Så kom den endelig, den første romanen til den utrolig spennende amerikanske forfatteren George Saunders. (Jeg forhåndsbestilte den i juni 2016 og har gledet meg til siden.) Saunders har tidligere skrevet essays, barnebøker, kortromaner og flere fantastiske novellesamlinger.
Vi befinner oss i USA i februar 1962, det er borgerkrig, og Abraham Lincolns elleve år gamle sønn, Willie (William Wallace) dør og begraves på en kirkegård i Georgetown. Etter begravelsen vender Lincoln alene tilbake til kirkegården gjentatte ganger, og romanen er befolket av gjenferd og fylt med et vell av stemmer. Ordet bardo i tittelen er forresten hentet fra tibetansk religion. I Den tibetanske dødeboken beskrives Bardo som er en åndelig mellomtilstand – en slags tibetansk limbus – den dødes tilværelse i førtini dager mellom døden og ny gjenfødelse, der de døde blir møtt av ulike og skremmende visjoner. Romanen spenner vidt og tar for seg eksistensielle spørsmål om liv og død, kjærlighet og sorg.
Jeg har lest den på Kindle og hørt den på lydbok. Anbefaler særlig lydboken – en sann svir av et hørespill med et skikkelig stjernelag av bla skuespillere, musikere og forfattere. På rollelisten (som består av ikke mindre enn til sammen 166 personer) står, foruten Saunders selv, blant andre David Sedaris, Julianne Moore, Ben Stiller, Susan Sarandon, Miranda July, Carrie Brownstein, Lena Dunham, Cassandra Campbell, Nick Offerman. Et kort intervju med Saunders om dette her.
Romanen føyer seg forresten fint inn i rekken av bøker-som-minner-om-bøker-jeg-har-lest. Den fikk meg straks til tenke på en annen usedvanlig god roman jeg leste for en del år siden, en av de forholdsvis få bøkene jeg har i bokhylla Favoritter, nemlig Kirkegårdsjord – gjenfortellinger i ti mellomspill av den irske forfatteren Máirtín Ó Cadhain – begge utspiller seg på en kirkegård der stemmene til fortidige, og i Lincoln in the Bardo også fremtidige, gjenferd rår ...
En sterk og dyster, men også humoristisk og varm roman dette. Saunders evner stadig å overraske positivt, samtidig som romanen er umiskjennelig Saundersk.
En klar sekser på terningen!
Så kom den endelig, den første romanen til den utrolig spennende amerikanske forfatteren George Saunders. (Jeg forhåndsbestilte den i juni 2016 og har gledet meg til siden.) Saunders har tidligere skrevet essays, barnebøker, kortromaner og flere fantastiske novellesamlinger.
Vi befinner oss i USA i februar 1962, det er borgerkrig, og Abraham Lincolns elleve år gamle sønn, Willie (William Wallace) dør og begraves på en kirkegård i Georgetown. Etter begravelsen vender Lincoln alene tilbake til kirkegården gjentatte ganger, og romanen er befolket av gjenferd og fylt med et vell av stemmer. Ordet bardo i tittelen er forresten hentet fra tibetansk religion. I Den tibetanske dødeboken beskrives Bardo som er en åndelig mellomtilstand – en slags tibetansk limbus – den dødes tilværelse i førtini dager mellom døden og ny gjenfødelse, der de døde blir møtt av ulike og skremmende visjoner. Romanen spenner vidt og tar for seg eksistensielle spørsmål om liv og død, kjærlighet og sorg.
Jeg har lest den på Kindle og hørt den på lydbok. Anbefaler særlig lydboken – en sann svir av et hørespill med et skikkelig stjernelag av bla skuespillere, musikere og forfattere. På rollelisten (som består av ikke mindre enn til sammen 166 personer) står, foruten Saunders selv, blant andre David Sedaris, Julianne Moore, Ben Stiller, Susan Sarandon, Miranda July, Carrie Brownstein, Lena Dunham, Cassandra Campbell, Nick Offerman. Et kort intervju med Saunders om dette her.
Romanen føyer seg forresten fint inn i rekken av bøker-som-minner-om-bøker-jeg-har-lest. Den fikk meg straks til tenke på en annen usedvanlig god roman jeg leste for en del år siden, en av de forholdsvis få bøkene jeg har i bokhylla Favoritter, nemlig Kirkegårdsjord – gjenfortellinger i ti mellomspill av den irske forfatteren Máirtín Ó Cadhain – begge utspiller seg på en kirkegård der stemmene til fortidige, og i Lincoln in the Bardo også fremtidige, gjenferd rår ...
En sterk og dyster, men også humoristisk og varm roman dette. Saunders evner stadig å overraske positivt, samtidig som romanen er umiskjennelig Saundersk.
En klar sekser på terningen!
