Jeg var spent på romanen Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård. Årsaken er at jeg ikke er spesielt interessert i det overnaturlige selv om jeg ikke stiller meg helt negativ til alt rundt dette tema. Men jeg ser f. eks ikke på TV programmet Åndenes Makt. Men på tross av dette synes jeg romanen var god. Knausgård skriver så bra at det skal lite til at jeg liker det han skriver om.
Jeg kjente igjen Knausgårds tilnærming til det hverdagslige fra andre bøker. Men den var annerledes enn andre bøker jeg har lest skrevet av Knausgård. Jeg kjente ofte at pulsen steg når jeg leste. Ubehagelig lesning innimellom. Men min interesse for det overnaturlige er ikke blitt større etter å ha lest romanen. Der er jeg nok mer eller mindre upåvirkelig.
Handlingen i romanen Farlig forelskelse av Mazo de la Roche starter våren 1939 og avsluttes høsten 1940. I denne perioden skal det skje mye rundt familien Whiteoak på Jalna.
Vi får være med til England, Irland og Wales. Wakefield og Finch bor i London. Wakefield forsøker seg på teaterscenen. Finch er musiker. En hest gjør at brødrene reiser til slektninger i Irland der Finch gjenforenes med sin kone Sara, til familiens store fortvilelse. Renny tar med seg Adeline til London for å besøke brødrene og til Irland for selv å se hesten som spås store fremtidsutsikter. Wakefield treffer Molly fra Wales på teateret og forelsker seg. Men det planlagte giftemålet blir det ingenting av, og årsaken er et forhold Renny hadde for mange år tilbake.
Når romanen slutter er 2. verdenskrig i gang, og Renny, Piers og Wakefield deltar i krigen. Et nytt familiemedlem er kommet til verden og et har forlatt verden. God underholdning fra første og siste side.
Forlagets omtale av boken:
«3. november 2020 avgjør valget i USAs 50 delstater hvem som blir landets president og verdens mektigste politiker for den neste fireårsperioden. Den 74 år gamle og sterkt omstridte presidenten Donald Trump utfordres i år av den 77 år gamle demokratiske presidentkandidaten Joe Biden. Trump og Biden er begge hvite menn født på 1940-tallet. De står imidlertid langt fra hverandre politisk, og er to svært ulike personligheter som fra to vidt ulike utgangspunkt har gått to helt ulike veier frem til årets presidentvalg.
Denne boken er en lettlest og fortellende dobbeltbiografi om Donald Trump og Joe Biden, og samtidig en svært kvalifisert analyse av deres sjanser til å vinne høstens presidentvalg. I tillegg gir boken sine lesere en nyttig innføring i USAs politiske system - og et tankevekkende innblikk i hvordan supermakten USA gradvis ble til dypt polarisert og splittet samfunn.»
Boken Trump, Biden og slaget om USA av Hans Olav Lahlum ble utgitt i 2020 og han avsluttet skrivingen i august 2020. Selv om jeg fulgte med i valgkampen og vi kjenner utfallet av valget, var livshistorien til kandidatene og innspurten til dramaet som valget utløste greit å få med seg. Så lenge Trump lever er det vel ikke usannsynlig at han vil skape mer dramatikk i årene fremover. Også Bidens høye alder er et spenningsmoment fremover selv om han har en oppegående visepresident i Kamala Harris. Boka settes tilbake i bokhylla, og så er det bare å nyte stillheten så lenge den varer.
Tone H som svar til Trond Niemi :
07:23, 10. april 2021 Diskusjon: Trond Niemi om Grensen en reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge samt Nordøstpassasjen av Erika Fatland av Erika Fatland
Bok står i bokhylla, ulest, men etter å ha lest det du skriver rykket den frem i køen av bøker som skal leses.
«Da protestantiske Elizabeth Tudor krones til dronning av England, vender resten av Europa seg mot England. I kulissene i Paris venter katolske Maria Stuart, som mange mener er den rettmessige arvingen til tronen. Den unge monarken skjønner tidlig at hun må beskytte seg mot mulige attentat og oppretter landets første etterretningstjeneste.
Det er jul, og den unge Ned Willard er på vei tilbake til hjembyen Kingsbridge. Lite vet han om at det kommende året, 1558, skal snu opp ned på hans eget liv, og forandre Europa for all framtid.
Kingsbridge er en by splittet av religiøs ekstremisme og hat, i konflikten mellom katolikker og protestanter. Ned drømmer om å gifte seg med den katolske Margery Fitzgerald. Men da Ned blir hemmelig agent i dronningens etterretningstjeneste, er hans kjærlighetsforhold til Margery dømt til å få en tragisk utgang.»
Det er min interesse for de historiske rammene for romanen Den evige ilden av Ken Follett som er grunnen til at jeg kjøpte boken da den ble utgitt i 2017. Sammenlignet med Richard Herrmanns faktabøker om denne tiden, som jeg kan lese om og om igjen, er Den evige ilden bare «grei nok» å lese. Selv om vi følger de fleste karakterene gjennom romanen, er den handlingsdrevet. For meg ble romanen til Ken Follett for lang, over 850 sider, til at han klarte å holde på min interesse hele tiden. Innimellom gikk jeg lei og da ble det skumlesning. Tidligere har jeg lest Ken Folletts Kjempenes fall som er på 921 sider og som jeg brukte to uker på å lese. Den evige ilden har jeg brukt en uke på å lese. Samtidig har jeg en god følelse at jeg kan se på boken i mine overfylte bokhyller og vite at den er lest.
