lest trilogien og liker å lese oppvekstromaner, er trilogien verdt lesetimene.
En fiktiv person som bare lever i en bok, kan bli like tilstedeværende i noens liv som et virkelig menneske.»
Sitatet over fra denne artikkelen: Kan en bok endre livet ditt?
Jeg skal ikke påstå at bøkene til Lars Saabye Christensen har endret livet mitt. Men han skriver slik at personene i bøkene er så til de grader til stede i livet mitt under lesingen og etterpå. Det var de også i den siste romanen Skyggeboken i trilogien Byens spor.
I Skyggeboken følger vi Maj, Stine og Jesper og naboer og bekjente videre. I tillegg har forfatteren flettet eget liv inn i romanen. Nesten umerkelig vandrer han mellom fiksjon og eget liv. Det mellommenneskelige, tids- og miljøskildringene; det er få forfattere som jeg synes skriver så godt om de nære ting som Lars Saabye Christensen. Høsten er kommet inn i livet til forfatteren og sykdom preger livet hans, og tvinger han til å reflektere over mye. Tankevekkende å lese. Jeg er glad han avsluttet romanen slik han gjorde. Nå kan jeg legge historien fra meg uten at det er for trist å forlate personene. Så har du ikke lest trilogien, er den å anbefale.
"Etter innspillingsperioden ba regissørene om å få snakke med dronningen, i en samtale som kunne brukes som kommentarspor til dokumentaren. Hun sa ja. Noe av det siste hun sier i filmen, er kanskje det eneste stedet der hun røper en viss uro over den yngre generasjonen som er fanget i sine egne intriger og ikke forstå at de må ta vare på familiebedriften.
«Hvis du lever denne typen liv», sier dronningen. «som er slik folk pleide å leve, så lever du for tradisjonen, for kontinuiteten. Jeg synes det er noe trist ved at folk ikke lenger tar på seg jobber for livet. De prøver forskjellige ting hele tiden. For min del vet jeg akkurat hva jeg skal gjøre om to måneder. Allerede nå vet jeg mye om hva som skal skje neste år. Og jeg tror det er dette de yngre familiemedlemmene synes er vanskelig – den regimenterte siden av det.»
Sitatet over er fra kapitlet Det fryktelige året i boken Årene med Elizabeth skrevet av Inger Merete Hobbelstad som ble utgitt på Kagge Forlag i 2019. Det fryktelige året, eller «Annus Horribilis» som dronningen sa i sin tale i anledning hun hadde sittet førti år på tronen, fire dager etter brannen på Windsdor Castle, var 1992.
«I en bjørkelund øst for Kirkenes mellom Elvenes og Jarfjord ligger Boris Gleb. Når Fader Tshikoldin ringer til gudstjeneste i kalde, klarer vinterkvelder, og vinden kommer fra sydvest, hører Kaare klokkene i den lille russiskortodokse kirken med de fremmedartede løkkuplene. Han facineres av sølvtonene i klokkeklangen, og han tenker på de gangene han har fått bli med morfar dit og hilse på Fader Tshikoldin, den russiske presten der nord før revolusjonen. En gjestmild patriark som liker brennevind, og er glad i sin lille, tykke kone og sine mange barn. Rundt den lille rødmalte kirken med løkkuplene står lave stuer, som skoltesamene bor i. – De var som andunger rundt moren, tett i en mørk flokk i den svarte Finnmarksnatten, skriver Kaare siden om husene i Boris Gleb.»
Sitatet over er fra boken Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen. Boken ble utgitt i 2007. Utgaven jeg har kjøpt og lest er tredje opplag fra 2010. En utrolig flott bok der naturlig nok bildene til Kaare Espolin Johnson har fått stor plass.
«-Livet har vært som en billedbok for meg, sa Kaare første gangen jeg møtte han. Det var en vinterdag i 1982 i Svolvær, og jeg skjønte at det var jo nettopp hva bildene hans handler om, - livet, - det livet han levde. Bildene til Kaare Espolin bygger på hans erindringer og assosiasjoner. Om noe han enten hadde opplevd selv, eller blitt fortalt av andre. Episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk, og festet seg hos han gjennom et langt kunstnerliv. Han fortalte meg om det bakenforliggende i bildene sine, om hva som skjuler seg bak de syv blåner, og om lengsel, som noe godt. Og han kunne også ta seg frihet til å dikte i bildene. Der han mente det var på sin plass. Hvor mange forskjellige bilder Kaare skapte? Jeg tror ikke han viste det selv.»
Om bildet på bokomslaget:
«En dag vandret vi barn langt over grensen. Reinmosen lyste merkelig i vårlyset, og småtjønnene speilet trofast av månesigden…Tenkte også på den gamle, vakre tro at hver menneske har et godt fylgje. Derfor laget jeg denne gutten lys, med drømmen i seg, skriver Kaare om dette motivet, som får tittelen Vårnatt på fjellet og senere Vårnatt, men som blir hetende Fylgje.»
