Mange har filmer de må se hver jul. A Child's Christmas In Wales, filmen basert på Dylan Thomas fortelling med samme tittel, fant jeg her på Internett etter at jeg leste fortellingen oversatt til norsk i denne boken:
Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup
og etter å ha kjøpt og lest fortellingen på engelsk, en av de minste bøkene jeg har i bokhylla. Med Denholm Elliot som fortellerstemme i filmen, fikk jeg en stemning av barndommens jul. Jeg synes boken med tegninger og filmatiseringen fint kan konkurrere med mange julebøker og filmer.
Fortelleren i historien feirer jul sammen med foreldre, tanter og onkler. Innimellom er han ute og driver på med rampestreker sammen med kompiser. Innimellom denne idyllen får vi et lite innblikk i at det finnes et fattigkvarter der barn lever i en ussel tilværelse. Både boken og filmen tåler et gjensyn.
Selv om jeg ikke er like begeistrer for alt av Aukrust, og da tenker jeg på Flåklypa universet, så er det som å komme hjem å lese det han skrev, fint å se tegningene og det han malte. Jeg har storkost meg. Selv om jeg har lest det meste i boken før i hans samlede verker i bokhylla. I utvalget til Anders Heger får man noe i tillegg. Tegninger med farger. En bonusbok med Hegers presentasjoner.
Særlig var det et fint gjensyn i den mørke tida vi er i. Det er så morsomt, så lunt og så rikt. Jeg er enig i en anmelder som siteres her hos forlaget:
«Sjelden har en kost seg slik med ei bok til anmeldelse. Hadde jeg vært helseminister, ville jeg på dagen sørget for at det lå minst ett eksemplar hos fastleger og helseinstitusjoner over det ganske land. Dette er ren motgift til dysterheten, for ikke å si dystopien, som i dag plager oss. [...]
Tone H som svar til [ Slettet bruker ] :
08:29, 23. november 2020 Diskusjon: [ Slettet bruker ] om Verdenshistorie med fortiden som speil av Terje Tvedt av Terje Tvedt
Ser frem til å lese boken. Har heller ikke lest Nilen - historiens elv og Det internasjonale gjennombruddet. Det du skriver her minner meg på at nå må jeg prioritere bøkene som står i bokhylla.
Den 26 juli 2020 skrev jeg et innlegg på bloggen etter å ha lest andre bok i trilogien om Christian von der Hall, Fyrsten. Da jeg begynte å lese Showtime som er utgitt i 2020, husker jeg lite av handlingen i Fyrsten. Det spiller liten rolle; det hadde vært like god underholdning å lese Showtime om jeg ikke hadde lest Fyrsten eller første bok i trilogien Wonderboy. De første 50 sidene var tamme synes jeg. Men etter hvert tok handlingen seg opp, og de nesten 500 sidene var et fyrverkeri. Jeg forstår godt at Showtime har fått gode anmeldelser, det er en særegen roman tett opp til vår tid. Et miljø det ikke skrives mange romaner fra. Da må det være krim, og det er bøker jeg leser lite av.
Til en pub trengs det to ting — øl og mennesker. Og det blir hevdet at alkoholen ikke er det vesentligste — nei, øl og andre flytende væsker bak disken er egentlig bare et påskudd for sky, sjenerte mennesker til å komme sammen. Kommunisere med hverandre, som det heter blant sosiologer og psykologer.
Det er til og med blitt påstått, kanskje helst når det går mot stengetid, at hvis alle puber plutselig skulle bli stengt for godt en dag, ville britisk kultur og åndsliv være borte den neste. Sivilisasjonen på de britiske øyer ville tørke inn i løpet av et døgn. Og det er sterkt sagt i Shakespeares land. «
Sitatet er fra boken Mine gleders by av Richard Herrmann, kapitlet Enkens sønn og Dirty Dick og aldri langt til neste halvliter. Det er ingen steder, verken i Norge eller andre steder, at jeg synes øl smaker så godt som på pub i England, og det er helt klart atmosfæren som er årsaken. Selv om jeg ikke reiser til England for å drikke øl, så hører det med. Det er totalpakka ved å reise dit som trekker.
Jeg tror jeg har lest boken til Richard Herrmann før, men jeg er ikke sikker. Det var i så fall før jeg kjøpte den, en gammel fillefrans jeg har kjøpt brukt. Når jeg leser om andre som har fått sin interesse for Storbritannia gjennom hans bøker, blir jeg så glad. Jeg fant de første bøkene jeg leste av han tilfeldig på biblioteket.
Gledessprederne, det er det bøkene til Richard Herrmann er for meg. Gledesspredere trenger jeg nå der jeg er tilbake 100% på hjemmekontor. Samtidig er det et lite offer sammenlignet med det andre opplever. Ikke minst i Storbritannia. Samtidig, når jeg leser kapitlet om Under Hitlers bomber London can take it! minner det meg på at innbyggerne i London har hatt det tøft tidligere, tøffere enn de fleste nordmenn hadde det under 2. verdenskrig. Uansett: nyhetene om vaksine har sådd en spire til håp om at det ikke er så lenge til at jeg kan sette meg på et fly og besøke England igjen.