Monica Carlsen som svar til Ava :
14:46, 24. februar 2017 Diskusjon: Monica Carlsen siterer Bartleby og Co. av Enrique Vila-Matas av Enrique Vila-Matas
Ja, fantastisk bok! Et sant oppkomme av litterære perler :-)
Monica Carlsen siterer Angiveren av Terje Holtet Larsen
14:52, 20. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Jeg skriver ganske enkelt fordi det er en syssel som vanligvis gjør det litt lettere å utholde sitt eget selskap og litt lettere å unngå omverdenens.
Monica Carlsen siterer The Book of Chameleons av Jose Eduardo Agualusa (side 122)
14:34, 20. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
‘Lies,’ he explained, ‘are everywhere. Even nature herself lies. What is camouflage, for instance, but a lie? The chameleon disguises itself as a leaf in order to deceive a poor butterfly. He lies to it, saying Don’t worry, my dear, can’t you see I’m just a very green leaf waving in the breeze, and then he jets out his tongue at six hundred and twenty-five centimetres a second, and eats it.’
Monica Carlsen siterer Bartleby og Co. av Enrique Vila-Matas (side 206)
10:57, 20. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Når noe vipper meg av pinnen, griper jeg til et meget enkelt knep som gir meg sinnsroen tilbake, jeg tenker simpelthen på Jack London, som til tross for at han skvalpet over av alkohol, var en av talsmennene for forbudet i USA.
Ja, helg igjen!
Som deg koser jeg meg med Paul Austers nye 4 3 2 1 på lydbok. Herlig!
På e-bok er jeg snart ferdig med Theres av Steve Sem-Sandberg, en roman om Ulrike Meinhof, og har også bare noen sider igjen av Bartleby og Co av Enrique Vila-Matas, som jeg leser på papir.. Sistnevnte er en utrolig artig og spesiell bok, skrevet som fotnoter, og inneholder et oppkomme av litterære referanser.
Som om ikke det er nok, klarte ikke å vente med å starte på Lincoln i the Bardo av George Sanders. Han er en forfatter jeg har skikkelig sansen for og som har skrevet mye tidligere, både essays, barnebøker og noveller, men dette er hans debut som romanforfatter. Har den både på e-bok og lydbok, og den virker utrolig lovende!
Ønsker alle en fortsatt god helg!
Monica Carlsen som svar til Jostein Røyset :
10:22, 17. februar 2017 Diskusjon: Durlingen heksebrenning
He-he!
Monica Carlsen siterer Bartleby og Co. av Enrique Vila-Matas (side 193)
10:56, 16. februar 2017 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 2
I går kveld praktiserte jeg en sofistikert variant av sauetelling. Jeg begynte å repetere for meg selv, igjen og igjen, dette som Wittgrenstein sa om at alt man kan tenke, kan man tenke klart, alt man kan si, kan man si klart, men man kan ikke si alt man kan tenke.
Monica Carlsen som svar til ArcticDwarf :
10:55, 16. februar 2017* Diskusjon: Durlingen heksebrenning
Har prøvd å google litt. Ikke stort jeg har funnet, men kanskje du kan bruke noe av dette for å søke videre?
I et oppslag om Heinrich Kramer på Wikipedia står bla følgende:
Under den første hekseprosessen i byen Ravensburg, som hadde engasjert ham til jobben, fikk han bragt to kvinner til bålet.
Dette er altså ikke Durlingen, men Ravensburg som ligger like nord for Bodensee (Bodensjø).
På Google bøker fant jeg boka: Evil People: A Comparative Study of Witch Hunts in Swabian Austria and the ... av Johannes Dillinger, der det på s. 100 bla står:
All together, the shores of Lake Constance experienced only a few witch trial.
(Lake Constance er det engelske navnet på Bodensee).
EDIT: Dette ser altså ut til foruten Tyskland å gjelde Sveits og Østerrike – (Bodensee ligger jo på grensen mellom disse tre landene).
Monica Carlsen som svar til Enna L :
08:41, 14. februar 2017 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
On our wedding day I was forty-six, she was eighteen. Now, I know what you are thinking: older man (not thin, somewhat bald, lame in one leg, teeth of wood) exercises the marital prerogative, thereby mortifying the poor young—
But that is false.
Fra Lincoln in the Bardo George Saunders
Heller ikke jeg opplever at bøkene jeg skrev om på noen måte bærer preg av plagiering – alle var gode leseopplevelser – bare at det var selsomt med disse likhetene.
Det kan se ut til at du kan ha rett i at tematikken er tidstypisk, for samtlige er utgitt etter årtusenskiftet: The End of Days av Jenny Erpenbeck kom på tysk i 2012, Liv etter liv av Kate Atkinson på engelsk i 2013 og Paul Austers 4 3 2 1 i 2017.
Katrine Marie Guldagers København og Dag Johan Haugeruds Enkle atonale stykker for barn ble utgitt i henholdsvis 2004 og 2017. Men det snodige med disse to, er at jeg leste dem rett etter hverandre og avsluttet dem med bare én ukes mellomrom.