«Balansekunst er en av «mine» bøker fordi den leverer levd liv som setter varige spor hos meg. Romanpersonenes sorger, gleder, kvaler og drømmer blir mine. Balansekunst viser hvordan romanen fanger en kompleksitet som er umulig å formidle like effektivt på andre måter. Her trer geografi, klasse, kaste og kjønn fram gjennom handling som imiterer virkeligheten. Ved å bringe fire personer sammen i en liten leilighet i Mumbai beskriver Mistry forskjellene i menneskelig handlingsrom fra innsiden. Skulle en fagbok ha formidlet samme nyanserte bredde, er det stor risiko for uendelig mange flere sider, men med langt dårligere driv for leselysten. Og, enda viktigere: Det må en roman til for å få fram hvordan samfunnsstrukturene påvirker tenkning og handling for den enkelte, hvordan mellommenneskelig kommunikasjon på individnivå er gjennomsyret av tradisjons- og historiebestemte inndelinger basert på familietilhørighet i India anno sent 70- og tidlig 80-tall.»
Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten
Det er det Kari Spjeldnæs skriver om romanen Balansekunst av Rohinton Mistry som fikk meg til å kjøpe og lese boken som er på 770 sider, utgitt i 1995 og på norsk første gang i 1997. Det er sjelden jeg gir meg i kast med bøker på så mange sider. Men jeg angrer ikke at jeg har brukt tid på å lese Balansekunst. Det er en veldig god bok. Når den beskriver tilværelsen til mennesker som lever på et eksistensminimum er den brutal. Hvordan har dagens lavkaster i India det, tenker jeg ofte på når jeg leser om kampen for tilværelsen. Men som sitatet over beskriver, det er en mangeartet fortelling Rohinton Mistry gir oss orkesterplass til. Den får mange andre bøker jeg har lest til å bli spinkle og ubetydelige. Jeg setter boka tilbake i bokhylla med visshet om at jeg ikke kommer til å glemme denne fortellingen.
Jeg hørte om boken Høy på deg sjæl- endorfin som medisin på NRK P2 programmet Ekko. Boken som jeg har kjøpt, ble utgitt i 2020. Interessant og lettlest. Oversiktlig med kapitler og underkapitler.
Forfatteren skriver i innledningen:
«Endorfiner kan gjøre underverker både på kort og lang sikt, og du kan dra ekstra nytte av dem om du lærer deg å gjenkjenne når du har behov for endorfiner – og hva som sørger for at akkurat din kropp setter i gang masseproduksjonen.»
Om bakgrunnen for boken skriver Aili Kristina Hannisdal innledningsvis blant annet dette:
«I min legeprofesjon har jeg et ønske om å hjelpe. Og jeg er overbevist om at endorfiner i stor grad kan ha positiv påvirkning både på velvære og psykisk helse. Endorfiner har mange åpenbare fordeler: De er uten bivirkninger, helt gratis, og veldig effektive.
Endorfiner, eller føl-bra-stoffer, er signalmolekyler som produseres i hjernen og trigger følelsen av eufori og velvære, samtidig som de bidrar til å dempe frykt og uro. De er kjent som kroppens naturlige lykkemedisin og smertelindrende substans, og kalles ofte kroppens eget morfin. Det er nok gammelt nytt for mange at endorfiner frigjøres ved hardt fysisk arbeid eller intens trening — men vet du at produksjonen av de magiske signalstoffene også kan settes i gang når du opplever mestring og glede, mottar nye inntrykk, nyter natur, sol, musikk, sjokolade eller god mat, eller når du slår deg?
Den siste tiden har interessen økt for å behandle psykisk syke gjennom fysisk trening og andre endorfintriggende aktiviteter. Dette har jo vist seg å være veldig virkningsfullt. Forskning dokumenterer for eksempel at deprimerte pasienter har like god effekt av fysisk aktivitet som av medikamentell behandling. Og enda bedre: Denne effekten er langvarig! Nærmest helt uten kostnader — men selvsagt ikke uten egeninnsats — har vi alle mulighet til å ta saken i egne hender og skape en positiv endring. Vi kan påvirke oss selv til å føle oss bedre. Gevinstene er enorme.»
Forlagets omtale av boken og forfatteren:
«I Høy på deg sjæl – endorfin som medisin får du en rikholdig verktøykasse for å ta i bruk føl-bra-stoffene som den utrolige hjernen din stimulerer produksjonen av. Kom i god hjerneform og opplev en daglig endorfindusj.
Hodet kjennes som bomull og bena som gelé. Motivasjonen er fullstendig fraværende. Men ikke undervurder hjernen din, den er et fantastisk maskineri. Og nøkkelen til å gjenfinne balanse, motivasjon og lykkefølelse ligger i hvordan du bruker den.
Så bli med inn i hjernens og nevrotransmitternes forunderlige verden, hvor lydbølger blir musikk og lidenskap, og glede og sorg blir til. Fordi hver eneste følelse filtreres gjennom dine sildrende elektriske kretser og nevrologiske baner, skjer ikke livet med deg, men gjennom deg. Derfor kan det å endre en eneste ting forandre alt, nemlig ditt eget fokus.
Lær hvordan du kan gå fra å være umotivert til produktiv, opprørt til balansert, ukonsentrert til fokusert. Bli høy på endorfiner, og føl deg bedre når du trenger det!
Aili Kristina Hannisdal er lege, musiker, låtskriver, endorfinentusiast og hundeeier. Hun spesialiserer seg innen psykiatri.»
«Ingen visste hvem Gatsby var.
Noen sa han var tysk spion, andre sa han tilhørte en europeisk kongefamilie. Alle nøt godt av hans gjestfrihet. Den var utroIig. I sitt overdådige hjem ga han stadig de mest bugnende selskaper, fester som imponerte selv de mest blaserte verdensborgere på Long Island. Det mest oppsiktsvekkende ved selskapene var imidlertid at verten selv glimret med sitt fravær, få av gjestene hadde noengang sett ham.