Bøkene til Richard Herrmann kan godt lese om igjen. De er så rikholdige at det er umulig for meg å få med seg alt ved første gangs lesning. Selv om jeg har lest om mye av det han skriver om i andre bøker, er boken Mine gleders by en reiseguide av de sjeldne. Den begynner å trekke på årene, ble utgitt i 1982. England som samfunn har endret seg siden den ble skrevet. Men i og med at han ser bakover i tid, er det meste like aktuelt. Jeg kommer til å ta frem boka neste gang jeg skal til London, og har allerede notert meg Greenwich og Fleet Street som steder jeg må besøke.
Boken beskrives slik på bokomslaget:
«I dagens London er kontrastene og motsetningene uten ende. Det er Shakespeare og popmusikk, det er kongelig ærbødighet og striptease, det er oljesjeiker og fargede innvandrergrupper, det er Roll Royser og suppekjøkken, det er sarkofagene i Westminster Abbey og loppene i Pettycoat Lane.
Og bak det hele ligger to tusen års historie. Fra den gangen Julius Caesar ble våt på beine da han skulle krysse Themsen til byen ble midtpunktet i verdens mektigste imperium under dronning Victoria.
Om byen og elven den er bygd rundt, om gatene og pubene, katedralene og bruene skriver Richard Herrmann. Hvert sted har sin egen underlige historie. Men først og fremst skriver han om menneskene som har skapt den mangfoldige byen. Her er de med, så vel vanlige londonere som dronninger og krigere, statsledere og tyranner – historiske skikkelser som er levendegjort slik bare Richard Herrmann kan gjøre det.»
Roman nr. 8 i serien om familien på Jalna leste jeg i august 2019, og det var på tide å lese nr. 9: Ung kjærlighet.
Vi følger familien et år. Handlingen foregår på slutten av 1920 tallet. Romanen starter med at Finch, som arvet pengene etter bestemoren Adeline, fyller 21 år, og får hånd om arven. Han deler rundhåndet med sin familie. Blant annet tar han med seg onklene Nicholas og Ernest for å besøke tanten Augusta som bor i England. Der møter han kjærligheten. Romanen slutter med at en ny Whiteoak blir født på Jalna, sønnen til Piers og Pheasant.
Det er avslappende og koselig å lese om små og store dramaer i familien, romaner som jeg første gang leste da jeg var barn. Har tatt frem bok nr. 10 slik at det ikke går et år til jeg leser neste bok i serien i mitt nostalgi-prosjekt. Det er som å møte en venn det er lenge siden jeg har sett, som jeg har gode minner om, og der til min overraskelse ingenting er forandret mellom oss. Dette sier ganske mye hvor mye bøker har betydd og fortsatt betyr for meg.
Etter å ha lest de fleste bøkene Kjell Westö har utgitt og likt de så godt at han er blitt en av mine favorittforfattere, lå det en forventning og spenning å lese den nyutgitte samtidsromanen Tritonus med undertittelen En skjærgårdsfortelling.
Det ble en god leseopplevelse fra begynnelse til slutt å lese romanen på 400 sider som jeg har lånt av biblioteket. Karakterer, handling, karakterenes indre liv, og omgivelser; det er sjelden jeg lever meg så inn i handlingen som i bøkene til Kjell Westö.
I denne romanen er det for meg to hovedpersoner: den arrogante dirigenten Thomas Brander og naboen til hans storslåtte villa Casa Tritonus i den finske skjærgården: den joviale skolepsykologen Reidar Lindell. To ulike personligheter som på Lindells initiativ forsøker å bygge opp et vennskap. Handlingen foregår noen høstmåneder og juni og juli året etter. Begge er opptatt av musikk. Brander har den klassiske musikken som sitt levebrød og pasjon. Lindell er medlem av bandet Rainbow som spiller coverlåter på fritiden på bygdas kro. Jeg tror mange lesere vil like denne skjærgårdsfortellingen.
«Helt lykkelig er jeg nok bare når jeg skriver, jeg mener ikke i en spesiell skriveperiode, men bare akkurat i de øyeblikkene jeg virkelig skriver.»
Sitatet over er fra et brev Astrid Lindgren skrev i 1958. Hun levde mange år etter dette.
Det eneste jeg misunner svenskene, er at de kan skryte på seg en forfatter som Astrid Lindgren. Som har etterlatt seg så mange gode tidløse bøker for barn. Bøker som er filmatisert med god kvalitet. Jeg kjente hvor mye bøkene hun skrev har betydd for meg imens jeg leste biografien skrevet av Jens Andersen. En god del av det jeg leste om var kjent, men mye var ukjent. I tillegg vil en biografi som denne gå dypere enn et TV program og nyhetsartikler gjør. På slutten av livet ble Astrid Lindgrens samfunnsengasjement fremtredende.
