Bokelskere.no

Bildet på det gamle sagnet om Ikaros som lager seg et par vinger av voks for å fly mot solen, men som faller ned fra himmelen fordi varmen smelter voksvingene, som et bilde på at man ikke trenger å dra til andre steder for å finne seg selv, er så selvsagt at jeg lurer på hvordan Axel Jensen har klart å skrive en bok om det uten at det føles selvsagt i det hele tatt. Dette er min første Axel Jensen-bok, og jeg skal definitivt lese mer.

Jeg satte meg som mål å lese alle bøkene i Penguins serie Great Loves. Som jeg en gang for lenge siden leste på baksiden av min versjon av Françoise Sagans Bonjour Tristesse. Forførerens dagbok var altså på den listen, men jeg skjønner egentlig ikke hvorfor, for det er jo ingen som elsker i denne boka. Hovedpersonen setter jo som mål å forføre damer til forlovelse (og til sengs), for deretter å med vilje oppføre seg så avskyelig at de skal ende opp med å bryte forlovelsene. Han er sykt usympatisk og boka er ganske kjedelig, den murrer om det samme hele tiden, men det er vel poenget at den bare handler om én ting. Interessant til et visst punkt er den jo dog.

Jeg vet ikke hvordan det er med dagens skolebarn, men da jeg gikk på ungdomsskolen og på videregående leste vi Stig Dagermans novelle At döda et barn fem ganger i året. Og jeg forstår godt hvorfor. Og ja, du leste rett, vi leste den på svensk - i norsktimene. Som den svenskifiseringen av Norge-mostanderen jeg er, er det rart at jeg ikke irriterte meg over det, men dog: mens det er irriterende at Narvesen arverterer for kanelbullar og tack så mycket, hur mår det og andre svenske strofer, som jeg sikkert ikke skriver riktig, på alle byens kaféer, er en god novellist en god novellist, og hvis jeg kan lese en god novellist på originalspråket uten å måtte slå opp i ordboka for annenhvert ord, gjør jeg gjerne det.

Hele Nattens leker leste jeg derimot på norsk, og ved siden av Å drepe et barn vil jeg anbefale novellen Hvor er islenderen min?

Denne boka handler om Mathea og Epsilon som stort sett bare har hatt hverandre hele livet, og Mathea vil at Epsilon skal pensjonere seg, for han er jo godt over pensjonsalder, men han vil ikke, for han trenger å ha med andre mennesker å gjøre enn bare Mathea. Han jobber med statistikk og de har ingen barn, men hvis de hadde fått en guttunge, skulle de ha kalt ham Aksel pga. at Epsilon er så opptatt av akselerasjon, men det ble for sent for lenge, lenge siden. Og Epsilon lager små kister i tre til henne hvor han inngraverer Til min elskede og hun sier til ham på tysk at hun elsker ham når hun tror han sover, og ingen vil komme på besøk hos dem for de er så rare, og Mathea går på lotteri på aldershjemmet og legger jakka si på premiebordet og når de lodder den ut tør hun ikke si at det er jakka hennes, hun tør egentlig aldri å si noe, og denne boka er sykt trist og søt og rørende og jeg nesten griner bare jeg skriver om den nå.

Sykt tjukk roman på godt over 600 sider som lå på stuebordet og mange andre plasser i leiligheten før jeg endelig fikk tvunget meg selv til å begynne på den. Da sa kjæresten min: Er du ikke ferdig med den for lenge siden, den har ligget her dritlenge! (Bortsett fra at han sikkert brukte et annet ord enn 'dritlenge', han er ikke like trash som meg.) Uansett, den var absolutt ikke tunglest. Skjønner ikke hva jeg grudde meg til. Den var ikke langdryg heller. Jeg koste meg med denne boka. Likte alle skidringene om det å skrive og følte at jeg virkelig lærte etterkrigstiden i Frankrike å kjenne. Dessuten kjente jeg meg igjen i sykt mye, og det er aldri negativt for en bok. Hvem liker ikke å kjenne seg igjen i ting? Det får jo folk til å føle seg mindre ensomme.

Dette er dikt på den måten jeg visste godt at dikt kunne være. Altså i den stilen som gjorde at jeg ikke hadde noe særlig overs til dikt. Dette er liksom bare en mengde ord stablet på rare og eksperimentelle måter. Hakkete og ofte uten mening. Likevel så jeg sammenhengen gjennom hele boka. Jeg fikk en slags følelse av hvem Abel Ek er. Så jeg kan ikke si at jeg mislikte hele greia heller.