Gatsby ble en myte. Langsomt trekkes leseren innover i hans forunderlige verden. Gatsby lever på en vakker drøm, en drøm om kjærlighet, en drøm som setter ham i stand til hva det skal være, og hans suksess synes uten grenser. Drømmen er samtidig en uhyggelig illusjon som, hvis den brister, på et øyeblikk kan knuse ham.
Den store Gatsby er regnet som en av var tids store kjærlighetshistorier og er et hovedverk i den verdenskjente amerikanske forfatter Scott Fitzgeralds produksjon. Boken er også filmatisert med Robert Redford i tittelrollen.»
Det var i boken til Haruki Murakami Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping jeg leste om boken til Francis Scott Fitzgerald Den store Gatsby, der han skriver:
«Jeg sier det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei. Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir det.»
Eksemplaret jeg kjøpte (brukt på Finn) er en utgave fra 1984, utrolig fint eksemplar og alle bildene er fra boken. I etterordet skriver Haagen Ringnes blant annet dette
«Den som har lest Den store Gatsby, vet også litt om ham som skrev den. Forfatteren er usynlig til stede i boken, han bar merker av miljøet han skildrer, han hadde førstehånds viten om Det søte liv.
Francis Scott Fitzgerald (1896—1940) var født og oppvokst i Minnesota, slik Gatsby også var det. Født med en sølvskje i munnen, vil mange si: Moren kom fra en rik slekt, og gutten la seg snart til velstandsvaner, ikke minst etter at han kom til Princeton-universitetet hvor han fant seg til rette blant velbeslåtte venner. Under 1. verdenskrig ble han innkalt til militærtjeneste, og mens han avtjente verneplikten, begynte han på sin første roman, «This Side of Paradise». Boken utkom i 1920, den vakte øyeblikkelig furore, ikke minst hos collegestudenter og annen ungdom. Det var på mange måter deres verden han skildret — deres lengsler, deres kynisme og jazzalderens hissende rytmer.
Etter suksessen giftet Scott seg med den vakre sørstatsjenta Zelda Sayre. Sammen levde de et temmelig viltert liv; selv bemerket Fitzgerald at de «hadde drukket seg gjennom 40 000 dollars i året» (mange penger den gangen). Det er så man må tenke på hans egne ord til moren da han var liten gutt: «Mor — når jeg blir stor, får jeg da alt jeg ikke har godt av?»
Fortellerstemmen er Nick Carraway:
«Jeg bodde på West Egg, det — nå ja, det minst fasjonable av de to, skjønt dette ordet er svært dårlig egnet til å gi inntrykk av den utrolige, rent dystre kontrasten mellom dem. Mitt hus lå helt ytterst på egget, bare femti meter fra vannet, og det var klemt inn mellom to veldige hus som kostet tolv, femten tusen dollar i leie for en sesong. Huset til høyre for meg var kolossalt, et fjell av et hus — en tro kopi av et eller annet Hötel de Ville i Normandie — med et tårn på den ene siden, dekket av tynn eføy som absolutt ikke kunne skjule hvor helt nytt det var, svømmebasseng av marmor og hundre og femti mål med gressplener og have. Det var Gatsbys hus, skjønt jeg kjente jo ikke Gatsby, så jeg bør vel heller si at det var et hus som tilhørte en herre ved det navn. Mitt eget hus var en liten skjønnhetsplett som hadde mtt lov til å være i fred, slik at jeg kunne nyte utsikten over bukten og over en del av min nabos have og glede meg over å ha millionærer så tett innpå meg. Alt dette fikk jeg for åtti dollar måneden.
På den andre siden av den lille bukten lå East Eggs fasjonable palasser og speilte seg i vannet, og beretningen om denne sommeren begynner i virkeligheten med den aftenen da jeg kjørte over til East Egg for å spise middag hos Tom Buchanan. Daisy Buchanan var i familie med meg langt ute, og Tom og jeg hadde vært samtidig på college. Dessuten hadde jeg bodd hos dem i Chicago et par dager like etter krigen.»
Å lese denne boka fikk meg til å tenke på NRK serien Exit. Det er ikke mye vold som i Exit, men den finnes i dette følelseskalde og grådige velstandslivet Nick blir vitne til. En lesverdig bok på 167 sider som er blitt filmatisert to ganger. Jeg har ingen problemer med å forstå at Hurakami er fascinert av romanen. En siste smakebit:
Det strømmet ut musikk ut i sommernatten fra min nabos hus. Menn og kvinner kom forsvant som møll i hans blå have mellom hviskende lyder og champagne og stjerner. Midt på ettermiddagen, mens det var høyvann, så jeg gjester stupe fra tårnet på flytebryggen hans eller sole seg den varme sanden på stranden hans, mens hans to motorbåter rispet opp vannet i bukten og hoppet bortover fossestryk av skum. Hver eneste weekend ble Rolls-Roycen hans til en buss som fraktet gjester til og fra byen mellom ni morgen og lenge etter midnatt mens en annen bil spratt av sted som et stort gult insekt og møtte opp på stasjonen til alle tog som kom. Og hver mandag slet åtte tjenere, medregnet en ekstra gartner, med skurekoster og børster og hammere og haveredskaper for å reparere ødeleggelsene fra foregående natt.»
«De slentret bortover stien som slynget seg parallelt med veien. Gresset var lysegrønt, og løvetannen lyste gult og muntert overalt. En kunne ikke riktig se på himmelen om den hadde tenkt å la det regne eller skinne sol, og småfuglene fløy fra tre til tre, nesten som de hadde tenkt å forfølge brødrene der de gikk.