«Denne fortellingen handler ikke om mormonernes tro. Heller ikke om noen annen tro. Det er mange slags mennesker i den, noen tror andre ikke; noen er vennlige, andre ikke. Forfatteren avviser enhver form for sammenheng, både positiv og negativ, mellom de to.»
Sitatet over er fra Tara Westovers merknad innledningsvis i boken hun har skrevet om sin oppvekst og hvordan hun brøt ut av familien. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er det mormonerne i Norge kaller seg.
Om Tara Westover skriver forlaget: «Tara Westover (1986) er født i Idaho, i en liten bygd med 250 innbyggere. Her vokste hun opp i en mormonfamilie som drev med hjemmeundervisning og var selvforsynte. Som ungdom kom Tara inn på universitetet og flyttet hjemmefra. Hun har nå en grad i historie fra Harvard og Cambridge. Noe tapt og noe vunnet er historien om hennes liv.»
Boken Tara Westover har gjort inntrykk å lese. Det var nok ikke en helsvart barndom, noe hun også sier i intervjuer. Men jeg har tenkt en del på merknaden til forfatteren. Selv om det negative hun opplevde i oppveksten ikke har noe med religion å gjøre, mener jeg at foreldrene sviktet henne. Det hun opplevde kan ikke kalles noe annet enn omsorgssvikt. Omsorgssvikt ved at barna holdes utenfor samfunnet, ved at de ikke fikk gå på skole blir barna utsatt for en form for hjernevask. De får minimal hjemmeundervisning. De får ingen impulser utenfra. I et samfunn som USA der mye står og faller på familien , skal barna være supersterke for å klare å bryte ut. De lærer ikke det mest elementære ved hygiene som f eks vaske hendene etter at de har vært på toalettet. De blir tatt med for å hjelpe faren i hans arbeid og hans manglende sikkerhet i arbeidet utsetter dem for fare. De blir utsatt for vold av eldre søsken. Foreldrene er imot skolemedisin, heller ikke skader etter alvorlige ulykker skal behandles av leger.
Noe tapt og vunnet er en tankevekkende bok på mange måter. Hva foreldre kan gjøre mot barna og begrunne det i religion. Der kvinner bare er et redskap for mannen. Tara Westover var heldig og hadde styrke til å bryte ut. Men at det har kostet, er ikke vanskelig å forstå.
Boken fikk meg til å tenke på Netflix-serien Tre hustruer, én mann som handler om fundementalistiske mormonere i Utah og flerkoneri. Som jeg hittil bare har sett en episode av. Kjenner at det vrenger seg i meg å se og lytte til disse menneskenes idioti. I boken til Tara Westover forteller hun om den norske tippoldemoren Anna Matheas skjebne etter at hun kom til USA og giftet seg med en bonde som var mormoner og hun ble hans andrekone. På grunn av at førstekona var rasende på Anna Mathea, måtte hun rømme hjem til faren sin for å føde barnet fordi hun var redd for at førstekona skulle skade barnet.
Sitat fra romanen: «Jeg hadde selv satt meg i situasjonen jeg var i. Hadde selv å reise fra ekteskapet, familien, landet for nesten tre tiår tilbake, selv om det ikke hadde kjentes som om jeg hadde hatt et valg. Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå, vi forsto ikke hverandre, og likevel ringte jeg mor. Ringte mor som om det var en tilforlatelig sak. Selvfølgelig svarte hun ikke.»
Jeg tenkte i begynnelsen av boka at fortsetter det slik kan romanen bli repeterende og kjedelig å lese. Det ble for mange tanker om hva Johanna tenker at mor og søsteren gjør, hva de tenker osv. Men etter hvert som Johanna tenker tilbake på hendelser i barndommen, dette «forferdelige som skjedde lenge før», blir jeg dratt inn i handlingen. Det er også noe av det Johanna gjør for å oppnå kontakt med mor som jeg synes er litt vel søkt. Men oppsummert ble romanen Er mor død en intens leseopplevelse der jeg gjorde meg mange tanker.
Etter at jeg kjøpte boka, men før jeg leste den, hørte jeg Vigdis Hjorth ble intervjuet av Mona B. Riise her i radioprogrammet Kulturstripa på NRK.
«Vigdis Hjorth har skrevet en ny bok, "Er mor død", hvor hun tar for seg den komplekse morsfiguren. Kulturstripa kjører en ekstra lang samtale med Hjorth, for å snakke om morsfiguren i både hennes nye bok, og i fiksjon ellers, om hennes syn på sannhet og virkelighet, om hva det gir henne å skrive og hvor hun drar for å søke ro. Programleder er Mona B. Riise.»