Boken er presentert slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte den:
«I denne boka om Kaare Espolin Johnson (1907-1994) er det bildene som danner utgangspunktet. Forfatteren forteller om Johnsons liv og kunst i tekst og bilder. Johnson vokste opp i Finnmark og han utviklet sitt eget utrykk og sin egen teknikk, på tvers av alle ismer og moteretninger. Av den svarte billedflaten risset han frem lyset som han lot naturen og menneskene stige ut av. Bildene bygget på hans egne erindringer og assosiasjoner, episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk og festet seg hos ham. Denne utgaven utgis i anledning hundreårsmarkeringen av kunstnerens fødsel. Med registre over viktige årstall for kunstneren, utstillinger, bilder i Nasjonalgalleriet, illustrasjoner, dekorasjoner, stipend og priser.»
Omtalen over treffer veldig godt hva angår bokens innhold. Jeg kunne lite om Kaare Espolin Johnson som person og livet hans. Det samme gjelder hans kunstneriske virke. Når man leser slike bøker, er det ofte tanken kommer om hvordan livet til vedkommende hadde blitt om det og det ikke hadde skjedd i livet deres. Tanker som av og til er til stede om eget liv.
En periode av livet til Kaare Espolin Johnson som var med på å forme livet hans, er hvordan han opplevde å gå på middelskolen i Bodø dit familien flyttet i 1919. Han lengter tilbake til Finnmark, og særlig til Jarfjord, morfarens gård i Sør-Varanger. Kaare blir gjort narr av på grunn av dialekten. Plassert på bakerste rad. Brillene han gikk med hadde minus åtte. Men det er ikke nok til at han klarer å følge med på fremme på tavlen. Kaare er også uvillig å gå med dem fordi han blir mobbet og kalt for Brille-Jesus.:
«Lærerne på Bodø middelskole mener Kaare er evneveik. At han ikke er istand til å se hva som står skrevet på tavlen, er det ingen som bryr seg noe særlig om. Det kommer heller ikke på tale å flytte ham fram på forreste benk, for der skal de flinkeste elevene sitte. Kaare har vanskelig for å konsentrere seg om undervisningen. Han lar førstegradsligningen seile sin egen sjø og får timene til å gå ved å tegne båter, hav og fjell i regneboken. Lærer Fladmark rister oppgitt på hodet: - Du Kaare jeg får nok putte deg i en eske og sende den som pakkepost tilbake til Jarfjord, - merket UBRUKELIG:»
Kaare får til slutt sin middelskoleeksamen som privatist. Karakteren T (tilfredsstillende) i tegning er han misfornøyd med.
«Under en vinterstorm bryter Bodøs el-forsyning sammen. Hele byen ligger i mørke. Hjemme i Fredensborggården sitter Kaare i den halvopplyste stuen og lytter på stormen som herjer derute. Et stearinlys kaster underlige skygger over tegneboken som ligger foran han på bordet. Han får en idé, river løs et av arkene og holder det inntil flammen, til den hvite papirflaten er dekke med sot. Med en stoppenål han låner av sin mor, skraper han i det sorte. Slik maner han fram lyset, spinkelt og svakt, der han arbeider seg sakte ut av mørket, med tynne små streker mot det hvite. For han er det en helt ny måte å tegne på. Og han opplever at den er som skapt for hans dårlige syn. Det fødes en billedkunstner i Bodø denne kvelden. Men det vil ennå gå noen år før Kaare erkjenner at dette skal bli hans måte å uttrykke seg på.»
Kaares levde et godt liv selv om det svake synet satte grenser for han. Økonomien var ikke den beste for han og familien i begynnelsen av livet. Det er fristende å tenke om han hadde blitt den store kunstneren han ble uten det svake synet. Det er lett i så måte å sammenligne Kaare Espolin Johnson med en annen stor kunstner, Kjell Aukrust som jeg skrev om i foregående innlegg. Aukrust var det man i dag kaller for skoletaper, mest sannsynlig på grunn av dysleksi. Tankevekkende med tanke på hva disse to skapte og kunsten de har etterlatt seg.
Det var sårt å lese romanen om en familie som lever tett, skiller lag og møtes igjen mange år senere noen dager i julen fordi moren vil selge barndomshjemmet. Mange kan kjenne igjen i det minste noe av det som er tema i romanen. For meg som i 2016 var i det området i Irland som hendelser er hentet fra, skaper romanen klare bilder. Ikke minst fra The Cliffs of Moher, som bildet jeg innleder innlegget med.
Romanen omtales slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte boken:
«Julegjenforening
I Enrights mesterverk av en roman, Veien ved Boolavaun, møter vi familien Madigan. En gåtefull far, en skikkelig matriark av en mor og fire søsken med hver sine historier. Søsknene har skapt seg et liv i ulike deler av verden, og familien har ikke møttes på mange år. Moren har egentlig ikke savnet det, men nå som faren er død, sitter hun alene igjen i et tomt hus. Hun bestemmer seg brått for å selge, men først skal familien gjenforenes i barndomshjemmet til en stor familiejulefeiring.
