Bokelskere.no

Dette er absolutt en favoritt blant klassikerne. Jeg så nylig en adaptert filmversjon som har den engelske tittelen "Easy A", der kule Emma Stone gjorde en god rollefigur. Men oversetteren viste sin manglende kjennskap til hvilken bok og historie filmen bygger på ved å stadig referere til en bok med tittelen "Den flammende bokstav". Kjære oversetter:"The Scarlet Letter" eller som den heter på norsk "Den røde bokstav" er en av de store amerikanske klassikerne. Man kan ikke bare finne på en oversettelse.

Underholdende, men ingen stor litteratur.

En svært god innføring til Berlin, byens historie og kultur. Den kan også fungere som en guidebok til de ulike bydelene. I tillegg er den skrevet av en GOD forfatter. Dette er en bok som Knut Hoem har lest godt. Det merkes på hans Berlin-bok.

Et fyrverkeri av en bok!

En nydelig bok som det tok litt tid å komme inn i - var den så fin som "alle" sa? Ja, det er den. Den har noe drømmende over seg mens Edmund reiser rundt i Europa og til Japan og leter opp netsukenes reise og sin egen slekts reise. På samme tid som den er tilbakeskuende. er den også aktuell. Den minner meg om Nabokovs "Min europeiske ungdom". Det er kanskje de tilbakeskuende betraktningene som gir meg denne assosiasjonen. Og at begge er vakkert skrevet.

Mange gode refleksjoner., men jeg savner et internasjonalt perspektiv. Det blir for "norsk".

Jeg slutter aldri å forundre meg over hva som lever i menneskesinnene og hvor tilpasningsdyktige vi/mange er. I denne boken møter vi tvillingene som er født inn i en rik og viktig familie i Nigeria. Den politiske situasjonen utvikler seg, rike og innflytelsesrike mennesker mister makt, penger og posisjon. Hvordan håndterer de og tilpasser seg det? Hvordan håndterer afrikanere den vestlige verden? Hvordan håndterer vestlige mennesker den urolige situasjonen og menneskene i Nigeria? Boken er spennende, men enda bedre - den lodder dypt i menneskesinnet, berører leseren, og man lærer mye om både Nigeria og Afrika.

Dette er en viktig og en dypt rørende bok. De fleste krigshistoriene er fortalt av menn. Her er det ti kvinner som forteller sine historier om hvordan de overlevde Holocaust, hva dette har gjort med dem og hvilke liv de har levd etterpå. INGEN norske jødiske kvinner som ble deportert, overlevde Holocaust. Og det er snart slutt for dem som kan fortelle disse historiene fordi de er kommet så høyt i alder. Disse ti kvinnene kommer alle fra Mellom-Europa. Fire av dem flyttet til Norge etter krigen. Noen av dem sier at de ønsket å flytte så langt bort fra Europa/Tyskland som mulig - og endte i California, Australia og Sør-Afrika.
Jeg kan ikke anbefale denne boken sterkt nok!
Jakob Lothes introduksjon setter kvinnenes historie i perspektiv. Det er godt og klokt skrevet.
Les boken og du setter enda mer pris på livet i ettertid!

Fløgstad "is back on track", men boken når ikke opp til de aller beste av romanene hans.

Jeg ble rett og slett skuffet i og med at boken var hypet så veldig. Spennende med Afrika, land i endring, mennesker i bevegelse og familiegenerasjoner i kommunikasjon med hverandre. Men Chimamanda Ngozi Adichie skriver bare så mye bedre enn Taiye Selasi, samtidig som hun går dypere i skildringen av menneskesinnet og Afrika/Nigerias historie, så - sorry Selasi. Ghana Must Go beveger ikke meg nok til at jeg vil anbefale den.

For et språk Merethe Lindstrøm har! Hun porsjonerer historien ut, det er nesten som å lese en "pageturner", og holder igjen og holder igjen før hun slipper ut informasjonen stille og forsiktig, noen ganger neste umerkelig, slik at du må bla tilbake for å sjekke hva som egentlig sto på den foregående siden. En velfortjent vinner av Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Anbefales på det sterkeste!

Hver for seg er det flere av historiene om familien Lindberg, Arne, Elise, Thea, Christoffer og Joachim som er gode og fengende. Men det blir for mange ord, for mye preik. Boken kunne med helle vært redigert strammere og 150 sider kuttet. Mye bra, men ikke bra nok. Bruk høsten på andre romaner.