Der sier Vigdis Hjort blant annet at fravær av et menneske kan sette i gang masse fantasi. Og når vi ikke møter hverandre, så dikter vi hverandre opp verre enn vi er. Særlig gjelder dette mennesker vi har konflikter med, og viser her til noe Freud skriver. Som programlederen Mona B. Riese sier, det har nok Vigdis Hjorth veldig rett i.
I romanen er søsteren Ruth viktig for moren, og det hun skriver her er ikke ukjent:
«Det er enklere for de som ser foreldrene sine jevnlig. De fleste av vennene mine som ser foreldrene sine jevnlig ser mildere på dem nå enn før fordi foreldrenes kanter er blitt slipt ned under livets tumulter, de har blitt mer overbærende og forsonlig stemt, og noen har opplevd at foreldrene har forklart bakgrunnen for sine feilsteg, og noen få at de har sagt unnskyld. Kanskje Ruth har opplevd mor bli varmere og klokere, det må være godt for både Ruth og mor. Langsomt blir det gamle bildet erstattet av et nyere, eller bildet av den unge og den gamle flyter sammen og bildet som oppstår av fusjonen er enklere å leve med. Den som jevnlig har kontakt med moren sin og snakker om fortiden med henne er med på å gjenskape fortiden, det lages en historie i fellesskap. Sånn er det antakelig nå slik mor vil hun skal huske det.»
Romanen ble diskutert her i Åpen bok. Jeg håper å høre mer om Vigdis Hjorths roman i bokprogram utover høsten. Normalt er jeg ikke så rask til å kjøpe og lese nye bøker. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle være tidlig ute. Det er mer interessant å høre andre leseres tanker og forfatteren snakke om en bok når jeg har lest den.
«Jeg husker en periode sent i ungdomstiden da hjernen min beruset seg med tanker om eventyrlyst. Slik skal det bli når jeg blir voksen. Jeg skal reise dit, gjøre dette, oppdage det, elske henne, og deretter henne og henne og henne. Jeg skal leve slik folk i romaner lever og har levd. Jeg var ikke sikker på hvilke, bare at lidenskap og fare, ekstase og fortvilelse (men deretter ytterligere ekstase) ville være i sving. Uansett ... hvem var det som sa det om «litenheten i livet som kunsten overdriver»? Det kom en tid i slutten av tjueårene da jeg innrømmet at eventyrlysten hadde dabbet av for lenge siden. Jeg kom aldri til å gjøre alt det ungdomstiden hadde drømt om. I stedet klippet jeg gresset, var på ferie, levde.»
Det var på filmoteket.no jeg fant filmatiseringen av boken jeg nå har lest og sitert fra: Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes. Julian Barnes vant Bookerprisen 2011 for romanen. Etter at jeg så filmen, måtte jeg lese romanen. Filmen er god. Men romanen er enda bedre. Det gikk fint å lese romanen etter å ha sett filmen selv om det er ulikheter mellom bok og film. En historie som fikk meg til å reflektere over eget liv og forholdet mellom minner og sannhet.
«Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men — i all hovedsak — til oss selv.»
Forlagets beskrivelse av romanen: «Denne intense romanen følger Tony Webster, en middelaldrende mann, mens han innhentes av en fortid han aldri har tenkt spesielt mye på - helt til hans nærmeste barndomsvenner dukker opp for å hjemsøke ham: En fra hinsides graven, og en som et levende og dypt urovekkende nærvær. Tony trodde han hadde lagt alt dette bak seg mens han bygde sitt eget liv. Karrièren har gitt ham en trygg pensjon og et vennlig forhold til sin ekskone og datteren, som nå har sin egen familie. Men idet han står overfor en mystisk arv tvinges han til å revurdere synet på sin egen natur, og sin egen plass i verden.»
Fortelleren og hovedpersonen Tony Webster er pensjonist. Har et godt forhold til den voksne datteren Susie og Margaret som han skilte seg fra for 20 år siden. Han lever et fredelig liv. En av aktivitetene han er at han jobber som frivillig på biblioteket på det lokale biblioteket. Tony tenker ofte tilbake på den lynende intelligente ungdomsvennen Adrian Finn som tok livet av seg,
«Og det er vel et liv, hva? Noen seire og noen nederlag. For meg har det vært interessant, men jeg skal ikke klage eller bli overrasket dersom andre ikke finner det like interessant Kanskje Adrian på en måte visste hva han gjorde. Ikke at jeg på noen som helst måte ville gå glipp av mitt eget liv, forstår du.»