De stoppet et øyeblikk foran kirken som var blitt bygget av bestefaren, kaptein Philip Whiteoak, for over åtti år siden, og ble stående en stund og høre på bekken som slynget seg rundt kirkegården, hvor faren, hans to koner, to nyfødte brødre og en søster, en voksen bror og besteforeldrene var begravd. Kirken lå på en bakkekam og så like fjern og utilnærmelig ut som da skogen lå tett opp til den og bare en liten sti som Whiteoakene, deres naboer og folk fra landsbyen hadde tråkket, førte frem til døren. Den grå steinbygningen lå der som en uinntagelig festning. Renny elsket den, men mer fordi den var bygget av familien, enn fordi den var tempel for hans Gud. Det var vondt å tenke på at Wakefield som snart skulle gifte seg med Pauline Lebraux — hun var katolikk — var gått over til den katolske tro. Han hadde ikke satt seg mot det, for han ville gjerne at Wakefield skulle gifte seg med Pauline, men han lot sjelden sjansen til å lufte sin misbilligelse gå fra seg. Nå sa han: — Det synd du er blitt papist, Wake. Han brukte det ordet han hadde hørt bestemoren bruke, den bestemoren han lignet på så mange måter, både åndelig og legemlig.»
Vi er på 1930 tallet. På Jalna er det ikke mange som bor når boken starter. Det er Renny, kona Alayne og datteren Adeline. I tillegg den yngste broren Wakefield. Som skal gifte seg med datteren til Clara Lebraux. Det skal vise seg at Wakefield får andre planer, og det blir ingenting av giftemålet til familiens store overraskelse. Men familien skal få flere overraskelser. Alayne reiser til tanten sin i New York etter at hun oppdager at Renny har hatt et forhold til Clara Lebraux. Det som får begeret til å flyte over for henne, er at Finch og kona Sarah kommer til til Jalna og har med seg Edens datter som ingen kjente til. Roma blir raskt innlemmet i familien forøvrig. Ikke minst den ellers uregjerlige Adeline tar henne godt imot.
Drama er det nok av også i denne boken i serien. Men når boken slutter har ting roet seg. Alayne er flyttet hjem igjen, tidsnok til å føde sønnen Archer. Med seg tilbake til Jalna har hun tanten som blir en stabiliseringsfaktor i familien. Onklene er hjemme igjen etter å ha vært en periode i England. Sarah, den brysomme kona til Finch er flyttet fra Jalna.
USAs krise angår hele verden og kan virke som et speil for tendenser vi kan gjenkjenne i vårt eget samfunn. Både fordi vi på så mange måter følger USA og fordi dette landet nyter så stor innflytelse, spiller det som skjer her en betydelig rolle. Jens Bjørneboe skrev en gang under Vietnam-krigen et essay med den megetsigende tittelen «Vi som elsket Amerika Denne tittelen har iblant dukket opp for meg under arbeidet med denne boken. «En kjærlighet», skriver Bjørneboe, «kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt etter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA.»
Selv har jeg bodd i dette landet i over tjue år — først som student og senere som professor. Mine barn har gått på skole her, jeg har et trivelig hus og gode venner, et variert kulturtilbud i den fascinerende storbyen Philadelphia, og har på mange måter høstet av det beste av hva USA har å tilby. Jeg ville ikke vært mitt amerikanske liv foruten. Det har gitt meg veldig mye. Etter alle disse årene kjenner jeg fremdeles at det banker litt i brystet når jeg ser Manhattans skyline i det Oerne. Jeg har alltid hatt sans for mangfoldet, dynamikken, troen på individet, den enorme gjestfriheten, de veldige storbyene, den varierte naturen, den storslagne kunsten. Kanskje går det fremdeles an å elske dette landet? I så fall trengs det en Idargjøring.
Det har vært mye å lese, se og høre om USA i norsk media i tiden før det amerikanske valget og frem til Donald Trump forlot scenen. Og selv om jeg har fulgt med så godt jeg kan, var det veldig interessant å lese boken skrevet av Espen Hammer: USA en supermakt i krise utgitt i 2021. I boken er Trump statist, heldigvis.
Jeg har lånt boka, men skulle helst ha eid den. Utrolig hvor mye forfatteren har klart å få med på knappe 152 sider. Det er som en anmelder skriver; boken er stramt komponert, skarp i analysen og klar i talen. Heldigvis er det gode nyheter hva angår vaksinering mot Covid 19 i USA. Er man interessert i tema som boken til Espen Hammer omhandler, så er den å anbefale. Sitatet innledningsvis er fra innledningen i boken.
Omtalen er fra dette blogginnlegget
«Inn kommer Ayoola, hvert eneste hode vendes mot henne og blir der. Jeg blir stående med ranglen i hånden mens jeg prøver å skjønne hva som skjer. Hun ser ut som om hun har tatt med seg solskinnet inn. Hun er iført en knallgul blusekjole som på ingen måte skjuler hennes fyldige bryster. På føttene har hun grønne, høyhælte lissesandaler som mer enn kompenserer for det hun mangler av lengde, og hun bærer en hvit clutch, stor nok til å romme en kniv med et drøyt tjue centimeter langt blad.
Hun smiler bredt og kommer spradende mot meg. Jeg hører en mann mumle «å, fy faen».
«Ayoola, hva gjør du her?» Stemmen min er anstrengt.
«Det er lunsjtid.»
«Og hva så?»
Hun slentrer videre uten å svare på spørsmålet mitt og setter kursen mot resepsjonsdisken. Blikkene deres er som spikret på henne, og hun setter opp sitt mest sjarmerende smil. «Dere er vel arbeidskameratene til søsteren min, da?»
«Er du søsteren til Korede?» piper Yinka. Jeg kan se at hun prøver å finne koblingen, sammenlikner Ayoolas trekk med mine. Det fins en viss likhet — vi har samme munn og samme øyne — men Ayoola ser ut som en Bratz-dukke, og jeg likner en voodoo-figur. «
Dersom han som kjøpte boken Min søster er seriemorder til meg hadde lest denne negative anmeldelsen på NRK.no, hadde han neppe kjøpt boken. Men han leste denne positive anmeldelsen i Aftenposten.
