Bokelskere.no

En forsvarers verden består av ord, men av og til skjer det noe som minner oss på at ordene betyr noe, at alt vi sier og gjør har konsekvenser.

Kanskje er du av den mening at det ikke er sunt å tenke på døden, det trekker mennesket ned, fyller det med håpløshet, er dårlig for blodomløpet, men vi vil påstå at man bokstavelig talt må være død for ikke å tenke på døden.

[...] det er lettere å snakke med et fremmed menneske blant gresstuer enn mellom vegger, hvis alt slår feil, kan man lene seg mot en gjerdestolpe.

En nagende mistanke sa, lenge før jeg sluttet å tro det, at en Gud som kan holde ut med, eller endog ønske, at milliarder - eller bare noen få stykker, for den del - skal fortsette å eksistere i helvete uten mulighet for benådning, ikke kan være helt god. Problemet var at akkurat den følelsen kunne ikke ytres. Ikke som et åpent spørsmål, og i hvert fall ikke som en åpen anklage.

Ethvert menneske befinner seg til enhver tid i sentrum av sin egen tilværelse og sitt eget synsfelt. Alle andre befinner seg alltid rundt oss. Dette faktum er opphav til en rekke misforståelser og vrangforestillinger. Som at nettopp det jeg tror på alltid er opprinnelig eller naturlig og derfor også sant. Det er ikke bare en vrangforestilling, det er også en ansvarsfraskrivelse i en moderne verden.
Enhver tekst som finnes, er skrevet av noen. Selv om Gud skulle vise seg å finnes (også om han/hun alene ikke kommer fra noe sted og faktisk er sentrum for tilværelsen generelt), har han ikke skrevet ett eneste ord. Det har forøvrig heller ikke Jesus eller Muhammed.

Stillhet betydde medisiner. Og stillhet utenom det vanlige betydde doser utenom det vanlige.

Kanskje den eneste som hadde noe på 23- salen å gjøre var Ivar Bremers tøygiraff. Den som verken følte aggresjon, glede eller smerte.

Sykehuset "ser" og "legger merke til". "Merker seg". Oldfruen ordla seg som om sykehuset var et levende, selvstendig vesen. Andreas var glad tøyhaugen skjulte smilet hans. Men da han gikk ut fra tøysentralen etterpå, overlesset med egen bagasje og sykehusets hvite tøy, begynte oldfruens ord å plage ham. Hvem var dette "sykehuset med de velutviklede sansene? Sykehuset "så og la merke til", men han selv - som pleier og ansatt - var tydeligvis ikke en av dem som så, snarere en av dem som ble lagt merke til. Hvem var det som satt der med argusøyne og merket seg alt som foregikk? Oversykepleierne? Overlegen? Eller kanskje fru Moe? Han måtte smile igjen. . Det kan umulig være noen av dem som er "seende", tenkte han. Fru Moe har øyne av glass, og overlegen sitter sikkert på kontoret sitt.
Kanskje er sykehuset et levende vesen?

.. Og selv en guttunge med hodet fullt av undring kan ane de grensene som ikke må forseres.

Alt i alt synes jeg at jeg har det riktig så greit. Det er bare å bla om på utenriks, så skjønner man det.