Så skjer det noe uventet som gjør at Adrian og det halvhjertede forholdet til ungdomskjæresten Victoria Ford dukker opp med full styrke. Som får han til å måtte reflekter over livet sitt og ting han gjorde i ungdommen:
«Utvikler personligheten seg over tid? I romaner gjør den naturligvis det, ellers ville det ikke blitt mye til historie. Men i livet? Av og til lurer jeg. Holdningene og meningene våre endrer seg, vi utvikler nye vaner og særtrekk, men det er noe annet, mer som pynt. Kanskje det er med personligheten som med intelligensen, bortsett fra at personligheten har sin topp noe senere: la oss si mellom tjue og tretti. Og etter det må vi bare slå oss til ro med det vi har. Vi er overlatt til oss selv. Det ville i så fall forklare mange liv, ikke sant? Og også — hvis det ikke er å bruke for store ord — vår tragedie.»
Tony får et brev fra en advokat vedlagt et brev fra Victorias mor, Sarah Ford, der hun skriver at etterlater han 500 pund og dagboken til Adrian. Men dagboken er fjernet av Victoria. Når han kontakter Victoria er hun avvisende. Hun forteller at hun har brent den. Victoria sender Tony kopi av et brev Tony sendte til Adrian etter at Adrian fortalte at han hadde innledet et forhold til Victoria. Det blir sterk kost fort Tony å lese brevet han sendte:
«Jeg synes whisky hjelper til å klarne tanken. Og døyve smerten. Den har også det fortrinnet at den gjør deg full, og — hvis den inntas i tilstrekkelige mengder — at den gjør deg veldig full. Jeg leste brevet om igjen flere ganger. Jeg kunne vanskelig benekte å ha stått bak både teksten og uskjønnheten. Det eneste jeg kunne påberope meg, var at jeg hadde forfattet det da, men var langt fra dets forfatter nå. Jeg kjente ikke igjen den delen av meg som sto bak brevet. Men dette var kanskje bare ytterlige selvbedrag.»
Jeg kan anbefale boken og filmen.
«Jeg hadde altså en familie som var glad i meg, som bare ville mitt beste og som aldri sluttet å bekymre seg for meg. «Hva kan vi gjøre for å få henne frisk igjen?» overhørte jeg mamma si til pappa en gang. Det var første gang jeg skjønte jeg trengte å kureres. Det ble til at jeg gikk i terapi en stund, hos en behandler som holdt til så langt unna at pappa måtte kjøre meg. Terapeuten gikk automatisk ut fra at jeg hadde problemer hjemme, men det hadde jeg jo ikke, for pappa var bare en lavmælt og jordnær bankfunksjonær, mamma var snill, om enn litt forsagt, og til og med lillesøsteren min var glad i meg. Så det endte med at han kom med noen ulne formaninger om tålmodighet og omsorg og å se ting an over tid. Bare visvas, så klart, men mamma og pappa ga ikke opp og sluttet aldri å elske meg.
På skolen sa jeg aldri noe uten å bli snakket til, så jeg fikk ingen venner, men berget meg til gjengjeld gjennom barne- og ungdomsskolen uten å bli noe særlig mobbet.
Slik fortsatte det på videregående og universitetet også. Jeg satt nesten alltid alene i friminuttene og snakket aldri med noen på tomannshånd. Jeg unngikk flere episoder av den typen jeg hadde hatt på barneskolen, men foreldrene mine begynte å bekymre seg for om jeg noen gang ville komme meg ut i samfunnet. Jeg visste jeg måtte kureres, men voksenlivet rykket bare nærmere, og ingenting skjedde.»
Det er den tredje boken jeg forløpende leser med tema Japan. Denne gangen en roman; Døgnåpent av Sayaka Murata. Romanen ble utgitt i 2016, og på norsk i 2020.
Fortellerstemmen er Keiko eller Furukura som hun tiltales som i den døgnåpne kiosken hun jobber i Tokyo. Her har hun funnet seg til rette. Men det er ikke bra nok for andre enn henne selv. Familie og venner forventer at hun skal finne seg en annen jobb og gifte seg. Det er vanskelig nok å skille seg ut fra det «normale» i Norge. I Japan er det hakket verre. Det får Sayaka Murata frem i romanen på 156 sider.
Å forlate en katt; tittelen er ikke ensbetydende med å ta med seg en katt i en pappeske på stranden og forlate den der som den japanske forfatteren Haruki Murakami forteller om i denne boken. Uansett og heldigvis, det er bare en liten del av bokens innhold. Katten klarte seg fint den, da Murakami og faren kom hjem møtte katten dem i døra:
«Jeg kan fortsatt se for meg fars betuttede ansiktsuttrykk. Etter en stund gikk befippelsen over i beundring, og til slutt så han direkte lettet ut. Og katten ble boende. Vi slo oss vel til tåls med at vi ikke kunne annet når den hadde gjort en sånn innsats for å komme seg hjem igjen.»
Mer skal ikke jeg skrive om boken på 61 sider inklusive illustrasjoner og etterord. I morra skal den leveres tilbake til biblioteket. Det er sikkert flere enn meg som har lest bøker av Murakami og kan ha interesse av lese boken med tilleggstittelen: Hva jeg snakker om når jeg snakker om far.