I begynnelsen av lesingen av boken på 230 sider, utgitt i 2018 og på norsk i 2020, var jeg tilbøyelig til å være enig med anmeldelsen på NRK.no. Men etter hvert ble jeg fascinert av historien og er enig med anmelder i Aftenposten. Det er gøy med bøker der ikke alle leserne er enige om boken kvalitet. Uansett, ekspertene får mene hva de vil, jeg eier min egen leseopplevelse.
Min søster er seriemorder engasjere meg til å mene noe om søstrene, empatier og antipatier. Og etter hvert endrer jeg mine synspunkter på karakterene i handlingen. Jeg synes boken absolutt var lesverdig, lettlest og med et fint driv, og det var spennende hvordan dette dramaet med flere akter skulle ende. Det er også fint å kunne lese en bok fra et miljø som er annerledes enn det norske.
«Gjennom å behandle deg selv som en god venn, åpner du opp dine egne muligheter. Det er alltid muligheter, verden er aldri ferdig skapt — den er aldri gitt en gang for alle. Menneskets oppgave er å skape sin verden, det gjør vi ved hjelp av de ordene vi bruker for å beskrive våre opplevelser. Språk skaper virkelighet, derfor bør du lytte til det språket du benytter i din egen samtale. Kanskje det er på tide å velge nye ord? Kanskje du skal presentere deg for et nytt bilde av deg selv? Om du forteller deg selv at du er hjelpeløs, så blir du det også. Du kan i stedet respektere din evne til å styre deg selv.
Opplevelsen av å ha kontroll over sin egen situasjon, er den sunneste erfaringen vi kan gjøre oss. Den kan gjøre syke mennesker friske. Sunnhet dreier seg ikke om hva du spiser eller drikker, eller hvilke sykdommer du har. Din sunnhet har å gjøre med ditt forhold til deg selv. Et godt selvforhold gir et sunt menneske. Om du blir din egen venn, vil du frigjøre din egen livskraft.»
Jeg vil huske at boken Å bli sin egen venn til Einar Øverenget poppet opp da jeg var og kjøpte en annen bok på nettsiden på Bokklubben. « andre har også kjøpt….». Bokens innhold er fordelt på ti kapitler og hvert kapittel har underpunktet. Smakebiten over er fra første kapittel Om du endrer den gyldne regel. Boken omtales slik:
«Utgangspunktet for denne boken er det forfatteren kaller "den ekstra gylne regel": Gjør mot deg selv det du vil andre skal gjøre mot deg! Det handler om å akseptere seg selv som et fullverdig menneske. Alle ønsker vi å være sunne og lykkelige, og til syvende og sist dreier lykke og helse seg nettopp om hvilket forhold man har til seg selv.»
Einar Øverenget er professor i filosofi, og jeg har sett og hørt han uttale seg i Dagsnytt 18 og Debatten, der han stilte mange interessante spørsmål til konsekvensene koronatiltakene har på det norske samfunnet mv fra et etisk ståsted.
Boken Å bli sin egen venn ble utgitt i 2006, og innholdet i boken vil slik jeg ser det alltid være ferskvare. Å snu tankene sine slik Øverenget skriver om, det tar tid. At det er et viktig tema han belyser i boken, er det ingen tvil om. Jeg har brukt lang tid på boken på 200 sider. Men jeg burde lest den enda mer grundig, notert mer eller understreket. Det siste har jeg ikke gjort da det ikke er usannsynlig at andre jeg kjenner vil lese den.
Konklusjonen etter å ha lest boken at jeg bør lese den om igjen slik at den kan bli en slags oppslagsbok som påminner meg om hvor viktig tema er. Ikke bare for at jeg skal bli min egen venn. Men også for å unngå å overkjøre andre mennesker slik at de ikke klarer å være sin egen venn. I kapittel 8 I begynnelsen var ordet er Øverenget blant annet innom hvordan opplevelser i barndommen kan skape skader i et menneskesinn – en smakebit til:
«Alice i Eventyrland møtte en liten eggformet figur som har et helt spesielt forhold til språket. «Når jeg bruker et ord,» sier Humpty Dumpty, «så betyr det det jeg velger det skal bety.» Jeg har møtt mennesker som tror at ord er noe de kan gjøre hva de vil med, at ord bare er ord. Ek føler seg ikke forpliktet av det de har sagt, de bruker ord som om de ikke betyr noe. I sinne kan de velge ord bare for å ramme andre, ord de ikke står inne for. Har de behov for støtte, velger de andre ord — som de heller ikke står inne for. De sier én ting den ene dagen, noe annet da neste — alt avhengig av hva de står oppe i der og da, og heh uten å ta hensyn til at språket skaper en felles virkelighet.
Språket lar seg ikke bruke på den måten uten at det får følger. Det som er sagt, kan ikke gjøres usagt. Språket er ikke reversibelt. Det kan bare følges opp med mer språk. Et sårende ord kan ikke trekkes tilbake, det kan ikke retusjeres bort — men det kan unnskyldes. De som bruker språket til helt egoistiske formål, som et middel til utelukkende å rapportere om sin egen nå-situasjon — som en slags usensurert kanal for hva som helst — fratar seg selv muligheten til å se at livet og virkeligheten er noe mer enn det de føler akkurat nå. De kan også ødelegge den muligheten for mennesker rundt seg.»
«DET TAR sÅ LANG tid å komme overeins med seg sjølv.
Men så gjer ein det. Til slutt.
Ein dag står alt ein har gjort og alt ein har sett og alle ein har møtt, på rekke og rad framfor ein, og det er ryddig. Alt saman. Det vonde og det gode. Då veit ein at ein har komme overeins med seg sjølv.