Denne boka består av flere små noveller av den israelske forfatteren/filmskaperen Etgar Keret og en lengre novelle av palestinske Samir el-youssef. Jeg likte sistnevntes novelle best. Etgar Kerets noveller var på tampen til å være fæle uten at de gav meg noe stort inntrykk heller (for ting kan godt være fælt på den gode måten, men altså ikke disse novellene). Men ingen av forfatterne gav meg noen mersmak.

Enda en diktsamling. Denne var jeg skeptisk til i forkant, for jeg kan huske at jeg for en stund siden var i en bokbutikk og bladde i denne og tenkte fy faen, internettpoesi. Men det var på den tiden jeg ennå hata dikt. For det viste seg at jeg likte denne godt. Kanskje litt fordi den er stappa av referanser til ting jeg vet om. Hvem liker ikke det? Da føler en seg ikke så utenfor. Eller kanskje fordi den rett og slett var fresh. Et dikt jeg spesielt vil nevne er jeg følte meg litt 'kitsch' tidligere i dag.

I løpet av den tiden jeg begynte på denne til jeg var ferdig med den, så jeg også filmen Notting Hill for første gang og der spiller de inn en film basert på en bok av Henry James. I løpet av denne tiden fikk jeg også med meg at noen trodde Henry James var engelsk (han er amrikansk), og denne vedkommende var ikke noen jeg kjente, men en person i en tekst jeg leste (eller noe sånt). Det vil vel si at Henry James er en stor forfatter som alle refererer til hele tiden, men som jeg ikke merker at folk referer til fordi jeg omtrent ikke visste hvem han var før jeg faktisk leste Daisy Miller. Sånn er det alltid. Jeg bryr meg ikke så veldig om referanser når jeg ikke kjenner til den/det det refereres til. Hvem gjør egentlig det? Man ender jo bare med å føle seg utenfor. Hva angår boka synes jeg den var litt utdatert. Den gav meg ikke noe særlig. Men nå har jeg i hvertfall lest Henry James.

Desiland minnet meg om en tam (og norsk) versjon av Zadie Smith. Når det er sagt synes jeg boka var underholdende nok, men en kan jo spørre seg om det er noe vits i å lese denne når den bare minner om en tam versjon av en annen bok. For det gjorde ikke noe å lese denne, men det hadde ikke gjort noe å gå glipp av den heller. Som et ps: den ene hovedpersonen, Mita, henger på Stargate på Grønland. Hahahahaha, sykt trash!

Dette er dikt på en måte jeg ikke visste dikt kunne være. Kanskje ikke noe rart, da dikt har tatt liten plass i mitt litterærere liv. Faktisk har jeg fnyst av dikt. Ja, det er ikke måte på hva jeg har tenkt om dikt, folk som leser dikt og folk som skriver dikt, men nå skjønner jeg hvor dum jeg har vært. Jeg er glad jeg leste denne, for nå ser jeg dikt i et helt annet lys. Adressebøkene, som er en samling av de tre bøkene 23 dikt for kvinner og menn og en desperat forklaring, Enkelte dikt og Nils-Øivind Haagensen skriver, er helt nydelig spør du meg. Forfatteren skriver om kjærligheten uten at det blir teit. Noe jeg ikke kan gjøre uten at det blir teit, er å rose denne boka opp i skyene (jeg ser for meg superlativer i det uendelige bl.a.), så jeg gir meg nå.

Jesusland handler om Julia (ja, den er selvbiografisk) og hennes svarte adoptivbror David i USAs kristenland. Foreldrene hennes ville gi noe tilbake til Gud i takknemlighet, så de bestemte seg for å adoptere. Det de ikke regnet med var at de to barna de skulle adoptere, David og Jerome, var svarte. Skrekk og gru! Foreldrene forskjellsbehandler dem og Julia. Ikke at Julia har det noe særlig greit hun heller, hun er jo syndefallet selv.