Jeg hørte om reiseskildringen til Ina Strøm En japansk vår her i radioprogrammet Det blomstrer i Japan i april 2020, og har stått på bibliotekets venteliste siden da. Nå er den lest, og den kan anbefales for de som vil vite mer om Japan. Etter at jeg har lest den, har jeg sett på TV programmene Sue Perkins i Japan.
Jeg har lenge hatt lyst til å reise til Japan. Selv om jeg ikke kommer til å reise slik Ina Strøm gjorde, men velge en gruppereise med guide, har boken til Ina Strøm forsterket lysten til å reise til Japan. I disse tider er det særlig godt å bygge opp drømmer for fremtiden.
Jeg synes Håkan Nesser skriver gode bøker. Jeg har lest 14 bøker han har skrevet før romanen jeg har lest nå: De venstrehendtes forening. De venstrehendtes forening ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Jeg har bl a lest alle bøkene om Gunnar Barbarotti, men ingen av romanene om Van Veeteren som ifølge bokomslaget er 10 bøker.
Min oppsummering er at jeg likte De venstrehendtes forening. Men… jeg synes det ble for mye pjatt hva angår Van Veeterens rolle i romanen. Årsaken til dette kan være at jeg ikke har noe forhold til han i og med at jeg ikke har lest noen bøker tidligere der han har hatt en rolle. For meg ble Gunnar Barbarottis inntreden som et friskt pust. Uten at han kom inn i romanen tror jeg at det hadde vært tommel ned for denne.
Omtale er kopiert fra dette blogginnlegget
«Alleen. En vind gjennom alleen. Ved et gammelt hus står tre store trær tett sammen. Trekronene duver i hverandre høyt der oppe. Som en himmelskog. Jeg har aldri tenkt på at så høye trær fantes andre steder enn i Tarzans jungel. Men det er klart at jeg må ha visst det. Jeg legger hodet bakover og puster. Søskenbarnet løper foran og roper på meg. Jeg enser det ikke.
Hvordan kan det være slik? Trær som bare står der på samme sted og vokser seg inn i himmelen?
I hundre år.
Vokser og vokser.
De rister i vinden og suser Sanger.
Bestefedre og små unger dør, men ikke de store trærne.
De feller bladene og får nye.
Greiner høyt der oppe. Røtter dypt, dypt der nede.
Treet kommer fra jorden og strekker seg opp og forbi - til
evigheten.
Jeg går helt inntil det nærmeste og slår armene om det.»
«-Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med den uunngåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive.»
Auður Ava Ólafsdóttir, for en forfatter hun er. Nå har jeg lest Frøken Island, en roman utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Og før det har jeg lest romanene Arr og Stiklingen. Jeg er så glad for at det er forfattere som skriver slike bøker og norske forlag som utgir bøkene på norsk. 200 sider, men den rommer så mye. En av kritikerne forlaget siterer kan jeg istemme etter å ha lest Frøken Island:
«Det er fascinerende hvor mye som kan leses mellom linjene. Det handler om Island, men er også allmenngyldig. Det handler om 60-tallet, men er også tidløst. Ikke minst i kjølvannet av metoo. Det er symboltungt, om en er på det sporet. Men kanskje er det bare en historie om at slik var/er det bare. En historie som fenger.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen
Jón Kalman Stefánsson skriver godt. Men jeg liker bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir bedre. Håper virkelig at hun skriver flere bøker. Spesielt godt liker jeg dialogene i boken Frøken Island. Det gjør historien levende. En bok jeg er glad jeg har i bokhylla – den tåler å leses flere ganger.
«I stillingsannonsen stod det: Å være flyvertinne er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Jeg har prøvd å skape meg et liv her oppe. Bevege kroppen på en måte som føles meningsfull. Som får tiden til å gå. Jeg har oppgaver her, det er ting å gjøre. Men de tingene minner om andre ting, og dagene minner om hverandre. Det gjør noe med hjernen min. Jeg har hukommelsen til et gammelt menneske, eller enda verre, et lite barn. Barn er elendige til å skape minner: De husker ting feil.»
Husker barn ting feil?
I bokomtalen skriver forlaget at Sarah Smith Ogunbonas debutroman Globus utgitt i 2020 er «en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former - fortalt fra flere tusen fot over bakken.» På slutten av romanen er hovedpersonen Hazel i en samtale med søsteren Cornelia der de er innom et tema som fikk meg til å tenke på Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. En rom som det ble mye støy rundt der temaet kort var hvem som eier en historie. I Globus sier søsteren Cornelia at Hazel må slutte å late som om de hadde en dårlig mor. Tidligere har vi lest at Cornelia overtok morens rolle i livet til Hazel da moren forsvant inn i sitt mørke:
«Da Cornelia var ferdig med å oppdra seg selv, oppdro hun meg.»