Slik er det for meg no.
Dei svarte hundane kan komme.
Gjer meg ingenting.
Eg legg innpå ein kubbe til.
Flaska står i skapet.
Snart ser eg dei oppe i svingane. Ho Hillevi og han Jan Vidar.
Eg skal snakke. Oddo.»
Jeg har gledet meg til å romanen Tollak til Ingeborg av Tore Renberg utgitt i 2020 som har fått svært gode anmeldelser. Jeg jeg har stått lenge i kø for å låne eksemplaret jeg har lest, og ble overrasket over hvor tynn den var. Jeg leste den i løpet av noen timer i dag. Fantastisk god roman. Sitatet over er fra nåtid, Tollak venter på barna sine. Hva han skal fortelle får vi vite midtveis i romanen.
Bokklubben presenterer romanen slik:
«Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit. Det er på tide å fortelje.»
Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen om denne sinte mannen som tida har gått ifra, og avslutter med et sitat der dette beskrives slik:
«EG HØYRER FORTIDA TIL.
Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.
Eg merka det med ein gong eg såg henne komme. Her blir det vondt å vere. Og slik blei det. Den nye tida vrikka på hoftene, skapte seg til framfor auga mine, skapte seg til som om ho var full, med blenkande tilbod eg ikkje var det grann interessert i. Ho valsa inn og baud seg fram, kom med ting eg aldri hadde bedt om å få, spurde aldri om eg trong det ho kom med. Det gjorde eg slett ikkje. Eg hadde mitt. Jorda, nevane, arbeidet, Ingeborg. Eg klaga aldri. Men den nye tida gav seg ikkje. Ho skulle forandre alt vi hadde, alt skulle gå i ein jagande fart, ho hadde ingen respekt for det som var gammalt. For det som var mitt.
Den nye tida spurde ikkje om lov. Ho tvinga seg på livsmåten vi har her oppe i dalen. Tvinga seg inn i stova, inn på soverommet, ned i kjeften og inn i kroppen. Og slik held ho på, dag ut, dag inn. Ho tar ikkje omsyn til meg og mitt, og eg liker ikkje ganglaget hennar. Eg liker ikkje ansiktet hennar. Eg liker ikkje lyden hennar, lukta hennar.
Vi har inga interesse av kvarandre.
Ho er grim, synest eg. Eg er grim, synest ho.
Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten.»
«Ideen om å skrive om å lese oppsto da jeg innså at også den lesingen vi voksne bedriver trenger opplysning og omtanke. Jeg var godt i gang da den vanvittige tanken slo ned i meg: Tenk om lesing og litteratur er en parentes i historien! Tenk om vi ikke lenger vil ha evnen til å fortape oss i en roman. Tenk om skolen ikke gir leseopplæring, fordi alt som trengs er å se og lytte, og klokskap blir det samme som å velge de beste ordene til Googles søkefelt.»
Som Kari J Spjeldnæs innleder boken Lese, en liten bok om store opplevelser med; øver jeg meg på å la telefonen ligge i ro. Og som henne, er det ikke sosiale medier som sluker tida jeg kunne brukt til å lese stabelen med uleste kjøpte bøker. Det er nyhetene som tar sinnsykt mye av tiden min. Jeg er blitt som en hund etter nyheter, og i det siste har jeg slukt alt som er av nyheter om vaksine. Og siden det bare har vært dårlige nyheter står frustrasjonene i kø.
Det har kjentes som et friminutt å lese boken til Spjeldnæs Liten bok,; vel det er den ut i fra at boken er på 200 sider inkl. register. Men for meg er den så innholdsrik. Den er til å kjenne seg igjen i, og den er inspirerende. 13 kapitler med ulike tema. Jeg har tatt meg den friheten å streke under ord, setninger og avsnitt. Og notere. Sitatet innledningsvis er fra første kapittel Tenk om.
Allerede i kapittel to, Leserlivet, inspirerer hun meg til å kjøpe en bok; Balansekunst av Rohinton Minstry. Som om ikke jeg har nok kjøpte uleste bøker. Hun skriver at Balansekunst er et av hennes mest ikoniske leseminner. Men viser både i dette kapitlet og andre kapitler til andre bøker. Og skriver at det er aldri lett å anbefale bøker for andre:
«Men som lesere kan de færreste av oss presenteres gjennom ett verk eller én forfatter, like lite som vi er bare snille, bare slemme, bare kloke eller bare dumme. Det finnes så mange bøker.»
I kapitlet Dybdelesing skriver hun blant annet om litteraturforskeren Wolfgang Iser:
«Iser regnes som grunnleggeren av den såkalte leserorienterte litteraturkritikken. Han fremhever og beskriver leserens betydning for det litterære verket. Mening fremtrer i samspillet mellom tekst og leser. Det er i foreningen mellom det leseren henter i teksten og egne erfaringer at innholdet tar form for leseren. Leseren vil alltid møte og oppleve forfatterens tekst med et mangfoldig bakteppe av erfaring og kunnskap. Enhver lesing blir farget av den som leser- og i ytterste konsekvens kan vi si at det finnes like mange versjoner av et verk som det finnes lesere.»
Det var noen smakebiter fra boken som jeg helt sikkert kommer til å sitere fra i andre innlegg og ta frem og lese fra. En god investering for å fremme leselyst.
Tone H om En kort introduksjon til globaliseringens historie før 1800 av Andreas Aase:
22:35, 18. januar 2021 Kommentarer: 1
Globalisering er ofte tema i debatter mv. for tida, og derfor fattet jeg interesse for denne artikkelen på Forskning.no: Globaliseringa har prega verda i meir enn 5000 år:
Ifølgje Aase er forskarane usamde om når globaliseringa starta.