Barndom til salgs
Å samles mellom barndommens vegger setter i gang et ras av følelser. De utflyttede søsknene føler at det forestående salget av huset kommer til å utslette barndommen deres, at det er deres personlige historie som legges ut for salg. De må finne tilbake til hverandre og hvem de egentlig er.
*Veien ved Boolavaun er en fortelling om splittelse og familiebånd, selvopptatthet og medfølelse, den handler om hullene i menneskenes hjerte og hvordan vi lærer å fylle dem.»
Veien ved Boolavaun er en god roman. Men det var etter å ha lest den ferdig jeg kan mene det.
Det var en god start med et utdrag fra familiens liv i 1980. En mor som blir liggende i flere uker fordi sønnen Dan har bestemts seg for å bli prest. Så kommer fortellingene om hva som har skjedd med de fire søsknene. 1991; Dan som bor i New York og et utsnitt av hvordan aids epidemien påvirker livet til de homofile. Dan er ikke blitt prest. Hva skjedde på veien dit? Hva er linken til hans tidligere liv?
Jeg liker romaner med løse tråder. Men underveis var det mye jeg savnet opp mot det jeg leste som skulle være bokens hovedtema. Sitter her og tenker at jeg burde lest boken om igjen. At jeg kanskje var for uoppmerksom da jeg leste det første kapitlet. Konsentrasjonen er ikke den beste for tiden. Det kan ha påvirket leseopplevelsen underveis.
Fra diktet Egil Skallagrimsson:
"Med «Sønnetapet», diktet om den drukne Bodvar,
tok du selv tak i gitteret foran hjertet ditt
og brakk det vekk."
Tone H som svar til Bjørn Sturød :
20:50, 18. april 2020* Diskusjon: Bjørn Sturød om Mitt år i Ingenmannsbukten et eventyr fra de nye tider av Peter Handke av Peter Handke
Selv om den er på over 400 sider, får jeg lyst til å lese boken. Fra Aftenposten i dag om boken: «Praktfull: «Denne mektige boken springer ut fra en forfatters stillfarne liv i en forstad utenfor Paris, men forgrener seg etterhvert til forskjellige steder rundt om i verden, der vi møter forfatterens venner. For alle som er opptatt av å finne ut hvordan et skriverliv arter seg, er den praktfull og rikholdig. Et verk det er vanskelig å tenke seg Karl Ove Knausgårds eller Tomas Espedals forfatterskap uten." Kan leses her på på Nasjonalbiblioteket
«Jeg kaller denne nye verdenen for Pengeland - maltesiske pass, engelsk injurielovgivning, amerikansk hemmelighold, skallselskaper fra Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein. Til sammen skaper dette et virtuelt rom som er mye større enn summen av de enkelte delene. Lovene i Pengeland er de lovene hvor som helst i verden som passer best for dem som er rike nok til å ha råd til dem når de trengs. Hvis et land endrer lovene slik at det skaper begrensninger for pengelendinger på en eller annen måte, flytter de på seg selv eller verdiene sine slik at de må følge en annen lov som er mer storsinnet. Hvis et land vedtar en storsinnet lov som gir nye muligheter til berikelse, blir verdier flyttet på samme måte. Det er som om de aller rikeste menneskene i land som Kina, Nigeria, Ukraina og Russland har gravd seg inn i dette nye landet som ligger under alle nasjonalstatene, der grensene er borte. De flytter pengene sine, barna sine, verdiene sine og seg selv akkurat dit de måtte ønske, og velger og vraker hvilke lands lover de vil følge. Resultatet er at strenge regler og restriksjoner ikke gjelder dem, men fortsatt legger bånd på resten av oss.»
Sitatet over er fra boken til Oliver Bullough Pengeland, Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. En veldig god bok, som også har en verdi for fagfeltet jeg jobber med. Samtidig er det et skremmende tema. Opprydding kan bare skje ved internasjonalt samarbeid. Men at Pengeland forsvinner helt, det har jeg ikke noe tro på. Det vil man forstå ved å lese denne boken.
For meg kunne Henrik Falk passet perfekt inn i NRK serien Exit. Jeg synes karakterene i serien var grusomme, men serien var god. Sånn er det med romanen til Vigdis Hlorth. Føy for en type Vigdis har Hjorth har fått frem i denne romanen. Samtidig kjenner jeg hans frustrasjon og klaustrofobi i ekteskapet han har gått inn i. Godt levert synes jeg romanen var.
Romanen var en av seks romaner som ble diskutert i P2 lytternes romanpris 2020, og den kom ikke til finalen. Det som trigget meg til å lese den, var at juryen på seks personer delte seg i to leire: De som var positive til romanen brukte ord som innsiktsfull, gripende, sårt, skjørt, vakkert, stemningsfull. De som var negative sa at den var krevende å komme gjennom, uinteressant, utfordrende og banal.
Som de som likte den i juryen sa, romanen Fuglenes anatomi må leses sakte. Etter å ha lest den, sakte, er jeg enig. Den inneholder så mye om det å være menneske. Det er bruddstykker fra et liv. Hvor vanskelig det kan være å være bundet til mennesker med familiebånd.
Sist sett