Det er noe uforløst over Hazel. Samtidig; hun er ung, 20 år. Usikker. Fortsatt bundet til og avhengig av søsteren som har vært en trygghet for henne i en etter hvert kaotisk oppvekst. I den nye jobben knytter hun seg på samme måte til en kollega, Europa, tilknytningen skjer allerede under opplæringen til jobben som flyvertinne:
«Jeg har på meg den samme kjolen resten av uka. Jeg kommer akkurat tidsnok, eller til og med litt sent, for å være sikker på at jeg er sist inn i rommet. For å se om vesken til Europa står på stolen. Jeg kan umulig være den eneste som vil sitte ved siden av henne. Alle liker Europa, og allikevel holder hun av plassen til meg. Jeg liker også Europa, og jeg liker notatene hennes. De gjør det lettere å skille det som blir sagt for stemningens skyld, det vi skal le av, og det som er ment jeg skal ta med meg videre.»
Forlaget skriver at Sarah Smith Ogunbona (f. 1989) er født og oppvokst i Oslo. Hun har studert ved Forfatterstudiet i Bø og ved Litterär gestaltning i Gøteborg. Og at Globus er hennes første bok. Jeg tenkte underveis på hvorfor forfatteren har valgt at Hazel skal jobbe som flyvertinne. Å være flyvertinne i dag er ikke så glamorøst som det var før, og slik jeg oppfatter det er lønninger lavere i dag enn før. Samtidig er det noe eget med dette yrket sett utenfra. I dette intervjuet forteller forfatteren hvorfor:
«– Fordi jeg elsker alt som er fake, som er overflate. Uniformer, sminke, replikker, påklistrede smil. Med det mener jeg ikke at flyvertinner ikke har dybde, det har de, for i tillegg til å være flyvertinner er de også mennesker. Men de har unektelig en påfallende plettfri overflate. Og jo mer perfekt en overflate er, dess mindre midler kan den ødelegges med. Det er en bra motor for dramatikk, spesielt når man, som meg, ikke har noe særlig talent for plot og intriger.»
Jeg likte romanen Globus fordi den gir meg rom for egne tanker underveis og etter å ha lest romanen. Herunder om hvordan Hazels forhold Cornelia og Europa utviklet seg, og om Hazel klarer å frigjøre seg fra dem. Men mest fordi den har et tema som jeg synes er viktig; at det sjelden finnes en sannhet om relasjoner i en familie; at sannheten er subjektiv.
«Jeg later som jeg ikke tenker på mamma, men jeg tenker på henne ofte. Særlig nå som jeg snart skal spise kveldsmat hos henne. Sekundviserne stopper og vurderer meg, forstår at jeg haler ut tiden, før den beveger seg videre, snart må jeg begynne å gå hjemover igjen. Mamma og jeg har spist kveldsmat sammen hver fredag siden jeg flyttet til etasjen under henne, det er en evighet siden, jeg tror det er hun som har bestemt at det skal være sånn. Jeg har ikke hatt mot til å si at jeg vil helst slippe, og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet.»
Slik innledes romanen I dag jeg I morgen du av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg har dessverre ikke lest bøker av forfatteren siden jeg leste debutromanen jeg skrev om i innlegget:
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold
I innlegget siterer jeg fra et intervju med forfatteren der hun blant annet sier dette:
«Det er så mye i dag som bare er på overflaten. Alle skal være glade og ha fine og lykkelige liv. Det er jo helt absurd. For meg ser ikke verden slik ut.
- Hun tenker: Egentlig er det er det rart at alle går rundt og ikke ønsker seg motgang. Det er jo da man lærer noe. Man trenger noen smeller for å oppleve hvor fantastisk livet kan være. Alt skal ikke gå knirkefritt, det skal være vanskelig. Som forfatter vil jeg gjerne være modig og gå inn i det vanskelige. For det er synd på mennesket som Strindberg skrev.
- Skomsvold blir stille noen sekunder, før hun fortsetter: Jeg kommer nok aldri til å skrive en roman om en sprudlende, overfladisk partyløve. Så ombestemmer hun seg. – Eller, det må jo være det tristeste av alt. Kanskje det er nettopp det jeg skal. «
Er det noe Peter, som er hovedperson i I dag er jeg I morgen du, ikke er, så er det å være partyløve. Å lese innledningen får meg til å tenke at her har vi en skikkelig tøffelhelt. Men allerede på neste side får jeg får vi vite noe som gjør en mildere stemt – Peter er ute og går:
«Jeg skulle hatt et kart stikkende opp fra baklomma, så folk ikke trodde jeg drev omkring på måfå. Stort sett går jeg den samme kveldsturen, fra den gule bygården min og over brybrua, hvor jeg tusler rundt i området ved skogkirkegården-«
Etter hvert får leseren et innblikk i en klaustrofobisk tilværelse som helt klart har sin årsak i forholdet til moren:
«Mens jeg står sånn opp og ned, prøver jeg å telle antall ganger mamma har ødelagt liver mitt.