Foreldrene ender med å kutte ut Jerome da han blir ungdomsforbryter, mens David og Julia sendes på forbedringsanstalt et sted i Karibien og jeg blir helt satt ut over hvor sadistiske lærerne er der borte. Det er som om de ruser seg på makt. Jeg blir både irritert og litt fortvilt: går det virkelig ann? Det er så jeg nesten begynner å tro at forfatteren har smørt tjukt på, men velger å tro på det likevel. Jeg har jo faktisk sett Jesuscamp.

Jeg var på forhånd litt skeptisk, for å lese oversatte dikt er vel egentlig strengt tatt ikke å lese den opprinnelige poeten i det hele tatt. Jeg som ikke kan spansk vet jo ikke hva som har blitt borte. Uansett, jeg synes ikke dette var dårlig, men det var ikke dikt etter min smak. Jeg synes de var litt i overkant pompøse og overdrevne. En rekke ord følte jeg bare var ord tatt med fordi de hørtes fine ut, uten at det hadde noe med hva diktet var en ode til. Når det er sagt synes jeg dere skal lese diktene Ode til tomaten og Ode til løken.

NB: SPOILER! Denne bokeN leste jeg på en svipptur-/retur Kristiansand/Hirtshals på lille julaften. Hadde det ikke vært for at jeg var stuck der på ferja uten noe annet å lese, hadde jeg kanskje bare stoppet å lese i den. Eller kanskje jeg hadde fortsatt likevel i nysgjerrighet over om jeg kom til å lese noe veldig bra på neste side. Eller neste. Det hadde jo ikke vært så rart, tatt i betraktning at jeg har hørt så mye bra om denne boka. Men nei. Boken var dritdårlig. Den handler om Reneé og Pamola. Førstnevnte er portnerkone i en bygning hvor det bare bor sykt rike folk. En av disse rike menneskene er Pamola, hun er tolv år og datter av en statsråd og har planlagt å ta selvmord neste sommer (eller noe). Reneé er superintellektuell; leser Tolstoj (katten hennes heter Leo), filosofi og diverse, men hun skjuler det for omverdenen. Hun går rundt og later som om hun er dum. Hvorfor? Fordi hun jo bare er en portnerkone. Jeg skjønner det ikke. Hvorfor kan man ikke si høyt at man leser Tolstoj bare fordi man er portnerkone? Jeg har også lest Tolstoj enda min høyeste utdanning er videregående skole og jeg jobbet heltid på en burgersjappe. Hvilken logikk er dette? Ikke nok med det, men Reneé (eller forfatteren?) mener og at intellektualitet er forbeholdt de rike, bare de kan briefe rundt med det. Hva skjer med det? Alle vet jo at det finnes rikinger som ikke leser bøker. F.eks. Victoria Beckham. Hun skryter jo tilogmed av det.

Anyways. Pamola. Hun skriver i en eller annen dagbok at hun er sykt intelligent og en masse liksom-viktige ting om livet som bare er irriterende. Hun later også som om hun er dummere enn de andre på skolen, for hun vil ikke bli stemplet som et vidunderbarn, men det synes hun er supervanskelig. Hun er klassens beste elev likevel. Jada, hun får sikkert seks gullstjerner på hver eneste innlevering, stakkars lille pike. Etterhvert blir Pamola og Reneé kjent. De blir også kjent med en nyinnflyttet, rik japaner som avslører Reneé (han har to katter som heter Levin og Kitty - to karakterer i Tolstojs verden).

Til min vurdering av boken: sykt bedrevitende, jeg blir kvalm. Pamola og Reneés forhold er forresten like lite troverdig som forholdet mellom Astrid og Veronika i La meg synge deg stille sanger. Jeg skal sykt IKKE se filmen (som har fått navnet Pinnsvinets hemmelighet). No way. Skulle ønske jeg ikke hadde kastet bort timer på denne boka. Æsj. Hold deg unna.

Jeg tror ikke jeg heller hadde skjønt den siste redegjørelsen hadde det ikke vært for at jeg var på et forfatterintervju med Oksanen hvorintervjueren klarte å røpe det som skjedde. Det var litt avansert.

Er forresten enig i at slutten var litt brå, men det gjorde ingenting.

Det er jeg enig i, det med skrivemåten. Den er veldig spesiell og interessant. Jeg likte det også!

Å, jeg synes det passer godt. F.eks. til slike episoder som da Toska ble funnet i en kiosk i Spania og det spanske politiet roper "Vi har han tjukke, vi har han tjukke!" Haha!