Det finst dei som meiner globaliseringa starta da Columbus fann sjøvegen til Amerika på 1400-talet. Andre meiner 1945, da den andre verdskrigen slutta og FN vart etablert.
Andre igjen at det først var da muren fall i 1989 og internett etter kvart vart eit gjennombrot for ei nær sagt grenselaus verd.
Andreas Aase meiner 3500 år før vår tid er eit godt utgangspunkt. Derfor startar han si historie om globaliseringa der. Men han diskuterer andre startpunkt i boka og opnar for at det går an å argumentere på andre måtar.
– Historisk utvikling har ikkje éin fasit, men er mogleg å tolke det på ulike måtar. For at ein skal kunne snakke om eit globalisert samfunn, må samarbeidet med andre land vere nokså regelmessig, seier Aase.
Andreas Aase har skrevet boken En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800. Boken ble utgitt i 2020, og jeg har lånt og lest den. Vil man lese mere om tema, er det en rikholdig litteraturliste bak i boken. Aase siterer blant annet en annen interessant bok jeg har lest og skrev om i dette innlegget:
Sapiens En kort historie om menneskeheten av Yuval Noah Harari – interessant og tankevekkende
En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800 starter slik:
En flaggermus med koronavirus smitter en pangolin på et matmarked i Kina. Pangolinen, som blir brukt i tradisjonell medisin, smitter så en kineser en gang i desember 2019. I løpet av noen uker opplever verden en pandemi som når mennesker på alle kontinenter. Dersom du tenker deg at den første smittede personen hadde kjøpt en jordarundt-billett, kunne vedkommende i prinsippet ha spredd smitten til alle verdensdeler på to—tre dager.
1 1873 utkom Jules Verne-klassikeren Jorden rundt på 80 dager. Åpningen av Suez-kanalen i 1869 og de transkontinentale jernbanene i India (1870) og i USA (1869) gjorde det mulig å kutte ned reisetiden jorda rundt. Vernes roman om Phileas Fogg inspirerte til etterfølgelse, og i 1889 reiste den amerikanske journalisten Nellie Bly jorda rundt på 72 dager.
Portugiseren Ferdinand Magellan ledet den første jordomseilingen, som fant sted i tidsrommet 1519—22. Han forlot Spania med fem skip og cirka 280 mann. Tre år senere vente ett skip tilbake til Spania — med en besetning på bare 18 personer. Magellan, som ekspedisjonens leder, fikk æren av å være den første som seilte rundt jorda, selv om han døde i et slag på Filippinene i 1521. Ekspedisjonen var 72 000 kilometer lang og varte i tre år.
3 dager, 80 dager eller 3 år for å ta seg rundt jorda.
De fleste anerkjenner i dag at vi lever i en globalisert verden. Gir det mening å snakke om globalisering da Jules Verne skrev Jorden rundt på 80 dager i 1873? Eller da spanjolene seilte jorda rundt for fem hundre år siden? Eller til og med før det?
Begrepet globalisering er relativt nytt. Det var først på 1980- og 1990-tallet at det jevnlig dukket opp i aviser, tidsskrifter og bøker. I dag foregår det en omfattende diskusjon om både hva globalisering er, og når det er meningsfylt å si at globaliseringen begynte.
Boken til Aase er interessant, og jeg ser frem til å lese oppfølgeren:
Han er no i full gang med å skrive oppfølgjaren til årets bok. Den nye boka skal ta for seg perioden frå 1800 og fram til i dag, og da vert både FN, EU, kald krig og USA viktige tema.
Tone H som svar til Anne Berit Grønbech :
13:15, 13. januar 2021 Diskusjon: Anne Berit Grønbech om Tollak til Ingeborg roman av Tore Renberg av Tore Renberg
Gleder meg, er rykket opp til nr 2 i køen på biblioteket :)
Jens Stoltenberg intervjues her i NRK radioprogrammet Drivkraft 5.januar 2021. Der sier han bl a at vi tar fred som en selvfølgelighet og tenker ikke på at i tidligere tider var krig normalen. Det Stoltenberg sier bekrefter boken Orientekspressen En Vårreise av Torbjørn Færøvik. Krig var det normale.
Forfatteren skriver bl a dette om ideen til boken i forordet signert august 2016:
«Ideen til denne boken fikk jeg for fem år siden på en togreise fra Asjkhabad i Turkmenistan til Astana i Kasakhstan. Undervis stanset jeg i forjettede Samarkand. Senere slukte jeg E. H. Cookridges bok Orient Express The Life and Times of the World’s Most Famous Train fra første til siste side. I dag er Orientekspressen en saga blott, men toget lever. Så jeg tenkte: Hvorfor ikke ta en ny tur på de samme skinnene, ikke fra Paris til Istanbul, men fra London til Samarkand, en forlengelse av Orientekspressen med historien som bakteppe.»
Orientekspressen En Vårreise utgitt i 2017 har stått ulest i bokhylla mi lenge. Uvisst hva som er årsaken annet enn at den har forsvunnet i alle mine uleste bøker. Det er krevende og interessant lesning. 449 sider tettpakket av historiske hendelser i byene og landene han reiser gjennom bl a London, Paris, München, Wien, Budapest, Timisoara (Romania), Istanbul, Tbilisi (Georgia) Baku (Azerbaijan), Asjkhabad (Turkmenistan) og landet turen avsluttes Usbekistan. Jeg håper at det blir enklere å følge med på nyheter fra land som jeg før jeg leste boka kjente lite til, som f eks Azerbaijan.
Det er utrolig hvor mange stormannsgale ledere det har vært også i Europa opp gjennom årene, og fortsatt finnes. Selv om tyrannen i er land blir avsatt, som i Romania, er det ikke like enkelt å få avsatt nettverket av støttespillere. Nye kommer til. Å lese om korrupsjonen i Azerbaijan som muliggjøres pga nettverket herskeren omgir seg med, er deprimerende lesning.