Da jeg var to år gikk pappa inn i det store soverommet og han ble der til han døde, da var jeg sju. Før dette var han i stua sammen med oss, det har i hvertfall mamma alltid sagt. Jeg husker en lukt som ikke kan være mammas lukt, stikkende skjegg mot kinnet mitt. Men så er jeg redd for at minnene egentlig tilhører mamma, at det er hun som har fortalt om pappa og sånn plantet disse minnene i meg.»
Det er ikke mye som skjer i livet til Petter:
«Selv sitter jeg hjemme ved kjøkkenbordet og arbeider. Det er blitt min måte å leve på, hver morgen åpner jeg øynene, går inn på kjøkkenet, hvor jeg gjør om ord fra et språk til et annet. Sånn holder jeg på til utmattelsen har slukt meg, jeg må legge hodet mot bordplaten. Jeg har forsøkt å arbeide ute blant folk, i et klasserom på videregående skole, men det gikk. Det vil komme en dag da jeg ikke en gang har krefter til å slukke tørsten.»
Vil det være status quo i livet hans fremover, vil det bli verre eller bedre? Det siste er det jeg håper på. Vil han klare å fri seg fra den makten moren har over han:
«Lydene hennes forstyrrer meg, sukkingen, smattingen, alt hindrer meg i å høre hva jeg selv tenker, jeg føler meg beleiret!
Men jeg er i stand til å gjøre et eksperiment. Jeg forstår ikke om det er mamma eller meg det er noe galt med, så jeg forestiller meg at jeg forsvinner for godt, og da føler jeg meg tung til sinns. Så forestiller jeg meg at mamma blir borte, og det hjelper, jeg opplever at min egen tilstand blir normal da.
Jeg må komme meg ut herfra, slurper i meg resten av suppa fra tallerkenen.
Idet jeg reiser meg, gjør jeg en bevegelse som om jeg rister meg løs fra mamma, selv om hun sitter på den andre siden av bordet. Hun ser litt forvirret ut, og jeg vet ikke hva jeg skal si for å forklare meg. Jeg er ikke i stand til å komme med noe klokt å si før etter at jeg har gått og det hele er for sent.»
Akkurat som debutromanen er humor til stede i alvoret slik at jeg må humre innimellom over den tankeverden han lever i. Mer skal jeg ikke røpe om fra romanen om et liv som er gått i vranglås.
«Kuldegradene hadde gjort byen forunderlig taus disse ukene i januar. Biler sto innesnødd langs fortauene, folk som ikke var nødt til å kjøre lot bilen stå, ordføreren fortsatte å oppfordre om det på tv. Bussene og t-banene var overfylte, men på gateplan var det rolig. Bare de svarte Brooklyntaxiene kjørte gjennom snøslapset, i tillegg til varetransport, og sykler, den daglige armeen av meksikanske bud som brakte mat fra butikker og restauranter til privatpersoner. Budmennene så enda mindre ut enn vanlig der de krummet seg over styret, innpakket i lag på lag med klær. Ingen barn var ute, lekeplassene var tomme, hundelufterne gikk kortere turer enn vanlig. Fredelig var ordet. Han trakk inn den kalde lufta. Men tre drap i Brooldyn Heights forstyrret. De som ikke visste om drapene, måtte se på Brooklyn som en pepperkakeby i disse glaserte vinterdagene.»
Ukjent forfatter, Henning Howlid Wærp, og ukjent forlag, Orkana, for meg. Men det var tittelen som fikk meg til å låne romanen på biblioteket: Den kaldeste vinteren i Brooklyn Heights. Og at omslaget passet til tittelen.
Det ble en overraskende god og avslappet leseopplevelse. Spesielt fordi jeg har mistet interessen for det meste av krim og spenningslitteraturen som utgis. Jeg vil selvsagt vite hvem som har utført drapene og hvorfor. Avslappet; på samme måte som jeg leser Agathe Christie. Hvorfor jeg kom til å tenke på hennes bøker, var tanten til etterforskeren Paul Alpers, tante Ellis. En slags Miss Marple uten at hun var avgjørende for å løse saken. Paul Alpers som ikke akkurat er den skarpeste etterforskeren. Ensom ulv som mange etterforskere er i litteraturen. Så da har han de gode hjelperne som i tillegg til tante Ellis, er Thomas og hans niese Heidi. Med sitt engasjement for å få oppklart saken nærmer disse menneskene hverandre på en lite støyende måte. I tillegg ble det en slag tankeflukt til en by jeg gjerne reiser tilbake til. Tommel opp for denne.
omtale kopiert fra bloggen
Sist sett