En av de sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lenge. At jeg leste den i nabogaten til Jablonskistrasse i Berlin, (selv om Jablonskistrasse 55 der hovedpersonene bor, er revet) forsterket dette opplevelsen. Det er sterk lesning fra krigens dager. De "små" menneskene som prøvde å komme seg gjennom nazi-tiden, noen prøver å beholde verdigheten, andre prøver å finne den, noen prøver å manøvrere gjennom nazi-landskapet, noen prøver å sko seg på det.
Quangel-paret som mister sin sønn i krigen tror de finner en måte å motarbeide regimet på. Kortskrivingen og ikke minst når de legger ut kortene er spenning på høyt nivå. Samtidig med "action", bruker Fallada tid på refleksjon og gir karakterene tid til sin refleksjon.

Falladas liv er i seg selv heftig å lese om. Mange av de største kunstnerne har slitt forferdelig i egne liv og skaper stor kunst til glede og erfaring for oss andre. Midt i "galskapen" deres evner de å formidle store opplevelser og se livet fra et "sant" ståsted.

Dette tror jeg er den beste boken jeg har lest av Helene Uri, så langt. Hun byr mer på seg selv enn tidligere, selv om hun fremdeles holder distansen. Historien om språkforsker Elinor Smidt som Uri arbeider med og ikke syns hun får dreis på, blir levende og fungerer godt, både som avbrekk mellom Uris egen familiehistorie og på egne ben. Mange passasjer er vakre. Uri er en dyktig skribent. Hun kan skrive, men jeg syns av og til det skorter på gode ideer (ref. Kjerringer) og at hennes gode språk står i veien for hva hun klarer å skape. Denne gangen funker det.

En klassiker og must-read for meg som prøver å lese meg opp på bøker fra Berlin. Etter at denne boken ga meg denne sommerens store leseopplevelse, syns jeg at jeg støter på boktittelen, forfatteren, Fassbinder-filmatiseringen "overalt".
Den stakkars Franz Biberkopf er nettopp sluppet ut av Tegel-fengselet og prøver å bli et anstendig menneske etter å ha tatt livet av sin kjære. Men det er lettere sagt enn gjort for mannen som har en tendens til å rote seg bort i dårlig selskap. Litt dumsnill, kanskje?
Men hovedkarakteren i romanen er egentlig byen, Berlin, strøket og gatene rundt Alexanderplatz. Jeg sykler rundt i gatene som nå får ny betydning for meg etter å ha lest denne boken. Romanen er langsom lesning, noe som gjør den desto mer verdifull.

En favorittbok der handlingen utspiller seg i den beleirede Leningrad, nå St. Petersburg. Det er en ren pageturner, spennende. Forfatteren bygger på besteforeldrenes historie (Beniov), jøder som overlevde beleiringen og emigrerte etter krigen til USA. David Benioff jobber bl.a. som manusskriver for Hollywood. Kona er Amanda Peet, kjent filmskuespiller. For den som er interessert i 2. verdenskrig og jødenes historie og skjebne - anbefales!

"Bomben eksploderte klokken 15:25:22. Det drønnet i byen. Varebilen gikk i oppløsning. En motorsyklist og en tilfeldig fotgjenger forsvant i det hvite glimtet fra eksplosjonen. En voldsom ildkule slukket blikkene til de nærmeste overvåkningskameraene, og ble fulgt av en sky av røyk og støv. Bildeler suste som prosjektiler i alle retninger, akslinger og motordeler spant gjennom luften."
En norsk tragedie, Aage Storm Borchgrevink.

Saugestads bok bygger på en novelle, publisert i et litterært tidsskrift. Denne novellen - full av vonde og såre følelser fra en barndom uten far, er blitt til en roman. Det handler om en mann som bærer den lille gutten i seg, en gutt som ønsker at faren skal SE ham. Ikke helt enkelt når faren ikke vil akseptere farsskapet. Men Saugestad gir seg ikke. Med alt det vonde det byr på, går han til retten. At han også kjemper med å bli sett av sin mor og kanskje mest akseptere seg selv, gjør at boken fyller meg med mange vonde følelser. Jeg syns synd på ham! Saugestad er en fyr som har stått fram som "supermann" i flere intervjuer. Gjennom boken viser han at noen supermann er han ikke. Men jeg behøver ikke å vite alt om hva som driver ham til å vise seg som supermann.

Boken er interessant i sin oppbygging. Ta en titt på i alle fall noen av videoklippene som følger boken! Men forfatteren blir dessverre stående i veien for romanen sin. Det blir litt for mye "meg - Frode - mine følelser". Han er ute i litt samme ærend som Knausgård, men mangler Min kamps litterære kvaliteter.