Hvordan historien påvirker et lands innbyggere, uttrykkes slik av en ungarer forfatteren treffer på i Budapest:
«Du må være klar over at Ungarn i århundrer har vært som en dørmatte for fiendtlige styrker. Derfor er vi som vi er.»
«Det vokser fram en fornemmelse av at lesende folk ikke trengs på samme måte som tidligere. Men datamaskiner, digitale prosessorer, gjør noe annet enn beleste professorer. Minnekort er ikke hukommelse. Kobling av ideer og tanker i hjernen skiller seg radikalt fra kobling av datakretser. Menneskene trengs fortsatt, og vi trenger bøkene. Vi leser på en annen måte enn maskinene, for vi bærer opplevelsene, erfaringene og kunnskapen med oss. Vi vokser med lesingen vår, og vi må ta vare på det som er for verdifullt til å tape.»
Sitatet over er fra boken Lese En liten bok om store opplevelser (2020) av Kari J. Spjældnes. Det var den og biografien nevnt nedenfor som inspirerte meg til å lese boken Vi på Saltkråkan, den siste boken jeg leste i 2020. Det var som å gå en sti en gikk mye på i barndommen; heldigvis er alt der fremdeles. Mange beskriver den som en utelukkende koselig bok. Men jeg husker at den fikk frem mange følelser i meg.
Boken Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren har sitt grunnlag i et filmmanuskript. Skriveprosessen startet i 1962, og serien ble en stor suksess. Jeg husker ikke om jeg så serien før jeg leste boken. Det var først da jeg leste denne biografien at jeg ble klar over at boken jeg leste om og om igjen som barn først ble filmatisert:
Biografi om Astrid Lindgren: Denne dagen, et liv av Jens Andersen
Jens Andersen skriver bl a dette om Vi på Saltkråkan:
«Den balsameffekten naturen alltid hadde på bymennesket Astrid Lindgren, lot hun stockholmsfamilien Melkerson kjenne på kropp og sjel i Vi på Saltkråkan. Da de fire barna med enslig far ankommer til skjærgårdsrutens ytterste brygge, er de litt betenkt over det fuktige været, ei tilsynelatende avfolket øy og den falleferdige rønna som deres naive kunstnerfar har leid for et år. Det minner i liten grad om en sommeridyll, men viser seg snart å være porten til et paradis som skal prege alle fem i familien Melkerson for livet. 19-åringen Malin, som fyller mammarollen for de tre yngre brødrene og den klønete faren, finner sitt livs utkårede på Saltkråkan. De to eldste guttene møter sin barndoms beste og formodentlig siste lekekamerater, yngstemannen Pelle får sitt livs kjæledyr, og pappa Melker flytter inn det mest inspirerende skriveverkstedet en forfatter kan tenke seg. Og hvilket litterært verk er det han har tatt med seg og sitter og pusler med i Snekkergården? Det får leserne aldri vite. Kanskje en roman om det lykkelige livet på ei lita øy i skjærgården, der en morløs familie finner tilbake til livets kilde, og mennesker og dyr omgås naturlig og fritt? Det var i hvert fall det Astrid Lindgren forestilte seg. En slags robinsonade om storbymennesker som går i land på ei øy som viser seg å være befolket av alle slags mennesker i forskjellige livsstadier, men med en tydelig fordeling av temperament, karaktertyper og, ikke minst, kjønn.»
Jeg har lagt en plan om at jeg skal ha lest hele Jalna-serien på 16 bøker innen sommeren 2021. Jeg må rydde plass i bokhyllene, og da er det bøker som må ut av bokhyllene. Da må tempoet opp, og derfor valgte jeg å lese bok nr. 10 Herren på Jalna nå i desember fremfor å lese nyere uleste bøker i bokhylla.
Som alltid er det nok drama rundt den etter hvert omfangsrike familien Whiteoak. Når boken starter er Renny som fortsatt er overhodet på Jalna . Han er 45 år, og siden han er født i 1886, er handlingen denne gangen like etter 1930. Det er lite penger hos familien, og forsøk på å skaffe kapital og problemene det skaper, er den røde tråden i handlingen.
Renny er rundhåndet som lar familiemedlemmer bo på gården. De gamle onklene Nicholas og Ernest, og tante Augusta som er på besøk fra England. Piers bor der sammen med Pheasent og deres etter hvert tre barn. Broren Wakefield likeså. Etter hvert kommer broren Finch hjem for å bo der.
Renny er fortsatt gift med Alayne og de har nå datteren Adeline som er som snytt ut av nesen på avdøde Adeline. Hun sliter ut moren, men sjarmerer de andre i familien. Alayne og Renny er ikke kommet nærmere hverandre, og etter hvert innleder Renny et forhold til en annen kvinne.
Eden, som ikke kan bo på Jalna pga Alayne og Piers, bor hos søsteren Meg når han kommer hjem. Selv om han friskner til med god pleie av søsteren, blusser problemene med lungene opp og utpå våren dør han. Senere på året dør Augusta etter at hun er reist tilbake til England.
Dette er noe av det som skjer det året leseren av Herren på Jalna omhandler. Underholdende og avslappende lesning.
Romanen Merket for livet (2013) er Emelie Schepps første bok i serien om Jana Berzelius. En bok som har stått ulest bokhylla lenge.
I begynnelsen fant jeg et stort potensiale i romanen. Jeg likte karakterene i boken, ikke minst aktørene i politiet. Spennende med et godt driv. Tenkte at jeg kom til å lese flere bøker i serien. Men etter hvert som Jana Berzelius begynte å ordne opp på egen hånd, ble det overkill for meg. Derfor kommer jeg ikke til å lese flere bøker i serien.
Sist sett