Også veldig interessant det du skriver om at forklaringen kan ha med å gjøre hvile forfattere man velger å lese. Der tror jeg absolutt du er inne på noe!
Takk for ditt bidrag til oppnøsting!
Husker at mine første møter med Paul Austers bøker var New York-trilogien og Sjansespill, og at særlig førstnevnte gjorde sterkt inntrykk.
Moon Palace skal leses, ingen tvil om det. Vet ikke helt når ennå, men entusiasmen du omtaler den med gjorde at den gjorde et stort byks oppover på ønskelisten. Takk, krira.
Hvis det er "Ardennes 1944" du tenker på, kom den ut på norsk i 2015 med tittelen Ardennene 1944 Hitlers siste sjansespill.
Monica Carlsen siterer Bartleby og Co. av Enrique Vila-Matas
17:21, 11. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Jeg har aldri hatt hellet med meg hos kvinnene, jeg bærer med resignasjon en bedrøvelig pukkel på ryggen, alle mine nærmeste slektninger er døde, jeg er en ynkelig ungkar som arbeider på et nitrist kontor. For øvrig er jeg en lykkelig mann.
Baksideteksen på boka
Monica Carlsen siterer Bartleby og Co. av Enrique Vila-Matas (side 143)
17:21, 11. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Ved hans død fant en pariseravis meget betimelig frem noen ord av Wilde: Dengang jeg ikke kjente verden, skrev jeg; nå som jeg kjenner dens betydning, har jeg intet mer å skrive.»
Monica Carlsen siterer Bartleby og Co. av Enrique Vila-Matas (side 91)
17:20, 11. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Jeg avslutter med et av Dufoo juniors epigrammer, min favoritt: «I sin avgrunnsdype fortvilelse rev han brutalt håret av sin parykk.»
Har ikke tenkt over akkurat det, men det er godt mulig du har rett. Jeg trodde som jeg skrev at det var rent tilfeldig. Interessant! Hvis det da ikke bare er det at jeg leser mye ...
Ellers har jeg også lest mye Auster, men nå var det en stund siden sist. Og husker at du har snakket varmt om Moon Palace tidligere også, men det er en bøkene hans jeg fortsatt har til gode. Men med tid og stunder skal jeg få lest den også :-)
Jeg fortsetter mitt ikke helt vellykkede prosjektet med å prøve å få lest noen av alle bøkene jeg allerede har, og denne helgen har jeg funnet fram romanen Bartleby og Co. av den spanske forfatteren Enrique Vila-Matas. Utrolig artig bok – den handler kort sagt om forfattere som har sluttet å skrive og består av fotnoter! Tittelen har han hentet fra Herman Melvilles novelle «Bartleby, the Scrivener: A Story of Wall Street».
Ellers går det i mer nyinnkjøpt litteratur (som vanlig). Har lest et par sider i Theres av svenske Steve Sem-Sandberg, som er en roman om Ulrike Meinhof, en av de sentrale personene i Baader-Meinhof. Boka er en av utgivelsene i Sidespor-serien til Aschehoug – en flott serie jeg håper det kommer mange flere bøker i!
Og som deg, krira, er jeg i gang med den nye romanen til Paul Auster ,4 3 2 1. Hører den som lydbok og det er forfatteren selv som leser.
Har ikke hatt tid til å høre det ennå, men det ligger et intervju med Auster på Kulturhuset Stadsteaterns: Podcasten Författarscenen (han blir intervjuet av Hans Olav Brenner). Også andre intervjuer er lagt ut siden sist jeg skrev om denne podcasten på Lesehelgtråden for en stund siden, bla. med Patti Smith og Umberto Eco.
Jeg har lest både The Vegetarian (Han Kang) og The Nix (Nathan Hill) – sistnevnte likte jeg veldig godt, og skrev litt om den her på Bokelskere!
Ønsker dere en fortsatt god helg!
Har nå, helt tilfeldig, lest flere bøker på forholdsvis kort tid som har ett eller flere likhetstrekk med andre bøker jeg nylig har lest.
For bare noen dager siden skrev jeg et innlegg i en annen tråd om at jeg hører Paul Austers nye roman 4 3 2 1 på lydbok, og at rammefortellingen ligner den i Kate Atkinsons Liv etter liv så vel som den i Jenny Erpenbecks The End of days, i den forstand at hovedpersonen har flere alternative livsløp.
Nå har jeg nettopp lest ut Katrine Marie Guldagers novellesamling København, der rammen minner om den første delen av romanen Enkle atonale stykker for barn av Dag Johan Haugerud, i det at det stadig er nye personer som bærer historien fram, som et slags stafettløp (i mangel av et bedre uttrykk).
Noen som har hatt lignende leseopplevelser?
Sist sett
